The Legend of Zelda: Four Swords Adventures

I forkant av Wii U-lanseringen har jeg tatt et målbevisst dypdykk i Nintendos spillarkiv. Nærmere bestemt skal vi til Gamecube-generasjonen og året 2004, og serien er ingen ringere enn den kjente og kjære Zelda-serien. Men før det skal vi enda lengre tilbake, og da til Gameboy Advance-relanseringen av SNES-klassikeren The Legend of Zelda: A Link to the Past.

Da A Link to the Past ble gjenutgitt i 2002, valgte Nintendo å inkludere et ekstra spill med hovedspillet. Ekstraspillet het Four Swords, og fortalte historien om hvordan Link måtte redde prinsesse Zelda fra den onde vinddemonen Vaati. Som hovedredskap for denne oppgaven brukte Link sverdet Four Sword, som delte Link opp i fire identiske og likevel seperate enheter. Det spesielle med Four Swords var at spillet kun lot seg spille dersom man var to til fire spillere, som koblet hver sin Gameboy Advance sammen med de andres ved hjelp av kabler. Sammen skulle man løse gåter og forsere hindre underveis, men samtidig skulle man også forsøke å sabotere for motstanderen og samle flere Rupees enn vedkommende. Four Swords var med andre ord det første spillet i Zelda-serien som introduserte flerspiller. Ikke bare det: Spillet var endatil uspillbart med bare en person.

Four Swords var imidlertid bare starten på det hele, for to år senere fikk man et helt nytt og forholdsvis likt spill til Gamecube, ved navn Four Swords Adventures.

En som fire, fire som en

Åpningssekvensen til Four Swords Adventures bærer mange likhetstrekk med sin GBA-forgjenger, men noen essensielle forskjeller finner man likevel. Link blir kalt til Hyrule Castle av Zelda og de andre seks etterkommerne av Hyrule vise. De har merket seg at noe er i gjære, og at mørke krefter siver ut fra seglet som er plassert over Four Sword og Vaati. Men idet dette skal granskes nærmere, blir Zelda og de andre ungmøene kidnappet av en skygge-versjon av Link. Det eneste våpenet Link har for hånden er nettopp Four Sword, som han da trekker til tross for at han vet at dette vil frigi Vaati fra fangenskapet. Det hele går som det må gå: Vaati blir frigitt, skygge-Link stikker av og skaper ugagn, og de fire versjonene av Link må nå ta seg frem gjennom Hyrule og stanse ondskapen.

Man merker ganske snart at historien i Four Swords Adventures er langt mindre kompleks og utarbeidet enn det man er vant til fra tidligere titler i serien. Selv om spillet rent grafisk og musikalsk sett først og fremst gir assosisasjoner til A Link to the Past, er den totale historien på et langt enklere og minimalistisk nivå enn hva tilfelle var på SNES. Samtidig er det heller ikke helt tilfeldig at den audiovisuelle stilen i spillet ligger så tett opptil A Link to the Past, og man merker at både steder og deres beliggenhet har mange likhetstrekk med det Hyrule man kjenner fra nettopp SNES-tiden. Slik sett kan man virkelig erfare at Nintendo forsøker å knytte Four Swords Adventures opp til resten av Zelda-serien som en helhet. Man kan få inntrykk av at spillet er en form for spin off av en kjent serie, men spillet er merkbart noe mer enn som så.

Asymmetrisk gameplay

Som tidligere nevnt ligger spillets grafiske stil tett opp til seriens gamle SNES-klassiker. Det er derimot ikke hele sannheten. Aller mest fremtrer spillet som en krysning mellom grafisk stilart fra A Link to the Past til SNES og The Wind Waker fra Gamecube. Sistnevnte kommer tydeligst frem i skildringen av våpen, røykskyer og lignende. Det grafiske resultatet føles både klassisk og nostalgisk på den ene siden og selvstendig på den andre siden. Det er ikke det mest grafisk imponerende Zelda-spillet i historien, men det er fremdeles underholdende nok.

At spillet kjører en slik krysning av gammelt og nytt, kan selvfølgelig ha mye å gjøre med spillets kjerne-element: Asymmetrisk gameplay. Grunntanken er at dersom man spiller spillet med mer enn en spiller, må hver spiller være koblet til Gamecube-konsollen med en Gameboy Advance via en spesiell kabel (hvorav ett eksemplar opprinnelig fulgte med spillet). I en flerspiller-situasjon tar man derfor kontrollen over hver sin Link, og på TV-skjermen ser man hvordan følget beveger seg gjennom det helhetlige landskapet. Men dersom man kommer til et hus, ei hule eller lignende, kan enkeltspillere velge å gå inn i huset/hulen/hva-det-skulle-være og fortsette sin individuelle fremgang på Gameboy-skjermen, uten at handlingen på TV-skjermen opphører. Har man f.eks. fire hus på TV-skjermen, kan man sende en Link inn i hvert av husene samtidig, uten at den enkelte spiller behøver å se på hva den andre gjør.

Tanken høres kanskje kjent ut, og det er ikke så rart: Nettopp denne formen for gameplay blir (forhåpentligvis) et av kjerne-elementene ved Wii U. Systemet fungerte utmerket godt i 2004 i Four Swords Adventures, men gjennomføringen var dessverre hakket mindre vellykket. Få spill opererte med sammenkobling av GBA og Gamecube, og det var nok heller få mennesker som hadde tre venner med hver sin GBA og GBA-GC-kabel.

Morsomt sammen, kjedeligere alene

Det avgjørende spørsmålet ved gameplayet i Four Swords Adventures er hvorvidt det faktisk fungerer eller ikke. Her er svaret: Både-og. Da jeg for årevis siden prøvde å spille spillet med en annen, var dette en høyst minneverdig opplevelse. Ikke bare skulle man samarbeide for å klare brasene, man skulle også slå og kaste motspilleren avgårde for å samle inn flere poeng (kalt Force Gems i spillet) enn ham. Opplevelsen av å plukke opp motstanderen og kaste ham utfor en avgrunn for å samle inn 100 Force Gems fremfor nesa hans, og ikke minst å få smake samme medisin tilbake en annen gang, er til tider så god en samarbeidsopplevelse som det kan bli.

Mindre vellykket er spillet dersom man spiller på egenhånd. Mye av denne samarbeids-moroa som jeg beskrev overfor forsvinner naturligvis når man spiller alene, noe som gjør at spillopplevelsen ikke føles like fantastisk lenger, selv om den aldri er dårlig. Et annet problem, som gjelder uansett hvor mange spillere man måtte operere med, er at Four Swords Adventures opererer med et nivåsystem på verdenskartet snarere enn den frie utforskningen man kjenner fra så å si samtlige Zelda-spill. Det er dessverre ikke like gøy å ta seg frem i Hyrule via åtte landsdeler og tre nivåer i hver del, så enkelt er det bare.

Forbilledlig

The Legend of Zelda: Four Swords Adventures er et spill i Nintendo-arkivet som virkelig er verdt en smule oppmerksomhet i dag. Det viser oss hvor lenge Nintendo har hatt asymmetrisk gameplay i tankene, og at dette er noe selskapet virkelig kan få til å bli en underholdende affære. Forhåpentligvis har de tenkt nøye ut gjennom de siste åtte årene hvordan enspilleropplevelsene kan bli bedre.

Singleplayer: 7/10

Multiplayer: 8/10