Tales of Berseria

Gruppen med hovedpersoner er på en liten skogstur, cirka 20 timer uti spillet. Vi har av historiemessige grunner plukket med oss en liten bille. Ettersom billen er av en art ingen noensinne har oppdaget før, begynner plutselig en heftig diskusjon blant de mannlige rollefigurene: Er dette en herkulesbille, eller er det en hjortebille? Diskusjonen tar etter hvert ganske heftig av, men én ting er de enige om: Når de kvinnelige rollefigurene spør «Er det ikke det samme» svarer mannfolka unisont og høyrøstet «Absolutt ikke!». Scenen er ment som et humoristisk innslag, og det fungerer, for jeg humrer og ler for meg selv.

Noen timer senere kommer jeg tilbake til en landsby jeg har passert tidligere. Her blir jeg vitne til hvordan alle innbyggerne plutselig blir forvandlet til monstre, eller daemons som de kalles i denne settingen. Indirekte er det mine handlinger som er årsaken til det hele. Men hovedpersonen Velvet velger å ikke bry seg, for målet helliger middelet. Og målet? Å ta livet av hyrden Artorius, en lederskikkelse som mer eller mindre hylles som verdens håp og frelser.

Velkommen til rollespillet Tales of Berseria, et spill som balanserer det humoristiske med det alvorlige, det lettsindige med det mørke. Og dette er en balansegang som absolutt tjener til spillets og seriens fortrinn.

Tales-serien har etter hvert blitt en av de japanske rollespillseriene jeg følger mest med på, og som har levert noen gode innslag. Talesof Graces F var ikke verdens beste spill, men gjorde meg nysgjerrig på mer. Tales of Xillia var derimot meget bra, ikke minst takket være litt unike skurker, mens Tales of Hearts R tok det hele litt ned igjen. Siden den gang har man også fått spillene Tales of Xillia 2 og Tales of Zestiria, men disse har jeg ennå ikke rukket å spille gjennom. Sistnevnte er kanskje en ulempe i møte med Tales of Berseria, ettersom de to spillene finner sted i samme verden. Tales of Berseria er derimot lagt mange hundre år tidligere og skal etter det jeg har skjønt stå nokså selvstendig, og etter 45 timers spilletid føler jeg ikke at jeg har lidd noe handikap av å hoppe rett til Tales of Berseria.

Under en skjebnenatt med en blodrød måne (et fenomen som kalles Scarlet Night i spillets verden) blir verden rammet av noe som kalles deamonblight, som gjør mennesker om til monstre. Hovedpersonen Velvet Crowe overlever sammen med broren Laphicet og svogeren Arthur, mens søsteren Celica og hennes ufødte barn mister livet. Syv år senere rammer en ny Scarlet Night og rammer Velvet på verst tenkelig vis: Hun blir vitne til at Arthur ofrer Laphicet, og selv blir hun forbannet med en demonarm som kan sluke sjeler. Velvet blir fanget, og tre år senere er hun knapt til å kjenne igjen. Når hun endelig rømmer fra sitt fangenskap oppdager hun at Arthur har tatt navnet Artorius, fått ærestittelen hyrde og har æren for å ha introdusert verden for malakhim, åndevesen med mektige evner som mektige eksorsister kan knytte til seg for å bekjempe daemons. Velvet bryr seg imidlertid katten om at Artorius fremstår som verdens frelser, og har bare ett mål for øye: Å hevne sin bror og ta livet av Artorius.

Velvet er den første kvinnelige hovedpersonen som står på egne bein i Tales-serien (i Tales of Xillia var hovedrollen delt mellom den kvinnelige Milla og den mannlige Jude). Hun skal imidlertid slippe å dra på sitt hevntokt alene, og gjennom spillets gang samler hun en hel del lyssky allierte. Samuraien og krigerdemonen Rokurou søker å overvinne sin bror i en duell. Piraten og malak-ånden Eizen har en aura av uflaks rundt seg og omtales derav som en dødsgud. Magikeren Magilou tøyser og tuller for å skjule sin sanne identitet. Eksorsisten Eleanor stiller spørsmålstegn ved om Artorius’ metoder er riktige. Og til slutt har vi malak-ånden som minner Velvet så mye om sin avdøde lillebror at hun velger å kalle ham for Laphicet (ikke uproblematisk og usunt i det hele tatt, sant?).

På mange måter kan personlighetene til de enkelte rollefigurene virke å innfri klassiske japanske stereotyper, og på sett og vis er dette også tilfelle. Samtidig er det noe med kombinasjonen av de enkelte rollefigurene som danner en meget solid enhet. Om ikke annet skiller gruppen seg markert ut på ett punkt: De er på ingen måter good-guys. Tvert imot, alle setter ut med forskjellige mål for øye, men alle er fullt ut innforstått med at handlingene de gjør kan til syvende og sist være til skade for enkeltindivider og verden som helhet.

At gruppen du legger ut på reise med er såpass lite snille og troskyldige er absolutt et av spillets sterkeste kort. Tales-serien har alltid hatt en litt mer ledig og lystig tone enn andre japanske rollespillserier, men denne gangen våger de å prøve seg på en litt mørkere historie. Samtidig kommer man heller ikke bort fra Tales-humoren heller, på godt og vondt, og kombinasjonen mellom lattervekkende øyeblikk og dramatisk mørke stunder skaper en av de beste rollespillhistoriene på en stund. Historien blir dessuten bare bedre utover spillet, og det er ikke rent få ganger både gåsehuden og tårene har lusket like rundt hjørnet.

Mye av humoren i spillet kommer i kjent Tales-stil gjennom små, frivillige samtaleøkter kalt skits. Når en ny skit er tilgjengelig kan man med et tastetrykk aktivere denne, som bringer opp en samtale i tegneserielignende ruter. Noen ganger kan derimot litt vel mange skits komme på rekke og rad, hvilket gjør at det kan bli litt i overkant – på det meste har jeg telt fem skits på rad. Det skal også sies at i kjent Tales-stil er det også enkelte irriterende rollefigurer med i persongalleriet, og når alt kommer til alt kunne historien fungert vel så godt uten disse (eller med noen mindre irriterende versjoner av dem).

Selve kampsystemet kjører et relativt likt opplegg som i tidligere Tales-spill, et system som er kjent for gamle travere og enkelt å sette seg inn i for nykommere. Monstre trasker rundt i det fri i områdene man utforsker, og hvis man velger å kjempe mot dem går man inn i en egen kampmodus. En fin funksjonalitet er at dersom man konfronterer mer enn ett monster samtidig, får man en ekstra vanskelig kamp som fort gir deg det fem- eller seksdobbelte med erfaringspoeng. 

I kampene blir rollefigurer og monstre plassert på et sirkulært kampfelt hvor man kan velge å kjempe eller stikke av. Tempoet er høyt, og for deg som spiller handler det om å lande så mange angrep i kombinasjon som mulig. De forskjellige typene angrep du har kalles artes, og du kan selv sette sammen hvordan artes skal brukes i menyen. Angrep krever souls, en slags variant av mana/magipoeng, og souls kan både vinnes og tapes i kampens hete avhengig av dine og fiendenes handlingsmønstre. I tillegg har Velvet muligheten til å aktivere daemon-armen sin i kamp så lenge forholdende tillater det, og sist men ikke minst har rollefigurene spesialangrep som kan aktiveres når man har nok Break Points og landet et visst minimum av komboer. Kampsystemet er actionfylt og holder høyt tempo. Man kan alltids innvende at endringene er små sammenlignet med tidligere spill i serien, men formelen fungerer uansett så godt at det ikke er noe stort behov for endring.

Andre faktorer som derimot kunne vært endret på er de nokså lineære områdene det begrensede utvalget av sideoppdrag. Tales of Berseria velger å konsentrere seg om en solid hovedhistorie og har derfor lite med meningsfulle sideoppdrag å tilby (det stikk motsatte av Final Fantasy XV, med andre ord). Om hovedhistorien faller i smak er dette derimot uproblematisk. Verre er det med det kjedelige nivådesignet som preger flere av områdene man utforsker. Her er det lite kreativitet å spore, og utviklerne kunne med fordel laget mer spennende og mystiske områder å utforske. Kombinerer man dette med at spillet til tider kan være skikkelig ineffektivt – dette er ikke spillet som respekterer at du har lite fritid å rutte med – føles lønna for strevet litt liten til tider.

Et område som heller ikke har gjennomgått store endringer er det grafiske uttrykket. Tales-spillene kan på mange måter føles som å spille gjennom en anime-serie. Dette er greit nok for de av oss som liker sånt, men samtidig har jeg alltid sittet med en følelse av at grafikken er litt plastikk-aktig. Dette er også tilfelle i Tales of Berseria, og det merkes at spillet først og fremst ble utviklet for Playstation 3, selv om de fleste i Europa vil spille dette på PS4 og PC. Apropos PC, så fungerer denne versjonen overraskende godt. Jeg sier overraskende, for tidligere Tales-porter til PC har hatt rykte på seg med å slite med jevn bildeflyt. PC-versjonen har også det fortrinnet at man kan velge japansk tale (hvorvidt dette er mulig på PS4 vet jeg ikke), noe enhver bør velge uavhengig av preferanse, for det engelske stemmeskuespillet er elendig. Uavhengig av språk og plattform får man uansett servert et meget solid lydspor, som absolutt går inn som et av de mest minneverdige i Tales-serien.

Tales of Berseria mørkere og dystrere enn sine forgjengere, og resultatet er at man får det beste Tales-spillet på lenge. Mangelen på sideoppdrag, savnet av litt skarpere grafikk og noen irriterende rollefigurer til tross, så er hovedhistorien i dette spillet så bra at man får en meget god rollespillopplevelse. Om dette er ditt første eller n-te Tales-spill spiller ingen rolle, her er det bare å begynne spilleøkten.

Nå gjenstår det bare å spille Tales of Zestiria når tiden tillater det.

Score: 8/10