Årets spill 2019

Året går mot en avslutning, og det er på tide å se tilbake på de 365 dagene som har gått. Som vanlig synes jeg det er moro å se tilbake på de populærkulturelle sfærene og se hvilke filmer, spill, serier og lignende som har preget året. Naturligvis er det spill som jeg ser mest tilbake på, og mot slutten av året forsøker jeg også å gjøre regnskap for hvilke ti spill jeg mener er de beste fra året som har gått.

Som vanlig må slike lister tas for det de er verdt. Heller ikke i år har jeg rukket gjennom alle spill som er lansert (noe som uansett skal godt gjøres, slik jeg påpekte i starten av året), og det er heller ikke alle sjangre og spill som tiltaler meg uansett. Jevnt over føler jeg likevel jeg har rukket gjennom det meste jeg har ønsket å spille i år, med noen hederlige unntak, og jeg føler dermed at topp ti-lista for 2019 ikke ville sett stort annerledes ut om jeg hadde rukket gjennom et par spill til.

Nok prat. Her er de ti spillene fra 2019 jeg mener er de beste:

10. Star Wars Jedi: Fallen Order

Jeg måtte tenke nøye gjennom hvorvidt tiendeplassen skulle gå til Sekiro: Shadows Die Twice eller Star Wars Jedi: Fallen Order, to spill som har flere likhetstrekk ved seg når det kommer til kampsystemet. Til slutt falt valget likevel på Star Wars Jedi: Fallen Order, noe som også betyr at Sekiro ikke nådde opp på topp ti-lista (til tross for at spillet er manges favorittspill fra året som har gått).

Begrunnelsen for avgjørelsen har flere årsaker. Jeg ble aldri ferdig med Sekiro, selv om jeg ikke har gitt det opp. Spillets vanskelighetsgrad krever imidlertid både tid, tålmodighet og det rette mentale overskuddet, og er dermed krevende for meg å sette meg ned med i en ellers krevende hverdag. Det er nok en mer velpolert opplevelse, men det resonerer likevel ikke helt med meg og min spillsmak. Star Wars Jedi: Fallen Order spilte jeg derimot ferdig på en helg, og la kun fra meg for å spise eller sove. Kombinasjonen av utforsking, eventyr og det Souls-Borne-inspirerte kampsystemet var som hånd i hanske for meg, og ikke minst hjelper det på at det er Star Wars.

Respawn Entertainment er flinke på å finpusse formler og sjangre andre har etablert før dem, og det kan man også si om Star Wars Jedi: Fallen Order. Det er et utmerket historiefokusert Star Wars-spill, noe vi ikke har fått på altfor mange år. Å leke seg med Kraften er alltid moro, og den svake hovedpersonen blir båret av et svært godt rollefigurgalleri ellers. Dessuten er slutten fortsatt formidabel, og gir fortsatt frysninger bare man tenker på den.

9. Devil May Cry 5

Da året begynte hadde jeg fortsatt til gode å spille et eneste Devil May Cry-spill, men da Devil May Cry 5 ble lansert til gode skussmål over hele fjøla ble jeg nysgjerrig. Dermed gikk påskeferien med på å pløye gjennom de fire første spillene (jeg droppet Ninja Theory-spillet) før jeg ga meg i kast med Devil May Cry 5. Det er en reise jeg slettes ikke angrer på.

Fra start til slutt er Devil May Cry 5 bare bananas-moro hvor glimtet i øyet aldri er langt unna. Spillet serverer høyt nivå av action, det krever koordinerte angrep og komboer, og ikke minst ser det bare aldeles nydelig ut fra start til slutt takket være RE Engine. Ekstra pluss i boka for rollefiguren V, som ligner en anemisk-gotisk Kylo Ren. Måten han ikke kjemper på selv, men bare vandrer rundt og leser fra den mørke magiske boka si for å mane frem diverse beist, slutter aldri å være humoristisk.

8. Fire Emblem: Three Houses

Dersom vi ser bort fra The Last of Us: Part II (som ikke kommer før til neste år), var dette spillet jeg så mest frem til da vi gikk inn i 2019. Langt på vei ble forventingene mine som gammel Fire Emblem-spiller innfridd. Dette er det første spillet til hjemmekonsoll i den taktiske rollespillserien siden Fire Emblem: Radiant Dawn til Wii i 2008, og blandingen av Persona 5-elementer med den klassiske krigsstrategiske rollespillingen skuffet ikke. Jeg skulle ønske at spillet utnyttet overgangen til en hjemmekonsoll ytterligere, for langt på vei føles det som at de kunne gjort enda mer med spillet, men den gode historien og den særdeles høye gjenspillbarheten trekker høyt opp. Som vanlig stiller serien dessuten med kvalitetsmusikk og minneverdige rollefigurer, og det er lett å legge ned flerfoldige timer i dette spillet.

7. Control

Finske Remedy har tidligere imponert med spill som Alan Wake, men de har også skuffet med spill som Quantum Break. Dermed var det ikke sikkert at Control skulle bli en innertier, men heldigvis er det ikke veldig langt unna. Kombinasjonen av brutalisme-arkitektur, kreativ lek med telekinetiske krefter og en mystisk atmosfære som bare kan beskrives som en blanding av Twin Peaks, The X-Files og The Twilight Zone er med på å skape en av årets mest minneverdige spill, og toppes av utmerket skuespill og herlige rollefigurer (hvem kan vel glemme vaktmester Ahti med sin karakteristiske finske aksent). At spillet nikker flere ganger til Alan Wake og stadfester at spillene finner sted i samme univers gir dessuten håp om et slags Remedy Universe-konsept hvor bare fantasien setter grenser. Det hjelper også at spillet ser meget pent ut, særlig hvis man har ray tracing-støtte på maskinen sin (dog bør man unngå å spille dette på en standard PS4/XBO).

6. Baba isYou

Baba is You. Wall is Stop. Rock is Push. Flag is Win. Med slike enkle setninger blir de ulike brettene i spillet definert, og det er opp til deg å enten løse gåtene basert på de etablerte reglene eller endre reglene slik at du kan være i stand til å vinne. Baba is You er et enkelt og lettfattelig konsept, men det tar ikke lang tid før spillet blir virkelig utfordrende. Resultatet er et av de mest originale og kreative gåteløsningsspillene jeg har spilt på lenge, og det blir ikke mindre imponerende at spillet i all hovedsak er utviklet av én person.

5. Resident Evil 2

For noen år siden var det tvilsomt at Resident Evil hadde mer å by på. Det var før Capcom revitaliserte seg som selskap og kom tilbake med stil for et par år siden. Resident Evil ble skummelt igjen med Resident Evil 7, noe blant annet den eminente grafikkmotoren RE Engine kan ta æren for. Dette året skulle begynne i det skumle hjørnet, for nå var det endelig duket for et gjensyn med Resident Evil 2. Det som fort kunne blitt en billig nyversjon har i stedet blitt noe som nærmest føles som et helt nytt spill, hvor de beste elementene fra originalspillet pakkes inn i en ny, herlig drakt. Resultatet er et Resident Evil-spill der alle de rette elementene sitter: Skrekk, utforsking, action og monstre som går fra det groteske og gufne til det absurde. Pluss i boka for Mr. X, som med sine tunge skritt alltid gir deg en følelse av å bli forfulgt i Raccoon City.

4. Apex Legends

Da Respawn Entertainment og EA uten forvarsel lanserte et spill i battle royale-sjangeren, og det satt i Titanfall-universet, var jeg særdeles skeptisk. Var det dette vi skulle få i stedet for et Titanfall 3? Skulle nok en aktør kaste seg løs på battle royale-sjangeren i håp om å karre til seg noen kroner i kjølvannet av Fortnite? Og hvorfor må et kvalitetsstudio som Respawn kaste bort tiden sin på å utvikle et battle royale-spill?

Først etter å ha testet spillet ble det tydelig for meg hvor feil jeg tok. Nettopp fordi Respawn Entertainment er såpass gode utviklere burde Apex Legends være et spill jeg gledet meg til fra jeg hørte om det. Dette er studioet som kan ta en sjanger, få bort feil og mangler og sette en ny standard for hvordan noe skal gjøres. Dette har de også gjort med Apex Legends. Takket være et raskt og velflytende tempo, pen grafikk uten ytelsesproblemer og et eminent «pinge»-system hvor man rask kan peke ut nyttige ting i terrenget til sine medspillere er Apex Legends blitt en slager hos meg. Så godt fungerer flere av elementene i Apex Legends at Fortnite har kopiert dem senere, noe som burde si sitt. Flink er jeg nok ikke, men moro er det lell.

3. Death Stranding

Det sitter langt inne hos meg å skulle plassere dette spillet så høyt på lista, ettersom jeg i skrivende stund fortsatt ikke er helt ferdig med det. Samtidig er det så mye ved Death Stranding som forteller meg at dette spillet vil bli husket i lang tid fremover, og allerede halvveis gjør det et uutslettelig inntrykk.

Death Stranding er mer enn bare en postapokalyptisk postbudsimulator (noe jeg påsto at det var allerede for ett år siden, så jeg føler jeg traff ganske godt med påstanden). Det er en metafortelling om Kojimas bekymring for verdens tilstand i dag. Fremfor å bygge broer og knytte oss sammen for å løse de største problemene vi noen gang har møtt på som mennesker, bygger vi murer og isolerer oss. Med Death Stranding ønsker Kojima å gi oss et spill hvor samarbeid for felleskapets beste står i sentrum, og hvor det å gjøre godt mot andre ikke trenger stort mer belønning enn en like her og der. Samtidig hjelper det på at spillet er stort, vakkert, kontemplativt og mystisk også. Death Stranding er akkurat så unikt og særegent som jeg hadde håpet på, og jeg håper Kojima fortsatt har mange gode spill igjen å servere oss før han trekker seg tilbake (han begynner tross alt å nærme seg 60 år).

2. Astral Chain

Blade Runner med anime? Det er ikke en helt upresis oppsummering av Astral Chain, et spill fra PlatinumGames som både ble annonsert og lansert i år. Noe Bayonetta 3 fikk vi ikke, men hvis dette gir en pekepinn på hva vi kan forvente er det bare å glede seg enda mer til hva heksa kan finne på til neste år.

Astral Chain presser tydeligvis Switch til det ytterste og presenterer et lekkert cyberpunk-spill hvor du som politi må benytte deg av en ekstradimensjonal skapning kalt Legion for å kjempe mot de skumle Chimaera-skapningene. Dette gjøres ved at du styrer deg selv med den ene styrespaken og din Legion med den andre, og sammen kan dere også koordinere angrepene deres ved hjelp av astral-kjettingen som binder dere sammen. Med et heseblesende tempo, utmerket kampsystem og lekker grafikk er dette et av årets mest imponerende spill, og spillet kan dessuten skimte med årets beste samleobjekt i et spill (hvert brett har nemlig en stakkars pusekatt som trenger et nytt hjem). Musikken i spillet er dessuten helt sjef, og jeg kunne lyttet til beaten fra politistasjonen hele dagen.

1. The Outer Worlds

En av mine store mangler som spillanmelder er at jeg aldri har falt for noen av kjernespillene til Bethesda, nærmere bestemt Fallout og The Elder Scrolls. For all del, jeg forstår godt hvorfor folk forelsker seg i Skyrim, og jeg hører med jevne mellomrom på Spotify-spillelister hvor man finner radiolåtene fra Fallout 3 (jeg kan omtrent hele teksten til I Don’t Want to Set the World on Fire utenat). Men det har alltid manglet noe jeg ikke kan sette fingeren på som gjør at spillene ikke har appellert til meg.

Med The Outer Worlds tror jeg at jeg endelig skjønner greia. Her har Obsidian Entertainment, folkene bak Fallout: New Vegas, servert oss et herlig retrofuturistisk sci-fi western-spill hvor humor, sylskarp dialog og herlige rollefigurer preger hele spillopplevelsen, og resultatet er magisk. Jeg har sjelden flirt, ledd og kost meg så mye med et spill som The Outer Worlds. Noe av forklaringen ligger muligens i at det har hentet mye inspirasjon fra min favoritt-TV-serie, Firefly, og det er ikke rent sjelden jeg har hatt lyst å ikle meg en brunjakke mens jeg sitter og spiller The Outer Worlds mens jeg mumler «shiny» ved passende anledninger.

Mer enn noe annet scorer The Outer Worlds på at det virkelig føles som et rollespill. Dette er et spill som inviterer deg til å skape din egen rollefigur og leve ut denne rollen til det hele og fulle. Ikke bare det, men du kan også rollespille i rollespillet, ettersom du kan utgi deg for å være kapteinen på et skip som i utgangspunktet ikke er ditt (kapteinen blir nemlig skvisjet av landingskapselen din i starten av spillet). Mange spill prøver, men The Outer Worlds er et av de få spillene som klarer å overbevise meg om å leve ut rollefiguren min hundre prosent.

The Outer Worlds føles mindre i skala enn en del av sine konkurrenter, men til gjengjeld serverer det bare gode opplevelser, dialoger og oppdrag fra start til slutt. Jeg kjenner jeg ikke ville hatt det på noen annen måte, og kårer dermed spillet til min beste spillopplevelse anno 2019.

Spill som nesten havnet på lista: Sekiro: Shadows Die Twice, Luigi’s Mansion 3, Untitled Goose Game, Wargroove, Yoshi’s Crafted World, The Walking Dead: The Final Season, The Legend of Zelda: Link’s Awakening.

Spill jeg ikke har rukket å spille og som muligens kunne havnet på lista: Pokémon Sword/Shield, Outer Wilds, Disco Elysium, Katana Zero, A Plague Tale: Innocence, Super Mario Maker 2, Dragon Quest Builders 2, Stretchers, Mosaic.

Beste spill fra før 2019 som jeg spilte først i 2019: Doom (2016).

Spill som skuffet i forhold til forventningene: Anthem, Oninaki, Travis Strikes Again: No More Heroes, Ancestors: The Humankind Odyssey.

Spillet jeg trolig har brukt flest timer på gjennom årets løp: Overwatch, nok en gang. Tror jeg.