Takanobu's Tokyo Tales: Kobe.

Whatever he said.

Takanobu's Tokyo Tales: Goin' Home.

Goin' home,
'cause I've been away much too long.
Goin' home,
going back to the place where my heart belongs.
Goin' home,
going back where I left my sanity.
Goin' home,
and I hope that it's still waiting there for me.

-Toto, Goin' Home-

Too late, my time has come.
Sends shivers down my spine,
body's aching all the time.
Goodbye, everybody, I've got to go.
Gotta leave you all behind and face the truth.

-Queen, Bohemian Rhapsody-

To passende sangtekster for dagens anledning. Vi høres!

The Legend of Zelda: Spirit Tracks.

Så ble det endelig annonsert i dag på Game Developers Conference: Det neste spillet i Zelda-serien. Spillet heter The Legend of Zelda: Spirit Tracks og er til Nintendo DS.



Førsteinntrykket mitt er, tro det eller ei, bare så som så. Dette skyldes to ting:

For det første hadde jeg forventet annonseringen av et nytt Zelda-spill, men jeg hadde håpet at plattformen skulle være Wii og ikke DS.

For det andre er den grafiske stilen i spillet og gameplayet (slik vi kan bedømme det ut ifra traileren) veldig likt Phantom Hourglass. Og jeg ble ikke særlig begeistret for Phantom Hourglass. Jeg holder PH for å være et av de svakeste spillene i serien.

Men når det gjelder Zelda, vet vi at vi kan alltid bli positivt overrasket. Det er bare å vente i spenning og med forhåpninger. Det blir spennende å se om spillet dessuten følger historien fra Phantom Hourglass - og dermed også dens forgjenger, The Wind Waker - eller om vi får en helt ny historie.

Takanobu's Tokyo Tales: Himejislottet.

I dag er det bare to dager igjen til Takanobu's Tokyo Tales går inn i en ny epoke, nemlig selve turen. Det begynner å nærme seg. Som de sier i Seinfeldt: Holy Cow!

Ett av stedene jeg har lyst å ta med mine venner, er Himejislottet. Slottet er lokalisert i byen Himeji, ikke særlig langt vest for Japan. Jeg er av den generasjonen som husker når NLM hadde misjonærer der, men det begynner å bli noen år siden tror jeg (correct me if I'm wrong). Det er derfor ideelt å ta en tur dit i løpet av den første uka.

Hva er så spesielt med Himejislottet? Vel, for det første kan det nevnes at det er et av de eldste slottene som fremdeles står: Det ble bygget på 1300-tallet, altså i tiden etter mongolenes feilslåtte invasjonsforsøk under Khubilai Khans ledelse i 1281 (hvorfra vi har begrepet kamikaze, men det er en annen historie). Den ble ført på UNESCOs verdensarvliste i 1993, og står dermed på samme liste som Taj Mahal, den kinesiske mur og Bryggen i Bergen. Når jeg guider japanere langs Bryggen trekker jeg derfor alltid parallelen mellom Bryggen og Himejislottet.

Et annet element med Himejislottet er at det er erketypisk japansk i sin oppbygning. Det er ikke tvil når man ser det langveis fra at slottet er lokalisert i Japan. Den indre strukturen er også utrolig typisk for Japan, med sine trange passasjer, flere avdelinger slik at man kan avskjære fiender som skulle klare å ta seg inn, og høye murer. Om jeg ikke tar helt feil, tror jeg at deler av James Bond-filmen You Only Live Twice er tatt opp på dette slottet. Hvis dette stemmer, kan du jo se filmen og se hva jeg snakker om.

Men kanskje det som trekker mest, er sakurablomstene. Sakura er det japanske ordet for kirsebærblomster, og på denne tiden av året er Japan på sitt vakreste, men trærne i full blomst overalt og hvor hele landet er dekket av et purpurfarget klede. Slottshagen i Himeji er muligens det vakreste stedet av dem alle å oppleve dette. Her er det fullt av slike trær, og når alle blomstrer på en gang med den vakre bygningen i bakgrunnen skal det mye til for ikke å bli glad i Japan.

Noen bilder som skulle bekrefte mine ord følger:

Av alle fotografier jeg har tatt i mitt liv, tror jeg at dette er det jeg er mest fornøyd med. Motivet er nydelig, tatt akkurat idét det klarnet opp den dagen, og tror det oppfyller det gylne snitt ganske bra.

Og til slutt, et bonusbilde for alle Zelda-fans. Kjenner dere igjen dette motivet fra våpenskjoldet til Himejislottet? Hint: Tenk Ocarina of Time.

Følg med videre på Takanobu's Tokyo Tales. Dersom jeg rekker å skrive en post til før jeg reiser, tenkte jeg å skrive om Kyoto. Følg med, følg med! Det blir selvsagt oppdateringer mens vi er i Japan, men det blir nok noen færre i antall og hyppighet.

Takanobu's Tokyo Tales: Hanshin Tigers.

De fleste som kjenner meg noenlunde godt, vet at fotball er ikke mi greie. Veldig lite sport i det hele tatt, for den saks skyld. Jeg kan godt være med og delta, og har siden jul blitt med i en innebandygjeng som spiller hver tirsdag kveld her på Fjellhaug. Men å sitte og glane på en sport i timesvis finner jeg lite tiltrekkende. Jeg synes som regel det er slitsomt nok bare det å se en hel sportssending.

Heldigvis finnes det unntak fra regelen. Baseball er ett av dem.

At det er akkurat baseball som er blitt favorittsporten, er ikke vanskelig å forklare. I Japan har baseball en solid posisjon som den mest folkekjære sporten, og de eldste profflagene som ennå eksisterer ble etablert allerede på 30-tallet. De to parallelle ligaene ble stiftet i 1949. Til sammenligning husker jeg faktisk når J-League, den japanske fotballigaen, ble etablert i 1991. Da hadde baseball allerede et over 40 års forsprang.

I japansk baseball er det to parallelle ligaer: Central League og Pacific League. Disse ligaene spiller sine kamper, og vinnerne av hver liga møtes så i et finalesluttspill, Japan Series, hvor en "best-av-sju"-serie spilles. Det laget som uten tvil har vunnet Japan Series flest ganger er Yomiuri Giants (som er Tokyo-laget i Central League). Derfor er det også naturlig at dette er ett av de mest forhatte lagene blant øvrige baseballfans. Dette gjelder ikke minst for fansen av "mitt" lag, Hanshin Tigers.

Hanshin Tigers ble grunnlagt i 1935, og er sammen med Yomiuri Giants det eldse laget i japansk baseball i dag. Alderen til tross; Tigers har kun vunnet Japan Series en gang på over 70 år, og det var i 1985 (de har riktignok vunnet Central League flere ganger, men aldri klart finalesluttspillet). Den gang tok ekstasen noe over blant fansen, noe som gjorde at de tok en statue av Colonel Sanders, maskoten til Kentucky Fried Chicken, og lempet i elva. Siden Tigers aldri har vunnet etter 1985, begynte ryktene om oberstens forbannelse å versere. Forbannelsen tilsa at Tigers ikke ville vinne Japan Series igjen før statuen ble funnet igjen, noe innbitte fans har jobbet med siden. Sannheten bak denne urbane myten kan diskuteres. Men nylig skjedde det noe stort: Statuen ble funnet igjen.

Med andre ord er Tigers-fansen svært optimistiske i år. Selv venter jeg med ekstasen til Tigers faktisk vinner. Men med tanke på fjorårets gode sesong kan det være mulig. Hvem vet?

I år begynner Central League den 3.april. Den 10.april er det duket for storoppgjør mellom Hanshin Tigers og Yomiuri Giants i Tokyo Dome, en kamp som kan sammenlignes med det største innenfor fotball (Man.U VS Arsenal eller Rosenborg VS Vålerenga, f.eks.). Hvem er som har tenkt seg på den kampen? Jo, det er oss Japanfarende. Måtte tigrenes seier bli fullkommen og Giants bli knust fullstendig og skånselsløst!

Følg med videre på Takanobu's Tokyo Tales. Nøyaktig hva jeg skal skrive om neste gang er jeg faktisk litt usikker på. Kanskje det blir om Himeji-slottet, det som kanskje er Japans best bevarte slott.

Og forresten: I dag er det fire dager igjen til avreise.

Bilder: Øverst ser vi snutt ifra en baseballkamp jeg var på i 2007, da Tigers VS Dragons. Nederst har vi de to maskotene til Tigers, To-Lucky og Lucky-chan.

