Final Fantasy V Advance

Sommeren i år kan virke å bli en tid for mye spill og litteratur, det lille jeg har av arbeid tatt i betraktning. Anmeldelsene kan dermed bli mange i sommer. Den første av dem følger allerede nå, ettersom jeg har spilt meg gjennom Final Fantasy V de siste 3 1/2 ukene.

Final Fantasy V kom første gang ut på Super Nintendo (SNES) i Japan i 1994. På den tiden var det ikke alle Final Fantasy-spill som ble utgitt utenfor Japan, og Vesten så spillet for første gang i 1992, ett år etter forgjengeren Final Fantasy IV. Vestens første offisielle møte med spillet var på Playstation i 1999, og GBA-utgaven kom ut i Europa i 2007. Gjenutgivelsene har ikke endret noe særlig på originalspillet, her er grafikken og historien bevart intakt.

Final Fantasy-spillene har sitt særpreg. Helter som redder verden fra ødeleggelse eller utryddelse, sjarmerende karakterer og en historie som driver det hele frem og skaper bånd mellom karakterer og spiller. FFV er intet unntak. I spillet følger vi hovedpersonen Bartz og hans Chocobo-venn Boko, en omreisende eventyrer, som kommer over et meteorittfall. Dette blir starten på eventyret som etterhvert kommer til å involvere Prinsesse Lenna, senile bestefar Galuf, "transvestitten" Faris og Galufs barnebarn Krile. Sammen begir eventyrerne seg ut på ferden for å stoppe verdens fire krystaller fra å bli ødelagt og skape kaos i verden.


Om man sammenligner FFV med sin forgjenger, vil jeg påstå at FFV har mer sjarm over seg enn FFIV. Nå er FFIV et mer alvorspreget spill historiemessig, uten at det gjør noen av spillene dårligere. De har bare en litt annen stil. Æren for sjarmen i FFV kan hovedsaklig tilskrives karakterene, som er en svært så lystig gjeng. En lett omgjengelig tone karakterene imellom, morsomme situasjoner og personligheter gjør FFV-persongalleriet til et morsomt team å spille med. Også andre karakterer bidrar til å trekke opp sjarm- og humorfaktoren, ikke minst den "store" Gilgamesh, en tilbakevendende FF-karakter som her gjør sitt inntog.

I FFIII ble FF-spillere i stor grad introdusert for arbeidsklasse-systemet. Arbeidsklasse-systemet gjør at man velger forskjellige kampklasser (kriger, munk, black mage, white mage, dragoon osv) og går opp i level jo mer man bruker dem. Hver klasse har dessuten sine egenskaper og fordeler/ulemper. FFV gjenintroduserer arbeidssystemet og videreutvikler det. Her velger man en klasse, bruker den i kamp og går nok opp i level til man har mestret "yrket." Jo bedre man mestrer yrket, jo bedre egenskaper kan man videreføre og bruke parallelt med andre klasser. En munk som kan bruke Summon eller Black Magic? Null problem. Om man velger å gå tilbake til "grunnklassen," Freelancer, får man de beste stats fra de klassene man har mestret, og kan samtidig velge alt av utstyr og egenskaper. Kombinasjonsmulighetene er utrolig store (man har 26 yrker å velge mellom), og gir deg som spiller mestringslyst og inspirasjon til å lære karakterene flest mulig yrker og egenskaper før den siste bosskampen.


Grafikken er det ikke mye å si på. Dette er et "tidlig" SNES-spill, med et klassisk ovenfra-og-ned-perspektiv slik man finner det i de fleste RPG-spill fra den tiden (Zelda, Fire Emblem og til dels Chrono Trigger). Det utpreger seg altså ikke noe særlig. Spilletiden er svært passelig: Jeg ble ferdig på ca 30 timer, uten betydelig store mengder continues og uten å ha tatt absolutt alt av side quests i spillet (men jeg har tatt de fleste og viktigste). Musikken er noe varierende. Igjen er det FF-veteran og mester Nobuo Uematsu som står for musikken. Noen av melodiene er svært repetative og kjedelige, mens andre går inn i overklassen når det gjelder FF-musikk. FFV introduserer oss som sagt for karakteren Gilgamesh, og med han får vi også servert musikktemaet Battle on the Big Bridge (også kjent som Clash on the Big Brigde og Battle with Gilgamesh, et tema jeg kan fremføre på piano). Videoene på slutten gir en smakebit av Gilgamesh-musikken.

Den store skuffelsen i FFV er bossen, eller den siste bossen for å være eksakt. Exdeath er en klassisk spillskurk som bare er ute etter å ødelegge alt, skape kvalm og kontrollere en-eller-annen überkraft som vil gi ham nærmest guddommelige egenskaper. Han skiller seg ut fra hovedpersonene i spillet med det at han er en totalt uinteressant karakter, uten glød, sjarm eller originalitet. Til gjengjeld er han den enkleste sistebossen jeg noen gang har spilt mot i et RPG-spill, noe som heller ikke trekker opp.

FFV stiller seg i den lange rekken av FF-spill som gjør serien til det den er: En av verdens fem bestselgende spillserier. FFV er med på å trekke serien opp til denne velfortjente posisjonen. Hvor i rekkefølgen av FF-spill spillet plasserer seg får bli en meningssak. Dårlig er det ihvertfall ikke.

Til slutt: Noen versjoner av Gilgamesh-temaet:

E3 - en oppsummering.

Førsteutkastet til hjemmeeksamen i Markusevangeliet er ferdigskrevet, to døgn før innlevering. Hvilket gir meg plenty med tid til korrekturlesing. Og samtidig gir det meg tid og overskudd til å sammenfatte årets E3-messe, de beste nyhetene og de største overraskelsene.

Jeg kommer helt garantert til å glemme ett eller annet, men skal her prøve å få med det meste. Så får andre kommentere i kommentarfeltet hva de savner.

-Først og fremst kom det mange spennende presentasjoner på hardware-fronten, ikke minst fra Microsoft og Sony. Det var strengt tatt bare et spørsmål om tiden før de to selskapene på en eller annen måte kopierte Nintendo Wiis kontrollsystem, hvor kroppsbevegelser er vel så viktig som å trykke på knapper. Sonys bevegelsessystem overrasker meg fint lite. Sonys nye kontrollsystem, hvor kontrollsystemet beveges for å plukke opp ting, svinge utstyr osv, virker for meg som en blåkopi av det Wii innførte i 2006. Sonys kontroller er kanskje mer presise enn Wiis, men likevel svært lite innovativt. Da er Microsoft mye mer originale med sitt Project Natal. Project Natal fanger opp kroppsbevegelser med kameraet sitt, selv små bevegelser som føtter, fingre osv. Den kan også gjenkjenne ansikter og til og med stemmer. Med Project Natal er det godt mulig at Microsoft har skutt gullfuglen. Men originale kontrollsystemer til tross: Det er bruken av dem i spill som teller. Kule kontroller hjelper lite hvis spillene er dårlige. Her har Sony og Microsoft fremdeles en hard fiende i Nintendo.

-Nintendo kom for andre året på rad med svært få nyheter. Wii-kontrollen blir snart mer presis takket være Motion Plus, men dette visste vi allerede. Facebook på DSi er heller ikke akkurat den store nyheten for mitt vedkommende. Derimot hadde de mye spennende å komme med på spillfronten, noe jeg kommer tilbake til under. Oppfordringen til Nintendo er likevel denne: To år på rad har de nå presentert svært lite nytt på E3-messen. Etter årets innsats fra Sony og Microsoft er de nødt til å komme med noe stort til neste år.

Men så var det spillene, da. Og du verden så mye godt vi har å se frem til det neste året og to.

-Nintendo hadde mye bra å annonsere. Jeg nevner i fleng: New Super Mario Bros. Wii, Super Mario Galaxy 2, Golden Sun DS, Metroid: Other M, Wii Sports Resort, Resident Evil: The Darkside Chronicles, No More Heroes 2 og Kingdom Hearts 358/2 Days, bare for å nevne noe. Noen av spillene har vi visst om en stund, som Kingdom Hearts, Resident Evil og Wii Sport Resort. Da var de gledeligste nyhetene for mitt vedkommende Super Mario Galaxy 2 og Golden Sun DS. Førstnevnte er et av de spillene jeg har kost meg mest med på lang tid, og toeren ser ut til å følge samme trend, ikke minst på den fantastiske musikalske fronten. Golden Sun er nok mer ukjent for de fleste, men her jeg kan opplyse om at de to Golden Sun-spillene til GBA var noe av det beste man fikk av rollespill til konsollen. Golden Sun skal også ha æren for å virkelig ha introdusert meg for RPG-sjangeren, lenge før Final Fantasy og Chrono Trigger kom inn i min bevissthet. Serien var for bra til at det ikke skulle komme mer enn bare to spill, og jeg ønsker serien hjertelig velkommen tilbake.

-Mulitkonsoll- og PS3-messig har vi mye lekkert å se frem til. Assassin's Creed 2, Heavy Rain, Monkey Island, Final Fantasy XIII og det uventede Final Fantasy XIV, Metal Gear Solid: Rising, Metal Gear Solid: Peace Walker, The Last Guardian og et nytt Castlevania-spill utviklet i samarbeid med Kojima Productions (teamet bak Metal Gear Solid-serien). På denne lista var de største overraskelsene Metal Gear Solid-spillene og ikke minst Final Fantasy XIV, som kom som lyn fra klar himmel (ikke minst fordi utviklerne Square Enix allerede holder på med tre Final Fantasy-spill). Bare synd at FF XIV blir et online multiplayer-spill, for da forsvinner min interesse med en gang. Da er Metal Gear Solid-spillene en mye mer gledelig nyhet. Det var en stund snakk om at Metal Gear Solid Rising skulle bli Xbox-eksklusivt, men heldigvis kommer spillet også til PS3 og PC.

