fredag, februar 27, 2015

Infamous

Hva får man dersom man tar rollefiguren Starkiller fra Star Wars: The Force Unleashed-spillene, tar fra ham lyssabelen og plasserer ham i en moderne, åpen storby for å late som om han befinner seg i et Assassin’s Creed-spill? Vel, beskrivelsen er ikke helt 100 % treffende, men det er ikke langt unna opplevelsen man får av å spille PS3-spillet Infamous fra 2009.

Før lanseringen av Infamous var utviklerne i studioet Sucker Punch (må ikke forveksles med den elendige filmen med samme navn) mest kjent for Sly Cooper-serien til PS2, hvor man spiller som den tjuvaktige vaskebjørnen spillene er oppkalt etter. Med Infamous inntar studioet en langt mer voksen, dramatisk og alvorlig tone. Det er duket for å leke seg med superkrefter i et åpent bylandskap.

En sjokkerende opplevelse
Sykkelbudet Cole McGrath får et særdeles uvanlig oppdrag som snur opp-ned på hele tilværelsen. Pakken han skal frakte går fullstendig bananas, og før Cole vet ordet av det våkner han opp midt i et krater av ødeleggelse. Byen er stengt i en omfattende karantene, panikk råder i gatene og bandene herjer i de tre forskjellige bydelene i den fiksjonelle byen Empire City. Men Cole har fått et ess i ermet: Eksplosjonen han befant seg midt inni har gitt ham superkrefter. Nærmere bestemt har Cole fått kraften til å kontrollere elektrisitet og oppbevare elektrisk kraft i sin egen kropp. Cole tar med dette fatt i oppgaven med å komme til bunns i hvor kreftene hans kommer fra, samtidig som han må samarbeide med lyssky skikkelser for å komme til bunns i en konspirasjon og bedyre sin egen uskyld i eksplosjonskatastrofen.

Premisset for historien er interessant, og parallellene til diverse superhelt-tegneserier er klare og tydelige tydelige. Ikke minst kommer dette klart til syne ved at flere av mellomsekvensene forteller i en tegneserie-aktig stil med stillbilder og en tydelig amerikansk comic book-estetikk. Og spørsmålet som umiddelbart melder seg når man får superkrefter, er selvfølgelig om kreftene skal brukes til det gode eller det onde. Dette spiller også en sentral rolle i Infamous, der man med jevne mellomrom må foreta et valg som vil påvirke ditt moralske meter (eller din karma, om du vil).

Interessant utgangspunkt til tross, tar det ikke lang tid før Infamous fort blir trøttende og kjedelig, i det minste ut ifra et narrativt perspektiv. De moralske valgene blir rett og slett for overtydelige og forutsigbare til at de blir interessante. Bedre blir det ikke av at Cole fort viser seg å være en fullstendig uinteressant hovedrollefigur med omtrent like mye personlighet som alle andre spillhelter med snauklipt hår og rufsete stemme. Selv ikke det å spille spillet som gjennomført ond klarer å gjøre Infamous så interessant som det burde ha vært.

Ikke et strømlinjeformet spill
Hva har så Empire City å by på? Først og fremst et stort og åpent bylandskap man kan boltre seg i. Landskapet er stort for sin tid, og med tanke på at spillet ble lansert et halvt år før Assassin’s Creed II satte standard for sjangeren er det ikke så verst. Men som mange andre spill innenfor sjangeren oppleves byen fort som død og lite innholdsrik. Man kan ta flere sideoppdrag og gå løs på gjengkriminalitet og lignende, for så å gradvis vinne mer og mer kontroll over byen, men den manglende variasjonen i disse oppdragene gjør det hele fort både kjedelig og gjentakende. Til slutt lar man sideoppdrag være sideoppdrag, og går løs på hovedoppdragene i stedet. Det lover ikke godt for et spill som satser på at man gidder å løpe rundt og leke seg litt. Her kunne mer variasjon i oppdragene og kanskje noen flere samleobjekter løst litt på krisen, skjønt det er ikke gitt.

Noe av kjedsomheten munner nok også ut i at den grafiske presentasjonen av Infamous ikke alltid er overbevisende. Etter at samtidige spill som Uncharted har vist hva som faktisk var mulig å få til på PS3 på den tiden, og etter å ha sett hvordan multiplattformtitler som Assassin’s Creed får til bevegelsesanimasjoner, er det nesten latterlig å se på bevegelsesmønstre og ansiktsanimasjonene i Infamous. Det ser rett og slett ikke bra ut, uansett hvordan man velger å se på det.

Men noen ting gjør spillet heldigvis riktig. Bevegelseskontrollene flyter langt bedre i Infamous enn i tilsvarende serier, selv om knappeoppsettet heller ikke her er 100 % optimalt (men dette tviler jeg på vi noen gang får oppleve i et sandkassespill til konsolll). Det er lettere å bevege seg i bylandskapet, og Cole virker til å forstå godt hva det er du ønsker å gjøre eller hvor du faktisk vil bevege deg.

En annen faktor som også driver spillet videre er den stadig økende samlingen av superkrefter. Som nevnt oppfører Cole seg som et levende batteri, men det er mangt og mye man kan gjøre med elektrisitet. Å sende ut strøm mot fiender burde si seg selv, men hva med å samle strømmen i granatlignende kuler eller bruke strømmen i jernbaneskinner til å gli oppå dem? Noen krefter er dessuten isolert til hvilken moralsk retningslinje man velger å gå for, så her er det duket for forskjellige spillestiler. Noen krefter burde kanskje vært bedre balansert, og andre igjen burde kanskje åpnes opp på et tidligere stadium i spillet, men alt i alt åpner kreftene til Cole for mye moro.

Mangler spenning
Infamous er langt på vei et historiedrevet superheltspill i et åpent bymiljø, og fører med seg de fordeler og ulemper man mer eller mindre kan forvente av en slik beskrivelse. Superkrefter og fin flyt i kontrollsystemet gjør at spillet slettes ikke er en underdog i sin sammenheng, men tørr historie, kjedelig hovedperson og manglende variasjon slår imidlertid krokfot under prosjektet. Spillet har avlet frem to oppfølgere, ett til PS3 og ett til PS4, men for min egen del kjenner jeg at det holder med det første spillet i serien – i det minste i denne omgang.


Score: 7/10

1 kommentar:

Christer van der Meeren sa...

Sandkassespill i storby med superkrefter? Om du er ute etter noe slikt som ikke tar seg selv så høytidelig, prøv Saint's Row 4. :)