This War of Mine

Krig er fæle greier. Det skjønner vi alle sammen. En behøver ikke se mange reportasjene fra krigssoner, lese historiske skildringer om fordums brutalitet eller høre beretninger fra flykninger før du skjønner at dette er noe du ikke unner din verste fiende. Samtidig er krig en kilde til mang en engasjerende historie. De absolutte ekstremiteter gir også grobunn for noen av de mest gripende skildringene og de dypeste personlige fortellingene. Derfor har også fiksjonen lenge beskjeftiget seg med krig.

Spillindustrien er intet unntak i denne forstand. Det finnes mange spill som plasserer deg på slagmarken. Noen spill gir deg rollen som general og taktiker, mens andre plasserer deg i rollen som soldat. Noen skildrer krigen fra sitt verst tenkelige perspektiv. Andre igjen svartmaler det ikke fullt så mye, men får fortsatt frem et poeng. Og noen igjen plasserer deg på slagmarken i rollen som en uslåelig supersoldat.

Få spill plasserer deg imidlertid i rollen som et offer for krigen som ikke får noen mulighet til å kjempe tilbake, men der kampen ganske enkelt går ut på å overleve herligheten. Og det er her This War of Mine kommer inn.

Utviklingshistorien for This War of Mine er nesten mer interessant enn spillet selv. Her har utviklerne i 11 Bit Studios lest gjennom tusenvis av sider med skildringer fra krigsoverlevende de siste 100 årene, og snakket med noen av de overlevende fra beleiringen av Sarajevo i 1992-1996 (den lengste i moderne krigshistorie). Formålet med det som må ha vært et særdeles nedbrytende og deprimerende grunnarbeid var ganske enkelt å lage et spill som skildrer krigens brutalitet fra dem som merker den mest: De sivile og uskyldige ofrene.

Vi kastes inn i en navnløs by som har blitt rammet av krig og beleiringer. Bombardement og snikskyttere gjør det farlig for de overlevende å ferdes ute på dagtid, så de beveger seg kun ut om natten i jakten på det de trenger for å overleve: mat, vann, medisiner og materialer. Vi følger en liten gruppe med overlevende som kjemper en slik desperat kamp for å overleve. Etter hvert som spillet går fremover får vi også høre mer om bakgrunnshistoriene deres, og det er ganske ordinære liv og skjebner som har blitt kastet inn i denne elendige situasjonen.

Til å begynne med er temperaturene heldigvis høye, så ruinene man har bosatt seg i blir heldigvis ikke for kalde. Men med tiden må man foreta flere grep for å holde varmen. Hull må tettes, rom isoleres og ovner bygges, og til alt dette trenger man materialer. Å skaffe materialer er imidlertid vanskelig når man konstant går rundt og er sulten, trett, syk eller overveldet av sorg. Statusen til de forskjellige beboerne endrer seg etter forholdene, og med den svært knappe tilgangen på ressurser er det en vanskelig kamp for å overleve.

På nattestid åpner det seg for muligheten til å snike seg bort til en bygning i nærheten og lete etter nødvendige ressurser. Man må imidlertid veie på risikoen. Noen steder er øde, noen er kun bebodd av stakkars sivile som ikke er i stand til å forsvare seg, og noen steder er allerede okkupert av andre mennesker som på ingen måter er interesserte i å dele ressurser med en inntrenger. Man må hele tiden veie hvor vidt belønningen er verdt risikoen. Har man varer man kan bytte bort eller våpen man kan vifte med vil det selvfølgelig telle i din favør, men det er ingen garanti for at du vil komme levende tilbake fra nattens tokt.

Spillet lagrer seg automatisk for hver dag du gjennomfører, men har tilnærmet ingen muligheter til å la deg lagre selv og laste opp nye filer når du gjør noe galt. Dette er selvfølgelig med på å understreke krigens brutalitet og realisme for deg som spiller, men representerer også et av spillets store ankepunkter.

For etter hvert som man spiller This War of Mine, blir man noe lei av den gjentakende tonen, den utilgivelige brutaliteten og den konstante mangelen på ressurser. Dette er som sagt intensjonelt og sørger for å bygge opp under innlevelsen, men som spiller kan man ikke annet enn å føle at det hele blir litt lite givende i lengden. En mister etter hvert iveren, gløden og i det hele tatt engasjementet som trengs for å holde det gående i lengden, og for en spiller som gjerne vil gjennomføre det han begynner på er det ikke akkurat motiverende.

This War of Mine er definitivt et viktig spill som fortjener å nevnes i diskusjoner hvor spillmediets potensial diskuteres, og det er absolutt verdt en titt for den som har mage for den slags opplevelser. For min del kommer en likevel ikke unna at spillet føles nok bedre som konsept enn som et faktisk spill, til tross for dyp tematikk, eksepsjonelt forarbeid og en unik stilart.

Score: 7/10

Star Wars: Aftermath

Bokanmeldelser er ikke noe jeg som regel forsøker meg på. Å skulle vurdere en bok krevet et vesentlig annerledes sett med analytiske verktøy enn spill og film, som jeg tross alt har langt større erfaring med. Samtidig kan det være moro å forsøke seg på noe nytt en gang iblant, om ikke annet bare for å øve seg opp litt.

