Machinarium

Pek-og-klikkspill er som nevnt ved tidligere anledninger en sjanger som har kommet, gått og vendt tilbake innenfor spillbransjen. På begynnelsen av nittitallet var sjangeren rådende på PC-fronten, og på slutten av nittitallet var sjangeren så godt som borte. Den tradisjonsrike sjangeren klarte bare ikke å holde tritt med med grafikktunge, innovative spill som fornyet spillbransjen.

De siste årene har distribusjon av spill over internett derimot gitt nytt liv til små og spesielle spillprosjekt, som regel samlet under den såkalte indie-kategorien. Flere av disse indie-spillene er et forsøk på å skape nye og gode pek-og-klikkspill av den tradisjonelle sorten. Et av de kanskje vakreste forsøkene på dette er Machinarium, et syvmannsprosjekt fra Tsjekkia (som ikke akkurat pumper ut nevneverdige mengder med spill til vanlig).

Den grafiske stilen i Machinarium er unik og gjenkjennelig.

På jakt etter kjærligheten
Machinarium tar oss med til en by hvor befolkningen utelukkende består av roboter (og som gir påfallende assosiasjoner til byen i Beneath a Steel Sky), og det hele er brakt til live i en steampunk-lignende setting. Spillet åpner med at den lille roboten Josef blir transportert på søppeldynga utenfor byen. Det skal vise seg at utvisningen skyldes en gjeng med lokale bøller i byen, som i tillegg til å slenge Josef på dynga har kidnappet robot-kjæresten hans og planlegger et aldri så lite kupp inne i storbyen. Josef er derimot full av street smart, og kombinert med et unikt pågangsmot og et brennende ønske om å befri sin kjære samler Josef sammen delene sine fra søppeldynga og begir seg på den lange veien tilbake til storbyen.

Det er mye unikt med Machinarium. Historien er på sin side både original nok og godt fortalt, men det er først og fremst fortellerteknikken som virkelig gjør at spillet skiller seg ut fra mengden. Med unntak av visse meningsløse lyder og noen mekaniske gisp en gang iblant er Machinarium blottet for replikker. I stedet foregår all kommunikasjon via snakkebobler, hvor budskapet formidles gjennom tegninger og små animasjonssnutter. Dette gir spillet en mye bredere appell enn mer tekstbaserte spill som f.eks. The Longest Journey, ettersom oversettelse og språkkunnskaper ikke forutsettes. Med denne fortellerteknikken, kombinert med Josefs stadige pågangsmot i de vakre omgivelsene, blir Machinarium et spill som vokser på deg etterhvert som du spiller.

Her stikker vår venn Josef bokstavlig talt fingeren i jorda.

Leken grafikk og musikk
De tegnede snakkeboblene har allerede blitt nevnt som et særpreg ved spillet, men hele den visuelle stilen i Machinarium bærer preg av å være et håndtegnet kunstverk. Kombinert med kommunikasjonsmetoden føles dermed spillet mer som en animert kortfilm for barn i alle aldre snarere enn som et spill. Det hele er tegnet/animert med en utrolig gjennomført og karakteristisk stil, noe som fort gjør at Machinarium skiller seg ut ifra mengden. Dette er et spill som med andre ord har lang holdbarhet, fordi det spiller på en gjennomført og sjarmerende grafisk stil snarere enn pikselpussing og tunge grafikkort. Stillbilder fra spillet gir et visst inntrykk av den grafiske stilen, men det er først når man ser den i bevegelse og i levende live at man innser hvor velutviklet den er.

Kanskje enda mer imponerende enn grafikken er musikken, som har et utrolig variert repetoar å tilby. Her snakker vi om alt ifra monotone lyder med futuristisk klang til jazz og klassisk av ypperste merke. Til enhver tid henger musikken i Machinarium med som en trofast følgesvenn, og er alltid med på å skape den korrekte stemningen. Å spille Machinarium uten lyd er utenkelig: Man skyter seg selv i foten om man ikke nyter dette spillet med alt det spillet har å tilby på audiovisuelt nivå.

Kommunikasjonen i spillet foregår via snakkebobler

Utfordrende gåter
Som ethvert pek-og-klikkspill av den gamle skolen skal man i Machinarium bevege seg fremover i spillet gjennom å løse gåter av diverse slag. Disse kan variere fra å hjelpe en gammel robot med rullestolen sin til å spille små arkadeversjoner av gamle klassikere som Space Invaders. Gåtene er kreativt uttenkt, variasjonen er god og til enhver tid har man en hintfunksjon som gir deg et lite tips om hva som er målet ditt i den gitte situasjonen. Dessverre fungerer sjelden sistnevnte på noen særlig god måte, ettersom problemet som regel ikke er hva du skal gjøre med hvordan du skal gjøre det. Og her møter man på Machinariums største problem, nemlig vanskelighetsgraden. Flere av gåtene er på grensen til det urimelig vanskelige til tider, og man skal være både tålmodig og ha god logisk sans for å løse flere av oppgavene. Alle pek-og-klikkspill med respekt for seg selv har krevende gåter, men det er også mulig å bli for krevende.

Et mindre problem med spillet er mangelen på innovasjon. Rent audiovisuelt er spillet mer enn unikt nok, men til syvende og sist er dette et pek-og-klikkspill av den gode gamle sorten uten de helt store nyvinningene. Jeg skulle gjerne sett at spillet en gang iblant vågde å tenke litt større om seg selv og ta noen ekstra sjanser.

Å komme seg over denne broa er Josefs første og kanskje enkleste oppgave i spillet.

Pek-og-klikkmoro
Men mangelen på nyvinninger og en nærmest urimelig vanskelighetsgrad er likevel for småting å regne i møte med denne indie-perlen. Machinarium er både sjarmerende, utfordrende og underholdende, samtidig som at spillets korte lengde gjør at det passer godt som et spill å kose seg med mellom høstens store mastodonter (spillet tar 3-6 timer, alt etter hvor lang tid man bruker på gåtene). Har du en forkjærlighet for vakker stil, gåter, steampunk eller roboter er valget enkelt.

Score: 8/10