Årets spill 2017

Vi nærmer oss slutten av 2017, et år som har vært ekstremt innholdsmettet når det kommer til film, TV, spill og annet som har med populærkultur å gjøre. Vi har fått en saftig innholdsmettet sesong av Game of Thrones, vi fikk en DC-film som faktisk var bra (Wonder Woman), Marvel-filmene i år har levert på rekke og rad, Star Wars-entusiaster har kunnet glede seg over The Last Jedi og en god start på fjerde og siste sesong av Star Wars: Rebels, og vi fikk en Blade Runner-oppfølger vi egentlig ikke visste at vi trengte men som viste seg å være minst like gripende som originalen.

Spillåret 2017 har vært et hinsides bra år. Joda, vi har hatt noen skuffelser underveis som Yooka-Laylee, Valkyria Revolution og ikke minst Mass Effect: Andromeda. Vi har også hatt noen kontroversielle episoder, hvor lootbox-systemet i EA-spill kanskje er det som har satt mest dagsorden. Samtidig har det vært et spennende spillår, ikke minst fordi vi har fått to nye spillkonsoller på markedet. Microsoft forsøker å vinne nytt terreng med Xbox One X, den kraftigste konsollen noensinne utgitt (og som absolutt ser bra ut, dersom du har penger til det). Nintendo på sin side har satset alt på Switch, en hybrid-konsoll som kan spilles både på TV-en og på farten, en satsing som har blitt kronet med seier – nylig passerte konsollen ti millioner solgte enheter, og det på bare ni måneder. Konsollen har blitt en favoritt blant mange, ikke minst for pendlende småbarnsforeldre som endelig kan spille trippel-A-spill på farten.

På toppen av det hele har vi fått en rekke med vanvittig gode spill, hvor det har vært knivskarp konkurranse om å overgå hverandre og sette en ny standard for sine respektive sjangre og spill generelt. Uansett hvilken plattform man spiller på (med unntak av mobil) har man hatt noe å se frem til, og det har vært en real utfordring å holde tritt med det ene storspillet etter det andre. Som sagt, 2017 har vært et ekstremt innholdsmettet år, og innholdet har stort sett vært av det positive slaget også. Det er slettes ikke verst.

Nok prat! Det er på tide å oppsummere spillåret 2017 og liste opp årets ti beste spill ifølge undertegnede. De er som følger:

10. Cuphead

Helt siden spillet først ble introdusert for oss i 2014 har Cuphead fascinert oss med sin unike grafiske stil. Intensjonen til brødrene Moldenhauer har vært å skape et spill basert på 1930-tallets tegnefilmer fra studio som Disney og Fleischer, noe de absolutt må sies å ha klart. Med håndtegnede animasjoner og bakgrunner, flimrefilter på skjermen og et skurrefilter over den herlige musikken blir vi kastet rett tilbake til enklere tider så snart vi fyrer opp Cuphead. Så begynner vi å spille og oppdager at dette slettes ikke er enkelt. Tvert imot er Cuphead minst like utfordrende som Dark Souls, Shovel Knight og Contra. Dette gjør også at følelsen av triumf når man beseirer en boss er desto større.

9. Mario + Rabbids Kingdom Battle

Noen ganger er det godt å innrømme at man tar feil. Da informasjon om samarbeidsprosjektet mellom Nintendo og Ubisoft lekket ut i mai og vi fikk se Swich-eksklusive Mario + Rabbids Kingdom Battle for første gang, var det mange grunner til å bli skeptisk. Heldigvis skulle all skepsis bli gjort til skamme. Presentasjonen av spillet på E3-messen imponerte (vi husker fortsatt hvordan sjefsutvikler Davide Soliani ble rørt til tårer da selveste Shigeru Miyamoto roste spillet hans fra scenen), og det skulle vise seg i august at kombinasjonen av Mario, Rabbids, håndkanoner og strategispill-modellen til X-COM var en utmerket kombo til Switch. Humoren sitter løst i spillet, Rabbid Peach er fortsatt en av årets beste figurer, Peach får endelig vise litt muskler med et haglelignende våpen, og musikken til Grant Kirkhope er leken og festlig fra start til slutt. At spillet dessuten byr på en real utfordring skader heller ikke. Dette er en oppskrift vi gjerne kan få mer av, men inntil videre får vi nøye oss med å si som Rabbids: «BWAAAAH!»

8. Resident Evil 7:Biohazard

En gang I fordums tid (nærmere bestemt i 1996) var Resident Evil et spill som satte en helt ny standard for skrekkspill. Nesten ti år senere, i 2005, skulle serien nok en gang sprenge grenser i form av Resident Evil 4, et spill som redefinerte hvordan man tenkte rundt designet av tredjepersons skytespill. Siden den gang har serien derimot slitt med å finne formen igjen, og Capcom har tilsynelatende vært mer interessert i kvantitet enn kvalitet. Det kan vi heldigvis ikke si lenger. Med Resident Evil 7: Biohazard går serien ikke bare fra tredje- til førstepersonsperspektiv, det går også tilbake til røttene. Et mørkt og mystisk herskapshus, fiender som trosser alle logiske forklaringer, og en konstant mangel på våpen og ammunisjon som tvinger deg på flukt gjør at dette spillet virkelig er nervepirrende fra start til slutt. Når et spill med jevne mellomrom får deg til å ta av hodetelefonene for å slippe den intense atmosfæren lyden skaper, har det gjort noe riktig.