I fjorårets siste måneder var Star Wars-feberen betraktelig høyere enn normalt, så for å lade opp til den kommende filmen valgte jeg å plukke opp et par av de nye Star Wars-bøkene. Det finnes mange Star Wars-bøker, men de fleste anses ikke lenger som kanon etter at Disney kjøpte opp rettighetene til Star Wars i 2012 (noe vi kan si både "heldigvis" og "dessverre" til). Det har derimot kommet ut et knippe nye Star Wars-bøker som går inn i den nye kanon-oversikten, og det er da noen av disse jeg har plukket opp i denne omgang.

En av de første bøkene som ble gitt ut, og som har blitt mest promotert fra utgivernes side, er boka Star Wars: Aftermath. Boka tar oss med til perioden omtrentlig ett år etter Return of the Jedi, og skal fortelle oss om noen av begivenhetene som ligger til grunn for situasjonen og "verdens"-bildet i The Force Awakens. Det er også på grunnlag av dette at boka promoteres under tag-linen "Journey to The Force Awakens"

Med et såpass lovende utgangspunkt skulle man tro at boka var en ideell oppvarming til filmen. I virkeligheten er den derimot langt fra å oppfylle dette potensialet.

Handlingen tar oss med til planeten Akiva, knappe året etter at den andre Dødsstjernen er sprengt i fillebiter. Imperiet sliter fortsatt med å danne en velfungerende maktstruktur, og flere sentrale aktører møtes på planeten for å komme frem til en løsning (fortrinnsvis en der hver enkelt av dem kommer gunstig ut av det, selvsagt). Men de er ikke alene. På Akiva finnes det flere aktører som har interesse i Imperietoppenes forhandlinger: En Zabrak-dusørjeger, en desertør fra Imperiets tropper på Endor, og to piloter for den nye Republikken, hvorav en av dem er en gammel ringrev vi kjenner godt.

La oss ta det åpenbare først: Forfatter Chuck Wendig er ikke en særlig dyktig forfatter. Og da tenker jeg ikke bare på hans tendens til å skrive hele fortellingen i presens - noe jeg for min del synes var spesielt forstyrrende og irriterende, men dette er nok en smakssak. Nei, den beste karakteristikken av Wendigs forfatterskap er som en Amazon-anmeldelse formulerte det: det hele virker som fan fiction der noen har sett på Star Wars-filmene uten lyd og deretter gjort sitt ytterste for å gjøre dette så kreativt som mulig.

Wendig har for eksempel en egen evne til å slenge rundt seg med navn på raser, gjenstander, steder og farkoster så mye han bare kan. Dette har selvfølgelig alltid vært en integrert del av Star Wars-litteraturen, men forfatterene som Timothy Zahn hadde en særdeles god forståelse av hvordan dette skulle gjøres. Man må nemlig ikke gjøre for mye av det, og i den grad man introduserer noe nytt må man også gjøre sitt beste for å beskrive det så godt man kan, slik at leserne kan bygge seg et godt bilde av rasen/gjenstanden/stedet/farkosten og andre forfattere kan bruke dette videre i nye bøker eller tegneserier. Wendig, derimot, slenger rundt seg med så mange nye begreper han bare kan uten å gå mer inn i detaljer på dem eller deres funksjon, for så å gå videre. Når dette skjer med såpass høy tetthet som det tilfellet er i Aftermath, blir det hele bare forstyrrende og kaster leseren ut av fiksjonen. Det er aldri et godt tegn for fiksjonslitteratur.

Like ille er persongalleriet i boka til Wendig. Her møter vi litt for mange rollefigurer som vi enten ikke får stifte et godt nok bekjentskap med i denne boka, eller som ganske enkelt oppfattes som fullstendig irrelevante for fortellingen. Et eksempel på sistnevnte er Jom Barrel, en spesialsoldat for den nye Republikken som blir sendt til Akiva halvveis uti fortellingen. Barrel gjør aldri noe stort inntrykk, og det er enkelt å se for seg at historien kunne endt mer eller mindre på samme måte uten hans opptreden. Man har også flere sidehistorier med tilsvarende rollefigurer.

Nå skal det riktignok sies at Aftermath er den første boka i en kommende trilogi. Men dette blir vi aldri forespeilet mens vi leser boka, og det er først i etterkant det har blitt klart at det er snakk om en trilogi.

Det som kanskje slår meg mest, er hvor platt handlingen er i boka. Boka serverer ingen store overraskelser, ingen uventede krumspring og ingen uventede og sleipe handlinger fra en av de involverte. De snille er snille, mens de slemme er slemme og selvfølgelig også dumme. Mens de gamle Star Wars-bøkene introduserte oss for glitrende strateger og generaler som sørget for at restene av Imperiet ga den nye Republikken en real utfordringen over lang tid, møter vi ingen tilsvarende skikkelser her. Vi møter en enigmatisk, navnløs rollefigur i epilogen, men det er også det eneste.

