Hvorfor?
Vi har alle fått det med oss. En ung gutt på 17 år tar til våpen, kjører til skolen han går på og butikker i byen, tar livet av mange tilfeldige og uskyldige før han tar sitt eget liv (eller ble skutt; her opererer man under tvil). Skolemassakrer har siden Colombine blitt noe vi føler kommer oftere og oftere, men som overrasker oss hver gang. Spørsmålet som alltid melder seg i etterkant er: Hvorfor?
Man søker å finne årsak for slike hendelser. Slikt er naturlig. Da kan man være villig til å gå til hva vedkommendes hovedaktivitet var og tillegge dette skylden. Det fortelles Tim Kretschmer spilte mye skytespill, deriblant Counter-Strike. Ergo må det ha vært dette som trigget ham til å skyte. Andre skolemassakre-gjerningsmenn har jo også spilt skytespill, så da må det jo være noe i det.
Eller er det virkelig så enkelt? Er det virkelig slik at tv-spill avler vold? Så hard og brutal vold at de som spiller blir følelsesløse vesener som kan tillate seg å gjøre hva som helst?
Litt statistikk
La oss se på en tendens her. De fleste skolemassakrer vi har hørt om, har skjedd i USA, Tyskland og nylig også i Finland. Unge gutter i disse landene spiller mye spill, det er sant. Det samme gjør også unge gutter i land som Norge og Japan. Hvordan kan det da ha seg at ingen av dem klikker i vater og plaffer rundt på skolene sine? Norge kan man kanskje forstå, så lite land som vi er. Men japanere er antakeligvis det mest dataspillende folket i verden. Hvordan er det med drap utført med skytevåpen der? I 2007: 20. I 2006: 2. Det er tall totalt for Japan for et helt år.
Hvordan kan dette ha seg? Er ikke japanske gutter like glad i å spille skytespill som amerikanere? Jo, mye tyder på det. Hvorfor går da ikke japanske gutter mer amok? Kan det kanskje ha noe med tilgjengeligheten på skytevåpen å gjøre? Våpenkulturen?
Nå skal det jo sies at drapstragedier kan foregå på andre måter. I fjor opplevde japanerne en slik i Tokyo-bydelen Akihabara, hvor en 25-årig mann kjørte en varebil inn i en folkemengde, for så å ta en kniv og stikke vilt rundt seg (se her og her).
Sosiale utskudd
Men tilbake til saken, nemlig skolemassakrer. Kan man si at det er så enkelt at en enkeltfaktor er det som utløser tragediene? Eller ligger det noe mer bak? Et mer komplekst bilde, kanskje?
Knivmannen i Akihabara, Kretschmers i Tyskland og Saari i Finland - samt andre skoledrapsmenn - ser ut til å ha mer til felles: De virker alle til å ha hatt en følelse av mislykkethet. Følelsen av å ikke strekke til. Å ikke tilfredsstille samfunnets krav til en. Å være et utskudd i venneflokken, skolegården, arbeidsplassen. Å ikke være populær nok blant jevnaldrede og det andre kjønn. Hva med disse faktorene? Kan de ha spilt inn?
Et annet spørsmål er hva som kommer først: Sank disse guttene inn i spillenes isolerte verden fordi de allerede var utskudd, eller ble de utskudd fordi de sank hen til isolasjon? For i den grad disse guttene har spilt spill, så har det vært på et overdrevet nivå og nærmest tvangsmessig nivå. Hvis det nå var slik at de falt hen til spill fordi de var sosiale utskudd, burde man ikke da ha sett dem? Hjulpet dem? Tatt tak i dem, vært en venn for dem, vist dem kjærlighet?
En faktor ved spill er at de gir mestringsfølelse. Om man er dårlig til alt annet her i verden, kan man ofte finne mestringens gode følelse i spill. Om man i tillegg spiller onlinespill, får man ofte ros for sin gode innsats. Burde man ikke da hjulpet de som har et avhengighetsproblem på dette området med å finne en egenskap de mestrer i den virkelige verden også?
Andre media
Mange påstår at spill har en veldig høy påvirkningsfaktor. Til det vil jeg si: Ja, selvsagt har de det. Men gjelder dette spill mer enn andre media? Hva med film? Tegneserier? Litteratur? Internett? Musikk? Nyheter?
Alle impulser vi mottar fra verden, påvirker oss i en eller annen grad. Spørsmålet blir så: Hvordan velger vi å tolke dem, og hvordan velger vi å respondere dem? Fordi man etterhvert får en større verdensforståelse, bedre tolkningsrammer og flere egenskaper til å forholde seg til ting på, har vi aldersgrenser innenfor film og spill. Hvorfor? Jo, fordi en seksåring vil ha en helt annen forståelse av et krigsspill/-film enn en 16-åring. Han har lært seg å respondere til inntrykkene spillet/filmen gir.
Vold er ikke noe positivt i utgangspunktet. Men det er en integrert del av vår verden. Det er nå tross alt slik mennesket oppfører seg. I formidlingen av historier om mennesker man vil skal oppfattes som reelle og virkelige, tar man derfor i bruk vold som virkemiddel. Spørsmålet er hvordan dette blir behandlet. Gladvold er ingen tjent med.
Men også noe som dagligdags som nyheter er i bunn og grunn fylt av vold. Folk reagerer også forskjellig på historier om krig, ødeleggelser, seksuell utnyttelse, massakrer osv. Noen blir helt emosjonelle av selv den minste beretning, andre igjen blir helt apatiske. Det er naturlig at reaksjonene er forskjellige, fordi mennesker er forskjellige.
Avslutning
Er dataspill en avgjørende, utløsende faktor for slike tragedier som man har sett i Tyskland, USA og Finland? Høyst tvilsomt. Hvis det var tilfelle, hadde vesentlig flere vært i faresonen for å bli drapsmenn (meg selv inkludert). Kan det være en bidragsgivende faktor? Kanskje, i likhet med andre medier og samfunnsfaktorer. Har sosiale forhold og ens eget selvbilde i forhold til samfunnet noe å si? Antakeligvis er det her vi må gå for å finne hovedårsakene. Hvis det så er tilfelle, er det ikke da vår oppgave å hjelpe dem?
Jeg vet dette vil høres sykt og avskyelig ut for mange, men det er tider da jeg kan ha medfølelse i slike saker. Ikke bare med ofrene og de etterlatte, men også for drapsmennene. Det har vært tider i min egen oppvekst hvor jeg har følt meg utenfor, mindreverdig og ikke verdt andres oppmerksomhet, vennskap eller respekt. Men jeg har vært heldig. Jeg har hatt noen gode, normale venner. Jeg har felt utenfor det virtuelle livet hvor jeg har mestringsfølelse. Og jeg har en stor Gud som elsker meg høyere enn noen på jord kan, og vært så heldig at jeg har fått vite dette og tatt det til meg. Hvis ikke dette var på plass, hvem kan si hva slags menneske jeg hadde vært idag, eller hvor i verden jeg hadde vært.
Mennesker blir ofte skremt av menneskelig grusomhet. Kanskje fordi vi alle er en del av menneskeheten, og vet at det kunne vært en selv om forholdene hadde vært tilstede?
PS: Som noen kanskje har klart å lese mellom linjene, så er dette et tema som engasjerer meg. Dette er ikke bare en blogpost jeg skriver for å forsvare min egen spilling eller lignende, men noe som jeg føler er viktig å snakke om og diskutere. En annen tendens er at når engasjementet øker, bærer ofte strukturen i posten preg av det. Det siste føler jeg det er på sin plass å beklage.
15 kommentarer:
Hm... tror eg o hadde vert i faresonen for å bli ein sånn skolemasakar viss det me spille hadde vert grunnen, men harkje blitt det te nå :)
Hehe, du kom meg i forkjøpet. Skreiv på nogenlunde det samme... :P
Problemet er at istadenfor å sjå på dei faktiske problema, som kultur, foreldre, miljø, skule, osv, så er det lettere å peke på noke så enkelt som spel.
Det er ganske enkelt "the path of least resistance".
Kan det være en medvirkende faktor? Absolutt. Kan det være en utløsende faktor? Vel, selv en liten dråpe kan få begeret til å renne over. Kan det være den eneste faktoren? Nei. Et dataspill kan umulig forvandle et sunt, friskt og sosialt dugelig menneske til en drapsmaskin.
Det er alt for lett å skylde på dataspill. Dette begynner heldigvis så smått å gå over i takt med at dataspill blir en mer akseptert del av kulturen, og går vekk fra å være det nye og fremmede. Sannsynligheten er stor for at en drapsmann/gutt som dette har spilt skytespill, for hvor mange gutter har egentlig aldri spilt skytespill? Ikke mange, nei.