Resident Evil: The Umbrella Chronicles

I disse dager er det mye snakk om Resident Evil 5 i spillenes verden. Det nyeste spillet i Resident Evil-serien har ikke bare solgt bra, mens også solgt mer enn sine argeste konkurrenter innenfor musikk og film - henholdsvis U2 og Watchmen. I påvente av dette PS3-spillet var det jeg satte meg ned med Wii-spillet Resident Evil: The Umbrella Chronicles og fant ut det kunne kanskje være grei oppvarming.

Resident Evil-serien startet på Playstation i 1996. Siden den gangen har de fleste spillene i serien kommet i flere remakes, samt enkelte spin-offtitler. The Umbrella Chronicles er et eksempel på sistnevnte som kom ut i 2007.

The Umbrella Chronicles er et on-rails shooter. Det vil si at man styrer ikke spillkarakteren sin selv, vedkommende går frem og tilbake uavhengig av hva du måtte ønske. Det eneste du har ansvaret for er å sikte på skjermen og trykke på de rette knappene for å skyte, plukke opp gjenstander eller lignende. Ikke helt ulikt de gamle arkadespillene, med andre ord.


Handlingen i The Umbrella Chronicles foregår på tvers av de tidligere spillene i serien, henholdsvis Resident Evil 0, 1 og 3, samt et kapittel med nytt innhold og historie. For de som ikke har spilt alle spillene i serien kan The Umbrella Chronicles fungere som en fin sammenfatning av disse spillene. Selv har jeg ikke spilt de fleste av de gamle spillene, men jeg har lest meg til mye av handlingen og historien. The Umbrella Chronicles ble et fint tillegg sånn sett. Hovedsaklig styrer man karakterer fra de overfornevnte spillene fordi horder av T-virusmuterte mennesker. Resten er ikke vanskelig å tenke seg til. Samtidig følger man i ekstrakapitler det parallelle historieløpet til Albert Wesker, mannen som på mange måter fungerer som hovedantagonisten i Resident Evil-serien. The Umbrella Chronicles kan sies å være et spill som forteller mer om Wesker og hans rolle i kamp med og mot Umbrella Corp.


Spillet er kort. Jeg har ikke spilt absolutt alle kapitlene ennå, men har ikke brukt fulle ti timer. Tilsammen vil jeg tippe at spillet kan ta 10-12 timer. Å betale full pris for dette spillet er dermed ikke anbefalt. Men som et billig bruktspill (som jeg tilfeldigvis fant det som og kjøpte) kan være et alternativ.

Det skal likevel sies at spillformen blir ensformig til tider. Det er lite man gjør selv bortsett fra å finne ammunisjon og hemmelige filer gjemt på banenen. Ellers er det bare å sikte med kontrollen og fyre løs. Kanskje underholdende i små mengder, men egentlig ikke noe særlig i lengden. Ikke forbered deg på imponerende grafikk heller; den minner for det meste om Resident Evil 4 (min introduksjon til serien) og kunne like gjerne vært et veldig bra Gamecube-spill.


Alt i alt er The Umbrella Chronicles et helt greit spill. Du får det du har forventet, ikke noe mer. Den gir god oppsummering og inngang til historien i tidligere spill i serien, og skulle fungere bra som god oppvarming til Resident Evil 5. Sistnevnte rekker jeg å få begynt litt på før jeg reiser til Japan.

Takanobu's Tokyo Tales: Akihabara.

Det er nok ikke å legge skjul på at vi seks som skal til Japan lett kan falle under klassifiseringen "nerdete." Med forkjærlighet for fantasy, data, film, spill og lignende er dette kanskje ikke så rart. Desto større er derfor muligheten for at et høydepunkt med den kommende Japanturen blir ferden til Akihabara.

Akihabara er en sagnomsust bydel blant japanske otaku (otaku=fanboy, ekstremgeek). Ikke bare er bydelen gjenganger i flere manga- og animeserier. Det er også en bydel hvor man kan finne alt mulig nerderelatert. Her snakker vi om alt fra gammelt spillutstyr og maskiner til servicetjenester hvor kvinner kler seg ut som din favorittkarakter fra en anime- eller spillserie og blir med deg på shopping (din egen cosplay maid, med andre ord). Med andre ord skulle tittelen "nerdenes Mekkah" være vel unt Akihabara.

Akihabara ble til og med nevnt i norske medier i fjor, om enn av en annen grunn. En knivdesperado kjørte en leiebil inn i folkemengden i Akihabara, før han hoppet ut og begynte å stikke vilt rundt seg med kniv. Syv mennesker døde og ti ble såret. Dette satte sitt preg på det japanske folk og medier i fjor, og har på mange måter likhetstrekk med skolemassakrene vi ser i USA og Europa.

Heldigvis er slike episoder på ingen måter vanlige. Det skal derfor bli litt av en opplevelse å besøke bydelen. For å gjøre besøket mer likt en pilegrimsreise, har jeg foreslått følgende handlinger mens vi er i bydelen:
*Finne en flott og stor butikk, for så å gå rundt den syv ganger.
*Løpe opp og ned hovedgata i Akihabara.
*Finne et åpent område og stå i solsteiken hele dagen uten dekke eller drikke (skulle ikke være så vanskelig i 15 grader).
*Finne en statue av en spillskurk (f.eks. Bowser, Ganondorf eller Sephiroth) og kaste stein på den.

Alternativt ikke. Men det hadde vært moro å prøve.

Til slutt et bilde jeg fant da jeg søkte på Akihabara. Stormtrooper, cat-eared maids og Firefox-klær på et og samme bilde...svært illustrerende for Akihabara, spør du meg.


Følg med videre på Takanobu's Tokyo Tales. Neste gang skal jeg skrive om Hanshin Tigers, Kobes baseballag, og hvorfor de endelig kan vinne serien i år.

Om dataspilleres tendens til vold.

Hvorfor?
Vi har alle fått det med oss. En ung gutt på 17 år tar til våpen, kjører til skolen han går på og butikker i byen, tar livet av mange tilfeldige og uskyldige før han tar sitt eget liv (eller ble skutt; her opererer man under tvil). Skolemassakrer har siden Colombine blitt noe vi føler kommer oftere og oftere, men som overrasker oss hver gang. Spørsmålet som alltid melder seg i etterkant er: Hvorfor?

Man søker å finne årsak for slike hendelser. Slikt er naturlig. Da kan man være villig til å gå til hva vedkommendes hovedaktivitet var og tillegge dette skylden. Det fortelles Tim Kretschmer spilte mye skytespill, deriblant Counter-Strike. Ergo må det ha vært dette som trigget ham til å skyte. Andre skolemassakre-gjerningsmenn har jo også spilt skytespill, så da må det jo være noe i det.

Eller er det virkelig så enkelt? Er det virkelig slik at tv-spill avler vold? Så hard og brutal vold at de som spiller blir følelsesløse vesener som kan tillate seg å gjøre hva som helst?

Litt statistikk
La oss se på en tendens her. De fleste skolemassakrer vi har hørt om, har skjedd i USA, Tyskland og nylig også i Finland. Unge gutter i disse landene spiller mye spill, det er sant. Det samme gjør også unge gutter i land som Norge og Japan. Hvordan kan det da ha seg at ingen av dem klikker i vater og plaffer rundt på skolene sine? Norge kan man kanskje forstå, så lite land som vi er. Men japanere er antakeligvis det mest dataspillende folket i verden. Hvordan er det med drap utført med skytevåpen der? I 2007: 20. I 2006: 2. Det er tall totalt for Japan for et helt år.

Hvordan kan dette ha seg? Er ikke japanske gutter like glad i å spille skytespill som amerikanere? Jo, mye tyder på det. Hvorfor går da ikke japanske gutter mer amok? Kan det kanskje ha noe med tilgjengeligheten på skytevåpen å gjøre? Våpenkulturen?

Nå skal det jo sies at drapstragedier kan foregå på andre måter. I fjor opplevde japanerne en slik i Tokyo-bydelen Akihabara, hvor en 25-årig mann kjørte en varebil inn i en folkemengde, for så å ta en kniv og stikke vilt rundt seg (se her og her).

Sosiale utskudd
Men tilbake til saken, nemlig skolemassakrer. Kan man si at det er så enkelt at en enkeltfaktor er det som utløser tragediene? Eller ligger det noe mer bak? Et mer komplekst bilde, kanskje?

Knivmannen i Akihabara, Kretschmers i Tyskland og Saari i Finland - samt andre skoledrapsmenn - ser ut til å ha mer til felles: De virker alle til å ha hatt en følelse av mislykkethet. Følelsen av å ikke strekke til. Å ikke tilfredsstille samfunnets krav til en. Å være et utskudd i venneflokken, skolegården, arbeidsplassen. Å ikke være populær nok blant jevnaldrede og det andre kjønn. Hva med disse faktorene? Kan de ha spilt inn?