7. What Remains of Edith Finch

Her har vi det andre spillet på lista hvor handlingen foregår i et stort hus som ligger litt isolert til på landsbygda, men atmosfæren i spillet kunne knapt vært mer annerledes fra forrige spill på lista. Her følger vi Edith, det siste gjenværende medlemmet av Finch-familien, som i sin unge alder reiser tilbake til familieboligen i staten Washington. Reisen skal bli et dypdykk i familiens historie og en nærmere granskning av familiens nesten forbannelseslignende uflaks. Med herlig lyssetting, et bredt spekter av narrative teknikker og nydelig musikk blir What Remains of Edith Finch en fortelling om en svært uvanlig familie du sent kommer til å glemme.

6. Hellblade: Senua’s Sacrifice

Da Ninja Theory først annonserte Hellblade for et par år siden, forventet jeg et nytt spill tilsvarende deres tidligere titler, slik som Heavenly Sword, Enslaved: Odyssey to the West og DmC: Devil May Cry. Jeg forventet et spill med mye action, nydelig grafikk og en sterk kvinnelig hovedrollefigur. Ikke hadde jeg forventet at spillet både skulle innfri og ikke innfri forventningene mine. Fremfor en vanlig fortelling om hevn får vi i stedet servert et spill hvor hovedpersonen lider av psykose, noe som gjenspeiles i hvordan hele spillet er konstruert. Lydeffektene i spillet gjør at man oppriktig føler at man selv hører stemmer i hodet, og Senuas reise til dødsriket blir ikke bare en reise for å gjenopplive sin kjære fra de døde, men også en kamp om hennes egen mentale helse og skjebne. Hellblade: Senua’s Sacrifice skildrer psykose så godt at det slettes ikke er for alle, men for de som tåler det er dette et av årets desidert viktigste spill.

5. Wolfenstein II: The New Colossus

Hvem i alle skulle trodd for noen år siden at vi skulle et Wolfenstein-spill hvor historien ikke bare var i fokus, men i tillegg var bra? Og at vi på toppen av det hele skulle få en oppfølger med minst like god kvalitet? Det er nettopp det vi får med Wolfenstein II: The New Colossus. Det gode grunnarbeidet fra forgjengeren blir videreutviklet i dette spillet, og den alternative virkeligheten hvor nazistene har kontrollen over mesteparten av verden er fortsatt både skremmende og spennende. Vi får et spill som balanserer mesterlig mellom maktfantasi og samfunnskommentar, og på toppen av det hele får vi en utmerket spillskurk. Vi får et enda mer polert skytespill med intens action, høy vanskelighetsgrad og et rikt utvalg av våpen og fiender. Dessuten tror jeg dette er første gang jeg har spilt et spill som åpner med at du som hovedperson sitter i rullestol (ikke at det stopper deg fra å skyte nazister, selvfølgelig). I en tid hvor nazisme har blitt stuerent i enkelte miljø og vi endatil ser dem marsjere i våre gater her i Norge, treffer Wolfenstein II nervepirrende godt med timingen.

4. Super Mario Odyssey

Det er nesten alltid en garanti for at Super Mario-spill vil undeholde deg, og de fleste som spiller spill kan nevne minst ett Super Mario-spill de har gode minner fra og et godt forhold til. Med lanseringen av Switch visste vi at et nytt Super Mario-spill snart måtte være klart til å promotere konsollen. Ventetiden skulle heldigvis ikke bli lang, og i oktober kunne vi nyte det som kanskje er det beste Mario-spillet på lenge. Med store, åpne verdener, en nesten utallig mengde med gjenstander å samle og ikke minst den nye funksjonen hvor man kaster lua på fiender for å overta kontrollen over dem er Super Mario Odyssey en herlig fest fra start til slutt. Det hjelper selvfølgelig også på at kameraet sitter som et skudd (endelig!), at det hele ser nydelig ut og at musikken rett og slett er fantastisk. Selv om Super Mario Odyssey kanskje ikke når helt opp til topp på listen over årets spill, er det definitivt årets mest positive spill. Super Mario Odyssey får derfor prisen Årets Digitale Lykkepille 2017.

3. Horizon Zero Dawn

2017 har definitivt vært et år hvor det har vært godt å være en Playstation 4-eier, særlig i årets tre første måneder. En av de definitive høydepunktene dette året har vært Horizon Zero Dawn. Ikke bare snakker vi om et PS4-eksklusivt spill, vi snakker også om en helt ny IP (intellectual property, altså merkevare). Dette har ikke hindret spillet fra å seile rett inn som et av årets desidert beste spill, og det er heller ikke ufortjent. Grafisk og teknisk sett er spillet kanskje det mest imponerende vi noen gang har sett, fremtidsvisjonen om en verden hvor robotdinosaurer og primitive stammer lever i kaotisk fellesskap er fengslende, og ikke minst er historien i spillet et fantastisk narrativ som bare griper mer og mer fatt i deg. Likevel er det hovedrollefiguren Aloy som gjør spillet aller mest minneverdig. Få spillfigurer oppleves like levende og troverdige som henne, og Aloy viser at verden trenger flere tøffe men samtidig menneskelige spillheltinner. At spillet ikke ligger på topp skyldes utelukkende beintøff konkurranse, noen begrensninger i utforskningsmulighetene og et litt krøkkete kamera, men om ikke annet kan jeg melde at dette er den bedre halvdelens favoritt fra 2017.

2. Persona 5

Vi sier ofte at vi lengter tilbake til ungdomstiden, men enten er dette blank løgn eller så er det en form for idyllisering av ungdomstiden uten rot i virkeligheten. Persona 5 viser akkurat hvor tøft det er å være ungdom i dag i et samfunn hvor de voksne setter spillereglene uten å følge dem selv, og hvor kjipt og elendig livet kan bli som følger av det. Men hva om man hadde muligheten til å forandre hjertene og sinnelagene til de verste av de verste? Hva om man kunne infiltrere deres underbevissthet og stjele kjernen av deres forkvaklede personlighet, akkurat som en tyv om natten? Vel, det er nettopp denne evnen du har i Persona 5, og det er denne balansegangen mellom skoleelev om dagen og Phantom Thief om natten du må leve ut i spillet. Persona 5 er kulminasjonen av studioet Atlus’ tjueårige arbeid med formelen, og resultatet er det beste japanske rollespillet i manns minne, kanskje til og med noensinne. Med solid kampsystem, nydelig stil og brukergrensesnitt og et levende rollefigurgalleri som virkelig fanger hva det vil si å være tenåring er Persona 5 noe enhver Playstation-eier bør sjekke ut. Dessuten har spillet årets desidert beste spillmusikk. Jeg elsker seriøst den herlige blandingen av rock, funk, jazz og soul spillet har å by på, og har ikke tall på hvor mange timer jeg har hørt på spillmusikken alene i løpet av året som har gått. Beste 30 dollar jeg har brukt i år.

1. The Legend of Zelda: Breath of the Wild

Vi har ventet med håp og lengsel i lang tid. Det er nesten så vi ikke lenger turte håpe på at dette kunne bli bra, eller at forhåpningene var skrudd opp altfor høyt. Et nytt Zelda-spill er alltid noe man ser frem til, men kunne denne storsatsningen virkelig bli det nye Nintendo-storspillet vi lengtet etter?

Wii Us svanesang, som heldigvis også ble utgitt på Switch, maktet ikke bare å innfri forventningene. The Legend of Zelda: Breath of the Wild er spillet som satte alle våre forventinger til skamme, la dem til side og presenterte for oss et spill vi aldri kunne forestilt oss.

Aldri i mitt liv har jeg spilt et mer åpent og samtidig fengslende spill. Aldri har jeg spilt et spill som virkelig griper hva det vil si å lage et eventyrspill. I mitt liv er det lite jeg setter mer pris på de store eventyrverkene, og dersom et spill gir meg følelsen av å være Bilbo som løpet ut av Hobbittun mens han roper «I’m going on an adventure!» har det virkelig grepet fatt i meg.

Formelen spillet serverer er like enkel som den er genial: Etter å ha gitt deg en liten innføring i spillets våpen, mekanikker og fysikk den første timen slipper spille tak i deg og sier: «Vær så god, her ligger Hyrule foran deg. Når du er klar for det ligger slottet hvor Ganon herjer der borte.» Utover det gir spillet deg ingen veiledning eller begrensning, og hvordan du går frem i spillet er opp til deg. Hyrule er din tumleplass, en tumleplass hvor det venter hemmeligheter, detaljer og mystiske oppdrag nærmest overalt, men hvor du selv er avhengig av å finne dem. En slik frihet styrker eventyrfølelsen ytterligere, og selv om formelen langt på vei er den samme som i det aller første Zelda-spillet fra 1986 er den et herlig innslag i dagens spillbransje.

På toppen av det hele er spillet blendende vakkert. Antallet piksler kan riktignok ikke måle seg med hva Horizon Zero Dawn har å by på, men stilarten i spillet er bergtakende vakker. Landskapet man reiser gjennom er vill natur på sitt skjønneste, og selv musikken med sine enkle og tilbakeholdende toner er utsøkt. «Less is more» er en filosofi som preger mye av spillet fra oppdragsstrukturen til musikken, og spillet er på ingen måter fattig eller mindre innholdsrikt av den grunn.

De siste 15-20 årene har The Legend of Zelda: Ocarina of Time vært spillet over alle spill i min bok. I 2017 har et nytt spill kapret førsteplassen. Dette er et magisk spill som fortjener å bli snakket om videre i mange, mange år fremover.

Andre nevneverdige spill fra året som har gått, men som ikke nådde helt opp: Metroid: Samus Returns, Prey, NieR: Automata, Fire Emblem Warriors, Tales of Berseria, Gravity Rush 2, Arms, Splatoon 2, Uncharted: The Lost Legacy og Star Wars Battlefront II.

Spill jeg ikke har hatt anledning til å teste, selv om interessen har vært der: Yakuza 0, Injustice 2, Tekken 7, Golf Story, Please Knock on My Door, Assassin’s Creed: Origins og Nioh.

Årets skuffelser: Mass Effect: Andromeda, Middle-earth: Shadow of War, Valkyria Revolution, Yooka-Laylee, Danganronpa V3: Killing Harmony og Playerunknown’s Battlegrounds (sorry folkens, men PUBG blir veldig fort kjedelig).

Star Wars: Phasma

Selv om jeg er blant dem som likte Star Wars: The Force Awakens meget godt, er jeg ikke blind for at filmen har noen svakheter. En av de største ugjerningene filmen gjorde etter mitt syn, var å introdusere oss for en såpass tøff og hardtslående kaptein som Phasma uten å gi henne mer tid på lerretet eller fortelle mer av hennes historie. Dette er ekstra skuffende når man vet at Phasma blir spilt av Gwendoline Christie, en skuespiller mest kjent for sin rolle som Brienne of Tarth i Game of Thrones og som absolutt kan spille kampscener. Nå lover kinotraileren for Star Wars: The Last Jedi noe mer av dette, så det er lov å håpe.

Om ventetiden frem imot 13. desember skulle bli lang, kan du derimot allerede nå få vite mer om Phasmas bakgrunn og opprinnelse. Vent, stryk det. Boka Star Wars: Phasma er ikke bare ei bok du kan lese, men som du virkelig bør lese om du er sånn noenlunde interessert i galaksen langt, langt borte.

Piloten og spionen Vi Moradi i motstandsbevegelsen er på et av sine oppdrag uheldig nok til å bli tatt til fange av The First Order og brakt om bord skipet Absolution. Her blir hun tatt til side og avhørt i et lukket, bortgjemt rom av Cardinal, en kaptein hvis røde uniform symboliserer at dette er en mann med makt. Cardinals formål med avhøret er imidlertid noe uvanlig, da det han ønsker informasjon om ikke er motstandsbevegelsen eller den nye Republikken, men hans medkaptein i The First Order, Phasma. Cardinal er overbevist om at Phasma representerer en trussel for ordenen, og mener å kunne finne løsningen på problemet i hennes bakgrunn og opprinnelse.

Fortellingen i boka er delt inn i to deler. I den ene delen følger vi historien og dialogen mellom Vi og Cardinal, og hvordan avhøret sakte men sikkert utfolder seg. Her får vi et innblikk i både The First Order og motstandsbevegelsen, men først og fremst hvordan to svært ulike mennesker forhandler med hverandre for å oppnå sine mål. Den andre og langt mer omfattende delen får vi servert gjennom tilbakeblikk, hvor Vi forteller historien om Phasma slik hun har fått den overlevert gjennom sine kilder.

Historien om Phasmas oppvekst og bakgrunn på den ødelagte planeten Parnassos er intet mindre enn overveldende, og er ment for å formidle én eneste ting: Phasma er en som ikke skyr noen midler for å overleve og sikre sine egne vilkår. Dette kommer så til de grader frem gjennom boka, og det som tilsynelatende begynner som en primitiv kamp for å overleve utspiller seg etter hvert til å bli en langt mer komplisert og hensynsløs realitet.

Star Wars: Phasma er uten tvil den mørkeste og mest gritty boka jeg har lest i Star Wars-sammenheng. Det er nesten så en ikke skulle tro at det er Star Wars man leser. Ettersom mesteparten av handlingen i boka følger Phasmas ferd gjennom den ødelagte og postapokalyptiske verdenen Parnassos, er det lite å spore av jediriddere, lyssabler og X-winger. I stedet snakker vi om en brutal og hensynsløs verden som gir deg mer assosiasjoner til Mad Max, Dune, Fist of the North Star og en anelse Horizon Zero Dawn.

Jo mer man leser av Phasma, jo mer trekker deg boka deg inn i en spennende og brutal virkelighet. Samtidig trekker den deg også mer inn i Phasmas psyke, til tross for at man aldri får noen innenfra-perspektiv fra Phasmas side. Detaljene man får servert utover boka gjør at man til slutt sitter igjen med en langt større og dypere forståelse av hvem Phasma er, og man kan ikke annet enn å håpe at fremtidige filmer klarer å skildre langt mer av denne komplekse og truende rollefiguren.

Hvis boka skal trekkes for noe, må det være at den er en smule lang. Dette kan imidlertid forsvares, uten å gå inn på detaljer om hvorfor uten å avsløre for mye av handlingen. En langt mer reell innvending er at den delen av boka som omhandler Vi og Cardinal ikke makter å holde på like mye av spenningen, særlig når man nærmer seg bokas siste del. Det er imidlertid ingenting av stor betydning, og boka makter fortsatt å fengsle deg.

Da jeg satte meg ned med boka, hadde jeg ikke større forventninger enn at jeg skulle få en historie hvor Phasma var hovedrollefiguren. Jeg fikk servert en historie jeg på ingen måter hadde forventet meg, og som jeg langt ifra hadde forventet i en Star Wars-sammenheng. Greit nok at jeg hadde ferie da jeg satte meg ned med boka, men sjelden har jeg lest ut ei bok på så kort tid. Star Wars: Phasma fremstår som en overraskende god bok, og for mitt vedkommende har denne seilet inn som den nye favoritten blant bøkene i den nye Star Wars-kanon.

Dødsstjerner: 5/5

For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills, Rebel Rising, Battlefront: Twilight Company, Battlefront II: Inferno Squad og Leia, Princess of Alderaan.

Leia, Princess of Alderaan

Leia. Vi kjenner henne som leder, prinsesse, politiker og general. Men hvem var hun før alt dette? Hvem var Leia Organa før vi møter henne i starten av Star Wars Episode IV: A New Hope?

Dette er noen av utgangspunktet for ungdomsromanen Leia, Princess of Alderaan, en av de nyeste tilskuddene i Star Wars-biblioteket. Forfatteren Claudia Gray har tidligere utmerket seg med to glimrende Star Wars-bøker, Lost Stars og Bloodline, hvor sistnevnte også har Leia i hovedrollen, skjønt da som politiker noen år før The Force Awakens. Gray har vist at hun har et solid grep om Star Wars-universet i sine tidligere bøker, og har også demonstrert en forståelse av rollefiguren Leia i Bloodline.

Denne gangen møter vi derimot Leia i den andre enden av tidsskalaen. Gray tar oss denne gangen med til en ung 16 år gammel prinsesse, som ennå har til gode å sende soldater ut i krigen, gi harde ordre og se mennesker ofre livet i kampen for frihet og i troen på hennes lederskap. Kjernen av Leia slik vi kjenner henne - tøff, viljesterk, bestemt, og med en hard men god kjerne - er fortsatt umiskjennelig til stede. Samtidig er det en annerledes Leia vi møter. Vi stifter bekjentskap med en Leia på vei fra barndom til sitt voksne, forhåndsdefinerte liv som kongelig arvtager til Alderaans trone, en sentral planet i galaksen langt, langt borte som i det stille forbereder seg på opposisjon mot keiserens undertrykkende terrorvelde.

Vi får følge Leia på hennes dannelsesreise, en gammel Alderaan-tradisjon hvor den kommende monarken må bevise sin skikkethet gjennom forskjellige prøvelser. Hun får prøve seg på større arbeidsoppgaver både hjemme og i Senatet, sistnevnte gjennom Senatets offisielle ungdomsprogram. Samtidig opplever Leia en uforklarlig forandring i foreldrenes oppførsel, hvor de blir stadig mer distansert fra henne.

Gray har som nevnt vist oss tidligere at hun er i stand til å trenge inn i Leias psyke og forstå rollefiguren på godt vis. Det gjør hun også denne gangen. Vi har i mange år sett Leia i aksjon og tenker vi vet hvem hun er og hvordan hun skal være. Å gå tilbake til hvem Leia var før alt dette er ikke en enkel oppgave, men Gray gir oss en god coming-of-age-historie som er rollefiguren verdig. Det er også moro å lese hvordan Leia sakte men sikkert formes som den politiske skikkelsen hun en gang skal bli, og hennes første møter med Tarkin er preget av spennende dobbeltspill og nerve.

Samtidig er det ikke å stikke under en stol at dette er nok den svakeste av Grays bøker i Star Wars-universet så langt. Det betyr derimot ikke at boka under noen omstendigheter er dårlig, langt ifra. Gray har fortsatt en stålkontroll på Star Wars og nekter å slippe oss ut av galaksen når vi først trer inn i den, noe som alltid gjør hennes bøker fornøyelige å lese. Hun har bare satt lista veldig høyt for seg selv med sine to tidligere bøker, og det gjør at Leia ikke når helt opp til samme nivå. Samtidig er Grays bøker fortsatt blant de bedre du kan lese i den nye Star Wars-kanon, og Leia, Princess of Alderaan er en lettlest og tilgjengelig bok jeg tror mange vil sette pris på.

Dødsstjerner: 4/5

For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills, Rebel Rising, Battlefront: Twilight Company og Battlefront II: Inferno Squad.

Star Wars Battlefront II: Inferno Squad

Selv om jeg var noe sent ute med å lese Star Wars Battlefront: Twilight Company, gjorde ikke det leseopplevelsen noe dårligere. Man skulle ikke tro at en bok basert på et spill basert på en filmserie ville ha så mye å komme med, men noen ganger blir skepsisen gjort til skamme. Battlefront: Twilight Company var en meget underholdende Star Wars-bok som ga oss et rikt og innsiktsfullt perspektiv i fotsoldatenes liv i den store stjernekrigen, et perspektiv som ofte er underkommunisert i serien. Boken hadde riktignok forsvinnende lite med spillet Battlefront å gjøre, men det skyldes i all hovedsak at spillet ikke hadde noen historiemodus, hvilket betyr at det ikke var noen historie derifra å ta utgangspunkt i når man skulle skrive boken.

