Årets spill 2019

Året går mot en avslutning, og det er på tide å se tilbake på de 365 dagene som har gått. Som vanlig synes jeg det er moro å se tilbake på de populærkulturelle sfærene og se hvilke filmer, spill, serier og lignende som har preget året. Naturligvis er det spill som jeg ser mest tilbake på, og mot slutten av året forsøker jeg også å gjøre regnskap for hvilke ti spill jeg mener er de beste fra året som har gått.

Som vanlig må slike lister tas for det de er verdt. Heller ikke i år har jeg rukket gjennom alle spill som er lansert (noe som uansett skal godt gjøres, slik jeg påpekte i starten av året), og det er heller ikke alle sjangre og spill som tiltaler meg uansett. Jevnt over føler jeg likevel jeg har rukket gjennom det meste jeg har ønsket å spille i år, med noen hederlige unntak, og jeg føler dermed at topp ti-lista for 2019 ikke ville sett stort annerledes ut om jeg hadde rukket gjennom et par spill til.

Nok prat. Her er de ti spillene fra 2019 jeg mener er de beste:

10. Star Wars Jedi: Fallen Order

Jeg måtte tenke nøye gjennom hvorvidt tiendeplassen skulle gå til Sekiro: Shadows Die Twice eller Star Wars Jedi: Fallen Order, to spill som har flere likhetstrekk ved seg når det kommer til kampsystemet. Til slutt falt valget likevel på Star Wars Jedi: Fallen Order, noe som også betyr at Sekiro ikke nådde opp på topp ti-lista (til tross for at spillet er manges favorittspill fra året som har gått).

Begrunnelsen for avgjørelsen har flere årsaker. Jeg ble aldri ferdig med Sekiro, selv om jeg ikke har gitt det opp. Spillets vanskelighetsgrad krever imidlertid både tid, tålmodighet og det rette mentale overskuddet, og er dermed krevende for meg å sette meg ned med i en ellers krevende hverdag. Det er nok en mer velpolert opplevelse, men det resonerer likevel ikke helt med meg og min spillsmak. Star Wars Jedi: Fallen Order spilte jeg derimot ferdig på en helg, og la kun fra meg for å spise eller sove. Kombinasjonen av utforsking, eventyr og det Souls-Borne-inspirerte kampsystemet var som hånd i hanske for meg, og ikke minst hjelper det på at det er Star Wars.

Respawn Entertainment er flinke på å finpusse formler og sjangre andre har etablert før dem, og det kan man også si om Star Wars Jedi: Fallen Order. Det er et utmerket historiefokusert Star Wars-spill, noe vi ikke har fått på altfor mange år. Å leke seg med Kraften er alltid moro, og den svake hovedpersonen blir båret av et svært godt rollefigurgalleri ellers. Dessuten er slutten fortsatt formidabel, og gir fortsatt frysninger bare man tenker på den.

9. Devil May Cry 5

Da året begynte hadde jeg fortsatt til gode å spille et eneste Devil May Cry-spill, men da Devil May Cry 5 ble lansert til gode skussmål over hele fjøla ble jeg nysgjerrig. Dermed gikk påskeferien med på å pløye gjennom de fire første spillene (jeg droppet Ninja Theory-spillet) før jeg ga meg i kast med Devil May Cry 5. Det er en reise jeg slettes ikke angrer på.

Fra start til slutt er Devil May Cry 5 bare bananas-moro hvor glimtet i øyet aldri er langt unna. Spillet serverer høyt nivå av action, det krever koordinerte angrep og komboer, og ikke minst ser det bare aldeles nydelig ut fra start til slutt takket være RE Engine. Ekstra pluss i boka for rollefiguren V, som ligner en anemisk-gotisk Kylo Ren. Måten han ikke kjemper på selv, men bare vandrer rundt og leser fra den mørke magiske boka si for å mane frem diverse beist, slutter aldri å være humoristisk.

8. Fire Emblem: Three Houses

Dersom vi ser bort fra The Last of Us: Part II (som ikke kommer før til neste år), var dette spillet jeg så mest frem til da vi gikk inn i 2019. Langt på vei ble forventingene mine som gammel Fire Emblem-spiller innfridd. Dette er det første spillet til hjemmekonsoll i den taktiske rollespillserien siden Fire Emblem: Radiant Dawn til Wii i 2008, og blandingen av Persona 5-elementer med den klassiske krigsstrategiske rollespillingen skuffet ikke. Jeg skulle ønske at spillet utnyttet overgangen til en hjemmekonsoll ytterligere, for langt på vei føles det som at de kunne gjort enda mer med spillet, men den gode historien og den særdeles høye gjenspillbarheten trekker høyt opp. Som vanlig stiller serien dessuten med kvalitetsmusikk og minneverdige rollefigurer, og det er lett å legge ned flerfoldige timer i dette spillet.

7. Control

Finske Remedy har tidligere imponert med spill som Alan Wake, men de har også skuffet med spill som Quantum Break. Dermed var det ikke sikkert at Control skulle bli en innertier, men heldigvis er det ikke veldig langt unna. Kombinasjonen av brutalisme-arkitektur, kreativ lek med telekinetiske krefter og en mystisk atmosfære som bare kan beskrives som en blanding av Twin Peaks, The X-Files og The Twilight Zone er med på å skape en av årets mest minneverdige spill, og toppes av utmerket skuespill og herlige rollefigurer (hvem kan vel glemme vaktmester Ahti med sin karakteristiske finske aksent). At spillet nikker flere ganger til Alan Wake og stadfester at spillene finner sted i samme univers gir dessuten håp om et slags Remedy Universe-konsept hvor bare fantasien setter grenser. Det hjelper også at spillet ser meget pent ut, særlig hvis man har ray tracing-støtte på maskinen sin (dog bør man unngå å spille dette på en standard PS4/XBO).

6. Baba isYou

Baba is You. Wall is Stop. Rock is Push. Flag is Win. Med slike enkle setninger blir de ulike brettene i spillet definert, og det er opp til deg å enten løse gåtene basert på de etablerte reglene eller endre reglene slik at du kan være i stand til å vinne. Baba is You er et enkelt og lettfattelig konsept, men det tar ikke lang tid før spillet blir virkelig utfordrende. Resultatet er et av de mest originale og kreative gåteløsningsspillene jeg har spilt på lenge, og det blir ikke mindre imponerende at spillet i all hovedsak er utviklet av én person.

5. Resident Evil 2

For noen år siden var det tvilsomt at Resident Evil hadde mer å by på. Det var før Capcom revitaliserte seg som selskap og kom tilbake med stil for et par år siden. Resident Evil ble skummelt igjen med Resident Evil 7, noe blant annet den eminente grafikkmotoren RE Engine kan ta æren for. Dette året skulle begynne i det skumle hjørnet, for nå var det endelig duket for et gjensyn med Resident Evil 2. Det som fort kunne blitt en billig nyversjon har i stedet blitt noe som nærmest føles som et helt nytt spill, hvor de beste elementene fra originalspillet pakkes inn i en ny, herlig drakt. Resultatet er et Resident Evil-spill der alle de rette elementene sitter: Skrekk, utforsking, action og monstre som går fra det groteske og gufne til det absurde. Pluss i boka for Mr. X, som med sine tunge skritt alltid gir deg en følelse av å bli forfulgt i Raccoon City.

4. Apex Legends

Da Respawn Entertainment og EA uten forvarsel lanserte et spill i battle royale-sjangeren, og det satt i Titanfall-universet, var jeg særdeles skeptisk. Var det dette vi skulle få i stedet for et Titanfall 3? Skulle nok en aktør kaste seg løs på battle royale-sjangeren i håp om å karre til seg noen kroner i kjølvannet av Fortnite? Og hvorfor må et kvalitetsstudio som Respawn kaste bort tiden sin på å utvikle et battle royale-spill?

