Up

Med to oppgaver på 3.000 ord som skal skrives, i tillegg til det vanlige skolearbeidet og det som skal leses av pensum, blir det ikke mye overskudd til blogging. Film, derimot, kan det være veldig deilig å koble av med. Og dagens film er virkelig en film som er verdt litt omtale.

Up er Disney og Pixars nyeste filmprosjekt. Pixar burde de fleste kjenne som skaperne bak kvalitetsfilmer som Wall-E, Toy Story, Finding Nemo etc. Jeg pleier å gå så langt som å si at "Uten Pixar hadde Disney vært uten den magien vi pleide å forbinde med dem da vi var små." Vi snakker med andre ord filmkunst av ypperste klasse, med glede for liten og stor. Up er den siste filmen i rekka, og er langt ifra noe dårlig tilskudd.

Up følger historien til Carl Fredricsen. Som barn var Carls største drøm å bli en oppdagelsesreisende i likhet med sin barndomshelt Charles Muntz. Barndomsdrømmen førte til at Carl som barn traff på Ellie, et annet barn med samme drøm og ambisjon. Etter et langt liv og et lykkelig ekteskap sitter Carl igjen alene i huset sitt, alene og uten å ha realisert drømmen sin om å reise til det mystiske Paradise Falls i Sør-Amerika. Men når huset hans skal rives gjør Carl endelig virkelighet av drømmen, og flyr avgårde med hele huset (ved hjelp av heliumsballonger). Så var det bare den lille speidergutten som blir hengende på slep, da...

Med vakker pianomusikk og godt utvalg av musikk, en sjarmerende animasjonsstil, morsomme karakterer og situasjoner samt en eventyrlysten historie er Up en film som trolig vil treffe de fleste aldersgrupper. Pixar er trolig det studioet i verden som best treffer kategorien "familiefilm" i dag, og Up er ikke noe unntak. Hvorvidt familien vil se filmen på norsk eller engelsk er en annen sak, men er det mulig er selvsagt den originale versjonen å foretrekke.

Mini Ninjas.

I disse dager slippes Ninja Gaiden Σ2 til PS3: Ninjaspillet spekket med skyhøyt vanskelighetsgrad, skarp grafikk, høy voldsfaktor og en unik bruk av SixAxis-kontrolleren. Om disse faktorene ikke frister, men er man fremdeles sugen på et ninja-spill, så er multikonsoll-spillet Mini Ninjas et alternativ. Et godt alternativ, vil jeg også legge til.

I Mini Ninjas er rollene noe byttet om i forhold til virkeligheten: Her er ninjaene good guys og samuraiene bad guys. Vår representant for ninjaene er Hiro, den siste ninjaen i den hemmelige landsbyen. Alle andre ninjaer har forsvunnet idet de etterforsket de store omveltningene i naturen som i det siste har foregått. Det viser seg at den onde samurai-krigsherren har gjenoppstått, og i sitt forsøk på å oppnå makt forvandler han dyr om til onde samuraier. Hiros oppdrag blir dermed å kullkaste krigsherrens planer, hjelpe dyrene og befri sine ninja-venner.

Stikkordet for Mini Ninjas er sjarm. Dette gjenspeiles i grafikk, historie, stil og gameplay. I Ninja Gaiden Σ2 er voldsfaktoren høy. I Mini Ninjas er denne nærmest fraværende. Mini Ninjas er først og fremst et familiespill, og er tilpasset deretter. Når Hiro slåss mot samuraier og overvinner dem, forvandles de tilbake til dyr. Det er sjelden skummelt å spille spillet, og vanskelighetsnivået er ikke noe å skryte av. Selv på Hard Mode er spillet svært enkelt, og selv bosskampene er enkle, sjarmerende og ikke akkurat voldspreget.


Hvorvidt man faktisk blir sjarmert av Mini Ninjas kommer an på hvorvidt man synes chibi er søtt eller ikke. Personlig finner jeg det like sjarmerende hver gang samuraiene oppdager deg og gauler "ni-ni-ni-ni-ninjaaaaa!". Ekstra moro er det for oss som kan japansk, og her har utviklerne (IO Interactive) gjort en god jobb (mye bedre japansk enn f.eks. i Red Steel, som var katastrofalt på området). Grafikken bygger opp under dette. Vi snakker vakker cel-shading-grafikk som gradvis maler et vakkert landskap. Musikken er stemningsfull, og det er vakkert å se hvordan Østen får utfolde seg gjennom spillet.

Dessverre er det så mye som svikter i spillet. Historien er ikke mye å skryte av, men akkurat det har ikke mye å si. Dine medninjaer har en litt for liten rolle, dersom man ikke har konkrete ønsker om å bruke dem. Spillet er også kort og repetativt, men heller ikke dette er det verste. Da er det mer irriterende at kamerakontrollen er noe av det verste jeg har vært borti på lenge. Det er også utrolig irriterende at mørke områder i spillet er så mørke at det er vanskelig å se hva som foregår, selv når du spiller i et bekmørkt rom og skrur lysstyrken på TVen opp til det fulle. Kontrollsystemet kan også irritere kraftig til tider, og at Wii-utgaven ikke utnytter Wiimote-systemet bedre er for meg en gåte.


Men irritasjonsfaktorer til tross, så er Mini Ninjas et kjekt spill som skulle passe de fleste, selv om de aller minste vil kanskje finne spillet noe vanskelig. Da kan det være greit å klassifisere det som et familiespill, hvor noen kan trå til og hjelpe. For også den sosiale faktoren er viktig å pleie ved gaming.

The Secret of Monkey Island: Special Edition

La meg innledningsvis komme med en tilståelse: Gamer som jeg er til tross, så hadde jeg inntil nylig aldri i mitt liv spilt et eneste spill i den ekstremt populære Monkey Island-serien. Hovedsaklig skyldes dette at jeg alltid har vært et konsollmenneske, men det er likevel ingen unnskyldning.

Heldigvis fikk jeg, i forbindelse med Pirate Day, nylig muligheten til å gjøre noe med dette. Da hadde Steam halv pris på alle Monkey Island-spillene, inkludert nyutgaven av det første spillet. I sånne situasjoner er det kjekt å ha bursdag og ha venner som vet at du liker spill, så takk til Martin for gaven.

Men ja, det var selve spillet da.



The Secret of Monkey Island kom opprinnelig ut i 1990, og regnes for å være en av grunnpillarene innenfor pek-og-klikk-sjangeren. Og for de uinnvidde: Pek-og-klikk vil si at man klikker med musa dit man vil at karakteren skal gå, og en viktig del av slike spill er å plukke opp gjenstander underveis som man kan bruke ved senere anledninger. I spillet følger du Guybrush Threepwood, den unge mannen som kommer til Mêlée Island™ i håp om å bli en pirat. Mêlée Island™ er derimot i en aldri så liten krise: Spøkelsespiraten LeChuck skremmer vannet av alle andre pirater, så de holder seg på land. Men Guybrush, hvis eneste unike egenskap er å kunne holde pusten under vann i ti minutter, lar seg ikke skremme. Guybrush går villig gjennom prøvelsene som kreves for å bli en pirat, noe som til slutt leder ham til den mystiske øya Monkey Island™ for å redde sin nye store kjærlighet Elaine Marley.

Det hele høres dramatisk nok ut, men la meg forsikre dere: The Secret of Monkey Island er så useriøst som det kan bli. Her er humoren lett, piratene er langt ifra noen skumle karer (de fleste er skikkelig pysete) og spiller på alle de tangentene som gjør at vi liker pirater og pirathistorier. Musikken er fabelaktig engasjerende, og det skal noe til for å ikke bli i godt humør av åpningsmelodien. Dialogen i spillet er sprekkfull av sarkasme, ironi og meningsløs-men-dog-så-morsom humor (hvem kan f.eks. la være å smile når Guybrush utbryter "Look behind you! A three-headed monkey!" for å stikke av?).

Selve spillet har fått en ny grafisk standard som passer for vår tid, og her snakker vi vakker animasjon og flotte tegninger. Det hele har fått en noe malerisk stil som passer spillet utmerket. Om du derimot har lyst å spille spillet slik det så ut i 1990, kan du lett gjøre dette ved å trykke F10 på dataen. Nyversjonen er med andre ord bygget direkte oppå originalversjonen, et trekk som er genialt gjort av LucasArts.

Det som kan trekke spillet noe ned er lengden på spillet, eller snarere hvor kort det er. Ifølge Steam-kontoen min brukte jeg bare 5,4 timer på spillet. Greit nok at jeg brukte guide for å sjekke hvor jeg skulle (slik at jeg ikke skulle bli sittende og bruke to timer bare på å vase), men likevel er det litt i det korteste laget. Men det er nå slik spillet engang var, så da må det forbli slik i nyutgaven også.

Men helhetlig er The Secret of Monkey Island en herlig spillopplevelse. Nå håper jeg bare at også Monkey Island 2: LeChuck's Revenge kommer i en tilsvarende nyutgave, for dette er en spillserie jeg merker jeg vil lære bedre å kjenne.