Med det forestående spillet Battlefront II er situasjonen imidlertid annerledes. Utviklerne i DICE (pluss Criterion Games og Motive Studios) har hørt på stemmene som etterlyste en skikkelig Star Wars-historie, og vi har blitt lovet en omfattende historie som tar oss med helt fra slaget om Endor og frem til begivenhetene i The Force Awakens. Vi vet ikke så mye om denne historien ennå, men vi vet at hovedrollefiguren vil være imperiesoldaten Iden Versio. Iden er en original figur skrevet for anledningen, og det er derfor naturlig at vi ikke vet så mye om henne på nåværende tidspunkt. Dette gir derimot et meget godt utgangspunkt for den nye Battlefront-boka, som tar for seg nettopp Idens historie.

Iden Versio er en pilot for Imperiet, men er samtidig også mer enn bare dette. Versio-familien har en stolt historie som yrkesmilitære, Iden selv utmerket seg tidlig i sitt kull på akademiet, og ikke minst er Iden en av de ytterst få imperiesoldatene som overlevde ødeleggelsen av Dødsstjernen. Sammen med tre andre eksepsjonelle Imperiesoldater – Gideon Hask, en medpilot og en av de få Iden kan kalle for barndomsvenn; Del Meeko, en fremragende ingeniør; og Seyn Marana, en overvåkningsagent med eidetisk hukommelse og kjennskap til 27 språk – blir Iden håndplukket av sin egen far til en ny spesialenhet: Inferno Squad. Skvadronens formål: Å sørge for at materiale og enkeltpersoner som kan utgjøre en trussel for Imperiet blir innhentet, fjernet eller eliminert.

Utgangspunktet for boka er meget god, ikke minst når det kommer til det å bli bedre kjent med medlemmene i Inferno Squad. Først og fremst er dette likevel Idens historie, og boka gir oss absolutt et godt utgangspunkt for å følge historien til den dedikerte Imperiesoldaten i det kommende spillet. Hennes dedikasjon og prestasjonsvilje kommer av en streng og målrettet oppdragelse, men har også gått på bekostning av Idens relasjoner til sine foreldre. Dette er en del av historien som er spennende å komme på innsiden av, til tross for at det ikke dukker opp noen veldig store overraskelser.

Mangelen på store overraskelser preger dessuten boka i sin helhet. Nesten to tredjedeler av boka er viet til historien om hvordan Inferno Squad går undercover for å infiltrere The Dreamers, en rest av Saw Gerreras ekstremistgruppe, og historien kunne absolutt vært fylt av både spennende tvister og overraskelser. Dessverre blir det hele veldig forutsigbart, og uten en skarp penn og de unike personskildringene klarer ikke Christie Golden å løfte det hele opp over middels.

Golden har en årrekke bak seg som forfatter, og har gjennom årenes løp levert mange bøker til mange etablerte univers, slik som Assassin’s Creed, StarCraft og Star Trek. Star Wars har hun også vært innom tidligere, både i den gamle kanon (Fate of the Jedi-serien) og den nye kanon (Star Wars: Dark Disciple). Hun er med andre ord en erfaren gjenganger innenfor både yrket og sjangeren, men denne gangen når hun ikke helt til topps.

Boka er unektelig lesverdig for dem som vil ha et dypere innblikk i Inferno Squad-medlemmenes liv før Battlefront II lanseres i november, men fremstår dessverre som noe underlegen både sammenlignet med Battlefront: Twilight Company og øvrige bøker i den nye Star Wars-kanon som helhet.

Dødsstjerner: 3/5

For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills, Rebel Rising og Battlefront: Twilight Company.

Star Wars Battlefront: Twilight Company

Som regel når man besøker Star Wars-universet (eller galaksen langt, langt borte, om du vil) følger vi et sett med helter eller skurker. Uavhengig av hvilken side vi følger i den aktuelle historien, er det som regel noen av toppene for den ene siden vi følger direkte eller møter indirekte. De fleste historiene hvor man følger opprørerne bringer nesten alltid inn noen av hovedpersonene fra filmene, enten som hovedpersoner eller sentrale birollefigurer, og følger man en historie knyttet til imperiet er det ikke rent sjelden historien kobles tett opp til keiseren, Darth Vader, Tarkin eller noen av de andre toppene i imperiet.

Nettopp derfor er det så befriende hver gang man får en historie knyttet til Star Wars hvor man ikke følger denne oppskriften, men i stedet får se noe av den galakseomspennende krigen (evt. krigene) fra fotfolkets perspektiv. I 2005 fikk vi se dette i spillform takket være Republic Commando, et brilliant spill hvor man styrte en spesialenhet med klonetropper. Men selv Republic Commando ga deg inntrykket av å være en elite blant vanlige dødelige, og nettopp derfor er det Star Wars-boka Battlefront: Twilight Company skiller seg ekstra ut. Og det er altså en bok hvor tittelen er basert på et dataspill uten en historiemodus og hvor boka ikke har noe med selve spillet å gjøre, altså.

Battlefront: Twilight Company gir oss et sjeldent innblikk i fotsoldatens perspektiv i den store krigen mellom opprørsalliansen og imperiet i tiden etter at Dødsstjernen blir sprengt i fillebiter. Som bokas tittel indikerer følger vi Twilight Company, som enkelt og greit består av helt vanlige soldater som kjemper opprørsalliansens sak på bakgrunn av en million personlige årsaker og motiver. Her er ingen jedi-riddere eller lyssabelsvingende helter, Kraften er en mystisk levning fra gamle dager som de fleste av soldatene ikke vier særlig oppmerksomhet, og det eneste som hindrer deg fra den sikre død på slagmarken er dine evner som soldat, lagkameratene dine og en aldri så liten porsjon med flaks. De store navnene og heltene som vi har lært oss å kjenne gjennom 40 år med Star Wars dukker aldri opp, for hvorfor i all verden skulle de sitte og henge med helt vanlige fotsoldater? Han Solo dukker bare opp i en enkel liten scene uten å bli navngitt, og selv den mørke og dystre Darth Vader er knapt nok innom boken.

Hva sitter vi så igjen med når man tar bort Kraften, lyssabler og familiekonflikter fra Star Wars? Vel, krig satt i en galakse med teknologi som overgår vår egen, og krig er ikke akkurat hyggelig lesning. Kriger utkjempes som kjent ikke av seg selv, og det er her Twilight Company kommer inn i bildet. De er verken de smarteste, viktigste eller dydigste soldatene i alliansen, men i likhet med Bridgeburners i Malazan-serien er de førstemann inn og sistemann ut på slagmarken der de trengs. Midt iblant Twilight Company følger vi Namir, en soldat fra en primitiv verden som gjør det han kan for å se medsoldatene sine komme helskinnet gjennom konflikten.

Før jeg satte meg ned med boken var jeg meget skeptisk til hvorvidt det i det hele tatt var mulig å skrive en bok basert på et spill som ikke har en egen dedikert historiemodus. Skepsisen kan heldigvis legges til side. Alexander Freed har kanskje ikke skrevet noen bøker før denne, men med Battlefront: Twilight Company gjør han unektelig en solid debut som gjør at jeg håper han vender tilbake til skrivebordet i fremtiden. Boken har en detaljert fortellerteknikk som samtidig aldri blir for svulstig, og som alt i alt passer godt inn i universet.

Om boken skal trekkes for noe må det være at den siste tredjedelen av boken makter å engasjere like mye som resten, til tross for at det er her konfliktnivået eskalerer. Det hadde også vært rom for enda større innsikt i enkeltsoldatenes psyke og opplevelse av slagmarkens gru, selv om vi får et visst innblikk i dette gjennom bokens gang.

Star Wars Battlefront: Twilight Company er ikke en bok jeg hadde store forventninger til da jeg plukket den opp. Noen ganger er det en god ting, for da blir man desto mer overrasket.

Dødsstjerner: 4/5

For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills og Rebel Rising.

Uncharted: The Lost Legacy

De siste årene har DLC (Downloadable Content, altså nedlastbart tilleggsinnhold) blitt et stadig mer vanlig innslag i spillsammenheng. Nedlastbart tilleggsmateriale blir gitt ut og tilgjengeliggjort for spilleren etter at selve hovedspillet er lansert, og formålet med DLC-utgivelser er både å opprettholde interessen for spillet over en lengre periode og tjene litt ekstra penger, ettersom DLC ikke alltid er gratis.

Noen ganger vokser imidlertid DLC-materiale til å bli så stort at det fremstår som et eget, selvstendig spill. Fjorårets tilleggsutgivelse til The Witcher 3, Blood and Wine, er ett eksempel på det. Nå har også fjorårets kremtittel Uncharted 4: A Thief’s End fått et slikt selvstendig tilleggsmateriale. For der Uncharted: The Lost Legacy begynte som DLC til Uncharted 4, er det nå lansert som et mer eller mindre selvstendig spill. Kjøper du spillet fysisk får du til og med en egen plate for spillet, noe som for eksempel ikke var tilfelle med Blood and Wine.

Uncharted-serien er for de uinnvidde et av de sterkeste eksklusive kortene PlayStation kan stille med. Eventyrspill-serien begynte i 2007 med Uncharted: Drake’s Fortune til PlayStation 3, og har siden den gang blitt et kroneksempel på hva PlayStation kan stille med når det gjelder grafisk ytelse og tekniske prestasjoner. Det er også en spillserie hvor sjarmerende rollefigurer kommer sammen i spennende skattejakter på leting etter tapte sivilisasjoner. En fin blanding av Tomb Raider, Indiana Jones og Tintin i spillform, med andre ord.

Uncharted: The Lost Legacy tar oss for første gang bort fra seriens hovedperson, Nathan Drake. I stedet er historien i spillet konsentrert rundt to av seriens birollefigurer: Chloe Frazer, Nathans tidligere flamme vi møtte for første gang i Uncharted 2: Among Thieves, og Nadine Ross, lederen for leiesoldatgruppen Shoreline som nå står uten selskap og på bar bakke etter begivenhetene i Uncharted 4. Turen går til vakre India hvor Chloe, som viser seg å være halvt inder, er på leting etter restene av det gamle hoysala-imperiet for å finne Ganeshas forgylte støttann, en skatt som symboliserer kongemakten i det gamle imperiet. Chloe er imidlertid ikke alene om å lete etter støttannen, og hyrer derfor Nadine for å bistå i jakten på den gamle hinduskatten.

En av grunnene til at Uncharted 4 virkelig utmerket seg som et av fjorårets beste spill, var at spillet ga oss et mer voksent, innholdsrikt og dyptgående spill i serien. En ekstremt velskrevet historie hvor vi fikk et langt mer alvorlig og sammensatt bilde av rollefigurene var noe av det som var med på å ramme inn den gode spillmekanikken, den flotte historien og det imponerende research-arbeidet som lå til grunn for spillets skattejakt. Slik sett ligger lista høyt, og Uncharted: The Lost Legacy makter som en mindre produksjon derfor ikke å nå helt opp til samme nivå. Hovedårsaken til dette er etter alt å dømme mindre tid til research, da jakten på Ganeshas støttann føles som en langt mer forutsigbar standardhistorie innenfor skattejakt-sjangeren. Det er for eksempel veldig lett å få opptil flere assosiasjoner til Don Rosa-historien De ti avatarene underveis. Dette betyr imidlertid ikke at verken settingen eller historien er dårlig. Den er bare mindre overraskende og litt mer forutsigbar enn sin forgjenger.

Hoveddrivkraften i spillet er unektelig den dynamiske duoen Chloe og Nadine, som begge på hver sin måte representerer en kvinnelig minoritet innenfor sine felt, henholdsvis skattejeger og leiesoldatleder. Selv om forskjellene mellom karrierene og personlighetene er temmelig store, er det såpass mye til felles at de finner en god, forståelig og realistisk samarbeidstone. Det blir aldri kleint eller falskt, og dynamikken føles til enhver tid ekte. Det hjelper selvfølgelig også på at grunnlaget er kjempesterkt. Uncharted-serien har alltid hatt mange gode rollefigurer, og det er på høy tid at noen av dem får tre frem i rampelyset i stedet for Nathan Drake. Det er moro å se at Uncharted faktisk ikke er avhengig av en Drake i hovedrollen, hvilket lover godt for eventuelle fremtidige spill i serien.

The Lost Legacy er unektelig et Uncharted-spill med alle de karakteristiske kjennetegnene det medfører. Her er det jakten på skatter og tapte sivilisasjoner som står i sentrum, hvor tempoet noen ganger jazzes opp av en gruppe skumle menn med våpen som har lumske hensikter med å nå skatten før deg. Det skal klatres, hoppes og akrobatiseres (hvis det i det hele tatt er et ord), tett etterfulgt av sniking, slåssing og skyting. Med jevne mellomrom skal du også bruke tauet du har med deg til å slenge deg litt rundt, og noen ganger tar du en liten fysisk pust i bakken for å løse en gåte eller to som åpner veien videre frem. I bunn og grunn fungerer The Lost Legacy som en slags Greatest Hits-samling fra Uncharted-seriens historie, med mange elementer og referanser fra de gamle spillene uten noe særlig nytt å skimte med. Ergo er det lite her som ligger til grunn for at du vil like The Lost Legacy hvis du ikke har likt spillmekanikken i Uncharted-serien tidligere, skjønt spillets hovedpersoner kan jo være god nok grunn til å gi det hele et forsøk.

Rent teknisk sett er det et imponerende skue vi er vitne til i The Lost Legacy. Uncharted-serien har alltid ligget fremst i løypa når det kommer til å vite hva PlayStation-maskinene kan få til grafisk og teknisk sett, og det stemmer også denne gangen. Den indiske villmarken er nydelig fremstilt, ruinene er praktfulle og detaljerte, og innovativt banedesign gjør at man aldri er i det minste tvil om hvor man skal gå videre. Det er også gledelig å melde at Henry Jackman gjør et comeback som spillets komponist etter den gode jobben har gjorde med Uncharted 4, som trolig har seriens beste lydspor per dags dato. Heller ikke denne gangen skuffer Jackman med sin tonale tolkning av Uncharted-universet.

De akrobatiske sekvensene i spillet er det ikke akkurat få av. Derimot savner jeg et større fokus på gåter og tolkning av gamle symboler og mekanikker. Den korte produksjonstiden må igjen regnes som hovedårsak på dette punktet, men det er unektelig noe jeg savner. Kombinert med mangelen på de store nyhetene, blir savnet desto større.

Uncharted: The Lost Legacy kan fort fullføres på mellom seks og syv timer, og det er seks til syv timer hvor jeg lar meg underholde hele veien. Selv uten de store nyhetene og det manglende fokuset på gåteløsning er dette et Uncharted-spill tvers gjennom, og Uncharted inneholder mye av det jeg verdsetter ved eventyr- og skattejaktsjangeren, som tross alt er en av mine favorittsjangre. Chloe og Nadine skal selvsagt ha mye av æren for den høye underholdningsfaktoren, og jeg ser gjerne at Uncharted-serien prøver seg på noen nye spill i fremtiden med hovedrollefigurer utenom det vanlige.

Score: 7/10

Alle skjermbildene er tatt med spillets fotomodus.