Noen lyspunkter er det dog. Vi får noen små glimt av hvordan maktstrukturen i den nye Republikken fungerer (noe The Force Awakens aldri svarte noe særlig på). Det beste med hele boka er likevel Mister Bones. Husker du de skranglete robotene i Episode I-III? Vel, Mister Bones er en modifisert variant av en slik en, med en humoristisk personlighet og kampevne langt over normalen. Ikke verst, med tanke på at B1-kamprobotene i boka blir beskrevet som "The most incompetent droid soldier in the history of both the Republic and the Empire" og "A mechanical comedy of errors."

Jeg er kanskje noe urettferdig i min tilnærming til Wendigs bok, men jeg kan ikke unngå det. Jeg er tross alt vant med Star Wars-bøker som X-Wing-serien og Thrawn-trilogien, glitrende bøker som ikke lenger er kanon. Dersom en ny kanon skal etableres, må den være minst like god som det vi hadde å rutte med tidligere. Aftermath er ikke i nærheten av dette. Ikke får vi stort med svar på hva som har hendt mellom Episode VI og VII heller. Hva er da vitsen?

Stjerner: 2/5

Neste gang kikker vi nærmere på en annen ny-kanon-bok, nemlig Star Wars: Lost Stars.

Danganronpa: Trigger Happy Havoc

De fleste gangene jeg skriver om et spill til Playstation Vita har jeg også skrevet litt om hvordan konsollen ikke akkurat er den mest populære eller solgte. Dette har på ingen måter endret seg det siste halvåret. Siden i fjor sommer har vi hatt flere store spillmesser der Sony har vært en av hovedaktørene, og Vita har vært bekymringsverdig fraværende i alt snakk fra Sonys messegulv. Sony hevder selv at mobiler og nettbrett spiser oppmarkedsandelene til konsollen, og i høst har de også erklært at de selv ikke kommer til å prioritere store produksjoner til konsollen.

Så, betyr det slutten på konsollen? Ikke nødvendigvis. Det er fortsatt slik at Vita er en forholdsvis god konsoll når det kommer til to sjangre: Indie-titler og japanske nisjespill, gjerne av rollespillsorten. Og her kan Vita med jevne mellomrom vise seg å være en solid konsoll.

Et av spillene jeg har puslet med i juleferien vitner om nettopp dette. Danganronpa: Trigger Happy Havoc må kunne sies å gå inn under paraplyen «Japansk kuriosa», men det er lenge siden jeg har spilt noe så nervepirrende, engasjerende og spennende på farten.

Danganronpa betyr noe sånt som «motsvars-patroner», og selve spillet fremstår som en fascinerende sammenblanding av escape room-konseptet, et nervepirrende mordmysterium og Ace Attorney-spillene til Nintendos håndholdte konsoller. Sjangermessig plasserer spillet seg trygt innenfor det vi kaller visual novel med pek-og-klikk-elementer, hvilket betyr at spillet i utgangspunktet konsentrerer seg om historien og den narrative teknikken. Med andre ord: Spillere på jakt etter tanketom action og knappemosing vil nok vandre skuffet bort fra spillet.

Du inntar rollen som Makoto Naegi, en ung og håpefull videregående elev som på overraskende vis har fått plass på det prestisjetunge Hope Peak’s Academy. En plass i eliteskolen anses som en sikret vei til suksess, og skolen har oppfostret mange ledere og ledende skikkelser gjennom sin lange historie. To krav må være innfridd for at man skal få innpass ved Hope Peak’s Academy: For det første må man allerede være en videregående elev, og for det andre må man være den aller beste – en såkalt Ultimate – innenfor det man gjør. Idet Makoto trår inn i skolebygningen, begynner imidlertid alt å gå galt. Makoto svimer av, og når han våkner er han stengt inne i den nå hermetiserte skolebygningen sammen med fjorten andre elever. Hendelsen tar en bisarr retning når elevene møter Monokuma, en fjernstyrt teddybjørn-robot som hevder han er skolens rektor. Monokumas beskjed til Ultimate-elevene er klar og tydelig: For å slippe ut av bygningen må man ta livet av en av de andre elevene og deretter slippe unna med det når de overlevende skal prøve å finne den skyldige. Dersom man avslører den skyldige, blir kun den skyldige henrettet etter rettssaken. Men dersom den skyldige ikke blir avslørt, vil alle utenom den skyldige omkomme.

Det er duket for et spill hvor de femten elevene må leve en balansert og sårbar tilværelse sammen hvor de på den ene siden er avhengige av hverandres samarbeid og støtte, og på den andre siden ikke er i stand til å kunne stole på noen som helst. Og stole på hverandre viser det seg snart at de ikke kan. Ikke bare er det mange sære personligheter blant de mange Ultimate-elevene, men det tar ikke lange tiden før det første mordet inntreffer.

Spillmekanisk sett består Danganronpa av tre deler. Den første delen er den historiedrevne delen, der man vandrer rundt i Hope’s Academy, klikker på det som klikkes på kan og følger historiens gang gjennom dialog med de andre elevene. Den andre delen er forholdsvis lik den første, men her gjelder det å granske åstedene og samle bevis for den kommende rettssaken. Den tredje delen er selve rettssaken som følger etter et mord, og denne delen skiller seg vesentlig ut fra resten av spillet.

I rettssakene gjelder det å presentere motargument til det som blir sagt, enten for å avklare misforståelser eller avsløre logiske brister (eller løgner). Her kommer tittelens motsvars-patroner inn i bildet. Deler av argumentene som blir presentert vil være svakere enn andre, og disse kan brytes ved hjelp av det rette motargumentet eller beviset, som «skytes» inn som en kule i saken. Men passer man ikke på skyter man feil bevis på feil argument, og saken er tapt. Det er også flere mindre seksjoner med andre spillmekaniske element under rettssakene, noe som gjør rettssakene til spillets høydepunkt.

Variasjonen mellom «hverdag», etterforskning og rettssak gjør Danganronpa til en variert og spennende opplevelse, men det som helt klart driver spillet er det spennende persongalleriet og deres utvikling. Hver rollefigur fremstår som unik, og selv om man finner et par rollefigurer som fremstår svakere enn de andre er de alle brakt til live av velskrevet dialog og utmerket stemmeskuespill. Selv om hver elev er en Ultimate innenfor sitt felt, kan dette feltet være hva som helst (en student er den ultimate motorsykkelgjenglederen, mens en annen er den ultimate fan fiction-skribenten, for å nevne noe). Det er dermed ikke gitt at dette er en samling av de skarpeste knivene i skuffen, men de er sterke personligheter alle sammen, noe som fort forårsaker anspente situasjoner og skarpe dialoger. Denne dimensjonen blir på ingen måter mindre etter hvert som mordene begynner å inntreffe og tilliten mellom de overlevende svekkes stadig ytterligere.

Historien tar etter hvert noen forventede vendinger, i hvert fall dersom man har spilt noen av de andre visuelle romanene til Spike Chunsoft (slik som Virtue’s Last Reward), og noen av rollefigurene fremstår som litt mindre likandes enn andre. Likevel er det lite som hindrer Danganronpa: Trigger Happy Havoc fra å være et av de skarpeste spillene Vita har å tilby (til tross for at spillet opprinnelig ble lansert til Playstation Portable i Japan i 2010). Her får man en spennende historie, minneverdige rollefigurer, lekker musikk, godt stemmeskuespill og et saftig mordmysterium som burde være perfekt for enhver påsketur. Har du mage for et nervepirrende mordmysterium og mannevonde teddybjørner, er det ingen vei utenom: Eier du en Vita, må du skaffe deg Danganronpa, et av de klart beste spillene fra spillåret 2014.

Score: 9/10

Topp 10 for spillåret 2016

Vi har ikke før avsluttet det gamle året og forsøkt å mimre om hva som har vært høydepunktene i året som har gått, før det er på tide å tre inn i det nye året og se fremover.

Det er på tide å se på spillåret som kommer og se hva som virker mest spennende.

Jeg innrømmer gladelig at min forkjærlighet for sære spill, gjerne av den japanske sorten, gjør at min liste sikkert ser betydelig annerledes ut enn andres, men det får så være. Det er min liste, tross alt.

Så, without further ado, her er min liste over de ti spillene jeg ser mest frem til i 2016 (forutsatt at de blir lansert i 2016).

10. Overwatch
Blizzard er et spillselskap som vet veldig godt hva de holder på med, holder en høy produksjonsverdi og som aldri lanserer et spill før de er 100 % klare for det. Disse grunnene alene er nok til å holde et øye med Overwatch. Samtidig viste betaen oss i høst at dette blir veldig underholdende saker. Her får vi et lagbasert skytespill med fargerike omgivelser, unike spillbare figurer og et velbalansert kampsystem. Det hele føles mer eller mindre som Team Fortress 2 på Pixar-steroider, hvilket på ingen måte er en negativ ting.

9. Horizon Zero Dawn
Guerilla Games sin Killzone-serie har aldri helt fanget oppmerksomheten min. Vakre skytespill, ja visst, men det har også virket som det hele. Med Horizon Zero Dawn får vi en PS4-eksklusiv som tar med seg studioets Playstation-kompetanse, men som kaster dem ut i en helt annen og, etter min mening, langt mer spennende sjanger enn førstepersons skytespill. Med en kvinnelig hovedrollefigur som virker både sterk og interessant, og med en post-apokalyptisk verden preget av naturskjønne omgivelser og robot-dinosaurer(!!!) burde denne tittelen være en selvsagt "følge-med-på" i 2016.

8. Dishonored II
Hva kan jeg vel si? Det første Dishonored var rett og slett en brilliant og utrolig velprodusert opplevelse. Fortsatt står det hos meg som et av de beste spillene fra 2012, og den åndelige oppfølgeren til Thief-serien var så utrolig mye bedre enn nettopp det nye Thief-spillet vi så i fjor. En kamp for å renvaske sitt navn, superkrefter og en åpen tilnærming til mål som skulle snikmyrdes - alt dette gjorde Dishonored til et glitrende spill. Vi har ikke sett mye videoklipp fra selve spillopplevelsen i Dishonored II, men jeg har tro på at oppfølgeren blir minst like bra.

7. Mighty No. 9
Som barn var det to spillhelter som gjaldt: Mario og Mega Man. Derfor var jeg ikke sen da Mega Mans pappa, Keiji Inafune, gikk ut på Kickstarter i 2013 og ba om støtte til en åndelig oppfølger til Mega Man-serien, som Capcom velger å gjøre så godt som nada med. Spillet er fortsatt det eneste jeg har støttet via crowdfunding, og jeg gleder meg stort til å se hvilken retning de todimensjonale robotskytespillene kommer til å ta dette året.

6. Final Fantasy XV
Når Square Enix endelig blir klare til å lansere Final Fantasy XV, er det bare å konsentrere seg. Ikke bare snakker vi om en av de største spillseriene på kloden, men vi snakker også om en serie som har slitt veldig med sitt rykte de siste ti årene. På toppen av det hele snakker vi om et spill som har befunnet seg i utviklings-limbo i mer eller mindre ti år til sammen. Ja, for så lenge er det siden vi så første glimt av Final Fantasy Versus XIII, et PS3-spill som senere ble til Final Fantasy XV og forskjøvet til PS4. Det blir spennende å se hvilken retning bautaserien til Square Enix tar i år.

5. Fire Emblem: Fates
2015 har ikke akkurat vært Nintendos beste år, verken på Wii U- eller 3DS-fronten. 2016 ser heldigvis ut til å bli et langt bedre år. Et av spillene som virkelig skrur opp forventningene er Fire Emblem: Fates, som rettere sagt består av to spill (eller er det tre?). Den taktiske rollespillserien til Nintendo er ikke bare en av de beste seriene selskapet har å by på, men Fire Emblem: Awakening er også ett av de aller beste 3DS-spillene lansert. Denne gangen ser det ut til at vi får mye av den samme spillmekanikken vi har lært oss å elske, men også en langt mer intrikat og spennende historie med store valgmuligheter.

4. The Legend of Zelda
Normalt ville dette spillet vært på topp på en slik liste. Jeg mener, vi snakker tross alt om et Zelda-spill, og det første til hjemmekonsoll siden det eminente Skyward Sword i 2011. Dessverre har vi ikke fått så veldig mye ny informasjon om spillet fra Nintendos side i 2015, så det trekker noe ned på entusiasmen. Samtidig er det lille vi har sett av spillet veldig lovende, og kjenner jeg Nintendo rett skal det noe til for at det nye spillet i deres beste serie klarer å skuffe.

3. Deus Ex: Mankind Divided
Joda, Dishonored og spirituelle oppfølgere til Thief-serien er greit nok det, men i min bok har det ingenting å stille opp med sammenlignet med sin cyberpunk-tvilling, Deus Ex. Deus Ex-serien er en av mine soleklare favorittserier: det var spillserien som mer eller mindre skapte den åpne tilnærmingen til å løse utfordringene et spill kan by på, og den lekre cyberpunk-settingen blir toppet med en ekstremt velskrevet konspirasjonshistorie. Det var en lettelse å spille Deus Ex: Human Revolution i 2011, for spillet lente seg mer på det første spillet i serien enn det andre. Men dette var et spill der alt virkelig satt. Setting, hovedperson, stilarten, den usannsynlig tøffe musikken, spillmekanikken, historien - kort sagt, jeg er Deus Ex-fan. Så et nytt i spill i serien? Veldig gjerne, takk.

2. Uncharted 4: A Thief's End
Uncharted. Nathan Drake. Trenger vi si mer? OK. Uncharted-serien har mer eller mindre blitt synonymt med alt som var bra med PS3, og storsjarmøren Nathan Drake er fortsett den Indiana Jones-inspirerte spillhelten jeg liker best. Jepp, det stemmer, Lara Croft kommer ikke i nærheten av den vittige, sjarmerende og underholdende eventyrhelten til studioet Naughty Dog. Men nå ser det ut til at det går mot slutten, og da håper jeg virkelig på at Uncharted 4 blir den avslutningen som vi har ventet på og Nathan fortjener. Jeg er brennklar for skattejakt, skjulte ruiner, glemte sivilisasjoner, eventyr og en solid porsjon humor. Akkurat slik et godt skattejakt-eventyr skal være.

1. Bravely Second: End Layer
Åh, hvor skal jeg begynne? Bravely Default er ikke bare det beste 3DS-spillet, det er også et av de beste japanske rollespillene jeg noen sinne har spilt. Og med tanke på hvor mange slike jeg etter hvert har pløyd gjennom, sier ikke det rent lite. I februar skal vi endelig slå klørne i oppfølgeren. Måtte dette også bli et spill preget av alt som var bra med gamle rollespill, kombinert med fabelaktige rollefigurer, spennende historie og musikalsk akkompagnement av episke dimensjoner. Du verden, som jeg gleder meg til 26. februar. Da skal jeg bli eneboer og bare storkose meg med Bravely Second.


Andre nevneverdige titler, selv om ikke alle er bekreftet for lansering i 2016, er: Ni no Kuni II: Revenant Kingdom, Valkyria: Azure Revolution, Gravity Rush 2, Attack on Titan, Tekken 7, Street Fighter V, The Last Guardian, Unravel, Star Fox Zero, Mirror's Edge: Catalyst, Detroit: Become Human, Cyberpunk 2077, Yooka-Laylee, Scalebound, Telltale's Batman, Pokken Tournament, Hellblade, Project X Zone 2: Brave New World og ikke minst Final Fantasy VII Remake.

Spillåret 2015: Topp 10

Spillåret 2015 har vært et år preget av oppturer og nedturer. På den ene siden har det vært mange lovende titler som har sett dagens lys. På den andre siden er det altfor mange av dem jeg ikke har fått spilt, eller som på den andre siden har endt opp med å skuffe. Med et år preget av både sivilstatusendring og full jobb sier det seg selv at det er altfor mange titler som kunne hatt en sjanse på denne lista, men som ikke får plass i denne omgang.

Årsaken er ikke nødvendigvis at de er for dårlige til å havne på lista, men fordi jeg ganske enkelt ikke kan si om de hører hjemme på lista eller ikke siden jeg ikke har rukket å begynne på dem. Dette inkluderer stortitler som The Witcher 3: Wild Hunt, Metal Gear Solid V: The Phantom Pain, Xenoblade Chronicles X og Rise of the Tomb Raider (som jeg ikke får spilt til neste år uansett siden jeg skal ha det til PC), men også "mindre" titler som Undertale, Everybody's Gone to the Rapture og Rocket League.

Med et slikt grunnlag har jeg lurt lenge på om det er vits å sette opp en topp 10-liste. Samtidig trøster jeg meg med at ingen kan nå over alle spill som gis ut i løpet av et år, uansett hvor mye de måtte prøve. Så man får heller erkjenne svakhetene ved sin egen liste og bare gjøre så godt en kan.

Med dette grunnlaget forsøker jeg etter beste evne å oppsummere spillåret 2015 og de ti beste titlene fra mitt spillår. Det er ikke en liste som er så lett å sette sammen, ikke minst fordi jeg er ganske sikker på at visse titler vil rykke ned etter hvert som jeg får brynt meg på flere 2015-titler i 2016, men her har jeg i det minste forsøkt å gjøre mitt beste:

10. Game of Thrones
Hvorvidt spillet kan karakteriseres som en 2015-tittel er en diskusjon i seg selv, ettersom spillets første episode ble lansert i 2014. Samtidig har de resterende fem episodene sett dagens lys i løpet av 2015, og har også vært med på å sette sitt preg på det meste av spillåret mitt. Og for en Game of Thrones-entusiast føles dette virkelig som et spill verdig det komplekse universet til George R. R. Martin, enten man tenker på bøkene, TV-serien eller begge deler. Fortellingen om den nokså ulykksalige Forrester-klanen som forsøker å klamre seg fast til livet midt oppi den komplekse politiske maktkampen i Westeros føles som en fullstendig naturlig del av helheten. Rollefigurene vi kjenner fra TV-serien er mesterlig vakt til live av skuespillerne selv (som låner ut både stemmer og utseende til spillet), men spillet skimter også med en rekke interessante rollefigurer som er eksklusive for spillet. Noen humper underveis til tross, så er dette et spill som absolutt kan anbefales som et supplement til Game of Thrones-entusiaster.

9. Evoland 2: A Slight Case of Spacetime-Continuum Disorder
Det første Evoland, et indiespill som tok deg gjennom rollespillenes teknologiske utvikling, var en kort og blandet affære. Det underholdt en stund, men falt etter hvert litt sammen. Derfor var det moro å se at utviklerne i Shiro Games plutselig lanserte en oppfølger som var langt mer innholdsrik og kompleks. Resultatet var også langt mer underholdende. Her får en ikke bare servert et rollespill fordelt over tre grafiske generasjoner (8-bit, 16-bit og 3D-grafikk), men også et spill som inneholder en rekke referanser til gode, gamle klassikere. Hvordan man spiller spillet varierer også i forhold til hvilket spill eller hvilken sjanger det refereres til, og dette gjør at Evoland 2 føles som tjue spill i samlet i ett fremfor én enkelt tittel.

8. Splatoon
Tro det eller ei, men de siste ti årene har ikke Nintendo knapt nok lansert noen nye serier. I stedet har de konsentrert seg om å videreutvikle allerede eksisterende serier. I år skulle denne trenden endelig brytes, og resultatet ble fargeklatten Splatoon. Og på ekte Nintendo-vis føles Splatoon som en ny og frisk vri på noe som allerede er kjent. I dette tilfellet er det nettbaserte lag-skytespill som får en restrukturering i Splatoon. Fremfor å konsentrere seg om å ta knekken på flest mulig motstandere, skal man i Splatoon styre en slags hybrid av skater-tenåringer og blekkspruter for å fargelegge mest mulig av en bane med blekk. Selvfølgelig kan man skyte motstanderne med blekk underveis, men det er ikke hovedmålet med spillet, og passer du ikke på å fargelegge kartet med blekk kommer du ikke særlig langt. Selv om spillet har noen mangler, er det godt gjort av Nintendo å lage en såpass tilgjengelig og familievennlig vri på en sjanger man helst forbinder med et litt eldre publikum.

7. Fast Racing Neo
Også kjent som "Dette-er-egentlig-et-F-Zero-spill." Dette fartsfylte spillet har såvidt rukket å stifte bekjentskap med oss i 2015, men spillet er såpass godt snekret sammen at det fortjener å bli nevnt. Jeg mener, til å være en tittel som kun er tilgjengelig for nedlasting på Wii Us nettbutikk, er det ganske imponerende hva man får for pengene her. Her er det futuristisk kappkjøring for alle penga, og Fast Racing Neo klarer virkelig å mestre alt det vi elsker med sjangeren. Fartsfølelsen sitter som et skudd, og spillet sørger samtidig for å gi deg en real utfordring underveis. Her skal man vite hva man gjør for å nå toppen.

6. Batman: Arkham Knight
OK, la oss glemme den katastrofale PC-versjonen av spillet. La oss også glemme den noe skuffende avslutningen av spillet og avsløringene om den sanne identiteten til Arkham Knight. For alt i alt er Batman: Arkham Knight et fabelaktig spill som nok en gang gir deg følelsen av å være nattens ridder. Vi får for alvor boltre oss i Gotham, vi får leke detektiv og vi får ikke minst snike oss rundt for å overrumple skumle superskurker og deres kumpaner. I tillegg får vi endelig leke oss med Batmobile, og selv om bilen ikke er uten visse problemer havner jeg i leiren som synes at bilen virkelig øker spillets underholdningsverdi. Når spillet kan oppleves noe skuffende i det lange løp, mener jeg det først og fremst handler om to veldig sterke forløpere, ikke nødvendigvis det tredje og siste Arkham-spillet i seg selv. Rocksteady, det har vært et underholdende løp. Takk skal dere ha!

5. Yoshi's Woolly World
Jeg er nok alene om å ville plassere dette spillet på en topp 10-liste for året som har gått, men jeg kan ikke la være. Hvorfor? Fordi Yoshi's Woolly World er noe av det koseligste og mest sjarmerende jeg har spilt på lange tider. Dessuten er det et spill som virkelig er underholdende å spille sammen med en venn eller partner ved siden av deg. Den grafiske stilarten alene burde være nok til at de fleste forsøker seg på spillet, men heldigvis får vi en solid dose plattformmoro med på kjøpet. Det skal sies at spillet ikke er det vanskeligste i sjangeren (eller til konsollen), men underholdningsverdien sitter uansett som et skudd. Og igjen, garnnøste-stilarten er så utrolig sjarmerende at det er en fryd.

4. Star Wars: Battlefront
Nei, det er ikke like variert som Battlefront II var i sin tid. Nei, det har ikke så mange brett en kunne håpet på. Nei, jeg har ingen intensjon om å forsvare det horrible sesongpasset til EA og Dice. Og likevel er det bare så mye med Star Wars: Battlefront som er så bra gjennomført at jeg har endt opp med å legge ned altfor mange timer i spillet. Her er det ikke minst det imponerende audiovisuelle arbeidet til Dice som skal ha mye av æren, for når man hører og ser Battlefront er det ingen tvil om at dette er Star Wars tvers igjennom. I tillegg øker spillets underholdningsverdi betraktelig når man spiller det sammen med venner over nett. Da er det lite som føles mer tilfredsstillende enn å overta et kontrollpunkt på kartet, sprenge en AT-AT i fillebiter eller å kjenne på følelsen av makt idet brølet fra din TIE Interceptor durer mens du knerter enda en X-Wing. Jeg mistenker at jeg kommer til å legge ned noen timer i Battlefront i løpet av 2016 også, og det er ikke uten grunn.

3. Super Mario Maker
Se for deg alt det som er underholdende med et todimensjonalt Mario-spill. Se for deg all den kreativiteten du, dine venner eller mennesker på internett har. Se deretter for deg at disse to kombineres til én harmonisk helhet. Resultatet? Super Mario Maker, spillet som alle Wii U-eiere har ventet på uten å være klar over det. Endelig benyttes GamePad-kontrollen til det fulle, og endelig kan man utvikle Mario-brett slik du alltid har ment at de skal være. Joda, søppel vil man alltid finne blant de evinnelig mange brettene, men du verden så mye bra og sprøtt det finnes der ute! Man kan ikke annet enn å applaudere.

