Mitt hode har vært fylt av så mangt i det siste, og skrevet flere lange poster på blogen (som her og her). Eksamen har ikke gjort situasjonen så mye bedre. Men noen ord om hvordan den mye omtalte(?) Magnifive-konserten er vel på sin plass.
Konserten ble holdt 9.februar 20:00 i auditoriet på Fjellhaug. Nå skal det sies at auditoriet der ikke er det beste stedet i verden å holde en konsert: Akkustikken faller som død til jorden, og setene der er vonde for de stakkars publikumerne. Men det var best å ha det der rent praktisk sett: Da kunne vi rigge i god tid i forkant, vi hadde en ordentlig scene og kunne ordne med backstage. Ekstra stor takk går til Kai og Svein Jarle for frivillig innsats på rigge- og lydfronten. Hvor mange timer av sine liv de gav avkall på tilsammen vil jeg helst ikke spekulere i engang.
Vi var noe spent på hvor mange som ville komme på konserten. To av fire bibelskoleklasser var i utlandet, i tillegg til at vi hadde glemt å få opp plakater i Misjonssalen o.l. Men inntektene kom tilsammen på 2053,50 kr, hvilket jeg vil si er svært bra. Det er faktisk mer enn vi fikk inn i fjor. Minsteprisen var 30 kr, men jeg mistenker at noen gavmilde sjeler gav mer.
Konserten var delt inn i en white og en black-del, hvor musikk av hvite artister og musikk av svarte artister var lagt til hver sin bolk (jaja, jeg vet at rød-og.gul-og-hvit-og-svart ikke er akseptert terminologi lenger, men jeg føler det blir litt påtatt å si lavt-pigmenterte-mennesker-musikk og høyt-pigmenterte-mennesker-musikk. Sue me!). Før black-delen tok til var det tid for kostymeskifte og hudsminke. En liten titt på konsertens låter er på sin plass, i riktig rekkefølge (artist - låt):
White
-Jars of Clay - Work.
-Toto - Pamela.
-Pillar - Rewind.
-Hellbillies - Finaste Eg Veit.
-Toto - I Will Remember.
-Pauseinnslag: Bare Egil Band - Sangen om å være forelsket/Ti Lagate/Aksepterad (kun med Hallvard og meg selv, mens de andre skiftet).
Black
-Earth, Wind & Fire - Fantasy (m/gjesteartistene Espen Kvamme på sax og Andreas Ruud på kongatromme).
-Michael Jackson - Smooth Criminal (m/gjestevokalist Niran-Jan Murugesh).
-Stevie Wonder - I Wish (m/gjesteartist Espen Kvamme på sax).
*Ekstranummer: Rammstein - Sonne (m/gjesteartist Ingrid Helene Johansen på backing-vokal, og hvor Even og jeg byttet bandroller: Han på tangent, meg selv på vokal).
*Bonusnummer: Toto - Hold the Line (som vi bare hadde øvd på en gang før bare på gøy).
*Ønskereprise: Earth, Wind & Fire - Fantasy.
Bildemateriale fra konserten er det litt tynt med, ihvertfall fra min side. Er det noen som tilfeldigvis skulle ha, er det bare så ifra - vi er svært interesserte. Videoopptakene ble bare halvveis vellykkede; bare halve konserten ble tatt opp, dvs black-delen pluss ekstranumrene. Kan hende noe vil bli lagt ut etterhvert; hvis det skjer, vet dere at dette er stedet dere får vite det.
11 kommentarer:
Oooh, mye klassikere her ja! Var det like artig som sist? =)
Most def!
I Wish er fantastisk. =D
Thou shalt "Sonne" und die anderen leiden am youtube aufleggen, ja?
MiSP: I sannhet (én aletheia om du vil).
Frankthetank: Hoffnungsvoll. Det er antakelig ikke nok bildemateriale til å lage noen DVD-produksjon av det, så en YouTube-release kan være aktuelt, dersom Svein Jarle går med på det (siden han sitter med materialet).
Er det virkelig mer riktig å si lavt-pigmenterte og høyt-pigmenterte mennesker? Det høres jo helt sykt ut!
Aina: Strengt tatt er det vel det mest korrekte, biologisk sett. Sosialt sett er det bare sykt.
Personlig foretrekker jeg termene "hvit" og "svart" musikk. Ikke fordi jeg er rasist og mener svart musikk er mindreverdig enn hvit, men fordi det er forskjeller i musikken pga musikernes fysiske distinksjoner. Afro-amerikanere synger annerledes enn WASP-amerikanere fordi de er bygd annerledes. Dette merker man godt innenfor en bestemt musikksjanger, nemlig gospel: Hvite kan bare ikke synge gospel i forhold til svarte, så enkelt er det.
Selvsagt finnes det unntak for alle slike "regler." Det finnes muligens gode hvite gospelartister som jeg aldri har hørt om. Eminem viste at også hvite kan slå håndtere rapmusikk. Og antakeligvis finnes det noen svarte metal-artister der ute (skjønt jeg ser det ikke helt for meg, om du skjønner). Så når jeg bruker slike termer er det ikke for å skape sperrer og rasisme, men for å prøve å sette generelle definisjoner på musikken.
Hoi, det ble et langt svar. Men tror det er best å være grundig i utgangspunktet, så unngår man mest mulig bråk senere pga misforståelser.
Jeg digga konserten deres! Holdt på å le meg skakk av forelska-sangen. Du rocker! Skikkelig kult at dere tar den helt ut når dere først setter i gang:)
Hehe, skjønner! Jeg ser ikke hva som er så forferdelig med å bruke hvit og svart, egentlig. I mine ører høres det ikke rasistisk ut (med mindre noen går inn for å få det til å høre rasistisk ut, da). Jeg blir ikke fornærmet i det hele tatt om noen kaller meg mørk (det tar jeg heller som et komliment, heh..) Ok, det er ikke det samme som svart kanskje, men uansett.
Når det no faktisk er musikk det er snakk om, så tror eg ganske mange tenker likt som dokker når de hører uttrykket "svarte musikere". (Og i sammenhengen passer det på samme måte med "hvite musikere" som et motstykke.)
Hittil kan eg bare komme på en svart person i et metallband, og det er vokalisten i "Killswitch Engage".
Neste gang får dere ha en Hvit/Svart metal konsert ;P
Legg inn en kommentar