Hallvard kommenterte
en gang her i blogen og stilte spørsmålet om hvorfor vi mennesker tyr til eskapisme, og hva vi rømmer fra. Jeg prøver herved å samle noen tanker rundt temaet.
Først og fremst: Hva er eskapisme? Eskapisme er noe vi opptar vårt mentale sinn med for å distrahere oss fra hverdagen og dens virkelighet. Virkelighetsflukt er nok et begrep folk flest er mer fortrolig med. Midlene for eskapisme kan være mange: Dop, musikk, bøker, spill, media, mat, shopping osv. Noen vil nok også tilføye religion i denne bolken, men akkurat det tror jeg ikke at jeg selv kommer til å gjøre i denne posten.
Som dere ser av lista over, er vi nok alle mer eller mindre ofre for eskapisme i en eller annen form. Nå er ikke poenget mitt å kritisere eskapisme, bare å dele litt tanker om det. For enkelte mennesker blir derimot ikke eskapisme bare noe en hengir seg til i ny og ne, men fokus i livet. Hva er det som forårsaker dette? Hva gjør at man setter seg fast i virkelighetsflukten? Til det fikk jeg følgende tanker (ingen av teoriene er mer rett enn de andre, og flere av dem glir over i hverandre):
Teori 1: Eskapismens hverdag er bedre enn virkelighetens.
Dette er noe jeg har støtt på flere ganger, og som kanskje er grunnen til at folk hengir seg til eskapisme i første omgang, meg selv inkludert. For enkelte derimot er (ifølge dem selv) hverdagen så tøff at eskapismen er det de har å se frem til. Det får overfokus og blir det primære mål i livet. World of Warcraft- og spilleavhengige havner under denne bolken. I det ekstreme kan en vel også putte narkomane, alkoholikere og folk som er manisk opptatt av pornografi i samme kategori.
Teori 2: Eskapismen blir ikke virkelighetsflukt, men livsstil.
Til dels glir dette sammen med teori 1, men skiller seg litt ut likevel. Hallvard snakket om et konkret eksempel på dette, og nevnte personer som forblir uetablerte, bytter kjæreste ofte og går på lykkepiller. Man unngår det man gjerne kaller normalordningen i samfunnet og ser ikke på dette som problematisk. Er det opprørstrangen i en som forårsaker dette?
Teori 3: Eskapismens virkelighet beveger oss.
Her havner vel alle vi (jeg sier vi bevisst her) som blir begeistret for historiene fortalt gjennom filmer, bøker, spill o.l. Fortellingene vekker følelser i oss, engasjerer oss, morer oss, fascinerer oss og begeistrer oss. Noen ganger går det til og med så langt at det blir sentrum i ens liv. Kanskje til og med et religiøst sentrum (det finnes for eksempel dem som bekjenner Jedi som sin religion).
Så langt om hvordan eskapisme kan utarte seg. Men Hallvards spørsmål var egentlig "hva rømmer vi ifra?" Her har jeg ikke noen gode svar, men et par teorier:
1) Fra livet. Livet i sin helhet er ikke like bra for alle sammen, sett fra enkeltpersoners synsvinkel. Virkelighetsflukt blir derfor for de fleste essensielt for å slippe unna livets tyngde og kaos og dermed også for å overleve i en tung tilværelse. Man kan dog spørre seg om hva man gjorde før i tida, da hverdagen gjerne var mye tyngre (fysisk sett), folk generelt var fattigere og eskapismemulighetene var få.
2) Fra døden. Døden er en naturlig del av livet. Allikevel skremmer det vannet av de fleste av oss. For de som jobber i yrker relatert til døden (presteskap, leger, hær osv) blir derfor eskapisme nødvendig for å ikke bli fullstendig nedtynget av dødens alvor når den kommer så tett på en.
3) Fra de eksistensielle spørsmål. Dette er vel hovedgrunnen til dagens eskapisme, tror jeg. Spørsmål om hvem vi er, hvor vi kommer fra og om en trancedental virkelighet er store spørsmål, og for mange blir de for store. For å slippe å bli påminnet om slike spørsmål søker en gjerne virkelighetsflukten. Mine erfaringer fra de travle samfunnene i Japan og Norge fører meg også inn på tanken om at med en så travel livsstil får mange heller ikke tid til å tenke på livets store ting før det faktisk er over.
