Nei, det spesielle med 999: Nine Hours, Nine Persons, Nine Doors lå i selve fortellingen. Spillet forutsetter faktisk at man dør minst én gang for å komme seg til den endelige, "gode" avslutningen. Her gikk det i alternative tidslinjer, multivers og pseudovitenskaplige teorier som morfogenetiske felt og morfisk resonans for alle penga. Resultatet var en særdeles spennende mysteriefortelling som ikke bare maktet å gi meg en god historie, men som også en ludonarrativ teknikk jeg sjelden har sett maken til.
Kanskje derfor ikke så rart at forventningene til den selvstendige oppfølgeren Virtue's Last Reward var såpass høye i forkant?
(NB: I ettertid har både 999 og Virtue's Last Reward blitt solgt i USA med samlebetegnelsen Zero Escape foran tittelen. Spillene står selvstendige, selv om det er ingen tvil om at man har større utbytte av Virtue's Last Reward om man kjenner til handlingen og persongalleriet i 999).
Du inntar rollen som en ung herremann ved navn Sigma, og som i 999 våkner du i et lukket rom med et klokkelignende armbånd montert fast til ditt venstre håndledd. Du husker at du ble kidnappet av en skikkelse kledd i en kutte og gassmaske, men ikke hvordan du havnet i det lukkede rommet. Du er imidlertid ikke alene. I samme rom som deg sitter den unge kvinnen Phi, som av en mystisk årsak vet hva du heter selv om dere aldri har møtt hverandre før. Det tar ikke lang tid før det blir forklart hvorfor dere er der dere er.
På en skjerm i rommet dukker det opp en snakkende kanin i et fjollete antrekk. Kaninen kaller seg Zero III, og dere er til sammen ni deltakere i det han kaller Nonary Game: Ambidex Edition. Formålet med spillet er å komme seg ut av komplekset gjennom døra markert med et 9-tall. For å komme seg ut av døra må man gjennom spillets to hovedbestanddeler. Den første er at man må gå gjennom de fargede kromatiske dørene i grupper på tre og tre, der fargen på tallene på armbåndene til de tre samsvarer med fargen på den kromatiske døra man går gjennom. Den andre er å spille det såkalte Ambidex Game (også kalt), der de tre som har gått gjennom samme kromatiske dør skal stemme over hvorvidt man vil alliere seg med samarbeidspartneren(e) eller forråde dem. Ut ifra hvordan en selv stemmer i forhold til de andre vil ens Bracelet Points (BP) skifte. Armbåndstallsfargene skifter så automatisk etter en Ambidex-runde. Dersom din BP når null, injiseres man med gift og spillet er i likhet med livet slutt. Dette skjer også dersom man ikke går gjennom en kromatisk dør når disse åpner eller alle tre lar være å stemme.
Spørsmålene står i kø blant de ni hovedpersonene. Hvor er de? Hvem er Zero og Zero III? Hvorfor er akkurat de kidnappet? Hvem er de andre åtte som er med i spillet? Hva er formålet med hele Nonary Game? Kan man stole nok på at motspillerne vil spille på lag med dem? Og hva er dette som Zero III sier med at Zero kan være en av de ni?
Langt på vei er grunnprinsippene i Virtue's Last Reward de samme som i forgjengeren. Man grupperer seg vekselvis med noen av de andre medspillerne, entrer et rom og må løse en rekke gåter og puslespill for å komme seg ut av rommet igjen. Mellom "puslerommene" går man gjennom lange økter med tekst og historiefortelling, som underveis også streifer innom forskjellige vitenskaplige og pseudovitenskaplige teorier som garantert har noe å si for forståelsen av plottet. Et armbånd med et nummer på som vil ta livet av deg dersom du ikke følger spillereglene er sentralt også denne gang. Og i likhet med forgjengeren må man også denne gangen regne med å spille gjennom spillet mer enn én gang - faktisk har spillet intet mindre enn 24 forskjellige slutter å velge mellom.
Noen forskjeller finner man likvel. Mens armbåndsnummeret man var tildelt var statisk forrige gang, veksler det denne gangen på hvilket nummer man har, hvilken farge man har og hvorvidt man har en "par"- eller "solo"-rolle. Alt dette får betydning for hvilke dører man kan gå gjennom, hvem man samarbeider med og hvorvidt man stemmer alene eller parvis under Ambidex-rundene - et element som er nytt i seg selv.
Man skal ikke ha spilt Virtue's Last Reward lenge før man forstår at alternative tidslinjer spiller en viktig rolle i spillet. Faktisk kan man til enhver tid gå inn og se en tidslinje-oversikt i pausemenyen. Man kan riktignok ikke se hva de forskjellige tidslinjene inneholder eller hvilke valg som leder dit hen, for dette er noe man må spille seg til. Den helt klare fordelen denne gang er at denne tidslinjeoversikten gir deg muligheten til når som helst å gå til et annet ledd i tidslinjen enn der man er nå. Mens man i 999 måtte følge en linje fullt ut når man først hadde valgt den (men heldigvis med muligheten for å spore over dialog man hadde lest før, en mulighet videreført også denne gangen), kan man i Virtue's Last Reward hoppe når som helst fra en del av historien til en annen (forutsatt at man har tilgang til den). Funksjonen er ikke bare sentral for spillets kjernemekanikk og handling, men er også nyttig å ha dersom man på et tidspunkt skulle sette seg fast. Det er svært praktisk å kunne hoppe til en annen del av historien og forsøke seg på denne mens man lar den vanskelige gåten ligge litt på is inntil videre.
Ettersom det første Zero Escape-spillet ble lansert på DS, er det naturlig at det er foretatt noen audiovisuelle endringer siden den gang. Skarpere grafikk, 3D-modellering av rollefigurene og fullt stemmeskuespill er bare noen elementer som er med på å gjøre opplevelsen bedre. Bitre sjeler vil klage på at stemmeskuespillet kun er tilgjengelig på japansk, skjønt dette er nok en smakssak (den amerikanske versjonen av spillet har både engelsk og japansk stemmeskuespill, mens den europeiske og japanske versjonen kun har japansk). Man har også tatt i bruk noen av maskinvaremulighetene ved 3DS og PS Vita, som f.eks. hvordan det innebygde gyroskopet brukes for å løse enkelte gåter. Samtidig er utviklerne i Chunsoft forsiktige med ikke å overdrive mulighetene heller, noe som skaper en perfekt balanse.
Faktisk er balansen i spillet såpass god at det er vanskelig å finne noen solide ankepunkter. Noen vil naturlig nok klage på at spillet er for vanskelig, for lite tilgjengelig eller at rollefigurene rett og slett ikke er interessante nok. Selv om de har rett i noe av dette, er mye av dette også en smakssak. Spillet er ikke ment å være enkelt, og rollefigurene blir stadig mer interessante jo lengre ut i spillet man kommer. De eneste reelle ankepunktene jeg har for min egen del, er det noe svake musikalske utvalget (et problem som henger igjen fra 999) og hvordan spillet til enhver tid må vise på kartet hvor rollefigurene går hen. Det siste er greit nok å se de to første gangene, men den tiende gangen begynner det å bli irriterende at man ikke kan spole over "se-på-den-blinkende-dotten-på-kartet"-sekvensen.
I spillbransjen er det fort gjort å se mye av det samme bli servert i forskjellig antrekk gang etter gang. Derfor føles det ekstra forfriskende når man snubler over noe særegent og unikt. Virtue's Last Reward er så absolutt et slikt spill, og er du ikke redd for lange dialoger, kompleks historie og særdeles utfordrende gåteløsning er dette absolutt et spill du bør få med deg.
Det er trist at i skrivende stund er fremtiden til seriens siste del høyst uviss. Vi får bare håpe om at den store oppslutningen fra fansen er med på å gi serien den avslutningen den fortjener...
Score: 9/10
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar