Public Enemies.

Sommeren er en tid for de store blockbuster-filmene. Harry Potter og Transformers er årets eksempler på dette. Men det finnes en annen storfilm som slippes i sommer som overgår begge disse. Den heter Public Enemies, og er en gangsterfilm med Johnny Depp og Christian Bale, og hvor Michael Mann står bak regien. Høres dette bra ut? Det er fordi det er et meget godt team.

Vi befinner oss i Chicago-området i 1933, og miljøskildringen består av to stikkord: Depresjon (ikke helt ulikt fjorårets mediaord, "finanskrise") og lovløshet. Dette er gangsternes storhetstid. En ikke ubetydelig en av dem het John Dillinger, og det er hans historie vi følger i filmen. Dillinger (spilt av Depp) er en aldri så liten gentlemans-gangster med et langt rulleblad. Hvor andre skifter fra det tøffe bankraneryrket til lettere business som kidnapping og drap, holder Dillinger seg til bankran fordi han ikke ønsker å drepe unødvendig. Samtidig som han er en kaldblodig gangster av verste sort er han også en skurk som kun stjeler fra de etablerte bankinstitusjonene (og ikke fra bankkundene), synger sammen med gislene og som storsjarmerer damene. Dette gjør at selv om Dillinger blir karakterisert som samfunnsfiende #1, er han samtidig også en slags folkehelt blant mange. Hvem andre enn Johnny Depp glir vel bedre inn i en slik tolkning av en historisk karakter?


På den andre siden av loven finner vi Melvin Purvis, spilt av hardhausen Christian Bale. Purvis er den kalde håndheveren av loven som blir hyret av J. Edgar Hoover til å lede en fersk avdeling i Federal Bureau of Investigation, og hvis oppgave er å få fatt i Dillinger, død eller levende. Dette viser seg å bli alt annet enn en enkel oppgave, og mer enn en gang glir Dillinger unna Purvis' grep. Samtidig mister Dillinger stadig flere av sine medarbeidere, og det blir tøffere for ham å gli unna.

At Public Enemies er basert på virkelige omstendigheter styrker filmen. Det er spennende å se hvordan Michael Mann har jobbet med detaljnivået og den historiske autensiteten. Det er også et imponerende team av skuespillere, også blant birollene (fans av The Wire vil forresten oppdage minst to kjente fjes fra serien). Slik sett er Public Enemies en film som har blitt til blant svært dyktige mennesker.


Svakhetene i filmen ligger i bruken av motion view og lengden. Med motion view tenker jeg på scener hvor kameraet håndholdes istedenfor å stå på stativ, og det ser ut som filmen er filmet av en videoglad japaner løpende gjennom et skytedrama. Til tider fungerer motion view svært godt, men i Public Enemies blir det så mye at man får bare vondt i hodet og magen av det. En annen svakhet med Public Enemies, som med mange gangsterfilmer, er at den blir for lang. Filmen kunne godt vært et kvarter kortere uten å nødvendigvis bli dårligere av den grunn.

Public Enemies går uten tvil inn i rekken av store gangsterfilmer. Den slår nok ikke den fabelaktige American Gangster fra 2007. Hvorvidt den slår Michael Manns forrige store gangsterfilm, Heat, kan diskuteres. Men at Public Enemies trolig er en av sommerens beste kinofilmer tviler jeg ikke på.

Harry Potter and the Half-Blood Prince.

På søndag fikk jeg sett en av sommerens største filmer, Harry Potter and the Half-Blood Prince. Størst i omsetning og popularitet i det minste, om enn ikke den største rent kvalitativt. Men underholdende er den absolutt.

Karakteren Harry Potter trenger vel strengt tatt ingen introduksjon lenger (hvis det heller skulle vise seg nødvendig stiller jeg opp med privattimer for de interesserte). Trollmannslærlingen går i denne historien (begrepet "historien" dekker både boka og filmen hvor ikke annet er nevnt) inn i sitt sjette år på Hogwarts. Situasjonen er derimot en helt annen nå enn tidligere: Voldemort har nå stått offentlig frem, og krigen mellom hans tilhengere og resten av trollmannsverdenen er nå i full gang. Dette er også en krig som påvirker muggles/gompene/ikke-magiske mennesker, noe som blir ganske fancy fremstilt i begynnelsen av filmen. Harry Potter, på sin side, må nå lære seg å mestre sine krefter slik at han kan gjøre slutt på Voldemort når den tiden kommer. Til dette har han Voldemorts argeste fiende, Dumbledore, til lærer. Men også andre ting preger Harry. I sine Sweet Sixteens er det mye som skjer når det kommer til romantikk og den slags - og ikke bare for Harrys vedkommende.

Historien er en fin balansegang mellom lyse og mørke partier: De lyse partiene er stort sett representert av det romantiske elementet, mens de mørke partiene kommer frem når kampen mot Voldemort og hans etterfølgere slår til. De lyse partiene er svært godt laget i filmen, og det er mye å le og riste på hodet av. Man ler av kjærlighetens komplekse språk, og man rister på hodet over karakterenes fortvilte situasjon. Sant å si er det bare hoved-kjærlighetshistorien som er noe klønete og dårlig fremstilt.


De mørke partiene i filmen er derimot toet noe ned. Dette er på sett og vis forståelig, ettersom man vil nå så mange aldersgrupper som mulig. Samtidig kunne det vært gjort på en litt mer dramatisk måte, slik man har valgt å gjøre det i Narnia-filmene. Ikke minst er det kritikkverdig at regissør David Yates å låne så mye fra Ringenes Herre-filmene som han gjør - vær forberedt på å få øye på både Galadriels speil og Gollum i Harry Potter, selv om de ikke har noe der å gjøre. The Half-Blood Prince er også en svært følelsesladet bok, og det er skuffende å se i filmen hvor platt flere av skuespillerne tolker sine roller. Utrolig er det særlig de voksne skuespillerne som må kritiseres på dette punktet.

To andre irritasjonsmoment er manglende kongruens og musikken. At man forandrer elementer fra boka til filmen er noe jeg har sluttet å henge meg veldig mye opp i. Det er grep man ofte må gjøre, og noen ganger fungerer det også veldig bra (noe som ikke er tilfelle med vår film, men det er nå så). Verre er det derimot når man forandrer på elementer fra en tidligere film til en nyere. The Half-Blood Prince har flere eksempler på dette, som The Pensive (tenketanken) og Voldemorts himmelmerke. Når noe først er etablert i en tidligere film, hvorfor skal man da forandre på det? Skaper ikke dette forvirring og følelse av manglende sammenheng mellom filmene? Det andre irritasjonsmomenter er musikken, som har gått gradvis nedover siden John Williams forsvant fra komponistjobben. I denne filmen er musikken anonym, gjennomsnittlig og direkte kjedelig, og det er lite igjen av Williams' opprinnelige sjarm.

Noe som har plaget meg med Harry Potter-filmene siden The Prisoner of Azkaban er at quidditch/rumpeldunk-scenene har blitt kuttet kraftig ned. Jada, de har ofte ikke noe med selve hovedhistorien å gjøre og tar derfor opp unødvendig tid i en film. Samtidig, når regissøren kan legge til scener som ikke hører til i historien opprinnelig og som filmen hadde klart seg fint uten, da kunne de heller lagt til mer quidditch. For etter min mening er quidditch noe av det kuleste med hele Harry Potter, og var noe som trakk meget opp i de to første filmene. I tillegg spiller quidditch en nokså stor rolle i boka. Men man kan vel ikke få alt her i verden.


Harry Potter and the Half-Blood Prince er ikke den beste av filmene. Den er lite nyskapende, er ikke like engasjerende som den kunne ha vært og er av og til nokså følelsesløs. Likevel er den underholdende, morsom og magisk, og skulle være nok til å tilfredsstille fansen.

No More Heroes.