Først etter å ha testet spillet ble det tydelig for meg hvor feil jeg tok. Nettopp fordi Respawn Entertainment er såpass gode utviklere burde Apex Legends være et spill jeg gledet meg til fra jeg hørte om det. Dette er studioet som kan ta en sjanger, få bort feil og mangler og sette en ny standard for hvordan noe skal gjøres. Dette har de også gjort med Apex Legends. Takket være et raskt og velflytende tempo, pen grafikk uten ytelsesproblemer og et eminent «pinge»-system hvor man rask kan peke ut nyttige ting i terrenget til sine medspillere er Apex Legends blitt en slager hos meg. Så godt fungerer flere av elementene i Apex Legends at Fortnite har kopiert dem senere, noe som burde si sitt. Flink er jeg nok ikke, men moro er det lell.

3. Death Stranding

Det sitter langt inne hos meg å skulle plassere dette spillet så høyt på lista, ettersom jeg i skrivende stund fortsatt ikke er helt ferdig med det. Samtidig er det så mye ved Death Stranding som forteller meg at dette spillet vil bli husket i lang tid fremover, og allerede halvveis gjør det et uutslettelig inntrykk.

Death Stranding er mer enn bare en postapokalyptisk postbudsimulator (noe jeg påsto at det var allerede for ett år siden, så jeg føler jeg traff ganske godt med påstanden). Det er en metafortelling om Kojimas bekymring for verdens tilstand i dag. Fremfor å bygge broer og knytte oss sammen for å løse de største problemene vi noen gang har møtt på som mennesker, bygger vi murer og isolerer oss. Med Death Stranding ønsker Kojima å gi oss et spill hvor samarbeid for felleskapets beste står i sentrum, og hvor det å gjøre godt mot andre ikke trenger stort mer belønning enn en like her og der. Samtidig hjelper det på at spillet er stort, vakkert, kontemplativt og mystisk også. Death Stranding er akkurat så unikt og særegent som jeg hadde håpet på, og jeg håper Kojima fortsatt har mange gode spill igjen å servere oss før han trekker seg tilbake (han begynner tross alt å nærme seg 60 år).

2. Astral Chain

Blade Runner med anime? Det er ikke en helt upresis oppsummering av Astral Chain, et spill fra PlatinumGames som både ble annonsert og lansert i år. Noe Bayonetta 3 fikk vi ikke, men hvis dette gir en pekepinn på hva vi kan forvente er det bare å glede seg enda mer til hva heksa kan finne på til neste år.

Astral Chain presser tydeligvis Switch til det ytterste og presenterer et lekkert cyberpunk-spill hvor du som politi må benytte deg av en ekstradimensjonal skapning kalt Legion for å kjempe mot de skumle Chimaera-skapningene. Dette gjøres ved at du styrer deg selv med den ene styrespaken og din Legion med den andre, og sammen kan dere også koordinere angrepene deres ved hjelp av astral-kjettingen som binder dere sammen. Med et heseblesende tempo, utmerket kampsystem og lekker grafikk er dette et av årets mest imponerende spill, og spillet kan dessuten skimte med årets beste samleobjekt i et spill (hvert brett har nemlig en stakkars pusekatt som trenger et nytt hjem). Musikken i spillet er dessuten helt sjef, og jeg kunne lyttet til beaten fra politistasjonen hele dagen.

1. The Outer Worlds

En av mine store mangler som spillanmelder er at jeg aldri har falt for noen av kjernespillene til Bethesda, nærmere bestemt Fallout og The Elder Scrolls. For all del, jeg forstår godt hvorfor folk forelsker seg i Skyrim, og jeg hører med jevne mellomrom på Spotify-spillelister hvor man finner radiolåtene fra Fallout 3 (jeg kan omtrent hele teksten til I Don’t Want to Set the World on Fire utenat). Men det har alltid manglet noe jeg ikke kan sette fingeren på som gjør at spillene ikke har appellert til meg.