Xenofober alle i hop, det er det vi er. Mennesket frykter det ukjente, og er alt for rask til å trekke konklusjoner hvor den ukjente faktoren blir svarteper. Inntil videre får vi heller overleve at the war on gaming blusser opp igjen i media hver gang noe slikt skjer.
Ellers bra at du tar slikt opp.
En noe komisk vinkling på hele saken finner du hos The Boondocks. Synes den tar det hele på kornet.
Jeg er ikke fan av enkle løsninger på kompliserte problem. Som Decartes tror jeg på å bryte ned et problem til enkeltkomponenter og løse disse. Skolemassakrer viser vel egentlig bare at enkle løsninger fungerer overhodet ikke - det stikker dypere enn som så.
Du skriv at det må ligge noko meir bak enn dataspel, at biletet er meir komplekst. Det er klart det som regel ligg meir bak, tildømes einsemd, dårleg sjølvbilete osv.
Men eg meiner at dette likevel ikkje rettferdiggjer valdelege dataspel. Sjølv om andre faktorar spelar inn, er ofte dataspel ein del av årsaka til at menneske gjer slike tragiske ting. Slik eg ser det blir det for lettvindt å seie at sidan ein ikkje ser så mange skulemassakrar i Norge, eller Japan, så er det ikkje noko problem. Som du nemner kan drapstragedier skje på andre måtar, det har me hatt mange tilfelle av i vårt eige land.
Så nemner du andre medier, og ja, eg er einig i at dei andre mediene du nemner også påvirkar oss, positivt og negativt. Mediene kan nyttast til å fåre oss nærmare Jesus, altså oppbyggelig, og dei kan brukast til å lokke oss bort frå Jesus, nedbrytande.
Du seier at spørsmålet er korleis me vel å tolke og respondere på impulsene me får frå verden.Kva meiner du med dette? Trur du menneske som ikkje er fødd på ny, og har fått viljen til det gode, kan velje å gjere det gode? Vil ikkje mennesket av naturen det onde? Har dei evnen til å tolke dei impulsene dei får, og skilje mellom godt og ondt?
Og me som er kristne, skal ikkje me strebe etter å seie nei til vårt gamle menneske og lysten til det onde, og heller søke det som er til behag for Herren?
Sjølv om vold er ein integrert del av verda, betyr ikkje det at godta og la oss underholde av den.
Jørn Åsulf: Kjekt å se deg her, og at du engasjerer deg. Jeg får prøve å svare på ett avsnitt om gangen, hvor jeg deler det siste avsnittet ditt i to.
1) Kan skolemassakrer skje i Norge, Japan eller andre land? Det tror jeg nok, selv om jeg tror det er vanskeligere å gjennomføre noe slikt her enn i f.eks. USA. Årsaken til dette tror jeg ligger mye i tilgangen på våpen og mentaliteten i forhold til våpen generelt. Derimot hadde vi jo en sak her i Oslo sommeren 2004 hvor en somalier klikket med kniv og drepte mange. I vedkommendes tilfelle var aldri dataspill nevnt som en årsaksfaktor. I hans tilfelle var det klart at traumer, psykologiske problem og rusmisbruk var de største faktorene. Tragedier kan skje hvor som helst og med hvem som helst, og kan forårsakes av så mangt.
2) Her er vi stort sett enige, tror jeg. Jeg er av den typen som håper at media og populære mediefenomen kan brukes for å beskrive Gud, hans makt, hans mysterium og hans kjærlighet for ikke-kristne (og gjerne også for kristne). Det mennesket har laget kan brukes til det gode og til den onde, alt etter hva vi velger.
3) Alle mennesker tolker impulser forskjellig. Det er fordi ingen mennesker er like, og fordi folk har forskjellig bakgrunn, interesser, preferanserammer etc etc. Likevel er det noe mennesker har felles. Evnen til å kommunisere, vise følelser, føle o.l. er eksempler på dette. En annen ting jeg tror mennesker kan ha til felles, er dens evne til å reflektere over rett og galt. Ikke i forhold til den guddommelige relasjon; her er vi, som du sier, av natur kun istand til å søke det onde. Men i forhold til den menneskelige relasjon ser de fleste ut til å ha en tilpasningsevne til å skille mellom rett og galt. Hadde ikke dette vært tilfelle ville hele konseptet med rettsstat aldri kunne fungert. Dermed tror jeg også at etisk sett kan mennesker langt på vei skille mellom godt og vondt, rett og galt. Spørsmålet er om de vil komme frem til det rette svaret i alle spørsmål.
