Så, betyr det slutten på konsollen? Ikke nødvendigvis. Det
er fortsatt slik at Vita er en forholdsvis god konsoll når det kommer til to
sjangre: Indie-titler og japanske nisjespill, gjerne av rollespillsorten. Og
her kan Vita med jevne mellomrom vise seg å være en solid konsoll.
Et av spillene jeg har puslet med i juleferien vitner om
nettopp dette. Danganronpa: Trigger Happy
Havoc må kunne sies å gå inn under paraplyen «Japansk kuriosa», men det er
lenge siden jeg har spilt noe så nervepirrende, engasjerende og spennende på
farten.
Danganronpa betyr
noe sånt som «motsvars-patroner», og selve spillet fremstår som en fascinerende
sammenblanding av escape room-konseptet, et nervepirrende mordmysterium og Ace Attorney-spillene til Nintendos
håndholdte konsoller. Sjangermessig plasserer spillet seg trygt innenfor det vi
kaller visual novel med pek-og-klikk-elementer, hvilket betyr at spillet i
utgangspunktet konsentrerer seg om historien og den narrative teknikken. Med
andre ord: Spillere på jakt etter tanketom action og knappemosing vil nok vandre
skuffet bort fra spillet.
Du inntar rollen som Makoto Naegi, en ung og håpefull
videregående elev som på overraskende vis har fått plass på det prestisjetunge
Hope Peak’s Academy. En plass i eliteskolen anses som en sikret vei til
suksess, og skolen har oppfostret mange ledere og ledende skikkelser gjennom
sin lange historie. To krav må være innfridd for at man skal få innpass ved
Hope Peak’s Academy: For det første må man allerede være en videregående elev,
og for det andre må man være den aller beste – en såkalt Ultimate – innenfor det
man gjør. Idet Makoto trår inn i skolebygningen, begynner imidlertid alt å gå
galt. Makoto svimer av, og når han våkner er han stengt inne i den nå
hermetiserte skolebygningen sammen med fjorten andre elever. Hendelsen tar en bisarr
retning når elevene møter Monokuma, en fjernstyrt teddybjørn-robot som hevder
han er skolens rektor. Monokumas beskjed til Ultimate-elevene er klar og
tydelig: For å slippe ut av bygningen må man ta livet av en av de andre elevene
og deretter slippe unna med det når de overlevende skal prøve å finne den
skyldige. Dersom man avslører den skyldige, blir kun den skyldige henrettet
etter rettssaken. Men dersom den skyldige ikke blir avslørt, vil alle utenom
den skyldige omkomme.
Det er duket for et spill hvor de femten elevene må leve en
balansert og sårbar tilværelse sammen hvor de på den ene siden er avhengige av
hverandres samarbeid og støtte, og på den andre siden ikke er i stand til å
kunne stole på noen som helst. Og stole på hverandre viser det seg snart at de
ikke kan. Ikke bare er det mange sære personligheter blant de mange
Ultimate-elevene, men det tar ikke lange tiden før det første mordet
inntreffer.
Spillmekanisk sett består Danganronpa av tre deler. Den
første delen er den historiedrevne delen, der man vandrer rundt i Hope’s
Academy, klikker på det som klikkes på kan og følger historiens gang gjennom
dialog med de andre elevene. Den andre delen er forholdsvis lik den første, men
her gjelder det å granske åstedene og samle bevis for den kommende rettssaken.
Den tredje delen er selve rettssaken som følger etter et mord, og denne delen skiller
seg vesentlig ut fra resten av spillet.
I rettssakene gjelder det å presentere motargument til det
som blir sagt, enten for å avklare misforståelser eller avsløre logiske brister
(eller løgner). Her kommer tittelens motsvars-patroner inn i bildet. Deler av
argumentene som blir presentert vil være svakere enn andre, og disse kan brytes
ved hjelp av det rette motargumentet eller beviset, som «skytes» inn som en
kule i saken. Men passer man ikke på skyter man feil bevis på feil argument, og
saken er tapt. Det er også flere mindre seksjoner med andre spillmekaniske
element under rettssakene, noe som gjør rettssakene til spillets høydepunkt.
Variasjonen mellom «hverdag», etterforskning og rettssak
gjør Danganronpa til en variert og spennende opplevelse, men det som helt klart
driver spillet er det spennende persongalleriet og deres utvikling. Hver
rollefigur fremstår som unik, og selv om man finner et par rollefigurer som
fremstår svakere enn de andre er de alle brakt til live av velskrevet dialog og
utmerket stemmeskuespill. Selv om hver elev er en Ultimate innenfor sitt felt,
kan dette feltet være hva som helst (en student er den ultimate
motorsykkelgjenglederen, mens en annen er den ultimate fan fiction-skribenten,
for å nevne noe). Det er dermed ikke gitt at dette er en samling av de
skarpeste knivene i skuffen, men de er sterke personligheter alle sammen, noe
som fort forårsaker anspente situasjoner og skarpe dialoger. Denne dimensjonen
blir på ingen måter mindre etter hvert som mordene begynner å inntreffe og
tilliten mellom de overlevende svekkes stadig ytterligere.
Historien tar etter hvert noen forventede vendinger, i hvert
fall dersom man har spilt noen av de andre visuelle romanene til Spike Chunsoft
(slik som Virtue’s Last Reward), og
noen av rollefigurene fremstår som litt mindre likandes enn andre. Likevel er
det lite som hindrer Danganronpa: Trigger
Happy Havoc fra å være et av de skarpeste spillene Vita har å tilby (til
tross for at spillet opprinnelig ble lansert til Playstation Portable i Japan i
2010). Her får man en spennende historie, minneverdige rollefigurer, lekker musikk, godt stemmeskuespill og et saftig mordmysterium som burde være perfekt for enhver påsketur. Har du mage for et nervepirrende mordmysterium og mannevonde
teddybjørner, er det ingen vei utenom: Eier du en Vita, må du skaffe deg Danganronpa, et av de klart beste
spillene fra spillåret 2014.
Score: 9/10
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar