Eskapismens hvorfor.

Hallvard kommenterte en gang her i blogen og stilte spørsmålet om hvorfor vi mennesker tyr til eskapisme, og hva vi rømmer fra. Jeg prøver herved å samle noen tanker rundt temaet.

Først og fremst: Hva er eskapisme? Eskapisme er noe vi opptar vårt mentale sinn med for å distrahere oss fra hverdagen og dens virkelighet. Virkelighetsflukt er nok et begrep folk flest er mer fortrolig med. Midlene for eskapisme kan være mange: Dop, musikk, bøker, spill, media, mat, shopping osv. Noen vil nok også tilføye religion i denne bolken, men akkurat det tror jeg ikke at jeg selv kommer til å gjøre i denne posten.

Som dere ser av lista over, er vi nok alle mer eller mindre ofre for eskapisme i en eller annen form. Nå er ikke poenget mitt å kritisere eskapisme, bare å dele litt tanker om det. For enkelte mennesker blir derimot ikke eskapisme bare noe en hengir seg til i ny og ne, men fokus i livet. Hva er det som forårsaker dette? Hva gjør at man setter seg fast i virkelighetsflukten? Til det fikk jeg følgende tanker (ingen av teoriene er mer rett enn de andre, og flere av dem glir over i hverandre):

Teori 1: Eskapismens hverdag er bedre enn virkelighetens.

Dette er noe jeg har støtt på flere ganger, og som kanskje er grunnen til at folk hengir seg til eskapisme i første omgang, meg selv inkludert. For enkelte derimot er (ifølge dem selv) hverdagen så tøff at eskapismen er det de har å se frem til. Det får overfokus og blir det primære mål i livet. World of Warcraft- og spilleavhengige havner under denne bolken. I det ekstreme kan en vel også putte narkomane, alkoholikere og folk som er manisk opptatt av pornografi i samme kategori.

Teori 2: Eskapismen blir ikke virkelighetsflukt, men livsstil.

Til dels glir dette sammen med teori 1, men skiller seg litt ut likevel. Hallvard snakket om et konkret eksempel på dette, og nevnte personer som forblir uetablerte, bytter kjæreste ofte og går på lykkepiller. Man unngår det man gjerne kaller normalordningen i samfunnet og ser ikke på dette som problematisk. Er det opprørstrangen i en som forårsaker dette?

Teori 3: Eskapismens virkelighet beveger oss.

Her havner vel alle vi (jeg sier vi bevisst her) som blir begeistret for historiene fortalt gjennom filmer, bøker, spill o.l. Fortellingene vekker følelser i oss, engasjerer oss, morer oss, fascinerer oss og begeistrer oss. Noen ganger går det til og med så langt at det blir sentrum i ens liv. Kanskje til og med et religiøst sentrum (det finnes for eksempel dem som bekjenner Jedi som sin religion).

Så langt om hvordan eskapisme kan utarte seg. Men Hallvards spørsmål var egentlig "hva rømmer vi ifra?" Her har jeg ikke noen gode svar, men et par teorier:

1) Fra livet. Livet i sin helhet er ikke like bra for alle sammen, sett fra enkeltpersoners synsvinkel. Virkelighetsflukt blir derfor for de fleste essensielt for å slippe unna livets tyngde og kaos og dermed også for å overleve i en tung tilværelse. Man kan dog spørre seg om hva man gjorde før i tida, da hverdagen gjerne var mye tyngre (fysisk sett), folk generelt var fattigere og eskapismemulighetene var få.

2) Fra døden. Døden er en naturlig del av livet. Allikevel skremmer det vannet av de fleste av oss. For de som jobber i yrker relatert til døden (presteskap, leger, hær osv) blir derfor eskapisme nødvendig for å ikke bli fullstendig nedtynget av dødens alvor når den kommer så tett på en.

3) Fra de eksistensielle spørsmål. Dette er vel hovedgrunnen til dagens eskapisme, tror jeg. Spørsmål om hvem vi er, hvor vi kommer fra og om en trancedental virkelighet er store spørsmål, og for mange blir de for store. For å slippe å bli påminnet om slike spørsmål søker en gjerne virkelighetsflukten. Mine erfaringer fra de travle samfunnene i Japan og Norge fører meg også inn på tanken om at med en så travel livsstil får mange heller ikke tid til å tenke på livets store ting før det faktisk er over.

4) Fra mennesker og samfunn. Noen av oss er sosiale, og trives i de omgivelser vi befinner oss i. Andre, derimot, utstår ikke vanlige mennesker. Folk flest er altfor ordinære, A4 og homogene. Vanlige mennesker er rett og slett kjedelige. Samfunnskritikk er vel ikke akkurat et ukjent fenomen det heller. I slike tilfeller er det for mange fantastisk å kunne drømme seg vekk til fjerne steder, andre samfunn og til store fortellinger om heroiske mennesker som utfører storverk. Dette er vel kanskje grunnen til at vi alle trenger en helt og to i vår tilværelse: Heltene har det lille ekstra som verken en selv eller folk rundt seg har.

Det var det "lille" tankespranget jeg hadde angående eskapismens hvorfor. Håper du har hatt en fornøyelig lesning, Hallvard.
Jeg har også ikke gått ekstremt grundig til verks i posten, og ser gjerne at samtalen og tankespinningen fortsetter i kommentarposten.

PS: Jeg beklager også at skriften forandrer seg midt i blogposten. Jeg har prøvd å fikse det, men det gjorde bare vondt verre. Please have mercy on me, people.