Det er viktig å huske at personlig tro ikke alltid er en meningsgaranti. Ikke alle som er mot eutanasi er kristne. Ikke alle som er imot blasfemi er religiøse. Ikke alle kristne er mot abort osv osv.
4) Det er sant at vi kristne skal strebe etter å søke det gode, og søke det som er til gagn for Gud og vår neste. Her kommer hele forbilde-tanken inn. Samtidig har vi fått et ansvar for å være i verden, om ikke av verden. Dette har jeg alltid tolket slik at verden er noe vi kan ta del i, lære av, samtale med og langt på vei forme.
Kulturopplevelser er en måte å ta del i det som verden er opptatt av og preger verden. Media former kultur. Og vold er en del av media, for ikke å si verden. Er vold derfor nødvendigvis en god ting? Nei. Betyr det at media skal slutte å benytte seg av vold i sine fremstillinger? Her vil jeg våge å svare nei. Som skrevet før, så er det engang slik at verden er preget av vold. Skal man skildre en realisisk verden, er det derfor av og til nødvendig å bruke vold som virkemiddel for å skildre det som hender som realisisk og troverdig.
Krigsfilmer er et klassisk eksempel på dette; en krigsfilm er ikke særlig troverdig hvis det ikke kriges og mennesker dør som følger av det. Samtidig kan krigsfilmer fortelle mye viktig i forhold til historie, menneskelige relasjoner og politisk unødvendige intriger. Ringenes Herre er også et eksempel på filmer/bok hvor det kriges og drepes, samtidig som jeg gjerne anbefaler folk å ta del i historien som Tolkien beskriver. Hvorfor? Ikke pga volden, men pga budskapet, formidlingsmetoden og spenningen. For ikke å snakke om at jeg mener Tolkien sier mye (i det skjulte) om kristen tro og tanke.
Bruk av vold i media skal ikke tolereres helt uten videre. Den kan gå for langt. Derfor skal en bruke skjønn, og lære våre nester å gjøre det samme. Men noe totalforbud av bruk av vold lar seg ikke gjøre. Og helt ærlig tror jeg ikke det er ønskelig heller.
Huff, jeg er glad min bror har valgt noe så harmløst som Trackmania å bli hekta på!
Er helt sikker på at de sosiale og psykologiske årsakene har mest å si i sånne saker. Spill kan kanskje være medvirkende, men det er det også mange andre ting som kan, og sannsynligvis er. Vi hører oftere og oftere om skolemassakrer i media, føler jeg. Kan det være en medvirkende faktor som noen blir påvirket av?
Noe av det mest skremmende med sånne nyheter på tv og sånn er at det ikke går så mye innpå meg som jeg føler det egentlig burde. Selvfølgelig synes jeg det er grusomt, og akkurat dette med skolemassakrer tror jeg er noe av det verste jeg hører. Men en er liksom ikke i stand til å sette eg inn i det, og en hører så mye om vold og krig og grusomheter i media at en rett og slett blir vant til det. DET er skremmende, det.
Noen ganger når jeg leser en krimroman eller noe, tar jeg meg selv i å lese om morderen og lure på: "hvis omstendighetene rundt meg hadde vært helt annerledes, hadde jeg vært i stand til å gjøre noe slikt?" Veldig skummel tanke.
Då har nok me ein ganske ulik forståelse av uttrykket "i verda, men ikkje av verda". I NT finn me mykje om dette tema. Nemner berre kort Joh 17,13-21 ; Rom 12,2 ; 1 Joh 2, 15-17 ; Jak 4,4 ; Ef 5, 10-11.
Som du skriv så er me i verda. Men å ta del i alt det verda held på med og er opptatt av, trur eg ikkje me skal. Det å la seg underhalde av synda, som rår her i verda, er feil. Difor trur eg me må me vera forsiktige med tildømes valdelege og umoralske spel og filmar, og sang og musikk som bryt ned. Dette er berre ein liten del av alt det som kan binde oss fast til verda, og føre oss bort frå Jesus.
Den som vil følge Jesus, må seia nei til seg sjølv. Han må ta opp sin kross, som Eldstad talte om på laurdag. Synda skal ikkje få herske i oss.
Det er på ingen måte slik me kan bli syndfrie og perfekte. Eg krenkar Gud i tankar ord, og gjerningar, og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte. Men eg vil likevel ikkje forsvare synda. Synd er synd - punktum. (som Eldstad sa på laurdag). Me har så fort for å legge til ting. Tildømes at me er då berre mennesker, eller at me er då ikkje verre enn andre.