Med The Outer Worlds tror jeg at jeg endelig skjønner greia. Her har Obsidian Entertainment, folkene bak Fallout: New Vegas, servert oss et herlig retrofuturistisk sci-fi western-spill hvor humor, sylskarp dialog og herlige rollefigurer preger hele spillopplevelsen, og resultatet er magisk. Jeg har sjelden flirt, ledd og kost meg så mye med et spill som The Outer Worlds. Noe av forklaringen ligger muligens i at det har hentet mye inspirasjon fra min favoritt-TV-serie, Firefly, og det er ikke rent sjelden jeg har hatt lyst å ikle meg en brunjakke mens jeg sitter og spiller The Outer Worlds mens jeg mumler «shiny» ved passende anledninger.

Mer enn noe annet scorer The Outer Worlds på at det virkelig føles som et rollespill. Dette er et spill som inviterer deg til å skape din egen rollefigur og leve ut denne rollen til det hele og fulle. Ikke bare det, men du kan også rollespille i rollespillet, ettersom du kan utgi deg for å være kapteinen på et skip som i utgangspunktet ikke er ditt (kapteinen blir nemlig skvisjet av landingskapselen din i starten av spillet). Mange spill prøver, men The Outer Worlds er et av de få spillene som klarer å overbevise meg om å leve ut rollefiguren min hundre prosent.

The Outer Worlds føles mindre i skala enn en del av sine konkurrenter, men til gjengjeld serverer det bare gode opplevelser, dialoger og oppdrag fra start til slutt. Jeg kjenner jeg ikke ville hatt det på noen annen måte, og kårer dermed spillet til min beste spillopplevelse anno 2019.

Spill som nesten havnet på lista: Sekiro: Shadows Die Twice, Luigi’s Mansion 3, Untitled Goose Game, Wargroove, Yoshi’s Crafted World, The Walking Dead: The Final Season, The Legend of Zelda: Link’s Awakening.

Spill jeg ikke har rukket å spille og som muligens kunne havnet på lista: Pokémon Sword/Shield, Outer Wilds, Disco Elysium, Katana Zero, A Plague Tale: Innocence, Super Mario Maker 2, Dragon Quest Builders 2, Stretchers, Mosaic.

Beste spill fra før 2019 som jeg spilte først i 2019: Doom (2016).

Spill som skuffet i forhold til forventningene: Anthem, Oninaki, Travis Strikes Again: No More Heroes, Ancestors: The Humankind Odyssey.

Spillet jeg trolig har brukt flest timer på gjennom årets løp: Overwatch, nok en gang. Tror jeg.

Spillåret 2019: Ti spill å se frem til

Spillåret 2018 er bak oss, og det er herved bare én ting å gjøre: Legge av det som ligger bak oss og strekke oss mot det som ligger foran. Med andre ord, se på spillåret 2019.

Som vanlig ved inngangen til et spillår er det vanskelig å si hva man gleder seg mest til. Det er fort gjort å miste oversikten over hva som kommer ut, og flere spill vil enten plutselig få en lanseringsdato i 2019 eller bli forskjøvet til neste år eller senere.

Jeg har etter beste evne forsøkt å liste opp de ti spillene jeg ser mest frem til i 2019. Jeg har først og fremst konsentrert meg om spill vi med stor sannsynlighet vet kommer ut i 2019. Naturligvis gleder jeg meg som en unge til Star Wars: Jedi Fallen Order, Death Stranding, Cyberpunk 2077, Bayonetta 3 og Ghost of Tsushima, men ingen av disse har på nåværende tidspunkt en lanseringsdato, langt mindre en bekreftelse på lansering i år. Dermed konsentrerer lista seg om ti spill vi er temmelig sikre på lanseres i år.

10. Anthem
Under tvil har jeg valgt å ta med BioWares kommende science fiction-eventyr med Iron Man-drakter med på lista. Hovedårsaken? Fordi jeg mener at BioWare må lykkes med Anthem for å gjenoppbygge sitt gode navn og rykte, et navn og rykte de har gradvis slitt ned med alle sine spill siden Mass Effect 2 i 2010. Jeg kommer til å sette meg ned med Anthem med en solid dose skepsis i bagasjen, men dersom BioWare gjør det meste riktig med dette spillet tror jeg det kan bli både kult og underholdende. Time will tell, og vi behøver ikke vente lengre enn til februar for å finne ut om dette er vinn eller forsvinn.

