Om Fjellhaugturneringer.

Årets to miljøarbeidere på Fjellhaug (nye stillinger fra i år av) gjør en fin jobb når det gjelder sosialiseringen på bygget. F.eks. ble det på torsdag arrangert Fjellhaugturnering i Mario Kart. Etter noen samtaler om hvordan det skulle gjøres, ble det enighet om at rundene skulle spilles både på Mario Kart 64 og Mario Kart Wii. Innledende og avsluttende runde på N64, resten på Wii. Slik skulle en finne ut hvem som virkelig var den store Mariokart-spilleren på Fjellhaug.

Og for å gjøre en lang historie kort: Jeg vant. Endelig kom altså min NM-deltakelse i Mario Kart 64 i 2000 omsider til nytte for noe.

Noen dårlige bilder følger, flere kommer kanskje senere når jeg får snakket med C.E. i idrettsklassen.

Mye folk.

Det var også mulighet for å spille Mario Kart Wii utenom turneringen.

Mario Kart engasjerer, ingen tvil om det. På storskjermen i bakgrunnen skimter vi Mario Kart 64 - det store nostalgispillet for mange.

Premien.

Magnifive Strikes Back.

Trodde du at Magnifive var borte for godt bare fordi vi ikke har hatt flere opptredener siden vår store konsert i februar?

Tro om igjen. Idag øvde denne gjengen for første gang på flere måneder.


Grunnen til den lange pausen har ikke vært interne stridigheter, utbrytere eller kommersiell fiasko. Eller, på en måte er stikkordet utbryter ikke helt feil. Vår tidligere trommis Øyvind Hodneland fikk innkalling til militæret og måtte takke for seg. Dermed har vi vært på desperat jakt etter en ny trommis. I helga klarte endelig Hallvard å få et positivt svar fra Yngve Giljebrekke, vår redningsmann. Dermed har Magnifive omsider konstituert seg på nytt. We're back in town, baby!

Hva har vi øvd på? Jeg kan røpe at Stevie Wonder var dagens artist. Når blir konsert? Det kommer vi tilbake til, men stedet du får vite det først er på denne blogen. Følg med.

For nostalgiens skyld kjører jeg litt mimrebilder fra den forrige konserten. Åh, som jeg gleder meg til den neste:-)

De siste spill, 3/3: Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty

Siste post i den siste ukas spillserie blir om det siste spillet jeg har gjennomført, nemlig Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty. Mitt første møte med Metal Gear Solid-serien kom egentlig ganske sent, nærmere bestemt i fjor. Da spilte jeg Gamecube-remaken av Metal Gear Solid, som opprinnelig kom ut på den første Playstationmaskinen. Førsteinntrykket var særdeles bra, for å si det sånn. Spillet var helt etter mitt hjerte: Et snikespill med en tøff hovedperson, der du strent tatt ikke må drepe noen som helst dersom du ikke ønsker det for å klare spillet. Ikke helt ulikt Splinter Cell-serien, for dem som kjenner den. Den store forskjellen er likevel Metal Gear Solid-seriens (MGS) tendens til å ha et sterkt fokus på teknologi, etikk, eksistensialisme, filosofi og undring over hva som gjør et menneske til et menneske. Spillene ligger dessuten, med alle sine mellomsekvenser (cut scenes), nærmere film enn spill på mange måter. Vi snakker altså om cinematiske spill.

Men nok om MGS på det generelle plan. Hva med selve MGS2?

Metal Gear Solid 2 finner sted to og fire år etter hendelsene i MGS1. PÅ nytt snakker vi infiltrering av terrorist-befestede områder, hvor lederskapet består av superskurker med paranormale evner eller sære egenskaper (uten at sistnevnte er paranormale). Spillet begynner bra. Igjen får vi kontrollere den store spillhelten Solid Snake (bildet), mannen som er klonet av historiens beste soldat og som elsker å bruke pappesker til å gjemme seg. Igjen er det kampene mot de fryktinngytende kampmaskinene Metal Gear som står i fokus, denne gangen Metal Gear Ray som er produsert av US Marine. Men, som alltid i MGS, så er dette bare begynnelsen på noe som skal vise seg å være langt mer komplekst og innviklet. Ikke helt ulikt historien i de fleste Final Fantasy-spill, altså.


Så langt alt vel. Men så, ca to-fire timer ut i spillet (ut ifra hvor flink og effektiv du er), skjer den store omveltningen som fikk MGS-fansen til å splitte seg. Vi snakker pro-Raiden og con-Raiden. For ut i spillet gjør vi plutselig et hopp to år lenger frem i tid (til 2009), og nå er det ikke Solid Snake vi får spille som lenger. Faktisk får vi ikke spille som Solid Snake resten av spillet. I stedet dukker den nye figuren Raiden (bildet) opp. Og la oss konstantere det først som sist: Raiden er ikke akkurat Solid Snake, snarere tvert imot. Han er en fersking som ikke har anelse om hva det er han driver med, og som langt ifra har samme stilen som Solid Snake. Personlig sitter jeg igjen med en halvveis følelse av å ha blitt snytt, som bare fikk spille innledningsvis som Snake. I begynnelsen mislikte jeg bare Raiden, selv om jeg fikk kanskje noe mer sans for ham utover i spillet ettersom har gir mer og mer uttrykk for å ha bein i nesa han også.

Raiden satt til side, så er MGS2 akkurat slik det skal være. Mye tøff teknologi. Sniking. Utrolig gode karakterer. Et plot som stadig utvider seg. Fabelaktig musikk fra Harry Gregson-Williams (en av bakmennene til The Rock-soundtracket). Og den mest intrikate komnspirasjonsteorien du har vært borti siden du første gang hørte om Frimurerne og Illuminati. Alt stemmer, rett og slett. At spillutvikleren Hideo Kojima er blitt et av spillindustriens største navn er vel fortjent.

Når jeg spilte MGS2 kunne jeg selvsagt ikke la være å tenke på denne stripa fra en av mine yndligsnettserier, Megatokyo. Det får bli konklusjonen på dagens skriverier.