The Legend of Zelda: Majora's Mask

Skrevet i forbindelse med spillets tiårsjubileum, som er idag.

Å «hoppe etter Wirkola» er et uttrykk jeg ikke helt identifiserer meg med, ettersom det begynner å bli litt utdatert. Selv ville jeg heller gått for noe tilsvarende uttrykk som «spille etter Opeth,» «skyte etter Bjørndalen» (ikke som i skyte på Bjørndalen, men være nestemann til å skyte) eller «følge opp tidenes beste spill.» I skrivende tilfelle er kanskje sistnevnte metafor den beste. For ti år siden kom nemlig spillet som fikk den tunge oppgaven å følge opp tidenes mest kritikerroste spill, The Legend of Zelda: Ocarina of Time. Men det som fort kunne blitt oppfattet som en laber affære som bare spilte på forgjengerens suksess, endte istedenfor opp å bli en kreativ, inspirert, oppfinnsom og ikke minst mørk affære. 17.november 2000 ble The Legend of Zelda: Majora's Mask lansert i Europa, og hva passer vel bedre enn å markere dagen med å mimre litt om spillet og fortelle om hvor briliant det er?

En forestående apokalypse
Til tross for seriens tittel opptrer faktisk ikke Zelda i alle Zelda-spill. Heldigvis er Link helten i dem alle, også i Majora's Mask. Noen måneder etter Ocarina of Time rir Link på Epona gjennom Lost Woods på leting etter en kjær venn som har forsvunnet. Plutselig blir Link overfalt av to feer og en Skull Kid med en merkelig maske, og heretter går det temmelig galt for Link. Hans kjæreste eiendel, Ocarina of Time, blir frastjålet, mens Epona blir skremt bort og Skull Kid bruker sine mystiske krefter til å forvandle Link til en deku (et skogsvesen i Zelda-spillene). På toppen av det hele våkner Link til i den fremmede by Clock Town, hvor uroen preger innbyggerne. En omreisende maskeselger møter Link og forklarer årsaken: Masken Skull Kid bærer på er Majora's Mask, en maske med forferdelige mørke krefter boende i seg. Ved hjelp av masken har Skull Kid påkalt månen over landet Termina, og om nøyaktig 72 timer vil den falle på Clock Town og utslette landet. Link oppdager likevel snart at 72 timer er langt ifra nok for å stoppe Skull Kid, men idet Link klarer å få tilbake ocarinen sin lærer han at i Termina kan han bruke Ocarina of Time til å kontrollere tiden.

Dermed begynner Links reise gjennom landet Termina hvor han må gjenoppleve de tre dagene igjen og igjen for å berge landet og stoppe Skull Kid før han kan vende tilbake til Hyrule. Maskeselgeren forteller Link at Termina skjuler mange masker med spesielle egenskaper, og dersom Link bruker maskene på riktig måte kan de bli til stor hjelp for ham. På sin reise gjennom Termina oppdager dessuten Link snart at landet har mange likhetstrekk med Hyrule, og de fleste innbyggerne minner om sentrale personer i Hyrule. Derimot kan Terminas innbyggere oppføre seg stikk motsatt i forhold til sine hyruliske motstykker, så det gjelder å holde øynene åpne.


Three days...three days...three days...
I mange spill er tidspresset noe man bare nevner for å danne en bakgrunnshistorie, uten at det fokuseres noe mer på det. I Majora's Mask er du ikke bare under tidspress; du må gjenoppleve de tre døgnene gang etter gang i ekte Groundhog Day-stil. Dette kan komme godt med, for enkelte begivenheter skjer bare på bestemte tidspunkt, så da gjelder det å være klar. Selv om du husker alt som skjer i spillet og kan handle som du vil for hver tredagerssyklus, vil menneskene du møter på ikke kjenne deg igjen eller huske at du har hjulpet dem (forutsatt at du har hjulpet dem, selvsagt). For hver gang man reiser tilbake i tid vil man beholde viktige eiendeler som masker og våpen, men miste ammunisjon og pengene man ikke har satt i banken (en aldri så lite markeds-pedagogisk leksjon fra Nintendo?). Den mildt sagt originale bruken av tid i Majora's Mask er ikke bare skarpsindig gjennomført, det fremstår også som det mest originale elementet i et Zelda-spill noensinne (for ikke å snakke om i spillmediet generelt). Der Ocarina of Times oppgave var å bringe Zelda inn i 3D og skape en uforglemmelig opplevelse, har Majora's Mask blitt spillet som bygget videre på det solide fundamentet og skapt en original og uforglemmelig opplevelse.

Og originaliteten stopper heldigvis ikke med bruken av tid. Masker spiller som sagt en stor rolle i Majora's Mask. De fleste av dem er enkle masker med enkeltegenskaper som skal benyttes for å løse sideoppdrag. Dette kan være alt ifra å bruke en grisemaske til å lukte seg frem til trøfler, en gråtende maske for å smelte hjertene til de tøffeste mannfolk eller en marsj-maske for å få kyllinger til å vokse i rekordtempo. Noen av maskene skiller seg derimot ut fra den gemene hop. Sjelene som bor i dem gir Link muligheten til å forvandle skikkelse og overta maske-sjelenes egenskaper. Dermed kan Link forvandle seg til en deku, goron og zora og bruke deres respektive egenskaper. Zora-folket trives som kjent(?) best i vann, mens goron er sterke fjellfolk. Riktig bruk av maskene spiller også en sentral rolle for å løse gåter og komme seg frem i spillet, uten at det noen gang føles unaturlig eller påtatt.

Dystre toner og spandex
Et nær-apokalyptisk Zelda med en truende måne hengende over hodet på folk er mildt sagt en mørk og dyster opplevelse; ja, faktisk det mørkeste Zelda-spillet per dags dato. Hele spillet sørger for å bygge opp om dette. Historien sørger alltid for å minne deg på den kommende krisen og hva som står på spill. Musikken er ofte dyster, melankolsk og nærmest grøssende, og fremstår som nok et mesterverk av serieveteran Koji Kondo. I tillegg er spillet grafisk sett et mørkere kapittel enn forgjengeren Ocarina of Time, selv om spillene ved første øyekast ser ganske like ut. Grafikken er derimot vesentlig skarpere og klarere enn Ocarina of Time, noe som hovedsaklig skyldes kravet om en grafisk utvidelses-chip til N64 som man måtte bruke for å spille Majora's Mask. Under grafikk kan man jo også nevne design, hvor Majora's Mask har flere kreative løsninger å tilby, ikke minst på tempelfronten. De fleste templene er stappfulle av vriene gåter, og tempelet som halvveis uti progresjonen snur seg opp-ned er intet mindre enn et utviklermessig mesterverk.

At templene er så altfor å i Majora's Mask er et av spillets svake sider, for fire templer føles litt for lite. Vel å merke er det mange sideoppdrag i spillet som sørger for å utvide spilletiden, men det hadde ikke skadet dersom sideplottet hadde vært litt mindre til fordel for mer hovedplott. Et annet minus er at spillet langt på vei forutsetter at man har spilt forgjengeren, ettersom tidligere historie eller kontroller blir lite forklart. Dette hindrer mange nye spillere i å slippe til, noe som kan være deler av forklaringen på hvorfor Majora's Mask solgte mindre enn forløperen. Om karakteren Tingle, en 35-årig mann med heldekkende grønt spandex-kostyme som tror at han er en alv, har noe å si for sviktende salgstall er heller usikkert. Plagsom er fyren uansett, og trolig spillets største minus.

Stråler i skyggene
The Legend of Zelda: Majora's Mask kunne falt i så altfor mange grøfter. Det kunne blitt et spill som var altfor likt Ocarina of Time, og det kunne blitt et spill som fort ville gått i glemmeboka som følger av forgjengerens storhet. Men nettopp i skyggene er det Majora's Mask stråler i sin mørke glans, og resultatet er det mørkeste og dystreste kapitlet i Zelda-seriens historie. At Nintendo brukte bare ett år på spillet er en aldri så lite mirakel. Majora's Mask sørget i sin tid for å gjøre avviklingsperioden til Nintendo 64 til et spillhistorisk høydepunkt, og er like spillverdig selv ti år etterpå.

Score: 10/10