9. The Outer Worlds
Personlig har Bethesda-spill som Fallout og The Elder Scrolls aldri helt falt så mye i smak at jeg har brukt hundre tusen timer på dem, selv om jeg skjønner at folk gjør det. Jeg trenger derfor noe nytt i samme ånd som jeg kan følge fra begynnelsen av, og som jeg kan tilnærme meg med en erfaringsmessig tabula rasa. The Outer Worlds, utviklet av Obsidian med ledende stjerner fra gamle Fallout-spill på laget, kan bli nettopp et slikt spill. Det lille vi har sett av dette science fiction-eventyret lover godt, og spillet ser ut til å tilby en fin miks av rollespill, utforskning og bisarr humor fra tvilsomme rollefigurer.

8. Pokémon til Switch
Dette er et spill jeg gjerne skulle plassert høyere, men på nåværende tidspunkt vet vi fryktelig lite om dette spillet. Vi er blitt fortalt at det lanseres i 2019 og vil være hakket mer innholdsrikt og avansert enn fjorårets Pokémon: Let's Go!, men bortsett fra dette vet vi så å si ingenting. Likevel velger jeg å inkludere spillet på lista, rett og slett fordi Let's Go! har gjort meg giret på Pokémon-serien igjen, og det lille vi har blitt fortalt om det kommende spillet gjør meg til en forsiktig optimist om en liten revolusjon i Pokémon-serien.

7. Travis Strikes Again: No More Heroes
Dette spillet trenger vi ikke vente lenge på å teste, da lanseringsdatoen er om et par uker. De to No More Heroes-spillene om den unge antihelten Travis Touchdown kom som en overraskelse på Wii med sin rølpehumor, vold, heftige action-spillmekanikk og GTA-parodier. Det er også den eneste spillserien jeg vet om hvor hovedrollefiguren må gå på do for å lagre spillprogresjonen. Travis Strikes Again blir tilsynelatende en noe annerledes opplevelse enn de to foregående spillene i serien, men det behøver ikke være negativt. Sjefsprodusenten "Suda 51" kan ha noen kontroversielle valg i sine spill, men dersom han treffer riktig kan Travis Strikes Again bli akkurat så sprøtt, heseblesende og underholdende som jeg forventer.

6. Yoshi's Crafted World
Det er merkelig, men jo eldre jeg blir jo mer får jeg sansen for søte ting. Helt sikkert en konsekvens av at jeg er en gift mann som kommer i kontakt med følelsene mine. Uansett, oppfølgeren til Wii U-klassikeren Yoshi's Woolly World er noe jeg har sett frem til lenge. Woolly World var et fantastisk spill å spille sammen med kona, og fortsatt ser jeg på spillet som en av våre beste co-op-opplevelser sammen. Mitt håp er at et nytt Yoshi-spill med håndarbeid som grafisk tema klarer å fremkalle noe av den samme godfølelsen, og i disse mørke politiske tider skal høyere makter vite at vi trenger noen digitale lykkepiller å sløve sansene med. Mer feel-good fra Good-Feel? Ja takk!

5. Bloodstained: Ritual of the Night
I kjølvannet av en eksepsjonelt fantastisk sesong 2 av Castlevania-serien på Netflix har min interesse for alt som har med gotiske vampyrjakt-spillserier fått en renessanse. Jeg plukket opp Bloodstained: Curse of the Moon for et par-tre måneder siden, en opplevelse som absolutt ga mer-smak. Dermed har Bloodstained: Ritual of the Night, den åndelige oppfølgeren til Castlevania-spillene fra selveste Koji Igarashi, rykket noen betydelige hakk opp på lista. Der Curse of the Moon var mest inspirert av gamle NES-spill og særlig Castlevania III, ser Ritual of the Night ut til å bli en opplevelse tettere opptil Symphony of the Night. Med tanke på at Castlevania-serien ligger brakk hos Konami for tiden, er det bare å krysse fingrene for at Bloodstained: Ritual of the Night omsider blir klart for lansering i 2019.

