Assassin's Creed III

Det hele begynte i 2007. Ubisoft lanserte et spill som der og da virket som et nisjespill. Et spill hvor man løp rundt i det gamle Jerusalem anno 1191 under det tredje korstoget. Hensikten med spillet: Du spilte som en snikmorder fra en hemmelig orden, og oppgaven din var å eliminere sentrale motstandere blant tempelridderne. Du inntok rollen Desmond Miles, som gjennom maskinen Animus gjenopplevde minnene til sin forfar Altaïr ibn-La'Aha, hovedpersonen i spillet Assassin's Creed.

Les også: Assassin's Creed, Assassin's Creed II, Assassin'sCreed: Brotherhood, Assassin's Creed: Revelation og Assassin's Creed III: Liberation

Siden den gang har det blitt tre spill til i hovedserien, hvorav alle omhandlet historien til en annen av Desmonds forfedre, nemlig italieneren Ezio Auditore da Firenze i rennessansens gullår. Flere tilleggsspill har vi også fått gjennom årene, da stort sett til håndholdte konsoller og alle omtrent like ubetydelige. Kritikernes røster har vært blandede, og folk har elsket å elske eller hate Assassin's Creed-serien. Likevel: De sju første spillene i serien solgte over 38 millioner eksemplar, og for Ubisoft har det hele vært en ganske så lukrativ bedrift. Samtidig har Ubisoft alltid vært tydelige på at historien må avsluttes. Når historien i den moderne delen av settingen i spillet spinner seg rundt 2012-apokalypseteoriene, lå det hele ganske naturlig for at serien skulle nå sin avslutning i år.

En avslutning som tar oss med til den amerikanske uavhengighetskrigen.

New world, old conflict

Reisen i Assassin's Creed III går til de tretten første amerikanske statene. Koloniene er kanskje nye, men menneskene fra den gamle verden vet likevel å ta med seg gamle konflikter. Dermed fortsetter konflikten mellom tempelridderne og snikmorderne på en ny arena, en arena som er i ferd med å gå gjennom politisk turbulente tider. Midt i dette landskapet, nærmere bestemt i den amerikanske villmarken mellom Boston og New York, møter vi irokeser-indianerne, og enda nærmere bestemt møter vi en ung mohikaner ved navn Ratonhnhaké:ton. Etter først å ha fått et syn gjennom en av de mystiske gjenstandene fra den første sivilisasjonen som har gått igjen gjennom hele serien, og deretter blitt vitne til ødeleggelsen av landsbyen hans av tempelridderne, tar livet hans en ny kurs. Han finner en gammel snikmorder-mester, får det litt mer praktiske navnet Connor og blir det nyeste tilskuddet på snikmorder-treet.

Med en setting plassert rundt uavhengighetskrigen og hendelsene før, under og etter den, skulle man tro at scenen var satt for et storstilt historisk drama. Svaret er at her lykkes Ubisoft...nesten. De første timene lader opp til storslåtte hendelser, og underveis møter man mange av de viktigste historiske figurene bak uavhengighetskrigen og uavhengighetsprosessen: George Washington, general Lafayette, Samuel Adams, Paul Revere, Benjamin Franklin og mange, mange flere. Problemet oppstår når enkelte andre sentrale skikkelser rett og slett mangler eller deres rolle nedbetont, som John Adams og Thomas Jefferson. Man får servert det som kanskje er tidenes historielekse hva angår uavhengighetskrigen. Samtidig føler man at historien går for fort frem, mangler sentrale ledd eller ikke går nok i dybden.

Så spørs det da selvsagt hvorfor man spiller spillene: Spiller man det for gateakrobatikkens og gameplayets skyld, er det en side av saken. Om man derimot som meg er av typen som verdsetter historiedelen av et spill mest (og da tenker jeg gjerne på historie i ordets doble forstand), vil Assassin's Creed III trolig både glede og skuffe: Man blir til en viss grad fornøyd, men man skulle så gjerne sett at Ubisoft hadde benyttet den historiske settingen enda litt mer.

En tur til (evige) jaktmarker

Det har skjedd store forandringer i Assassin's Creed III siden forgjengerne. Så store at det også her er snakk om et elsk eller hat-prosjekt. For min del var Brotherhood og Revelation skuffende spill, som tilbød for lite variasjon, for små områder å få boltre seg på og for mye fokus på et brorskap-system jeg aldri likte eller følte tilførte serien noe. I tillegg har jeg alltid ansett kontrollsystemet i samtlige spill i serien som frustrerende og upresise, med for store sjangser til å gjøre feil og hoppe unødvendig inn i døden (ihvertfall i PS3-versjonene). Dersom dine opplevelser stemmer noenlunde med mine, er sjangsen derfor stor for at Assassin's Creed III er akkurat den fornyelsen av serien du har ventet på.

Den største pillen å svelge er hovedpersonen Ratonhnhaké:ton/Connor. Der Ezio gled rett inn i rollen som italiensk fløtepus og womanizer, passer Connor perfekt inn i rollen som herr indianer steinansikt uten det helt store følelsesregister. Det hele begynner å fortone seg som stereotype night for serien. Samtidig er Connor likevel aldri noen dårlig hovedperson, og hans kamp for hevn og rettferdighet kaster ham uti situasjoner og posisjoner som ikke bare han men også andre betviler med rette. Connor er den av snikmorderne i Assassin's Creed-serien som kaster mest lys over det paradoksale problemet ved snikmordernes credo, om enn på indirekte vis. For en som har stilt spørsmålstegn ved dette i flere år, er dette et kjærkomment innslag til serien.

Settingen har jeg derimot lite å si på. Skildringen av koloniene i deres oppbruddstid føles både autentisk og realtistisk. Både Boston og New York er forholdsvis store byer, deres unge alder tatt i betraktning, og det er mer enn nok å gjøre i begge byene. Skulle du gå lei kan du alltids løpe rundt i de store villmarkene utenfor byene, og det er her spillets frie miljø virkelig skinner igjennom. En enorm villmark venter på å bli utforsket, enten det er til fots, til hest eller ved å klatre og løpe rundtomkring i trærne. Øde er skogene heller ikke – det kryr av alle slags dyr som Connor kan jakte på, enten det er for å fullføre oppdrag eller for å kunne tjene litt ekstra penger (spillet vil hvert øyeblikk få både PETA og Dyrebeskyttelsen på nakken, regner jeg med). Det føles langt mer livlig enn noen av de tidligere spillene i serien.

Sjøfart og medfart

Om det å traske rundt i villmarken og jakte på fjær, kister, dyr og skjulte fort ikke er din greie, kan det hende at sjøslag er tingen for deg. Med Connor kan du kaste loss, seile opp langs Amerika-kysten og bombadere livsskiten ut at fiendene. Med et eget skip til disposisjon kan man oppfylle piratdrømmen man måtte ha i magen, og seilasene går fra det iskalde nord til det karibiske sør. Kommer det mange nok fientlige skip innenfor rekkevidde, er det duket for store sjøslag. Disse fungerer ypperlig for å skape variasjon i spillet, og engasjementet er som regel på topp når man langer ut en bredside mot fiendens fregatter.

En annen endring som har kommet serien til gode i mine øyne, er spillets audiovisuelle uttrykk. Her har utviklerteamet fått lov å bryne seg på en helt ny grafikkmotor, som til tross for å beholde noe av det samme særpreget gir serien det grafiske finpusset det sårt trengte. Helt sømløst flyter det ikke på en PS3, men på sitt beste er det uten tvil vakkert. Spillets HUD og kontrollsystem har også blitt heftig renovert, og sistnevnte kom ikke et sekund for tidlig. Connor er (i likhet med Aveline) langt lettere å kontrollere enn sin forgjenger Ezio, og hans mulighet til å være utstyrt med to våpen samtidig kommer ofte godt med. Musikken faller også i smak, i motsetning til den heller anonyme og kjedelige musikken i de to forgjengerne. Dette er imidlertid svært subjektivt, og er du ikke glad i din Zimmer eller Horner er vel kanskje ikke spillet noe for deg rent musikalsk sett.

Gode minner

Det er vanskelig å sette en endelig dom på Connors eventyr, rett og slett fordi såpass mye har blitt endret siden forrige spill i serien. Samtidig har jeg etterlyst forandringer ganske lenge, og Assassin's Creed III fremstår for meg som det pustet av fornyelse serien trengte så sårt. Sømløst er det ikke, og en like stor overgang som det var fra eneren til toeren i serien er det nok heller ikke. Samtidig legger jeg ikke skjul på at jeg koste meg med Assassin's Creed III, og kommer til å se tilbake på spillet med gode minner.

Score: 9/10