Et annet spørsmål er hva som kommer først: Sank disse guttene inn i spillenes isolerte verden fordi de allerede var utskudd, eller ble de utskudd fordi de sank hen til isolasjon? For i den grad disse guttene har spilt spill, så har det vært på et overdrevet nivå og nærmest tvangsmessig nivå. Hvis det nå var slik at de falt hen til spill fordi de var sosiale utskudd, burde man ikke da ha sett dem? Hjulpet dem? Tatt tak i dem, vært en venn for dem, vist dem kjærlighet?

En faktor ved spill er at de gir mestringsfølelse. Om man er dårlig til alt annet her i verden, kan man ofte finne mestringens gode følelse i spill. Om man i tillegg spiller onlinespill, får man ofte ros for sin gode innsats. Burde man ikke da hjulpet de som har et avhengighetsproblem på dette området med å finne en egenskap de mestrer i den virkelige verden også?

Andre media
Mange påstår at spill har en veldig høy påvirkningsfaktor. Til det vil jeg si: Ja, selvsagt har de det. Men gjelder dette spill mer enn andre media? Hva med film? Tegneserier? Litteratur? Internett? Musikk? Nyheter?

Alle impulser vi mottar fra verden, påvirker oss i en eller annen grad. Spørsmålet blir så: Hvordan velger vi å tolke dem, og hvordan velger vi å respondere dem? Fordi man etterhvert får en større verdensforståelse, bedre tolkningsrammer og flere egenskaper til å forholde seg til ting på, har vi aldersgrenser innenfor film og spill. Hvorfor? Jo, fordi en seksåring vil ha en helt annen forståelse av et krigsspill/-film enn en 16-åring. Han har lært seg å respondere til inntrykkene spillet/filmen gir.

Vold er ikke noe positivt i utgangspunktet. Men det er en integrert del av vår verden. Det er nå tross alt slik mennesket oppfører seg. I formidlingen av historier om mennesker man vil skal oppfattes som reelle og virkelige, tar man derfor i bruk vold som virkemiddel. Spørsmålet er hvordan dette blir behandlet. Gladvold er ingen tjent med.

Men også noe som dagligdags som nyheter er i bunn og grunn fylt av vold. Folk reagerer også forskjellig på historier om krig, ødeleggelser, seksuell utnyttelse, massakrer osv. Noen blir helt emosjonelle av selv den minste beretning, andre igjen blir helt apatiske. Det er naturlig at reaksjonene er forskjellige, fordi mennesker er forskjellige.

Avslutning
Er dataspill en avgjørende, utløsende faktor for slike tragedier som man har sett i Tyskland, USA og Finland? Høyst tvilsomt. Hvis det var tilfelle, hadde vesentlig flere vært i faresonen for å bli drapsmenn (meg selv inkludert). Kan det være en bidragsgivende faktor? Kanskje, i likhet med andre medier og samfunnsfaktorer. Har sosiale forhold og ens eget selvbilde i forhold til samfunnet noe å si? Antakeligvis er det her vi må gå for å finne hovedårsakene. Hvis det så er tilfelle, er det ikke da vår oppgave å hjelpe dem?

Jeg vet dette vil høres sykt og avskyelig ut for mange, men det er tider da jeg kan ha medfølelse i slike saker. Ikke bare med ofrene og de etterlatte, men også for drapsmennene. Det har vært tider i min egen oppvekst hvor jeg har følt meg utenfor, mindreverdig og ikke verdt andres oppmerksomhet, vennskap eller respekt. Men jeg har vært heldig. Jeg har hatt noen gode, normale venner. Jeg har felt utenfor det virtuelle livet hvor jeg har mestringsfølelse. Og jeg har en stor Gud som elsker meg høyere enn noen på jord kan, og vært så heldig at jeg har fått vite dette og tatt det til meg. Hvis ikke dette var på plass, hvem kan si hva slags menneske jeg hadde vært idag, eller hvor i verden jeg hadde vært.

Mennesker blir ofte skremt av menneskelig grusomhet. Kanskje fordi vi alle er en del av menneskeheten, og vet at det kunne vært en selv om forholdene hadde vært tilstede?

