Takanobu's Tokyo Tales: En måned igjen.

Fra i dag av og jevnlig fremover introduserer World of Ingar en ny blogpost-serie, kalt Takanobu's Tokyo Tales. Kort og godt kommer Tokyo Tales til å handle om den kommende Japanturen til meg selv og fem av mine venner.



Japanturen 2009 blir en spennende affære. Den finner sted mellom 27.mars og 13.april, og bringer seks unge norske menn med noe(?) nerdete interesser til nerdenes hjemland. I Japan skal de gjøre på så mangt. Her skal det spises, drikkes, bades (i varme bad, selvsagt), sees baseballkamper og severdigheter, noe moderat shopping og ellers bare kulturopplevelser.
Hovedbasen vår blir å finne i Kobe, men 8.-12.april kommer vi til turens kanskje mest spennende del: Tokyoturen. Spennende, fordi jeg selv har aldri vært i Tokyo før og skal veilede fem andre utlendinger i byen. Men taxi er heldigvis billig i Japan, og jeg har en kontakt der jeg korresponderer hyppig med om dagene, så som jeg pleier å si: Det ordner seg på et vis.

Følg med fremover på Takanobu's Tokyo Tales. Neste gang skal det skrives om opprinnelsen til navnet Tokyo Tales.

PS: Egen tag skulle gjøre det enda lettere å finne igjen postene ved nødvendighet.

Magnifive: Post Concertem.

Mitt hode har vært fylt av så mangt i det siste, og skrevet flere lange poster på blogen (som her og her). Eksamen har ikke gjort situasjonen så mye bedre. Men noen ord om hvordan den mye omtalte(?) Magnifive-konserten er vel på sin plass.

Konserten ble holdt 9.februar 20:00 i auditoriet på Fjellhaug. Nå skal det sies at auditoriet der ikke er det beste stedet i verden å holde en konsert: Akkustikken faller som død til jorden, og setene der er vonde for de stakkars publikumerne. Men det var best å ha det der rent praktisk sett: Da kunne vi rigge i god tid i forkant, vi hadde en ordentlig scene og kunne ordne med backstage. Ekstra stor takk går til Kai og Svein Jarle for frivillig innsats på rigge- og lydfronten. Hvor mange timer av sine liv de gav avkall på tilsammen vil jeg helst ikke spekulere i engang.

Vi var noe spent på hvor mange som ville komme på konserten. To av fire bibelskoleklasser var i utlandet, i tillegg til at vi hadde glemt å få opp plakater i Misjonssalen o.l. Men inntektene kom tilsammen på 2053,50 kr, hvilket jeg vil si er svært bra. Det er faktisk mer enn vi fikk inn i fjor. Minsteprisen var 30 kr, men jeg mistenker at noen gavmilde sjeler gav mer.

Konserten var delt inn i en white og en black-del, hvor musikk av hvite artister og musikk av svarte artister var lagt til hver sin bolk (jaja, jeg vet at rød-og.gul-og-hvit-og-svart ikke er akseptert terminologi lenger, men jeg føler det blir litt påtatt å si lavt-pigmenterte-mennesker-musikk og høyt-pigmenterte-mennesker-musikk. Sue me!). Før black-delen tok til var det tid for kostymeskifte og hudsminke. En liten titt på konsertens låter er på sin plass, i riktig rekkefølge (artist - låt):

White
-Jars of Clay - Work.
-Toto - Pamela.
-Pillar - Rewind.
-Hellbillies - Finaste Eg Veit.
-Toto - I Will Remember.
-Pauseinnslag: Bare Egil Band - Sangen om å være forelsket/Ti Lagate/Aksepterad (kun med Hallvard og meg selv, mens de andre skiftet).
Black
-Earth, Wind & Fire - Fantasy (m/gjesteartistene Espen Kvamme på sax og Andreas Ruud på kongatromme).
-Michael Jackson - Smooth Criminal (m/gjestevokalist Niran-Jan Murugesh).
-Stevie Wonder - I Wish (m/gjesteartist Espen Kvamme på sax).
*Ekstranummer: Rammstein - Sonne (m/gjesteartist Ingrid Helene Johansen på backing-vokal, og hvor Even og jeg byttet bandroller: Han på tangent, meg selv på vokal).
*Bonusnummer: Toto - Hold the Line (som vi bare hadde øvd på en gang før bare på gøy).
*Ønskereprise: Earth, Wind & Fire - Fantasy.

Bildemateriale fra konserten er det litt tynt med, ihvertfall fra min side. Er det noen som tilfeldigvis skulle ha, er det bare så ifra - vi er svært interesserte. Videoopptakene ble bare halvveis vellykkede; bare halve konserten ble tatt opp, dvs black-delen pluss ekstranumrene. Kan hende noe vil bli lagt ut etterhvert; hvis det skjer, vet dere at dette er stedet dere får vite det.

Chrono Trigger.

Noen vil kanskje si det er ikke riktig av meg å anmelde et spill jeg ikke har fullført ennå. Det er en sannhet med modifikasjoner. Jeg har tross alt spilt Chrono Trigger en gang før på *host*emulator*host* til Super Nintendo (SNES). Men gjenutgivelsen som nå har kommet ut til DS har jeg ennå ikke spilt ferdig, nei. Likevel føler jeg at jeg spilt nok av den nye utgaven til å kunne gi en anmeldelse av spillet. For Chrono Trigger fortjener all den gode omtalen den kan få.

Chrono Trigger kom for første gang ut i 1995 på SNES, og ble kun sluppet i Japan og Nord-Amerika. Senere ble spillet sluppet på Playstation 1 i 1999/2001, hvor den eneste vesentlige forskjellen i spillet var noen anime cut-scenes som var lagt til i spillet her og der (disse er uten tale, og gir derfor ikke stemme til noen av karakterene). Igjen ble Europa glemt. Når spillet den 6.feb i år ble sluppet ut på DS i Europa, er det altså Europas første møte med et av spillhistoriens mest omtalte JRPG-spill (Japanese Role-Playing Game).

Da Chrono Trigger ble laget i 1995, var Squaresoft og Enix fremdeles to selvstendige selskaper. Idag er de bedre kjent som Square Enix. Men Chrono Trigger kan på mange måter kalles det første Square Enix-spillet, der utviklere fra både Final Fantasy (Squaresoft) og Dragon Quest (Enix) gikk isammen om å lage et spill. En av dem fra Enix var ingen ringere enn konseptdesigner Akira Toriyama, mest kjent i Vesten som skaperen av Dragon Ball. Et slikt team blir det magi av.


Chrono Trigger er et spill som handler om tidsreiser. Hovedpersonen Crono (interessant nok betyr χρόνoς nettopp tid på koinégresk) fra år 1000 A.D. blir vitne til at hans nyvunnede venninne Marle ved et uhell blir sendt tilbake i tiden ved hjelp av venninnen Luccas nye maskin. Den uredde Crono følger selvsagt etter, noe som blir begynnelsen på et eventyr gjennom tid og diverse tidsaldre, en reise som skal strekke seg fra år 65.000.000 B.C. til 2300 A.D og til tidenes ende (betegnelsene B.C. og A.D. blir likevel ikke brukt slik vi ville gjort det, ettersom flere tidsaldre er mer avanserte enn i virkeligheten). Spillet begynner med at Crono og Lucca prøver å forhindre at Marle "ikke blir født" som følger av et bestefarparadoks, men spillet skal snart vise seg å ta en annen retning. Når de tre vennene ved et nytt uhell havner i det post-apokalyptiske 2300 A.D. og lærer om dommedags inntreffelse i år 1999 A.D., året da vesenet Lavos steg opp fra jordens indre og lot det regne ild og svovel fra himmelen. Crono og vennene gir seg dermed i kast med å bruke sin mulighet til å reise i tid til å redde verden fra den kommende vrede i 1999 A.D.

Da Chrono Trigger kom ut i 1995, var det på mange måter et vidunderspill for sin tid. Grafikken var klar og suveren til 16-bit å være, gameplayet var innovativt, musikken overraskende god og med en knakende god historie. Alt dette sitter ennå i spillet, og tidens tann har ikke rukket å slite på noe annet enn grafikken.

Grafikken er som sagt kanskje det mange spillere i dag vil trekke ned på. Men 16-bitgrafikken fungerer fremdeles utmerket, og særlig på DS. Det er greit at DS har mulighet til å gjenskape 3D-spill som Super Mario 64, men teknisk sett er DS underlegen PSP når det gjelder grafikk. Da synes jeg faktisk det er bedre at et 16-bitspill får en liten pixelpussing og blir klar til gjenbruk. Det passer rett og slett bra på den håndholdte maskinen, og Chrono Trigger ser således nesten bedre ut på DS enn den gjorde på SNES (men dette kan selvsagt også skyldes mindre skjerm).