Så er me altså i verda, ikkje for å leve som verda, men for å nå verda med evangeliet, og vinne dei for himmelen. Då må me sjølvsagt samtale med verda, det trur eg alle er samde om. Men kva virkemidler ein skal nytte, er det nok ulike syn på. Eit viktig vers i denne samanheng er Rom 10,17.
Det var det eg hadde på hjerte. Ringenes Herre er eit tema for seg sjølv, seier ikkje meir om det no. Både fordi det er tidkrevande og fordi eg ikkje har sett/lest noko av dette.
Aina: Er det noe jeg har lært av å lese historie, og særlig krigshistorie fra 2.verdenskrig, så er det nettopp det at alle kan bli sånn. Noen mennesker begynnner å tvile på Guds eksistens når man hører om slikt. For min del blir bare Djevelens eksistens bekreftet, og da håper jeg virkelig at han har en motpart (noe jeg er sikker på at han har).
Jørn Åsulf: Jeg var dessverre ikke på MUF på lørdag, så fikk ikke med meg Elstads tale. Men Masvie snakket om noe av det samme på søndag.
Jeg er langt på vei enig. Vi skal ikke godta hva som helst. Vi skal være forbilder og leve forbilledlig. Samtidig er det nå slik at vi lever i verden, og vi har blitt kalt til frihet. Jeg tror at denne friheten også har blitt gitt oss slik at vi kan utforske verden, ta del i den og glede oss i den. Dette gjelder også i forhold til media. Media kan, som du medgir, brukes til det gode.
Problemet er at i utforskelsen av verden hender det at vi gjør feil. Vi ser filmer vi ikke burde, hører musikk vi finner ut er dårlig, og spiller spill vi ikke burde spille. Da er det godt at vi har mulighet til å få tilgivelse for det vi angrer på.
Jeg håper og tror at den frihet vi er gitt kan brukes til å finne det som er godt i verden, samtidig som en må bruke skjønn og drive research. Man skal ikke sluke alt blindt heller. Men å gi avkall på absolutt alt i verden bare fordi man muligens kan falle i synd, tror jeg ikke er gunstig. Da blir veien kort til isolasjon og distansering, og hvordan kan man nå ut til en verden man har distansert seg fra?
Vet ikke noe om denne gutten men i dagens samfunn så er det mange som finner en plass som passer dem sosialt. Man presses inn i sosiale situasjoner mot sin vilje. Dette er stressende og kan utvikle seg til vold.
En beskjeden gutt som ikke har det bra vil gjerne svare "ja da jeg har det bra" til noen som spør og den som spør, lærern eller en annen voksenperson tror på det og lar saken ligge. Du er jo en taper hvis du ikke passer inn sosialt og hvem vil innrømme at de er en taper til noen andre.
Tror veldig mye skyldes dagens samfunn som har blit så fiksert på overflatiske velykkethet som gir seg utslag i at noen får nok og reager irrasjonellt.
Tror absolutt du er inne på noe, anonym. Samfunnets evne til å ta vare på de svakerestilte og de utenforstående - eller manglende evne til det - har veldig mye å si. Samtidig skal man jo ikke fjerne det faktum at når en person som f.eks. Kretschmer velger å gjøre som han gjør, så er det noe han til slutt valgte å gjøre. Valget var hans, men veien til valget var kanskje ikke hans.
Dette med fridomen i Kristus er eit viktig tema, som ein fort kan misforstå. Utifrå det du skriv her, er eg redd du kan ha misforstått litt.
Får Sonen gjort dykk frie, vert de verkeleg frie. Men kva er det me vert fri ifrå? Og kva liv er me frigjort til? Blant anna i Rom 6 og 7 står dette forklart. Me som har tatt imot Jesus er fri frå lova. Men skal vi fortsette å synde sidan me ikkje er under lova, men under nåden? Nei, langt ifrå. Me har fått eit nytt liv, me tener Gud. Det motsatte av å vera fri, er å vera bunden, eller trælar. Lev ein i synd, er ein bunden til synda. Men me som har fått eit nytt liv skal ikkje lenger by fram lemene våre for synda. Me lev for Gud no.
Til fridom har Kristus frigjort oss. Stå difor støtt, og lat ikkje nokon tvinga dykk inn att under trældoms åk.
Ja, me skal få glede oss over Guds skaparverk, men å glede seg over synda trur eg ikkje me skal. Bibelen seier at ein må seie nei til seg sjølv, om ein vil følge Jesus. Det er synda me skal distansere oss frå, ikkje menneska.
Du spør korleis ein kan nå ut til ein verden ein har distansert seg frå. Eg vil snu spørsmålet litt. Korleis kan ein nå ut til verden med bodskapen om frelsa i Jesus, og det nye livet, dersom ein skikkar seg lik med denne verda?
Jørn Åsulf: Slik jeg forstår deg ser du på det å spille voldelige dataspill og se på voldelige filmer og lignende som synd. Jeg klarer ikke å være enig med deg i dette. Jeg mener også at det for de aller fleste mennesker i verden ikke engang er nedbrytende. Mener du at alt som ikke bringer mennesker nærmere Jesus er nedbrytende? I så fall fremstår dette synet for meg som ganske svart-hvitt.
Og hva er dette med å si nei til seg selv? Hvorfor kan man ikke nyte enkelte verdslige goder selv om man skulle være aldri så kristen?
Du får unnskylde meg om jeg har misforstått alt du har sagt. =)
Speling er vel som alkohol og slekt, kjempeknas så lenge ein drikk med måte. Det er når ein misbruker, eller overdriver det, at det blir eit problem. Det er slik med alt, strengt talt, frå frihet og fangenskap, til drikking og mangel på trening.
Å peke på eitt "bevis" aleine for grunnen til eit problem er for svakt. Det er som å hevde at 1 = 3. Tallet tre er bygd opp av 1+1+1, eller kanskej 2+1. Poenget er at slike diskusjoner blir forenkla til ein så stor grad at det rett og slett blir stupid, akkurat som innvandrings-debattene pleier å bli.
Når du står på sør-sida av det som ser ut som ein trekanta boks og hevder at det er ein trekant, så er det kanskje ein god ide å sjekke dei andre sidene også, i tilfelle det er ein firkant.
Det er moro å lese at diskusjonen går videre for fullt. Dette liker jeg, for det er tydelig at dette engasjerer.
Jørn Åsulf: Jeg regner med at det er meg du sikter til i kommentaren, så jeg svarer deretter.
Jeg ser selv at jeg lett kan misforståes. Det kan virke som at jeg oppfordrer til å kaste vrak på nåden. La det være sagt: Slett ikke (eller me genoito som Paulus sier). Det er sant som du sier, at vårt kall til frihet gjelder frihet fra synden og frihet fra lovens bånd.
Samtidig er det viktig å huske på vår egen posisjon i forhold til den ikke-kristne verden. Betyr denne friheten vi har fått at vi skal disstansere oss fra verden fordi den kan lede oss i synd? Det tror jeg ikke. For hvis vi isolerer oss (noe vi i NLM må ta sterk selvkritikk for), hvem skal da gå ut til verden? Da blir jo bare verden overlatt til sin egen elendighet.
Paulus sier: "For jøder er jeg jøde, for grekere greker [...] for å ihvertfall frelse noen." Kanskje vi kan oppdatere skriftordet litt? F.eks. i mitt tilfelle kunne det blitt noe som "For japanere er jeg japaner, for nordmenn nordmann, for blogere en bloger, for gamere gamer, for ihvertfall å frelse noen." Min interesse gir meg en inngangsport til mennesker som kanskje ikke andre har. Da er det opp til meg å bruke den muligheten.
Det kan også være interessant å stille spørsmålet om all vold er synd? Er vold en synd når den er oppdiktet, fiksjonell og faktisk ikke skader mennesker? Jeg er ikke noe for vold i den virkelige verden; det er en uting og løser ingen problemer. Men gjelder dette også i det ikke-virkelige?
Jeg tror MiSP og Morghus er inne på noe: Alt med måte. Man skal ikke godta alt og overdrive noe til det usunne, men betyr dette at man skal kontant avvise det?
Jeg tar sjansen på å flette inn et Ringenes Herre-sitat på slutten av det hele, ettersom jeg tenker det skulle passe for anledningen: "Men jeg elsker ikke det blanke sverd for dens skarphet, ikke pilen for dens hurtighet, ikke krigeren for hans glans. Jeg elsker bare det det forsvarer: Númenors menns by." (Faramir, To Tårn. Ringenes Herre, Fjerde Bok, kap 5, side 640, samleutgaven fra 2000).
Legg inn en kommentar