PS: Som noen kanskje har klart å lese mellom linjene, så er dette et tema som engasjerer meg. Dette er ikke bare en blogpost jeg skriver for å forsvare min egen spilling eller lignende, men noe som jeg føler er viktig å snakke om og diskutere. En annen tendens er at når engasjementet øker, bærer ofte strukturen i posten preg av det. Det siste føler jeg det er på sin plass å beklage.

Takanobu's Tokyo Tales: Japanske hotell, del II

Som tidligere lovet kommer her en ekstra presentasjon av det tredje hotellet vi skal bo på. Det vil si, vi vet ikke helt eksakt hvilket hotell det er eller hvor det ligger. Men vi vet hva slags hotell det skal være. Det er snakk om et kapselhotell/Capsule Hotel.

Kapselhotell er, såvidt jeg vet, et særjapansk fenomen (sammen med Love Hotels, men jeg kan forsikre dere om at vi ikke under noen omstendighet har tenkt oss på et slikt et). Derfor regner jeg med at det krever en aldri så liten forklaring.

Et kapselhotell kan beskrives som et hotell hvor selve rommet kun består av et lite avlukke på 1 X 1 X 2m. Man finner også som regel flere av disse avlukkene stablet oppå hverandre. Assosiasjonene til en oppbevaringsboks er med andre ord svært lette å trekke. Inni "rommet" har man ofte TV, radio, dimmelys, vekkerklokke o.l. Pysj og toalettsaker kan være inkludert, men det er ikke alltid en garanti. Ellers pleier slike hotell å ha noen fellesareal som bad, oppholdsrom, lobby, bagasjeoppbevaring etc.

Idéen med kapselhotell er i utgangspunktet å tilby et sted å sove for forretningsfolk som ikke rakk siste toget hjem. Da trenger man jo stort sett ikke annet enn en seng, så hvorfor ikke gjøre senga til selve rommet? Hva annet trenger man egentlig et hotellrom til, når Japan tross alt tilbyr det beste innen offentlig bad til en billig penge?

Om noen fremdeles skulle være forvirret over hvordan et kapselhotell ser ut, kan dere ta en kikk på denne presentasjonsvideoen. Akihabara Capsule Hotel ser forøvrig ut til å være et aktuelt hotell for oss siste natta i Tokyo, ettersom Akihabara er en sentral del av Tokyoturen.



Følg med på Takanobu's Tokyo Tales. Neste gang tenker jeg å skrive om Akihabara, en bydel i Tokyo som ifølge mine egne ord må betegnes som "nerdenes Mekka."

Takanobu's Tokyo Tales: Japanske hotell.

Det spesielle med den Japanturen jeg skal på denne gangen, er at denne gangen skal jeg ikke bo hos kjente, menigheter, familie e.l. Denne gangen står jeg og mine reisefeller på fullstendig egne bein. Da må man som kjent ha et sted å bo. Og det er som kjent ikke alltid like enkelt. Men, heldigvis har man kontakter som gir deg gode råd om hvor man kan bo billig.

I Kobe blir vår residens Hotel 1-2-3 Kobe, et hotell i den såkalte 1-2-3-kjeden (som jeg aldri har hørt om før; kanskje ikke akkurat Japans svar på Thon, men dog). Hotellet ligger nært Kobe sentrum (slik jeg lokaliserer det), og er dermed på kjent grunn. Det skal ikke bli vanskelig å finne frem derfra. Nå blir vi tre mann på hvert rom, men ettersom vi ikke regner med å bruke rommene noe særlig som oppholdsrom under turen skulle det gå bra. Frokost er dessuten inkludert. Hvilken glede. Pris? På våre rom blir prisen ca. 200 kr pr.pers. pr.natt. Ikke dårlig med tanke på den høye yenkursen om dagene.

Når vi forflytter oss til Tokyo må vi naturlig nok skifte hotell. Tokyo er verdens største by, og derav også en av verdens dyreste. Hotellrom ikke ugunstig langt unna bykjernen kan fort komme opp i 400-500 kr pr.pers, selv på tomannsrom. Heldigvis finnes det en mulighet for den som ikke er for kresen: Hostell, eller ungdomsherberge om du vil. Vårt valg (eller teknisk sett mitt valg, siden det er jeg som har tatt ansvaret for å ordne slike ting) falt på Khaosan Tokyo Guest House. Tidenes mest rotete nettside, men de reklamerer seg som cheapest hostel in Central Tokyo. Ikke dårlig. Her er vi nær de fleste sentrale bydeler i Tokyo via T-bane, og bor for under 200 kr natta pr.pers. Herved er det bevist at det å bo i Tokyo som turist trenger ikke være dyrt.

