Mark of the Ninja

I de fleste medier ser man som regel en syklus: Noen kommer med noe banebrytende, andre følger etter i lettsindige forsøk på mer eller mindre plagiering, det unike etablerer seg som en ny sjanger, sjangeren blir plutselig umåtelig populær, for så å nesten forsvinne igjen på grunn av et overmettet marked eller kvalitativ devaluering. Men i noen tilfeller ser man også forsøk på å gjenopplive slike sjangre.

Mark of the Ninja er på mange måter et indiespill som forsøker seg på nettopp dette: Å gjenopplive de gode, gammeldagse snikespillene kombinert med 80-tallets sykelige fascinasjon for alt som har med ninjaer å gjøre, en fascinasjon som igjen var derivert av en stor interesse for alt som hadde med Japan å gjøre (noe man bl.a. kan takke Karate Kid for). Spørsmålet er ikke bare om de lykkes, men om det er et marked for den slags.

The Last Ninja, eller no'sånt.

Mark of the Ninja er utviklet av Klei Entertainment, samme studio som står bak indie-suksesserien Shank. Dette preger både historie, stil og spillmekanikk.

I spillet følger vi en navnløs ninja, som opplever et dødelig angrep på ninjaklanen sin av en høyteknologisk fiende. Ninjaenes gamle tradisjoner og hemmeligheter står i fare, og det blir dermed opp til deg å påta deg et selvmordsoppdrag. Ved å få noen nye tatoveringer tegnet med et spesielt blekk får du store krefter, men blekket vil til slutt gjøre deg gal, noe som til sist vil kreve at du tar ditt eget liv. Med disse tatoveringene faller det på deg å infiltrere fiendens base, ta tilbake det som er stjålet, og kreve klanens hevn over motstanderen og hans allierte.

Historien fortelles stykkevis gjennom spillet, og avslører at konflikten har mer å by på enn øyet først skuer. Likevel føler jeg at den sliter med å engasjere. Den trenger aldri ned i dybden, reflekterer aldri i noen stor grad, og det visuelle uttrykket i mellomsekvensene får spillet til å se ut som en tv-serie snytt ut av Cartoon Network. Nå er sikkert slike uttrykk vel attraktive for dem som vokste opp med nettopp den slags. For meg blir det imidlertid et uttrykk jeg aldri klarer å bli helt komfortabel med. Dermed klarer jeg heller aldri å bli komfortabel med Mark of the Ninja. Neida, ikke alle spill trenger historiemessig dybde og refleksjon for å heve seg. Men for min del hjelper det i en del tilfeller, og i dette tilfellet tror jeg absolutt at man kunne tjent på det.

Liste, liste, gå på tå...

Som ninja skal du snike, liste, infiltrere og aller helst forbli usett. Du skal innta store og komplekse bygninger. Bygninger på denne størrelsen har ofte flere veier til samme rom, hvilket er nettopp det du kan benytte deg av som ninja. Banedesignet er et av de sterkeste kortene til Mark of the Ninja, og som todimensjonalt snikespill er dette virkelig noe som kan glede de fleste. Hvorvidt man vil kjempe seg frem, liste seg inn via luftventiler eller skape distraksjoner er opp til deg som spiller, og selv for den som vil snike er det ofte mange veier frem til samme mål. Etterhvert lærer man seg også flere teknikker og fremgangsmetoder, som f.eks. å sette en skikkelig støtt i fientlige vakter ved å henge liket av en av deres kollegaer fra taket eller ei lyktestolpe. Det hele blir fort litt for blodig for min del – Mark of the Ninja har flere brutale henrettelsesscener som langt ifra egner seg for sarte sjeler – men fordi spillet stort sett gir rom for fri fremgangsmåte kan jeg lære meg å leve med dette. Kontrollmessig er spillet langt ifra optimalt, og litt vel ofte ender man opp med å rote seg bort i situasjoner som lett kunne vært unngått dersom kontrolloppsettet var bedre. Men det er moro å snike i Mark of the Ninja, ingen tvil om det.

Dessverre føler jeg at Mark of the Ninja går på en generell smell som jeg føler flere spill innenfor samme sjanger sliter med: En del alternative mål innad i spillet legger litt for harde føringer på fremgangsmetoden. Det er klart at det er ingen som tvinger meg til å fullføre det alternative målet Kill five guards while hanging from the roof (eller lignende), men skal man låse opp nok nyttige angrep og våpen krever det at man løser et visst antall slike oppdrag for å få litt gangbar valuta i nyhetsseksjonen. Jeg føler dermed at min frihet blir bundet opp av slike tydelige alternative mål innad i spillet, fremfor å legge dem til som skjulte mål eller troféer utenfor spillets interne oppbygning (hvis du skjønner hva jeg mener). Her er ikke Mark of the Ninja eneste synder; Assassin's Creed er enda verre med sine delmål for å kunne oppnå Full synkronisering. Men det er en generell trend, og det er en trend jeg ikke liker. Her skulle jeg ønske at Mark of the Ninja kunne tilby større frihet, litt av den typen man finner i Dishonored.

Manglende variasjon

Den grafiske stilen i mellomsekvensene har blitt nevnt, men grafikken i selve spillet er verdt å trekke positivt frem. Her blir lys og skygge brukt med eleganse, og det er ingen tvil om at Klei Entertainment har lært mye av arbeidet med Shank-spillene. Man må bruke mørket til sin fordel, samtidig som at lyset kan brukes for å distrahere motstanderen. Miljøene er lekre og detaljerte, og streken er skarp og god.

Det jeg derimot savner er et større utvalg av fiender, både når det kommer til utseende og egenskaper. Man blir lei når man etterhvert tar livet av identiske fiende #50, og det er få som skiller seg ut med unike våpen, evner eller bare en annerledes frisyre. Utfordringene i spillet går etterhvert over i å løse alternative gåter, ikke hvordan komme seg forbi eller eliminere fienden.

Verdt pengene dine?

På spørsmålet om Mark of the Ninja er et spill som er verdt å spille, er svaret: Det kommer helt an på. Dersom du er blant dem som har savnet et ninjaspill av den gode gamle 80-tallssorten, eller har et sårt behov for et todimensjonalt snikespill, er spillet kanskje verdt en titt. Hvis ikke...vel...

Det rare med Mark of the Ninja er at det er et spill som jeg egentlig ikke har så veldig mye prekært å utsette på. Det er bare det at jeg faller ikke for det. Da blir det vanskelig å komme med en hjertelig anbefaling. Dårlig er det ikke, men fenomenalt er det heller ikke.

Score: 7/10

Om spillåret 2013 - topp 10

Jeg har tidligere presentert mine ti favorittspill fra 2012, samt et lite hjertesukk over de største skuffelsene (og den største skuffelsen) fra samme spillår. Men 2012 er forbi, og et nytt år med nye spill og nye muligheter er over oss. Så da velger også jeg å se fremover, og tar en kikk på de ti spillene jeg ser mest frem til i 2013 (selv om litt vel mange av spillene ikke er garantert noen 2013-lansering).

10. Lightning Returns: Final Fantasy XIII
Mange har vært svært skeptiske og kritiske til utviklingen Final Fantasy-serien har tatt de senere årene, og har da særlig pekt på de to Final Fantasy XIII-spillene. Selv deler jeg imidlertid ikke denne oppfatningen, og selv om verken Final Fantasy XIII eller Final Fantasy XIII-2 er blant mine favorittspill i serien har jeg latt meg underholde av dem, ikke minst av kampsystemet. For de av oss som har spilt XIII-2 kommer det heller ikke som noen overraskelse at det var nok et spill i vente i serien, og med Lightning Returns: Final Fantasy XIII får vi antakeligvis en avslutning på Lightning-sagaen som er minst like underholdende som forgjengerne.

9. Ni no Kuni: Wrath of the White Witch
Vi har sett frem til spillet i mange år nå her i vesten, og 1.februar er det endelig vår tur. Da slippes samarbeidsprosjektet mellom Level-5 og Studio Ghibli, nemlig rollespillet Ni no Kuni: Wrath of the White Witch. Har man en forkjærlighet for Level-5 sine spill eller de elskverdige animefilmene til Studio Ghibli, er det ingen grunn til å styre unna. Og hvem vet: Kanskje klarer spillet også å nå inn til et nytt publikum, som tross alt er noe av formålet med spillet?

8. Owlboy
Det er sjelden jeg oppgir Askøy som stedet hvor jeg kommer fra (når folk spør meg om hvor jeg kommer fra pga den sære dialektblandinga mi), men D-Pad Studio gir meg et snev av lokalpatriotisme når det kommer til øya utenfor Bergen. Studioet som ligger et skikkelig godt steinkast fra den gamle barneskolen min vil i løpet av året lansere sitt hjertebarn Owlboy, som har latt seg tydelig inspirere av gamle 16-bitklassikere som Chrono Trigger og Mega Man X. Snakker vi om årets norske spill?

7. Star Wars 1313
Joda, det er høyst tvilsomt om spillet blir lansert i år, og vi vet ikke engang 100% sikkert hvilken plattform det kommer til. Men et Star Wars-spill som opererer i en moralsk gråsone og uten force powers er noe vi har sett lite av tidligere, i det minste på spillfronten (skjønt i Star Wars: Dark Forces hadde man ikke force powers). Star Wars er dessuten sjelden feil, og vi trenger et nytt godt Star Wars-spill snart etter fadesen som var Star Wars: The Force Unleashed II.

6. Fire Emblem: Awakening
Helt siden Fire Emblem endelig fikk en vestlig lansering i 2004 gjennom Gameboy Advance-spillet med samme navn, har jeg vært en stor entusiast av den taktiske rollespillserien. Turbaserte kamper i et fantasy-miljø som er forholdsvis enkelt å lære, men svært vanskelig å mestre. Hver soldat har sin identitet og personlighet, og mister du dem i kamp er de borte for godt. I år får vi i Vesten endelig se et nytt Fire Emblem-spill. Det er det første Fire Emblem-spillet i vesten siden 2008 (ettersom Fire Emblem: Shin Monshō no Nazo: Hikari to Kage no Eiyū fra 2010 ikke fikk en vestlig lansering), og det er også det første Fire Emblem-spillet siden 2007/2008 som ikke er en nyversjon av et tidligere spill i serien.

5. Metal Gear Solid: Ground Zeroes
Det er Metal Gear Solid, det ser griselekkert ut og det er med Big Boss i hovedrollen. Seriøst: Behøver jeg virkelig å si mer enn det?

4. Watch Dogs
I likhet med Star Wars 1313 er Watch Dogs et prosjekt vi fikk introdusert under fjorårets E3-messe, for så å høre veldig lite om. Samtidig er det lille vi har sett svært lovende. En fremtidssetting hvor alt lar seg hacke, enten det er snakk om veitrafikk, datamaskiner eller endatil folk - joda, det høres svært lovende ut. En slags blanding av Assassin's Creed og Ghost in the Shell, om man vil. Jeg kan ikke tenke meg at det kan gå galt.

3. The Last Guardian
Joda, det hele begynner å fortone seg som en vits når det gjelder The Last Guardian. Spillets eksistens begynner å bli et interessant spørsmål i seg selv, og noen nyheter om spillet er det også lenge siden vi har fått. Samtidig: Når mannen bak prosjektet heter Fumito Ueda, og mannens to forrige spill heter Ico og Shadow of the Colossus, da venter man med spenning. Og tålmodighet. Og enda mer tålmodighet. Og spiller gjennom Shadow of the Colossus en gang til mens man venter...

2. Beyond: Two Souls
Jeg medgir gjerne at Heavy Rain ikke var uten sine feil og mangler, og forstår dem som mener at spillet var for lite spill til at de fant noe glede i det. Men selv elsket jeg virkelig Heavy Rain: Stemningen, historien, fortellerteknikken og de forskjellige variantene historien kunne ta veide mer enn nok opp for lite aktivt gameplay og diverse hull i plottet. Derfor gleder jeg meg stort til David Cages neste prosjekt, som virker å ha et spennende element av det overnaturlige over seg. At Ellen Page spiller hovedrollen gjør meg heller absolutt ingenting.

1. The Last of Us
De av oss med Playstation 3 i hus kan virkelig se frem til 2013. Ikke bare har vi spill som Ni no Kuni og Beyond: Two Souls i vente, men The Last of Us nærmer seg også lansering. Jeg liker apokalypsehistorier som først og fremst fokuserer på persondrama og overlevelse fremfor blod og vold, og selv om The Last of Us uten tvil ser ut til å ha mer enn nok av det siste (for min del ble faktisk E3-presentasjonen i fjor litt i overkant), virker det som at Naughty Dog kommer til å fokusere mest på det dramatiske. Ta til gjengjeld med at spillet ser svært lekkert ut, og vi har en sikker vinner. 7.mai kan ikke komme fort nok.


Andre alternativ som også gir denne topp ti-lista knivskarp konkurranse er SimCity, Fuse, Pikmin 3, South Park: The Stick of Truth, Bayonetta 2, Tomb Raider,  Persona 4 Golden, Rayman Legends, Luigi's Mansion: Dark Moon, The Witness, Metal Gear Rising: Revengance og Among the Sleep.

Om årets skuffelse 2012

Spillåret 2012 har vært fylt med mangt og mykje. Selv om jeg ikke legger skjul på at jeg hadde håpt at spillåret som har gått skulle gi oss noe mer, tror jeg vi kan se tilbake på 2012 og være relativt fornøyde.

Men ikke alt var like rosenrødt i 2012. Vi har fått våre skuffelser, og noen spillopplevelser klarte rett og slett bare ikke å leve opp til forventningene.

Mye kunne vært trukket frem i denne anledning. Jeg kunne nevnt Assassin's Creed III: Liberation, et spill som var så fullt av feil at utgivelsen burde vært utsatt med noen måneder. Jeg kunne nevnt slutten av Mass Effect 3, som til tross for en DLC-pakke rett og slett ikke innfridde (det faktum at det måtte en DLC til for å rette opp på slutten var dessuten svært kritikkverdig). Jeg kunne nevnt Tales of Graces f, som nesten fikk det til å blø ut av ørene mine med det elendige stemmeskuespillet (her kunne Namco Bandai lært mye av den europeiske versjonen av The Last Story).

Men ingen av disse eksemplene er det jeg vil trekke frem som årets skuffelse på spillfronten 2012. For når alt kommer til alt, er alle eksemplene over noe jeg kan lære meg å leve med. Det jeg derimot vil trekke frem, er noe som har hatt betraktelig lengre tid på å overbevise meg enn noen timer med gameplay.

Når jeg skal kåre årets spill-skuffelse 2012, vil jeg trekke frem Playstation Vita.

Vi hadde gledet oss lenge med litt sunn skepsis iblandet gleden. Kunne PSPs arvtager bli noe bra? Kunne den tilby noe 3DS ikke hadde? Var det i det hele tatt marked for konsollen i smarttelefonens dager? Februar kom, Vita kom. Februar gikk, og våren ble til sommer, og Vita så ikke ut til å bevege seg noe nevneverdig fremover.

Det skulle vise seg at skepsisen var berettiget. Noen glitrende perler som Gravity Rush og LittleBigPlanet til tross: Vita har rett og slett ikke maktet å overbevise. Lekker grafikk og behagelig ergonomi til tross: Dersom folk spør meg i dag om Vita er verdt pengene, er svaret mitt et nei. Ett eller to spill er slettes ikke nok for å legitimere et innkjøp.

For mange av Vita-spillene har hatt følelsen av å bare være komprimerte versjoner av PS3-spill: Uncharted, Call of Duty, Silent Hill og Killzone er bare eksempler på dette. Ingen av dem har overbevist, og noen av dem har vært regelrett horrible. Flere giganter har dessuten uteblitt. Hvor er Square Enix? Hvor er Ubisoft, med unntak av det skuffende Assassin's Creed III: Liberation? Hvor er Level-5? Hvor er EA? Activision? Konami? Sega? Og hvor er Sony selv?

Mye av skylden for Vitas svikt her i Vesten må Sony ta. Det kan virke som at Sony virkelig har forkastet hele Vita-konsollen i Vesten, og heller velger å fokusere på hjemmemarkedet. Det samme skjedde mot slutten av PSPs levetid, men der lå mye av begrunnelsen i piratkopiering. Såvidt jeg vet er dette enda ikke et omfattende problem for Vita, og da forblir Sony uten unnskyldninger. Faktum forblir uansett det samme: Flere spennende Vita-titler ser ut til å forbli eksklusive for det japanske markedet, og vi i Vesten må fremdeles nøye oss med å bruke konsollen til å spille gamle klassikere til PSP eller PS1 vi allerede eier.

Helt håpløst er det ikke. 22.februar 2013, nøyaktig ett år etter Vitas lansering her i Norge, slippes Persona 4 Golden (bildet over), som til tross av å være en remake av et PS2-spill virker meget lovende. Vi får også spill som Sly Cooper: Thieves in Time, The Earth Defence Force 2017 Portable og Tearaway. Men at Vitas første leveår har vært en stor skuffelse, det er jeg ikke i tvil om. Skjerpings, Sony! Jeg vil bruke Vita-konsollen min til noe nytt og moro, og det helst i går!