Empire's End: Aftermath (Star Wars)

Så er den endelig kommet til veis ende, boktrilogien skrevet av Chuck Wendig satt i Star Wars-universet og som skulle gi oss et svar på hendelsesforløpet like etter Return of the Jedi og som skulle gi oss noen pekepinn på hendelsene som leder til The Force Awakens. Og jammen har det tatt sin tid. Faktisk har det tatt hele trilogien å komme i havn. Heldigvis har ikke ventetiden vært forgjeves, og nå som vi endelig får noen svar føles man at det har vært verdt det. Såvidt, i hvert fall.

Aftermath-trilogien til Wendig har hatt en gradvis utvikling. Vi har blitt kastet inn i galaksen langt, langt borte omtrentlig ett år etter ødeleggelsen av den andre Dødsstjernen, en altomveltende begivenhet som snudde maktbalansen i galaksen på hodet med Keiseren og Darth Vaders død. Imperiet er kraftig svekket, men det som er igjen av det har nektet å dø. Dermed har vi fått grunnlaget for en boktrilogi som har tatt oss med til planeter som Akiva, Chandrila, Kashyyyk, Coruscant og ikke minst Jakku.

Den første boka til Wendig var mildt sagt et skuffende innslag i serien. Her introduserte forfatteren oss for rollefigurene vi skulle følge i de to neste bøkene, men det blir enda mer tydelig når man leser andre bok i serien at den første Aftermath-boka (som bare heter Aftermath) egentlig ikke er nødvendig for helheten. Heldigvis bedret det seg med andre bok i serien, Life Debt, og tredje boka kommer også tålig greit ut av det hele.

I Aftermath-trilogien følger vi en bisarr gruppe med Imperie-jegere som arbeider for den nye Republikken med å jakte ned toppfolka i Imperiet: Du har Y-Wingpoliten Norra Wexley, hennes sønn Temmin og den modifiserte B1-droiden hans, Mister Bones (beste Star Wars-droide siden HK-47). Sammen med dusørjegeren Jas Emari og den sarkastiske og alkoholglade eks-offiseren fra Imperiet, Sinjir Rath Velus (som internett har rast over fordi han er en av de første homofile rollefigurene i Star Wars-universet), intensiverer gruppen jakten på Imperieadmiralen Rae Sloane i den tredje boka. Gruppas driv, interne samhold og integritet er imidlertid i ferd med å falle sammen etter begivenhetene i forrige bok, helt til de kommer over et tips om at Sloane befinner seg på den øde planeten Jakku.

Samtidig får vi et større innblikk i den interne maktkampen i toppen av Imperiehierarkiet, og denne gangen kommer den mystiske Gallius Rax mer frem fra kulissene. Vi får også endelig innblikk Imperiet og Rax’ plan for veien videre, en kriseplan som skal vise seg å strekke seg helt tilbake til Palpatine. En kriseplan som skal vise seg å være ganske så radikalt annerledes og sjokkerende enn det en skulle forvente.

Wendig kommer tålig greit utav det med tredje og siste bok i trilogien, selv om den til syvende og sist kommer litt svakere ut enn forrige bok. Slaget om Jakku er spennende, Imperiets fremtidsplaner har absolutt sider ved seg en ikke skulle forvente, og det er mer enn nok personlige kamper å ta av her som kan engasjere. Vi får også endelig noen etterlengtede svar, slik som hva som egentlig hendte på Jakku før The Force Awakens, og ikke minst hvor man finner grunnlaget for The First Order.

Samtidig er det flere områder hvor boka kunne vært gjort bedre. Det politiske spillet i boka er ikke i nærheten så velskrevet som det kunne og burde ha vært, og en seksjon i boka hvor flere av heltene våre må begynne med politisk spionasje fremfor jakt på krigsforbrytere er i retrospekt ganske kjedelig. Rax er en spennende figur, men faller litt gjennom mot slutten av boka. Wendig blir heller ikke kvitt problemene sine fra tidligere bøker, og har en skrivestil som altfor ofte føles mer som fan fiction enn som etablert offisiell litteratur. Og har man fortsatt ikke vent seg til at Wendig skriver i presensform, vil ikke denne boka falle i smak under noen omstendigheter.

Wendigs bøker har også servert oss noen sidehistorier satt til forskjellige steder i universet. Ofte har disse lite eller ingenting med hovedhistorien å gjøre, og de kan føles som heller unødvendige innslag. I Life Debt fikk man derimot flere interessante og til dels morsomme historier, slik som et innslag fra Maz Kanatas slott eller rancor-passeren til Jabba, Malakili (her fikk vi også vite at rancoren i Return of the Jedi het Pateesa, sånn til orientering). Disse sidehistoriene dukker også opp i Empire’s End, men utover en temmelig festlig sekvens med selveste Lando Calrissian er det ikke like mye moro å spore her. Sidehistoriene legger nok opp til noen større og mer omfattende fortellinger lenger frem i tid, men på nåværende tidspunkt føles de mer som sidefyll enn relevante for helheten.

Alt i alt gir Empire’s End en grei avslutning på trilogien, som absolutt slutter bedre enn den begynte. Svakhetene er imidlertid tydelige, ikke minst i bokas midterste del, og sidehistoriene kunne med fordel vært bedre. Likevel har historien sine interessante sider, og kan være verdt å sjekke ut. Bare ikke forvent eksepsjonelt god litteratur.

Dødsstjerner: 3/5

Skulle du være interessert i andre bøker i den nye Star Wars-kanon, har jeg skrevet om de fleste av dem tidligere: Aftermath, Life Debt, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka og Catalyst.