I sin klassiker Staten filosoferer Platon over tanken: Hvem skal vokte vokterne/who watches the watchmen/quis custodiet ipsos custodes? Dette er grunntanken i den svært så annerledes superheltfilmen Watchmen.
La dere advare før dere leser denne posten: Jeg har ikke lest den originale tegneserien bak filmen. Mine tanker rundt filmen blir derfor først og fremst rettet mot filmen i seg selv, og ikke på troverdighet i forhold til original m.m. (og da håper jeg å ha forklart meg for ihvertfall én entusiastisk Alan Moore'ist).
Watchmen er basert på den store tegneserieforfatteren Alan Moores (V for Vendetta) serie fra 80-tallet. Vi blir kastet inn i et USA hvor superhelter ble et ganske vanlig fenomen rundt 30- og 40-tallet i dets kamp mot kriminalitet. Takket være heltenes hjelp vant også USA Vietnamkrigen, noe som gjorde det mulig for Nixon å bli gjenvalgt igjen og igjen. Men det var den gang. Etter forbudet mot ansiktsmasker ble innført har superheltene etterhvert trukket seg tilbake. Når en av de forhenværende heltene plutselig blir drept blir likevel de gjenværende kalt frem fra skyggen og må finne sin plass i en kompleks verden hvor atomkrig truer.
Det er ingen typisk superheltfilm vi snakker om her. Superheltene har kanskje superkrefter, men det hindrer dem ikke i å oppføre seg svært forskjellig. Noen har en svært bestemt mening om rett og galt. Andre er helt apatiske eller bøllete i sin framferd. Laster er heller ikke ukjent i Watchmen - hvordan kan man vel unngå å falle for det andre superheltkjønn med så mye tettsittende latexklær? Det er ikke lett å utpeke noen helteskikkelser i Watchmen, noe som kan regnes som både en styrke og svakhet.
Settingen i filmen er satt til 1985. Atomtrusselen er sentral i filmen (og i tegneserien, slik jeg har forstått det). Hvordan takler man å leve med den stadig overhengende atomtrusselen over seg? Hvordan skal superheltene forholde seg til dette? Det er sant at noe av den største atomtrusselen er kanskje borte i dag i forhold til 80-tallet, men Watchmen klarer å formidle denne knugende følelsen på en god måte. Det er god 80-tallsnostalgi kledd i 2009-drakt. Særlig morsomt er det å se portretteringen av kjente politikere fra 70- og 80-tallet (man kjenner umiddelbart igjen både Richard Nixon og Henry Kissinger). Mye er gjort tidsriktig i filmen, som bruk av datautstyr (lenge siden jeg har sett en floppydisk før filmen) og valg av musikk (høy nostalgifaktor). I forhold til det siste skal filmen ha ros for bruk av Mozarts Requiem på sitt klimaks.
Regissøren av Watchmen er Zack Snyder, mannen bak 300. 300 var en film jeg overhode ikke likte, til tross for til tider imponerende bruk av visuelle virkemidler. Snyder har tydeligvis lært mye av 300, og det er lett å kjenne igjen stilen hans i Watchmen, hvor den er brukt til det bedre. La gå, det er fremdeles litt vel mye vold og grafisk fremstilling av det seksuelle for min smak, men det hele er kledd i en mye penere drakt i Watchmen enn det var i 300. At grunnen til dette er vesentlig bedre grunnmateriale, og at det av den grunn er Alan Moore som skal ha rosen og ikke Zack Snyder, skal vi ikke se bort ifra.
Totalt sett er Watchmen en interessant filmopplevelse. Den første halvtimen snegler seg forbi (så sent at min Watchmen-beleste kinovenn sovnet), men deretter bygger det hele seg opp. Filmen er likevel meget spesiell, og kommer ikke til å stå på prioriteringslista for Blu-Rayinnkjøp. Men tegneserien vil jeg gå til anskaffelse av.
3 kommentarer:
Hm. Interessant å høre - jeg lurer selv fælt på om jeg skal se filmen. Tegneserien er stor, nok den beste jeg har lest, og et verk som mer enn de fleste andre tegneserier hører hjemme i litteraturhistorien, som noe mer enn "en god tegneserie". Til nå er inntrykket mitt av filmen at den i hvert fall forteller omtrent riktig historie. Det jeg er mest bekymret for er at den skal ramle ned i heftig action, noe historien ikke trenger mye av - hva synes du, som "utenforstående": klarer Snyder å begrense seg?
Om stoffet bak filmene: Alan Moore er stor. Frank Miller, som skrev og tegnet 300, er også blandt de gode, men hans spesialitet er de grumsete, hardbarkete og skitne voldshelter. (Sin City og Return of the Dark Knight er andre dystre fortellinger fra Miller) Han forteller guttehistorier for de som ikke akkurat er gutter lenger, og nøyer seg med det. Og er litt vel glad i vold. 300 er nettopp en slik historie - 300 menn er modige, dreper tusener, og ofrer livet. Ferdig. Moore er på alle måter større, bredere og dypere.
Det er jo en god presisering av Moore og Miller du kommer med, og det er sant at grunnmaterialet til 300 er trolig med på å gjøre filmen til den voldsfesten den er (noe jeg ikke føler meg helt komfortabel med, men det er en annen sak). Likevel tør jeg påstå at Snyder er med på å bidra til denne faktoren i 300. Den er i hvert fall lett gjenkjennelig i Watchmen. Ikke like kontinuerlig intens, kanskje, men den har sine brutale sider som (kanskje) er unødvendige og som gir avsmak av gladvold.
Men Snyder er først og fremst gjenkjennelig i sin generelle visuelle stil: Lyssetting, slow motion, kamp og oppbygging. Det er her jeg mener han har lært mye av 300, samtidig som han klarer å tone ned actionfesten i forhold til 300. For Watchmen har action; til tider heftig, til tider påtatt og unødvendig. Men om dette er Snyders eller Moores verk er for meg vanskelig å si. Men at Watchmen er (som du sier) bredere, dypere og større er det ingen tvil om.
Jeg gleder meg til å lese serien. Endelig skal gavekortene mine på Outland komme til nytte.
La oss si det kort og greit at en så subtil og intertekstuell tegneserie som Watchmen ikke lar seg filme.
Det er også vanskelig å overføre den klassiske 80-talls "superhelt"-tegnestilen som var en såpass viktig kontrast for fortellingen (Moore er en mester i å skape psykologiske settinger og forventninger ved hjelp av de tegnere og tegnestiler han bruker i sine fortellinger - muligens blir noe av dette borte 20 år senere, fordi dagens serielesere ikke er har vokst opp med datidens konvensjoner) til lerretet med samme effekt på leseren.
Men det som jeg håper vil være flott for fansen (enkelte av disse skal se den i kveld), er et møte med personene og høydepunktene i hovedhandlingen.
For å antyde noe om hva filmen magler, kan nevnes at en marginal biperson i serien leser en tegneserie (skrekkserie fra "50-tallet"), som så innimellom gjengis i enkelte av rutene i Watchmen. Handlingen fra denne fungerer dels som et speilbilde, dels som en kommentar til hovedhandlingen. Samtidig som en av de som laget denne serien, etterhvert - viser det seg - har en handling i hovedserien. Og mellom alle kapitlene er det utdrag fra selvbiografier til personer i serien, politirapporter, psykiatriske analyser, intervjuer etc.
Denne biserien - "The Black Freighter" - kommer forøvrig som tegnefilm - her, sammen med handling hentet fra den første Night Owls selvbiografi.
Legg inn en kommentar