4) Fra mennesker og samfunn. Noen av oss er sosiale, og trives i de omgivelser vi befinner oss i. Andre, derimot, utstår ikke vanlige mennesker. Folk flest er altfor ordinære, A4 og homogene. Vanlige mennesker er rett og slett kjedelige. Samfunnskritikk er vel ikke akkurat et ukjent fenomen det heller. I slike tilfeller er det for mange fantastisk å kunne drømme seg vekk til fjerne steder, andre samfunn og til store fortellinger om heroiske mennesker som utfører storverk. Dette er vel kanskje grunnen til at vi alle trenger en helt og to i vår tilværelse: Heltene har det lille ekstra som verken en selv eller folk rundt seg har.
Det var det "lille" tankespranget jeg hadde angående eskapismens hvorfor. Håper du har hatt en fornøyelig lesning, Hallvard.Jeg har også ikke gått ekstremt grundig til verks i posten, og ser gjerne at samtalen og tankespinningen fortsetter i kommentarposten.
PS: Jeg beklager også at skriften forandrer seg midt i blogposten. Jeg har prøvd å fikse det, men det gjorde bare vondt verre. Please have mercy on me, people.
Årets første blogpost. Siste dagen min her i Japan. Og en god stund siden forrige oppdatering. Her kommer tredje og siste del i mine Japanberetninger for denne gang.
Onsdag 02.01: Fikk faktisk med meg en andakt/gudstjeneste som ble holdt på denne leiren denne dagen, siden det var nok folk på kjøkkenet uansett. Deretter var det duket for en japansk tradisjon: Mochi-laging. Mochi er en slags form for hardbanket ris, og denne risen banker man i en uthulet trestubbe med treklubber. Om dere ikke helt forstod det, så ta en titt på vedlagte video for demonstrasjon.
Torsdag 03.01: En saftig dyr hotellfrokost (1500 yen, det er mye til å være i Japan), før vi reiste til sentrum av byen og atombombemuseet og parkanlegget rundt. Hiroshima er som kjent den første av totalt to byer i verden som ble ødelagt av en atombombe, og et stort område er viet til museum, fredspark, minnesmonumenter og lignende (på bildet ser dere det buede minnesmonumentet, og i bakgrunnen til venstre den kjente atombombedomen). Meget lærerikt å gå i dette museet, og jeg ble særlig imponert over hvor detaljert og nyansert man var i skildringen av krigsforløpet i Asia på 1930- og 1940-tallet. Japan og 2. verdenskrig er som kjent et betent tema, men på museet legger man ikke fingrene imellom for noen av partene, inkludert Japan selv. Det gjorde godt å se.
Her er det nå kveld. På TV sender de årskavalkade. Ikke helt ulikt Norge, med andre ord. Nyhetene her i Japan holder et høyt språknivå og er derfor vanskelig å forstå, og derfor er det gledelig når jeg forstår det meste av denne nyhetskavalkaden.
Etterpå tok vi en kjapp tur ut til Rokko Island for å se stedet hvor Den Norske Skolen i Japan engang lå. Nå er tomta overtatt av en internasjonal skole. Selv om det var rart å se tomta så forandret er det samtidig gledelig å se at området blir benyttet på en god måte.
Søndag 30.12: Gudstjeneste, og en stille og rolig dag. Alt i alt har jeg lest mye bøker de siste dagene. På en måte kanskje litt sløs av tida når jeg først er i Japan, men samtidig er lesing en viktig del av ferieopplevelsen min, uansett land og kontinent. På ettermiddagen dro vi ned til sentrum, og omsider fikk jeg kjøpt mitt første «skikkelige» instrument; et el-piano. Modellen som ble kjøpt er Yamaha Clavinova CLP 240, og betalte ¥194.000 for det (¥100 = ca.5 NOK, så ¥194.000 blir noe under 10.000 NOK). Er veldig fornøyd med kjøpet. Pianoet vil bli sendt hjem med mamma og pappa i juni, så jeg slipper å tenke på 68 kg overvekt ved hjemreise 6.januar.
