The Witcher

Jeg har begynt på et nytt prosjekt. I løpet av 2013 vil jeg forsøke å komme meg gjennom alt som finnes av offisielt publisert materiale basert på fantasyserien The Witcher.

The what-hø, sa du? Tillat meg å utdype.

Witcher-sagaen, som bokserien offisielt heter, er noe så uvanlig som en polsk fantasyserie skrevet av Andrzej Sapkowsky. De litterære verkene består av et par novellesamlinger, hvorav den første ble publisert i 1992, og fem bøker publisert i tidsrommet 1994-1999. Serien har vært såpass populær i Polen at den har frembrakt både film og TV-serie. Selv om man ikke har kommet lenger enn å oversette den første novellesamlinga og boka til engelsk, er det ingen grunn til å fortvile: Dedikerte fans har brakt hodene sine sammen og forsøkt å levere så gode oversettelser som mulig av bøkene.

Kort oppsummert følger Witcher-sagaen historien om Geralt of Rivia, som har det noe uvanlige yrket witcher. En witcher er kort fortalt medlem av en spesiell orden som trener og genetetisk manipulerer sine medlemmer fra svært ung alder, noe som gjør dem i stand til å kjempe mot monstre og vanskapninger av alle skumle slag mot betaling. En witcher er likevel ingen leiesoldat, ettersom han skal forholde seg nøytral i enhver politisk konflikt. Hvor godt dette fungerer like godt i praksis er noe man stadig kommer tilbake til i serien.

I skrivende stund nærmer jeg meg avslutningen av bok nummer tre i serien. Men Witcher-sagaen består ikke bare av bøker. En av de viktigste årsakene til at serien har vekket oppmerksomhet utenfor de polske landegrenser, er to spill basert på serien av det polske spillselskapet CD Projekt RED. Det første, bare kalt The Witcher, så dagens lys til PC i 2007.

Med hukommelsestapet friskt i minne

Dersom man ikke har lest eller kjenner til Witcher-sagaen i utgangspunktet, er det likevel mulig å begynne oppdagelsesreisen i den mørke og turbulente fantasyverdenen med The Witcher (skjønt skal man være helt ærlig, vil jeg likevel anbefale at man leser den første novellesamlinga først). Dette løser man greit og enkelt med å la spillet åpne med en av spillbransjens største klisjeer: Hukommelsestap.

Du våkner opp som Geralt i tiden etter hendelsene i bøkene. I utgangspunktet skulle Geralt vært død, men slipper billig unna det hele og lider bare av hukommelsestap. Det eneste som sitter igjen er evnene som medfølger en witcher, både når det gjelder mutasjoner og kamptrening. Geralt blir ganske snart vitne til et angrep på witcher-hovedkvarterer Kaer Morhen av en gruppe kalt Salamandra, et angrep som koster den allerede sårt trengte witcher-gruppen dyrt. Geralt legger dermed ut på en reise for å gjøre det en witcher gjør best: Bekjempe monstre, både de åpenbare og de mer subtile. Men Geralt lærer raskt at den berømte witcher-nøytraliteten slettes ikke alltid er like lett å opprettholde, ettersom de fleste sakene han støter på består av mange og ofte skjulte lag.

Stikkordet for historien i The Witcher er 'gråsoner.' Man vil i løpet av spillets gang stadig konfronteres med moralske utfordringer som slettes ikke tilbyr noen åpenbar eller enkel løsning, og spillet presenterer sjelden det ene eller det andre valget som mer rett enn alternativene. Der andre rollespill innenfor tidsepoken forsøkte seg på å eksperimentere med moralske kompass, f.eks. i Biowares spill som Dragon Age, Mass Effect eller Star Wars: Knights of the Old Republic, opererer ikke The Witcher med noe slikt. Slik passer spillet mest mulig overens med et av bøkenes hovedelementer, og i spillsammenheng fungerer dette stort sett bra. Det hender man foretar valg man gjerne angrer på underveis, men som regel handler det her om preferanser og hva man foretrekker av belønninger og sjelden om rett eller galt.

Begrenset rom

Som vestlige rollespill flest forsøker The Witcher å tilby en noenlunde åpen opplevelse: Man har et område man kan bevege seg forholdsvis fritt innenfor og påta seg de oppdragene man måtte ønske. Noen oppdrag er imidlertid påkrevd for å følge historien videre: The Witcher er et spill hvor historien følger et fastlagt hovedspor, og ikke et spill hvor man definerer alt selv. Områdene man har å boltre seg på er dessuten begrenset avhengig av hvilket kapittel man har kommet til i historien, og flere sideoppdrag lar seg kun løse under ett konkret kapittel. Kapittelordningen føles som en unødvendig restriksjon på spillet, og bryter raskt opp illusjonen om at The Witcher representerer en åpen verden. Dette gjør også at man mot slutten av spillet begynner å gå litt lei: Utforskertrangen blir begrenset av det begrensede rom.

Hva gjelder Geralts egenskaper og evner har man derimot større frihet til å bestemme selv. Etterhvert som erfaringspoengene tikker inn får man muligheten til å utvide evner innenfor styrke, magiske angrep eller kunnskaper. Man har også muligheten til å leke seg med alkymi, som kan fremprodusere nyttige brygg som gir økte ferdigheter på midlertidig eller permanent basis. De fleste bryggene som utvider dine permanente evner krever spesifikke ingredienser fra spesielle monstre, og ut ifra hvilke valg man foretar seg er det ikke alltid man får has på det man trenger.

Stivt men spenstig debutprosjekt

The Witcher er det første spillet til det polske selskapet CD Projekt RED. Det merkes. Både at de er polske (ikke verdens navle når det kommer til spillproduksjon) og at det er deres første spill (røft i kantene, begrenset budsjett etc). Selv om mange av spillets opprinnelige bugs ble fjernet med den såkalte Enhanced Edition (som kjøpere av den opprinnelige versjonen kunne laste ned og installere gratis – det kaller man service, folkens!), er spillet fremdeles preget av stive animasjoner, merkelige bugs av mindre karakter og ikke verdens mest detaljerte grafikk til 2007 å være.

Det musikalske nivået er også noe begrenset. Det forekommer mange repetisjoner av få lydspor, noe som fort resulterer i at man går lei. Ekstremt minneverdige er de heller ikke, selv om enkelte av innslagene tilbyr en subtil og tilbakelent stemning på de rette tidspunktene. The Witcher blir likevel ikke det første spillet jeg kommer til å tenke på når det gjelder god spillmusikk eller minneverdige rollespilltoner. Det røffe og til tider monotone stemmeskuespillet derimot...

Verdt en titt?

Gjennom oppdraget mitt med å lære meg Witcher-sagaen bedre å kjenne sitter jeg stort sett igjen med ett bestemt inntrykk: Ikke det beste jeg har vært borti, men langt ifra det verste heller. The Witcher styrker denne teorien. CD Projekt RED skal ha ros for å ha lansert en svært solid debuttittel til et marked som i utgangspunktet hadde null forutsetning for å være interessert i spillet. Det moralsk gråe kompasset i spillet gir også The Witcher et annerledes preg enn hva man ofte fant i store rollespill på den tiden. Likevel er det ikke til å komme unna at spillet lider av noen sentrale svakheter. Men har man først en brukbar PC og synes at spillet eller dets oppfølger (eller det tredje spillet i serien, som kommer i 2014) virker interessant, er det ingen grunn til å la være å prøve.

Score: 7/10