Fire Emblem: The Sacred Stones

Da Fire Emblem ble gitt ut til Gameboy Advance i Europa i 2004, var min forelskelse for en ny spillserie et faktum. Fire Emblem benyttet seg av den samme geniale spillmekanikken som sin slektning Advance Wars, som fremdeles står som et kroneksempel på hvordan turbaserte strategispill bør utarte seg i håndholdt format. I tillegg tok Fire Emblem og plasserte det hele i en fantasy-setting, skapte en god historie rundt handlingen og gav hver av soldatene dine en identitet, historie og erfaringspoengsystem. På denne måten ble man mer knyttet til karakterene sine (om du ikke bryr deg om historien deres, bryr du deg i det minste om å ikke miste gode soldater) på en helt annen måte enn i Advance Wars, hvor soldatene er upersonlige, masseproduserte enheter.

Ganske snart fant jeg ut at Fire Emblem på ingen måte var det første spillet i serien, selv om serien var ny for Europa. Håpet om å få servert flere spill i serien steg, og håpet skulle få sin fullendelse. Allerede året etter, i 2005, ble Fire Emblem: The Sacred Stones lansert til Gameboy Advance.

Til kamp mot Grado!
Fire Emblem: The Sacred Stones tar spilleren med til en helt annen setting enn sin forgjenger, og er således uavhengig av tidligere spill i serien. Spilleren tas med til kontinentet Magvel, som er delt inn i seks nasjoner. Med unntak av den nylig etablerte nasjonen Carcino har de fem øvrige landene stort sett nytt fred og maktbalanse i 800 år, etter at de under The War of the Stones (steinenes krig) beseiret og forseglet Demonkongen. Forseglingen av Demonkongen skjedde ved hjelp av fem magiske steiner, og siden den gang har hvert kongerike hatt ansvar for å beskytte og vokte hver sin stein. Ved spillets start blir imidlertid denne freden brutt når Grado, den mektige militærnasjonen, uten øyensynlig grunn går til angrep på naboriket Renais. Tvilling-tronarvingene Ephraim og Eirika slipper såvidt unna massakreringen av Renais' kongefamilie, samtidig som det blir dem bekjent at Grados virkelig mål er å utslette de hellige voktersteinene. Sammen med sine allierte bestemmer Ephraim og Eirika seg for å bekjempe Grados hær og samtidig advare nabonasjonene mot Grados intensjoner. Ephraim og Eirika er likevel preget av tvil og uro, for prins Lyon av Grado er en nær venn av dem begge. Hvordan kunne Lyon tillate Grados altødeleggende krig?

Historien i Fire Emblem: The Sacred Stones er langt ifra noe original. Kjennere av japanske rollespill fra 90-tallet klarer stort sett å forutse hvor det hele bærer hen, og overraskelsene på det historiske plan er heller små sammenlignet med forgjengeren. Likevel fungerer historien bra nok som et bakteppe for spillet, og direkte dårlig er den heller aldri. Historien får også en interessant vri når Ephraim og Eirika skiller lag, og du må velge å følge historien til en av dem (ved senere anledning kan du også få med deg den andre tvillings historie).


Strategisk utfordring med nye klasser
Som i alle andre spill i Fire Emblem-serien er det strategiske kamper som er hovedfokus. Hovedformelen ved serien er beholdt ved at de forskjellige våpnene er svake og sterke mot diverse våpen og enheter, hvilket betyr at du må tenke taktisk over hvem du sender i fronten. Det hele foregår på et oversiktig verdenskart i turbasert orden. Målene for oppdragene dine kan variere, men en ting forandrer seg aldri: Dør karakteren din underveis i slaget, er vedkommende tapt for alltid (med mindre du begynner slaget på nytt igjen). Når karakterene på toppen av dette oppgraderes ved hjelp av erfaringspoeng og går opp i nivå – noe som bidrar til å gi Fire Emblem-spillene den fantastiske RPG-følelsen – da kjemper man med nebb og klør for å unngå at noen faller på slagmarken. Nye karakterer kan rekrutteres ved å snakke med dem på slagmarken og overtale dem til å gå over på ditt parti, men noen er vanskeligere å overtale enn andre. Utfordringene står i kø i Fire Emblem: The Sacred Stones, og seriens faste formel er også dette spillets sterkeste kort.

Nyvinningene i Fire Emblem: The Sacred Stones er ikke mange. Men noen er det. Den beste nyvinningen er et utvidet klassesystem. Som andre spill i serien tilhører karakterene i The Sacred Stones forskjellige klasser. Etterhvert som de når et høyt nok nivå og får tildelt bestemte hjelpemidler kan de oppgraderes til en sterkere overklasse. Et par nye overklasser introduseres, uten at de utgjør den helt store forskjellen i spillet. Den viktigste nyheten med The Sacred Stones er derimot muligheten til å velge mellom to klasser når man oppgraderer en enhet. Eksempel kan man si at dersom det er en magikerklasse som tiltaler deg mer enn en annen, kan du spesialisere enhetene dine inn imot denne klassen når du oppgraderer magikerne dine. Et annet nytt element i serien, som er direkte relatert til endringer i klassesystemet, er at enkelte karakterer begynner som en lavere klasse enn de ordinære klassene. Disse karakterene er dermed ekstra svake og sårbare, men gir du dem tid og sjenker dem erfaringspoeng vil de etterhvert vokse til å bli blant de sterkeste karakterene i spillet.


Større frihet, enklere nivå
Den andre store nyvinningen i spillet er verdenskartet. Mellom hvert oppdrag får man en oversikt over hvilke ruter som er tilgjengelige for karakterene dine, og hvor det neste hovedoppdraget venter. I tillegg finnes det ruiner rundtomkring hvor mektige monstre venter på å bli bekjempet. Til enhver tid kan man dessuten gå tilbake til et tidligere beseiret område, hvor man kan benytte seg av områdets butikker eller bekjempe monstre. Verdenskartsystemet er ikke noe nytt i Fire Emblem-sammenheng, selv om det er nytt i forhold til forgjengeren, hvor man ble sendt direkte fra det ene slaget til det andre. Å sendes fra ett slag til det neste betød at man måtte tenke strategisk med tanke på oppgradering av enheter og bruk av slagmarkens butikker, men dette elementet er med andre ord fjernet i The Sacred Stones. Og her er vi inne på spillets svakeste punkt: På grunn av verdenskartsystemet, hvor man til enhver tid kan bekjempe noen ekstra monstre for å få ekstra erfaringspoeng, blir spillet for lett. Selvsagt kan man la være å benytte seg av tilbudet og bare kjempe hovedslagene, men når det saftige tilbudet henger rett foran deg skal man være bra viljesterk for ikke å bli ledet inn i fristelse.

Musikken og karakterdynamikken er også svake sider ved The Sacred Stones, om enn ikke i like stor grad. Musikken er, i likhet med historien, aldri spesielt dårlig. Dessverre er den heller ikke spesielt minneverdig. Dynamikken mellom karakterene er også noe tam, særlig når man sammenligner den med forgjengeren. Selv om noe av lunheten og humoren absolutt er tilstede, savner jeg de helt store og rørende historiene som får meg til å alltid ville vite mer om karakterene. Hovedrelasjonen i spillet, den mellom tvillingene Ephraim og Eirika på den ene siden og Grados prins Lyon på den andre siden, er heldigvis et unntak som bærer spillet ganske stødig gjennom hele dets gang.


Svak etterfølgelse
Det er en teoretisk mulighet for at mine forventninger til Fire Emblem: The Sacred Stones var urealistisk høye, og at jeg muligens har en tendens til å glorifisere forgjengeren Fire Emblem. At Fire Emblem: The Sacred Stones ikke når opp til fordums storhet tør jeg likevel påstå er en allmen akseptabel påstand. Essensen er så absolutt til stede, og når det gjelder håndholdt strategi er Fire Emblem-spillene fremdeles en kilde til stor underholdning. Dessverre mangler den ekstra spissen, det lille ekstra, X-faktoren eller-hva-du-vil-kalle-det. Det blir som å høre på en villkårlig pianist spille etter en Leif Ove Andsnes-konsert: Han er helt sikkert kjempeflink han også, men han når bare ikke opp til det samme storslagne nivået.

Score: 7/10