Følg med på Takanobu's Tokyo Tales. Neste gang skal jeg presentere det tredje og siste oppholdstedet, ettersom fenomenet Capsule Hotels kan kreve en ekstra forklaring (og er verdt en egen post).

Watchmen

I sin klassiker Staten filosoferer Platon over tanken: Hvem skal vokte vokterne/who watches the watchmen/quis custodiet ipsos custodes? Dette er grunntanken i den svært så annerledes superheltfilmen Watchmen.

La dere advare før dere leser denne posten: Jeg har ikke lest den originale tegneserien bak filmen. Mine tanker rundt filmen blir derfor først og fremst rettet mot filmen i seg selv, og ikke på troverdighet i forhold til original m.m. (og da håper jeg å ha forklart meg for ihvertfall én entusiastisk Alan Moore'ist).

Watchmen er basert på den store tegneserieforfatteren Alan Moores (V for Vendetta) serie fra 80-tallet. Vi blir kastet inn i et USA hvor superhelter ble et ganske vanlig fenomen rundt 30- og 40-tallet i dets kamp mot kriminalitet. Takket være heltenes hjelp vant også USA Vietnamkrigen, noe som gjorde det mulig for Nixon å bli gjenvalgt igjen og igjen. Men det var den gang. Etter forbudet mot ansiktsmasker ble innført har superheltene etterhvert trukket seg tilbake. Når en av de forhenværende heltene plutselig blir drept blir likevel de gjenværende kalt frem fra skyggen og må finne sin plass i en kompleks verden hvor atomkrig truer.


Det er ingen typisk superheltfilm vi snakker om her. Superheltene har kanskje superkrefter, men det hindrer dem ikke i å oppføre seg svært forskjellig. Noen har en svært bestemt mening om rett og galt. Andre er helt apatiske eller bøllete i sin framferd. Laster er heller ikke ukjent i Watchmen - hvordan kan man vel unngå å falle for det andre superheltkjønn med så mye tettsittende latexklær? Det er ikke lett å utpeke noen helteskikkelser i Watchmen, noe som kan regnes som både en styrke og svakhet.

Settingen i filmen er satt til 1985. Atomtrusselen er sentral i filmen (og i tegneserien, slik jeg har forstått det). Hvordan takler man å leve med den stadig overhengende atomtrusselen over seg? Hvordan skal superheltene forholde seg til dette? Det er sant at noe av den største atomtrusselen er kanskje borte i dag i forhold til 80-tallet, men Watchmen klarer å formidle denne knugende følelsen på en god måte. Det er god 80-tallsnostalgi kledd i 2009-drakt. Særlig morsomt er det å se portretteringen av kjente politikere fra 70- og 80-tallet (man kjenner umiddelbart igjen både Richard Nixon og Henry Kissinger). Mye er gjort tidsriktig i filmen, som bruk av datautstyr (lenge siden jeg har sett en floppydisk før filmen) og valg av musikk (høy nostalgifaktor). I forhold til det siste skal filmen ha ros for bruk av Mozarts Requiem på sitt klimaks.

Regissøren av Watchmen er Zack Snyder, mannen bak 300. 300 var en film jeg overhode ikke likte, til tross for til tider imponerende bruk av visuelle virkemidler. Snyder har tydeligvis lært mye av 300, og det er lett å kjenne igjen stilen hans i Watchmen, hvor den er brukt til det bedre. La gå, det er fremdeles litt vel mye vold og grafisk fremstilling av det seksuelle for min smak, men det hele er kledd i en mye penere drakt i Watchmen enn det var i 300. At grunnen til dette er vesentlig bedre grunnmateriale, og at det av den grunn er Alan Moore som skal ha rosen og ikke Zack Snyder, skal vi ikke se bort ifra.


Totalt sett er Watchmen en interessant filmopplevelse. Den første halvtimen snegler seg forbi (så sent at min Watchmen-beleste kinovenn sovnet), men deretter bygger det hele seg opp. Filmen er likevel meget spesiell, og kommer ikke til å stå på prioriteringslista for Blu-Rayinnkjøp. Men tegneserien vil jeg gå til anskaffelse av.