Har du noen gang spilt et spill og lurt på hvordan karakterene kan gå i timesvis uten å gå på do? Spillet No More Heroes har svaret: Spillhelten(e) går selvsagt på do når du lagrer. Eller, som tilfellet er i No More Heroes, går på do for å lagre. Og det skulle stort sett oppsummere stilen i hele spillet.

Spillet No More Heroes er et Wii-eksklusivt spill fra 2007/2008, og er regnet som et av de mest populære og beste tredjeutvikler-spillene til Wii. Spillet har generelt fått høye kritikker, og ligger bl.a. på Gamereactor topp 10-liste for Wii. Er posisjonen fortjent?

No More Heroes bringer oss til den amerikanske vestkystbyen Santa Destroy, hvor vi møter Travis Touchdown. Travis er en 27-årig otaku (en som er fanatisk opptatt av animekultur) og en taper av største sort - ingen jobb, knapt noen venner og er bosatt i motellet No More Heroes. Alt endrer seg når Travis kjøper/vinner en beam katana på nettet. Dette setter han i kontakt med Sylvia Christel, en ekte femme fatale som setter Travis i kontakt med UAA - United Assassin's Assosiation. Ved å ta livet av UAAs 11.drapsmann, The Drifter, blir Travis rangert som den nye nr.11. Travis bestemmer seg, etter å ha blitt overtalt av Sylvia, for å klatre helt opp til nr.1 og bli landets beste drapsmann. Ikke fordi han finner stor glede i det; ikke fordi han er spesielt dyktig; ikke fordi han har et spesielt motiv, men enkelt sagt fordi han kan.


No More Heroes følger en ganske rettlinjet formel gjennom spillet: Motta en deltakeravgift av UAA, tjen nok penger for å betale denne, kjemp deg frem til drapsmann nr.X og kjemp mot vedkommende. Gjenta deretter hele prosessen til du kan kjempe om førsteplassen på UAAs liste. Den strømlinjede fremgangsmåten gir likevel rom for variasjoner. Underveis kan du ta avstikkere for å trene eller handle nye klær. Ikke minst er det varierte måter å tjene penger på. Her kan du enten ta mindre snikmorderoppdrag eller deltidsjobber, og sistnevnte er svært varierte og morsomme. Hva med for eksempel å samle villkatter, eller minesveiper på stranden? Man kan dessuten ta samme jobb flere ganger, så om man finner seg en favoritt er det bare å kjøre på. Med sin særpregede grafikk fremstår dermed spillet som en fin parodi på gangsterspill som GTA og The Godfather.

Å kjempe seg frem til bossene er stort sett en enkel og repetativ prosess. Men bosskampene gjør at det er verdt det. Bosskarakterene er svært karikerte figurer med variert mental tilstand, og å slåss mot så originale karakterer er underholdende. De fleste bossene er enkle, men de kvinnelige karakterene kan være et mareritt å slåss imot.


No More Heroes har svært mange referanser av popkulturell karakter, for den som vet å verdsette dem. Old School-gaming, lucha libre-fribryting, filmreferanser...lista kan gjøres ganske lang. For den som oppdager referansene, kan No More Heroes bli en svært underholdende opplevelse. Jeg storkoste meg f.eks. under bosskampen mot Shinobu, en kamp som kombinerte Afro Samurai med Kill Bill. Det er også like underholdene hver gang å høre småskurkene rope "My spleen" når man knerter dem med jevne mellomrom. Om man ikke tar referansene, blir det hele bare obskurt. Skjønt, spillet kan fort oppfattes som obskurt uansett.

No More Heroes må oppsummeres som en veldig sær opplevelse, uansett hvordan man ser på det. Med sin korte spilletid på ca. 11 timer er spillet fort unnagjort, hvorav de to første timene går med på å finne ut om man liker spillet eller ikke. Personlig koste jeg meg med dette svært spesielle spillet, og ser frem til oppfølgeren som nå er annonsert. Som verdens tøffeste otaku Travis Touchtown selv sier det: I'll be BACK!