2. Cities: Skylines
Lanseringen av SimCity i 2013 kan ikke beskrives som noe annet enn katastrofal, og resultatet ble mer eller mindre slutten for Maxis. Men det EA ikke klarte med alle sine ressurser og ansatte, klarte et finsk studio på under et dusin ansatte å levere i år. Spillet heter Cities: Skylines, og er alt det en forventer at et by-byggespill skal være. Nåja, kanskje ikke alt, for den store svakheten med Cities: Skylines er at byene er morsommere å bygge enn å vedlikeholde. Men bortsett fra det, er det lite å utsette på spillet. Det er morsomt, det inneholder et hav av mulighet, og det legger ikke minst opp til at brukerne skal være kreative. Sistnevnte ser man gjennom hvor lett det er å modifisere spillet og lage eget innhold gjennom Steam Workshop, og halve moroa i Cities: Skylines består av å designe noe selv eller finne kreative ting som andre har laget. Ja, også integrere funnene sine i byen sin på best mulig måte, selvfølgelig.

1. Ori and the Blind Forest
Blant de spillene jeg har rukket å spille i 2015, har det aldri vært tvil om hvilket spill som skiller seg klart ut som en soleklar ener. Det er Ori and the Blind Forest, et spill fra en individuell utvikler som ikke bare perfeksjonerer metroidvania-sjangeren, men som også setter en ny standard for hva en kan forvente av slike spill. Her sitter alt til punkt og prikke: Den magiske narrative teknikken, de rike rollefigurene, en underholdende og utfordrende spillmekanikk, en utsøkt grafikk og den strålende vakre musikken som man kan lytte til igjen og igjen. Ori and the Blind Forest er et spill man lengter etter å fortsette med når man må legge det fra seg, og som sitter igjen med et uutslettelig inntrykk når man er ferdig. Det er et spill som utstråler kvalitet fra start til slutt, og min desiderte favoritt fra 2015.

Om Nintendo anno 2015

2015 har ikke akkurat vært Nintendos beste år, for å si det sånn.

Den japanske giganten hadde et knallsterkt år i 2014, til tross for at Wii U er den klart minst solgte hjemmekonsollen denne generasjonen. I fjor var Nintendo-konsollene de jeg helt klart brukte mest, og ikke uten grunn. Mario Kart 8, Bayonetta 2, Donkey Kong Country: TropicalFreeze, Hyrule Warriors, Super Smash Bros., Fantasy Life, Theatrhythm FinalFantasy: Curtain Call ... til tross for at antallet oppfølgere var stort, var det ikke mangel på kvalitetstitler til Wii U og 3DS I fjor.

I år har situasjonen vært relativt annerledes.

Titler som Code Name: STEAM og The Legend of Zelda: Tri Force Heroes har på ingen måter innfridd. Gjensynet med gamle helter som Chibi-Robo har vist seg å være en skuffende opplevelse. Kirby and theRainbow Paintbrush var rett og slett forferdelig. Devil’s Third var søppel. Og i den store høsten av stortittel på stortittel har Wii U-en blitt liggende og støve ned.

Det som kanskje likevel skuffer meg mest er den manglende satsingen på New 3DS. Nintendo ga i ut en oppgradert versjon av sin håndholdte markedsleder, og utgangspunktet var lovende. Bedre innmat, bedre prosessor, mye bedre 3D-effekt, to ekstra skulderknapper og en ekstra styrestikke har gjort 3DS-en mer attraktiv enn noensinne. Skal man kjøpe en 3DS i dag, er New 3DS uten tvil veien å gå.

Skuffelsen gjelder imidlertid ikke konsollen i seg selv, men mangelen på titler til den. Med bedre innmat åpner New 3DS for langt mer krevende titler som ikke lar seg kjøre på en vanlig 3DS. Så langt har vi fått to(!): Xenoblade Chronicles og The Binding of Isaac: Rebirth. Hva skjer? Selv Virtual Boy hadde mer sitt ene år på markedet.

Situasjonen er selvfølgelig ikke helt mørk. Nyversjonen av Majora’s Mask til 3DS innfridde. Splatoon var et temmelig originalt konsept og en aldri så liten fargeklatt (pun intended) på vårparten av året. Det futuristiske bilspillet FAST RacingNeo har imponert meg på tampen av året. Yoshi’sWoolly World viste seg å være et usedvanlig sjarmerende samarbeidsspill. Og vi skal selvfølgelig ikke glemme Super Mario Maker, det temmelig geniale spillet fra Nintendo som lar deg bygge dine egne Super Mario-brett og som virkelig bruker Wii U GamePaden til det fulle (jeg skulle gjerne snakket om Xenoblade Chronicles X her, men så langt har jeg faktisk ikke kommet).

Men sammenlignet med fjoråret har ikke 2015 vært Nintendos store år. Det er nesten for ille å si det, men noe av det udiskutabelt beste Nintendo har lansert i år er DLC-pakkene til Mario Kart 8 og Super Smash Bros (særlig Mario Kart-pakkene skal ha skryt for mye godt innhold for pengene). Det er rett og slett ikke godt nok.

2016 later heldigvis til å bli et bedre år. Project X Zone 2. Fire Emblem: Fates. Bravely frikkin’ Second. Twilight Princess HD og et flunkende nytt Zelda-spill til Wii U. Dragon Quest-remakes til 3DS. Pokkén Tournament. Og selv ser jeg også frem til å teste Star Fox Zero, selv om forventningene ikke er verdens høyeste.

2015 har vært et blandet spillår i min bok. Nintendo må ta sin del av skylden.