Den størse skuffelsen med årets E3 var Nintendos manglende annonsering av et nytt Zelda-spill til Wii. Vi har tidligere fått hint om at det er under utviklig parallelt med Spirit Tracks til DS (som jeg allerede har uttrykt skepsis over). Helt uten informasjon er vi likevel ikke: Nintendo har gitt oss følgende teaser-poster:

Hvem er karakteren ilag med Link på plakaten? Er det en Zora-prins? Et helt nytt vesen fra en ukjent rase? Inkarnasjonen av Master Sword? Spekulasjonene flommer på nettet, og selv synes jeg sistnevnte teori er mest logisk. Plakaten avslører ihvertfall at det nye spillet viderefører den artistiske stilen fra Twilight Princess, noe som er svært gledelig.

Terminator Salvation

Noen filmer er bare blitt legendariske opp gjennom årene, enten man liker det eller ikke. Terminator er et eksempel på en slik film, især toeren som kom i 1991 - og som fremdeles må regnes som en tøff actionfilm. Hva skjer når et pengesugent Hollywood tar opp igjen gamle storheter og forsøker å gjenoppreise dem til fordums storhet? Det kan bli et noe blandet resultat. Den siste Indiana Jones-filmen var moro, men her hadde man samlet det meste av originalbesetningen fra de gamle filmene. I Terminator Salvation er serien derimot i friske hender. Resultatet blir så-som-så.

Terminator-historien begynner etterhvert å bli komplisert. I all hovedsak kan den oppsummeres slik: Det militære nettverket Skynet ble på et tidspunkt selvbevisst, og utløste en atomkrig idet det så på menneskene som en trussel. De overlevende kalte atomkrigen Jugdement Day, men skulle våkne til et langt fra fredelig scenario. Nå stod maskinene klar til å utrydde de overlevende, deriblant de fryktede terminators. Mennesket blir ledet av motstandshelten John Connor, og i et forsøk på å utrydde motstandsbevegelsen før den i det hele tatt begynner sender Skynet terminators tilbake i tid for å drepe John Connor før han blir en motstandsmann. Dette er bakteppet for Terminator-serien slik vi kjenner den fra de første filmene.


Terminator Salvation finner i sted i 2018, hvor motstandskampen er i full gang og John Connor er travelt opptatt med å knerte maskiner, beskytte mennesker og vinne andre menneskers tillit. Samtidig jobber han hardt for å lokalisere Kyle Reese, mannen John skal sende tilbake i tid for å bli hans far slik at han selv kan bli født (og dermed aktivere en av filmhistoriens mest kjente time loops). Samtidig følger vi historien til Marcus, en straffange som angivelig døde i 2003, men som våkner opp igjen i 2018 og ikke helt vet hvor han skal gjøre av seg. Historier veves sammen i enkel stil, og etterhvert er John og Marcus enige i sitt mål om å komme seg til Skynets base i gamle San Francisco.

Filmen mister seg ett sted i forsøket på å spille på gammel heder. Selvsagt må
Terminator Salvation bygge på de gamle filmene, det er bare naturlig. Men har man sett Terminator 2 har man indirekte sett
Terminator Salvation, for gjentakelsene er mange. Såpass mange at det glir fra nostalgifølelse til ren plagiering og uoriginalitet. I begynnelsen er det litt moro. Mot slutten blir man bare lei fordi regissøren ikke kan skape sin egen stil. Ja, ikke bare kopierer Terminator Salvation altfor mye fra de tidligere filmene, men også andre filmer som Matrix får lide av plagieringen. Det er ikke James Cameron (geniet bak de to første filmene) som regisserer Terminator Salvation, og da bør man heller ikke prøve å late som. Jeg skulle ønsker regissør McG heller hadde prøvd å skape sin egen stil fremfor å mekanisk kopiere store fordums mestre.


For all del, det er noe moro action i filmen, selv uten Arnold. Det har tv-serien The Sarah Connor Chronicles til dels vist oss før. Effektene er relativt gode de også, om enn ikke like revolusjonerende som de var i 1991 (seriøst, effektene i T2 er utrolig gode i forhold til sin samtid). Men med stive skuespillerprestasjoner, lite originalitet og plattere historie enn nødvendig får ikke Terminator Salvation ståkarakter.

Selv om Terminator-temaet fremdeles er slående.