Omtrent
slik kan man oppsummere spillmekanikken i DS-spillet 999:
Nine Hours, Nine Persons, Nine Doors.
Den største forskjellen er imidlertid at i DS-spillet handler det om
liv og død.
På jakt etter utgangen
I
hovedrollen i 999
finner
vi den 21-årige høyskolestudenten Junpei, som våkner opp i et
mystisk rom. Rommet er tydelig en skipslugar, men omstendighetene er
fremdeles ikke normale. For det første har Junpei en klokkelignende
sak på venstre arm med et 5-tall på. For det andre er den eneste
døren ut av lugaren både stengt av en mekanisme og har malt et
stort rødt 5-tall på seg. Etter å ha lett rundt omkring i rommet
og løst en rekke gåter, møter Junpei åtte andre mennesker med
tilsvarende klokker på armen. Etter å ha samtalt, lærer Junpei at
de alle har havnet der under tilsvarende omstendigheter: De har blitt
kidnappet av en mystisk skikkelse iført gassmaske, blitt bedøvet og
har deretter våknet opp ombord i skipet.
Plutselig
våkner en høytaler til liv. Det er deres kidnapper – Zero – som
ønsker dem velkommen til sitt lille spill: The Nonary Game, et spill
som sirkler seg rundt tallet ni (nona
er
latin for ni). I dette spillet har de ni spillerne ni timer på seg
til å komme seg ut av det forseglede skipet. Mislykkes de, vil en
bombe inni dem eksplodere. For å komme seg videre i spillet må de
ni deltakerne komme gjennom de ni nummererte dørene ombord i skipet.
Dørenes åpningsmekanismer krever at tre til fem spillere scanner
sine nummererte armbånd, og den digitale
rota
av deres armbåndstall må samsvare med nummeret på døra. Opptil
flere ganger vil spilerne ha muligheten til å velge mellom to eller
flere nummererte dører, og må dermed foreta et valg om hvem som
skal gå gjennom hvilken dør.
Som man sikkert forstår ut ifra denne korte introduksjonen, snakker
vi om et psykologisk mysterium. Her er det ikke bare motivene til
Zero som står i fokus, men også bakgrunnen til de ni forskjellige
spillerne: Hvorfor er akkurat de ni ombord i skipet, og har de noen
tilknytning til hverandre. Men kanskje enda viktigere: Kan alle ni
komme seg helskinnede gjennom The Nonary Game?
Pseudovitenskap og gåteløsing
Opptil
flere ganger i løpet av spillet må spilleren, i rollen av Junpei,
foreta et valg om hvilken dør man skal gå igjennom og hvem man skal
slå følge sammen med. Man får med andre ord en rekke
kombinasjonsmuligheter, noe som også resulterer i forskjellige
utfall. Men det stopper ikke der: Spillet legger faktisk opp til at
dersom man vil se den endelige, 'ordentlige' avslutningen, må man
spille gjennom spillet mer enn én gang. Fordelen da er at man kan ta
med seg informasjon fra forrige gjennomgang og anvende denne i neste
gjennomgang. Dette sentrerer rundt en sentral del av plottet, som
blant annet omhandler de pseudovitenskaplige teoriene til Carl Jung
og Rupert
Sheldrake,
hvor sistnevntes teorier blant annet inkluderer morfisk resonans og
morfogenetiske felt. Mer enn dette bør jeg strengt tatt ikke
avsløre, men når man sitter igjen med det fullstendige
handlingsforløpet har man fått servert en spennende thriller med
uventede vendinger, spennende oppbygning og engasjerende
historiefortelling som virkelig klarer å overraske.
Selve
spillmekanikken i 999
foregår
på tre måter. Ettersom dette er en såkalt visual novel, består
det meste av spillet av tekst og dialog hvor handlingen i spillet og
samtalen mellom rollefigurene utbroderes. At man bare har en
teksthastighet på dette er beklagelig, for spillet inneholder svært
mye informasjon til tider som de av oss med høyere lesehastighet
gjerne skulle kommet oss gjennom litt hurtigere. Den andre biten
består av konkrete valg man må ta i løpet av historien, hvorpå
historieformidlingen stopper opp og man får et knippe alternativer å
velge blant. Den tredje biten er den hvor spilleren får delta mest
aktivt, og gjelder de forskjellige rommene man skal komme seg
gjennom. Her skal man navigere seg rundt omkring i rommet, lete etter
spor og løse gåter relatert til sporene man oppdager. Mens noen av
gåtene blir i det enkleste laget, finner man også noen ordentlige
nøtter underveis.
Mer variert musikk, takk
Ettersom
999
er en visual novel (eller visuell roman, om du vil), er det ikke
store krav til det grafiske nivået som stilles. Det meste av spillet
presenterer stillestående bakgrunnsbilder, og rollefigurer som
deltar aktivt i samtalen vil få avataren sin plassert oppå denne
bakgrunnen (ikke helt ulikt den klassiske flanellografen, med andre
ord).
Selv
om visual novels ikke er avhengige av en heftig grafisk presentasjon,
har de fremdeles mulighet til å presentere et minneverdig og variert
lydspor. Dessverre er dette det største ankepunktet mot 999.
Mye av musikken går igjen litt for ofte, og det totale lydbildet er
dessverre altfor lite variert. Med en liten ekstra anstrengelse på
denne fronten kunne utviklerne i Chunsoft virkelig satt kronen på
verket.
Et herlig variert bibliotek
For
meg blir 999:
Nine Hours, Nine Persons, Nine Doors
stående som et kroneksempel på hvor herlig variert biblioteket til
Nintendo DS faktisk er, noe som også bør komme 3DS-eiere til gode.
Dette er et spill med en historie som sitter igjen etter at man er
ferdig med den, og svakheter til tross er det en høyst minneverdig
opplevelse. Samtidig må man huske på at dette er en visual novel,
med alt det dette innebærer. Dette er med andre ord ikke et spill
for den som er på jakt etter grafisk tunge spill, heftig action
eller den som avskyr lange og komplekse spillhistorier. For oss
andre, derimot...
Forresten:
Chunsoft har kommet med en oppfølger kalt Zero
Escape: Virtue's Last Reward.
Den må jeg forsøke å gå i gang med i nær fremtid.
Score: 8/10
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar