Om Norsk salmebok 2013 og sangtradisjoner

Følgende blogginnlegg er skrevet etter sterk oppfordring fra Aage Myksvoll. Mye av dette er tanker i utvikling ispedd vanlige doser spissformuleringer, og må derfor leses med store mengder salt, pepper og annet krydder etter eget ønske.

Onsdag 12. februar var jeg på en interessant fagsamling på Fjellhaug vedrørende den nye norske salmeboka som Den norske kirke har tatt i bruk fra 2013 av. Dette var en fagsamling hvor vi fikk Norsk salmebok 2013 presentert i et historisk perspektiv, samtidig som vi fikk se og høre på noen av de innholdsmessige nyansene, nyhetene og utfordringene ved salmeboka.

Jeg har ennå til gode å setet meg ned og foreta en detaljeksegetisk undersøkelse av den nye salmeboka, men det jeg har sett så langt er gledelig lesning. Det er en spennende salmebok vi har fått, som langt på vei makter å balansere det nye, det gamle og det velkjente. Det er rik variasjon i tidsaldre, teologiske tradisjoner og poetisk dybde. Imponerende er det også å se at noe av det nye materialet, slik som Guds dyrebare ord (nr. 104) og Bortom tid og rom og tanke (nr. 460), viser at det skjer ting på den hymnologiske arenaen som er verdt å ta med og reflektere over. Den nye salmeboka oppfordrer til fellessang og bred bruk, og det mener jeg også den er verdig - ikke bare i Den norske kirke, men også innenfor andre kristne sammenhenger, slik som for eksempel NLM. Norsk salmebok 2013 viser at det har skjedd store og vakre ting i norsk kristenmusikk siden Bjerkheims tid som er verdt å få med seg.

Det ble imidlertid reist et spørsmål på fagsamlingen. Hvordan skal det nye materialet få innpass i dagens generasjon? I en tid der fellessang, bønnebokbruk og salmepugging ikke står på hvermannsens agenda, er det klart og tydelig at det er bruken av materialet som vil sikre dens livsgrunnlag. Spørsmålet er bare hva som skal til for at bruken iverksettes.

Det ble også luftet en påstand om at unge i NLM kjenner overraskende lite til den hymnologiske tradisjonen. Det ble ikke fremmet håndfaste data, men jeg kan tenke meg flere faktorer som kan styrke en slik teori.

Som vanlig gjør jeg meg opp noen tanker, og for en gangs skyld føler jeg trang til å få noen tanker ned på papiret. Jeg skyter garantert meg selv i foten med følgende tankerekke, teori og utspill, men det får så være (folk må ikke ta utspillene altfor personlig, dette er tross alt en tankerekke under utvikling):

Organisasjonen jeg alltid har hatt størst tilknytning til, Norsk Luthersk Misjonssamband, er en lekmannsorganisasjon. Det har den alltid vært fra starten av, og selv i dag har den et klart lekmannspreg over seg. Dette har igjen medført at alt som smaker av organisert kirke (med Den norske kirke i spissen) alltid har vært uglesett i ikke rent ubetydelige deler av organisasjonen. Dette inkluderer presteskap, hierarkiske strukturer og høykirkelighet, men gir også utslag i elementer som sangvalg, kirkekunst og teologisk dannelse. Kjennskapen og kunnskapen rundt disse elementene kan være svært lave eller til tider fullstendig fraværende.

Det er med andre ord et aldri så lite dannelsesproblem i lekmannsstrukturen. Ikke dannelse som i oppførsel (skjønt noen og enhver av oss her til lands må nok gå noen runder med seg selv også på dette området), men i form av intellektuell dannelse.

Feilen ligger ikke utelukkende i sambandstradisjonen. Intellektuell dannelse er en generell mangelvare i min generasjon her til lands (og gjerne generelt på tvers av landegrenser, skjønt her er det mer usikkert - vår digitale internasjonale hverdag gir rom for både den dannede og den udannede, og like barn leker som kjent best, selv på nett). Selv har jeg ennå et godt stykke igjen å gå. Vi har ikke vokst opp innenfor en ramme der intellektuell utfoldeldse, nysgjerrighet og stimulans har blitt sett på som et ideal, og i en norsk skolehverdag der målet er å få gjennomsnittet til å bli gjennomsnittlig god i alt er det ikke mye plass for positiv hjerneføde. Klassiske verk av stor kulturhistorisk betydning fra forfattere som Platon, Shakespeare og Kierkegaard må vike til fordel for nyere samtidsforfattere av ytterst tvilsomt kaliber. Bedre blir det ikke av at den videregående undervisningen har klart å få dikt- og tekstanalyse til å oppleves like relevant og morsom som å se maling gro eller gresset tørke (eller var det motsatt?).

Problemet er når disse tendensene ikke motvirkes i særlig stor grad innenfor sambandet, men snarere finner næring. Teologisk dannelse er mangelvare, noe som også henger sammen med den homogene lekmannsstrukturen. Fatter man interesse for apologetikk er dette noe som får flere til å se på deg med tvilsomt blikk, og skulle man oppdage verkene til glitrende apologeter som C.S. Lewis og Chesterton er dette mer ved en tilfeldighet enn ved bevisst stimuli innad i miljøet. Det bør være grunn til bekymring når det er vanligere å finne Joel Osteens bøker i en misjonsbokhylle enn Lewis' Mere Christianity eller Confessiones av Augustin.

Hva har så dette med sangbok og sangtradisjon å gjøre? Ikke annet enn at dannelse og intellektuelle verktøy kan være avgjørende i ens musikalske forståelse, både hva tekst og melodi angår.

Når dannelsen mangler, mangler også de analytiske verktøyene som trengs for virkelig å kunne trenge inn i dybden av tekst, tone og poetisk dimensjon. Man behøver selvfølgelig ikke dette for å verdsette en salme - salmer står godt på egne bein - men nøklene hjelper absolutt for å åpne for en langt dypere dimensjon enn den man ser ved første øyekast. Som konsekvens av denne mangelen føles derfor gamle sanger og salmer som platte, kjedelige og fullstendig irrelevante for en selv og sin samtid. Forkjempere for salmesangen eller den mer tradisjonell sang blir representanter for høykirkelighet, en arrogant holdning, elitisme eller følelseløs intellektualisme. Eventuelt er de og salmene deres bare håpløst gammeldagse og kjedelige.

Resultatet er uansett den samme: unge kjenner overraskende lite til sang- og salmetradisjonen, trekkes i stedet mot musikk av langt nyere dato og klager på at de nye sangene de kan ikke er representert i sang- og salmebøkene.

Da er det lettvint og greit med moderne lovsang. Det svinger mer av rytmene, språket er simpelt og alt er jo så muntert fordi det går i dur (moll er jo tross alt så fryktelig trist, må vite!). Likevel er den langt ifra uproblematisk. Mye er skrevet på melodier som kan være vanskelige å bruke i allsangsammenheng (og hva er vel kristen sang i et møte eller en gudstjeneste om ikke menigheten synger sammen?). Bruk-og-kastmentaliteten preger lovsangsmiljøet i et tidligere ukjent tempo, slik at det som ble sunget for fem år siden er fullstendig uaktuelt i dag (noe som også forklarer hvorfor materialet ikke rekker å havne i bøkene). Mitt største ankepunkt er likevel de tekstlige banalitetene og enkelhetene som preger sangene. Den teologiske fylden uteblir, den poetiske dimensjonen er fullstendig fraværende, og alle sangene skal på død og liv ha en bro der akkurat samme verselinje gjentas i det uendelige. En konsekvens av dette er at det levde liv uteblir fra sangene, og at lovsangen blir mer fremmedgjørende enn inkluderende, i motsetning til hva mange skulle tro.

En av de vanligste innvendingene jeg får på dette er at lovsangen (da nærmere bestemt lovsang av nyere dato lik den beskrevet over) jo tross alt passer bra for å lovsynge Gud (derav nettopp merkelappen "lovsang"). Det kan så være, men er lovsang noe vi til enhver tid har mest behov for?

Mange av de aller største hymnologiske skattene er båret frem som frukter av nød, smerte og uendelig stor sorg. Gjennom dette har klagesangen og takksigelsen til Gud blitt desto større. Salmeboka blir stående som "den erfarte bibel." Sangene blir et tegn på en tro man ikke bare kan leve på i gode dager, men også i onde dager og endog dø på. For mange unge føles det kanskje fremmed å skulle ha behov for en slik dimensjon i sangen. Erfaring tilsier likevel at behovet for sanger som passer inn i livets tunge, melankolske og ulidelig sårbare stunder er langt større enn man ved første øyekast skulle tro.

Gjentakelsens og repetisjonens problem er på ingen måte noe hymnene er frie for (se gjerne den glitrende teksten i bildet over). Det er heller ikke slik at den teologiske rammen som hymnene oppstår i er uten problemstillinger. Man kan jo spørre seg hva det gjør med det kirkelige språket når språklige dualiteter som frelse-fortapelse, synd-nåde og liv-død er noe kjente salmekomponister som Eyvind Skeie vegrer seg for å bruke. Likevel gjenspeiler eksempelvis Norsk salmebok 2013 en mer musikalt og teologisk bredde, dybde og variasjon enn moderne lovsang kan drømme om. Og et slikt mangfold favner bredere, kanskje endatil om hvermannsen som bare er til gudstjeneste rundt jul og påske.

Salmeboken er ingen hellig, urokkelig kanon. Det har den aldri vært, det må den ikke være og det kommer den heller aldri til å bli. Og som det ble sagt på fagsamlingen på Fjellhaug: Kritikerne kan si sin mening, men det er til syvende og sist menighetene og kirkegjengerne som bestemmer hvilke salmer som overlever eller ikke. Det burde være av interesse for både gamle og unge bedehusgjengere å ta del i denne prosessen. Det er god teologi i god hymnologi.

TL;DR-versjonen: Bla i den nye salmeboken og bruk den, enten du er ung eller gammel, kirkevant eller kirkefremmed, intellektuell eller blant gutta-på-gølvet.

PS: Det nye nummeret av Menighetsfakultetets blad, Lys og Liv (nr. 1/14) har også Salmer som tema. Her skrives det mye interessant om tematikken, og deler av det berører det samme som jeg er inne på. Verdt en kikk.