Gameplayet er også fullt brukbart, og gir en fin balanse til kampene. Chrono Trigger låner Active Time Battle-systemet fra Final Fantasy IV (FFIV), hvilket vil si at hver spiller har en måler som viser når det er vedkommendes tur til å angripe. Dette gir stadige kamper hvor det ikke er mye rom for lange tenkepauser og somling, noe som opprettholder konsentrasjonen og aktiviteten i spillingen. Den store forskjellen fra FFIV er at i Chrono Trigger er fiendene som vandrer rundt omkring alltid synlige, og tilfeldige kamper er derfor ikke tilfelle (selv om noen fiender kan ligge i bakhold). Chrono Triggers kampsystem kan best oppfattes som en kombinasjon av kampsystemene i FFIV og FFXII. Ikke dårlig, med tanke på at FFXII kom ut elleve år senere.

Musikken i Chrono Trigger er mildt sagt gledesspredende. I motsetning til mange JRPG av denne typen hvor Squaresoft var involvert, er musikken i Chrono Trigger ikke laget av Nobuo Uematsu - bortsett fra noen få spor. Istedenfor er det Yasunori Mitsuda som skal ha æren for å ha skapt de minneverdige tonene i dette spillet. Her er flere sjangre og musikkstiler representert: Man har acid jazz, basstunge kamptema, melankolske toner og et svært bra introduksjonstema. Musikken fra den siste kampen mot Lavos er også verdt å nevne.


Men som med alle JRPG er det også slik med Chrono Trigger at det er historien som er det viktigste. Et godt JRPG-spill kjennetegnes av en god og engasjerende historie, og her er Chrono Trigger i toppklassen. Historien om vennene som reiser gjennom tiden for å redde verden fra dens undergang er ikke bare underholdende. Den engasjerende, rørende og utrolig fascinerende på en gang. I forhold til sin tid var den også svært original, og selv i dag kan man si at Chrono Trigger står i en særklasse når det gjelder historie og historieformidling i JRPG-verdenen (og spillverdenen for den saks skyld). Man kan klage på mangel på realisme, men er det ikke nettopp det spill er? En fantasiflukt inn i det utrolige, umulige og episke? Chrono Trigger er i hvert fall spillet som vil overbevise deg om dette.

Det er ikke mye som er annerledes på DS-utgaven i forhold til originalen. Man kan velge å spille spillet i klassisk eller DS-stil, og dette har bare med hvilken skjerm man vil ha hva slags informasjon på. En ekstra dungeon skal visstnok være lagt til mot slutten av spillet. Den mest merkbare forandringen er trolig språket til karakteren Frog: Der han originalt hadde en veldig arkaisk, shakespearisk engelsk, har han nå et mer lettfattelig og vanlig språk. Personlig synes jeg dette er synd, men det gjør lite for det totale gameplayets del. Om man vil kan man også når man vil besøke et ekstraområde kalt Arena, men området har ingenting med historien å gjøre og kan derfor ignoreres helt (takk sier nå jeg).

Har Chrono Trigger tålt tidens tann? Uten tvil. Kan det fremdeles konkurrere om å være et av spillhistoriens største og beste spill? Absolutt. Hvordan et spill som dette kan ha unngått å få Europarelease før nå er fremdeles et mysterium. Men i det minste har Europa endelig fått spillet, og godt er det.

Jade Empire: Special Edition.

I dag kunne et langvarig ønske gå i oppfyllelse. Endelig kunne jeg plassere Chrono Trigger i spillhylla. Da jeg har forstått det slik at forskjellene rent spillmessig er minimale, vil nok en anmeldelse komme i nærmeste fremtid. Men det er viktig å ta tingene i sin riktige rekkefølge. Altså bør jeg skrive noen ord om Jade Empire først.

Jade Empire ble opprinnelig gitt ut i 2005 og er produsert av Bioware, samme selskapet som har gitt oss drømmespillet Star Wars: Knights of the Old Republic (KOTOR) og fjorårets sci-fi-tittel Mass Effect. Men Jade Empire er ikke sci-fi slik som mange andre Bioware-spill, men mer en slags østeninspirert fantasyfortelling. Rollespill er det likevel, et action-preget et sådan.

Handlingsmessig befinner vi oss i det store Østens rike Jade Empire, styrt av et guddommelig keiserdynasti (parallellene til opptil flere østlige riker i vår egen historie er lette å se, særlig om man har noe innsikt i daoisme/taoisme og konfusianisme). Du spiller stjerneeleven ved en kampsportskole; en foreldreløs som har levd alle sine tjue år på denne skolen og perfeksjonert kampsportens kunst sammen med din barndomsvenninne Dawn Star. Det fredelige landsens liv skal derimot snart bli forstyrret. Den statskontrollerte organisasjonen The Lotus Assasins oppdager at din læremester er Sun Li the Glorious Strategist, en mann antatt død i tjue år og keiserens bror. Sun Li blir overmannet og tatt til fange, landsbyen brent til grunne og du står igjen med to kompanjonger og bestemmer deg for å ta opp jakten på The Lotus Assasins for å redde din mester og hevne landsbyen. Du finner også nokså snart ut at keiserens høyre hånd, den enigmatiske Death's Hand, leder The Lotus Assasins og har mest sannsynlig større makt enn det hans posisjon skulle tilsi. Ditt tokt blir snart fokusert på å avsløre Death's Hands planer, styrte The Lotus Assasins og frigi imperiet fra Death's Hands tyranni.

De som har tidligere erfaringer med Bioware, vet godt at historien i spillene deres fort kan vende seg i uante retninger. KOTOR står fremdeles for meg som spillhistoriens kanskje beste eksempel på plot twist. Jade Empire er ikke noe unntak. Historien utfolder seg gradvis etterhvert som man spiller, og tar uante(?) retninger. Men fordi jeg ikke er en som vil ødelegge spillopplevelsen til folk, lar jeg det være med det.

I KOTOR kan man ta valg som vil lede deg nærmere The Light Side eller The Dark Side og the Force, eller god/ond om du vil. Jade Empire har et lignende system, hvor "gode" valg leder deg nærmere The Path of the Open Palm, mens "onde" valg leder deg nærmere The Path of the Closed Fist. Jeg setter "gode" og "onde" i hermetegn, for vi lærer i begynnelsena v spillet at det moralske skillet er av og til ganske tynt. Lar du være å drepe en fiende, vet man jo ikke hva han kan finne på senere. Men tendensen i spillet er klinkende klar: Velger du å meie ned alle som står i din vei og oppfører deg som en skikkelig drittsekk, tar det ikke lang tid før du er mester av The Path of the Closed Fist. Den flytende moralen føles nokså "svada-isk," og fungerer derfor ikke like bra som den gjorde i KOTOR.

Gameplayet er mer actionbasert enn i KOTOR, hvilket gjør kampene mer dynamiske, krevende, vanskeligere og mer spennende. I løpet av spillets gang lærer man seg flere kampteknikker, og man kan velge å spesialisere seg på dem man vil. Dette fungerer bra, og er en klar forbedring fra KOTOR, hvor kampene gjerne kan bli litt stive og statiske. Her er unnvikelse, bevegelse, blokkering og angrep noe man må veksle fint imellom for å klare å vinne en kamp.


Romantikk er det også rom for underveis. Som mannlig karakter kan man velge mellom prinsessa av keiserriket eller barndomsvenninna, eller man kan velge å kjøre i feil fil om man vil. Jade Empire trekker ikke dette like langt som Mass Effect har gjort (og som det ble et aldri så lite mediestyr om), men i motsetning til KOTOR får man i det minste se noe denne gangen (uten at det blir noe seksuelt over det). Om man vil kan man jo blåse i hele greia, eller man kan ta en fransk en og kurtisere beggge to på en gang. Valgmuligheter er jo som kjent en viktig bestanddel i Bioware-spill.

Selv om mye positivt kan sies om Jade Empire, er det likevel noe som skurrer. Det kan være noen av de uinteressante sidekarakterene. Det kan være den noe repetative musikken. Det kan være noe med historien som oppleves som uengasjerende. Eller det kan være alt dette. Man føler at Bioware har kopiert veldig mye fra KOTOR og gjort det om fra Star Wars til Østen-setting, men da mister man også mye av sjarmen som KOTOR hadde nettopp fordi det var Star Wars. Det hele hjelper ikke når Death's Hand har svært mye til felles med Darth Vader. Kanskje det er mangel på originalitet som skaper dette helhetsinntrykket. Eller det kan være alle faktorene jeg har nevnt så langt. Jeg har tro på det siste.


Jade Empire gjør mye riktig. God grafikk, interessant setting, (til tider) god humor, god lengde på spillet (ca. 20 timer) og Biowares tilbud av valgmuligheter er noe av dette. Men noe nytt KOTOR er ikke Jade Empire, verken settingsmessig (ikke overraskende) eller i det totale perspektiv (kanskje noe mer overraskende). Spillbart? Ja, men med visse forbehold.

I kveld.

I kveld skjer det endelig. Kl. 20:00, auditoriet på Fjellhaug, øvre inngang. Magnifivekonserten finner endelig sted.



Vi kan friste med låter fra artister som Toto, Michael Jackson, Stevie Wonder, Rammstein og mye mer. Kommer du?

PS: Vi skal ta opp konserten i kveld, og blir det et bra opptak har vi tenkt tanken om å lage en DVD. Sånn hvis det skulle være interesse for det.