4. Wolfenstein: Youngblood
De to nye Wolfenstein-spillene er noe av det beste vi har fått av historieorienterte førstepersons skytespill siden BioShock-dagene, så selvfølgelig ser jeg frem til neste spill i serien. Denne gangen skal vi ta et hopp noen år frem i tiden, men fokuset vil fortsatt være på å bekjempe nazister i et alternativt Europa. Denne gangen er turen kommet til å spille som tvillingdøtrene til B.J. Blazkowicz, og jeg regner med at to heltinner som sparker nazi-rumper betyr dobbelt så mye moro.

3. Ori and the Will of the Wisps

Med unntak av The Witcher III: Wild Hunt, som jeg først rakk å spille i 2016, var Ori and the Blind Forest var mitt soleklare favorittspill i 2015. Utsøkt grafikk, noe av den vakreste spillmusikken denne konsollgenerasjonen og mesterlig metroidvania-utforskning gjorde spillet om lille Ori til en personlig favoritt. Jeg har tross dette ikke klart å glede meg så veldig til oppfølgeren, men årsaken har nok vært at lanseringen av spillet har ligget langt fremme i tid. Mye tider imidlertid på at 2019 blir året vi endelig får bryne oss på Ori and the Will of the Wisps, og jeg kjenner allerede at jeg gleder meg stort til dette lettere Ghibli-inspirerte 2D-eventyret.

2. Fire Emblem: Three Houses
Dersom noe har Fire Emblem-navnet knyttet til seg kan du være sikker på at min interesse er umiddelbart til stede (madammen og meg hadde tross alt Fire Emblem-hovedtemaet som utgangsmarsj i bryllupet, så det sier vel sitt). Nintendos fantasy-strategiserie har bidratt med hundrevis av underholdende timer siden jeg satte meg ned med Fire Emblem til Game Boy Advance i 2004, og siden den gang har jeg brynt meg på hvert spill i serien lansert her til lands (pluss et par fanoversettelser av tidligere spill). I 2019 skal serien endelig ta turen til Switch, som blir første gang et Fire Emblem-spill lanseres til en TV-konsoll siden Fire Emblem: Radiant Dawn til Wii i 2008. Det lille vi har sett av spillet virker å tilby noe kjent og noe nytt, hvilket er akkurat hva jeg forventer av et nytt Fire Emblem-spill til en ny konsoll.

1. The Last of Us: Part II

Vi er faktisk ikke garantert en lansering av The Last of Us: Part II i 2019, men jeg tør likevel å være optimist. The Last of Us var intet mindre enn en revolusjon og et mesterverk da det ble lansert til PS3 i 2013, og har du ennå ikke spilt det bør du plukke opp PS4-versjonen sporenstreks. Det vi fikk se av spillet under fjorårets E3-messe var intet mindre enn haken-ned-til-gulvet på imponeringsskalaen, og dersom ikke løftet om en oppfølger til et av PS3s beste spill var nok til å lokke deg i utgangspunktet burde E3-traileren gjøre sitt for å overbevise deg. Spillet blir etter alt å dømme et imponerende skue når det kommer til tredjepersons action-eventyrspill hvor man må veksle mellom å kjempe eller å snike, og det hele ser ut til å bli en brutal postapokalyptisk historie. Dersom dette spillet rekker å bli lansert i år, er det mye som skal til for at noe klarer å slå The Last of Us: Part II på min hype-liste.


Andre spill verdt å følge med på, så sant de kommer i 2019: Bayonetta 3, Metroid Prime 4, Death Stranding, Shin Megami Tensei V, Doom Eternal, Beyond Good and Evil 2, Resident Evil 2, Shenmue III, Ghost of Tsushima, Star Wars: Jedi Fallen Order, Jump Force, Control, Mosaic, Cyberpunk 2077, Final Fantasy VII Remake.