De siste spill, 2/3: Star Wars: The Force Unleashed

Det var nærmest ikke måte på hvor begeistret jeg var når jeg endelig fikk kloa i Star Wars: The Force Unleashed i september. Endelig skulle jeg få spille et spill der jeg kunne gå fullstendig bananas med The Force ("kraften" blir et litt for tamt begrep, så i denne posten holder jeg meg til det engelske originalbegrepet), uten å måtte tenke på konsekvenser om man var/ble snill/slem. Svarte spillet til forventingene? Tja...

Star Wars: The Force Unleashed (TFU) er uten tvil et av spillhistoriens mest forventede spill, sett i Star Wars-sammenheng. Kunne vi endelig forvente et spill på høyde med Knights of the Old Republic, der grafikken var pimpet opp til det superbe? For fysikkmotoren i spillet har det vært mye snakk om. Her skulle alt kunne ødelegges, og her skulle enhver ødeleggelse opptre på en naturlig måte. Plukker du opp en Stormtrooper skal han selvsagt famle etter nærmeste stedet han kan ta tak i. Eller, slik er det i det minste på promovideoene. Sjelden har jeg blitt mer snytt for fysikk enn i tilfelle TFU.

For å ta det "mest uvesentlige" først, grafikken. (grafikken er selvsagt ikke det viktigste i et spill, men det betyr litt likevel). Vi har som sagt blitt lovet grafikk og grafikkmotor uten like, og ikke fått det. Kan hende dette ikke er tilfellet på PS3 og X360; det må jeg få testet ut selv ved en anledning. Men grafikken i Wii-utgaven er rett og slett på mange måter elendig. Det ser rett og slett ikke ut som et Wii-spill. OK, greit, i selve spillsekvensene er grafikken adekvat. I klippscenene ser grafikken derimot ut som et spill fra Gamecubes tidlige alder. Vi snakker detaljløse konturer, platte farger og elendige ansiktsuttrykk (om vi i det hele tatt kan snakke ansiktsuttrykk i det hele tatt, disse endres jo så godt som aldri). Fysikkmotoren er heller ikke den store saken som jeg hadde håpt på. Angivelig er fysikkmotoren i Wii-utgaven kuttet ned til en tredjedel av PS3/X360s, og det merkes. Ødeleggelsene blir fort repetative, i de tilfeller ting faktisk lar seg ødelegge. For første gang på lenge misunner jeg nesten de som har PS3/X360 og som kan kjøpe dette spillet med høydetaljert grafikk.

På den andre siden får Wii-spillerne ta del i to svært gøyale ting: Historien og bruk av the Force. Den første får alle TFU-spillere ta del i, den andre blir ekstra moro for Wii-spillere. Historien er faktisk ganske underholdende, engasjerende og velplassert i Star Wars-universet. Å spille som Darth Vaders hemmelige lærling, hvis eksistens er ukjent for alle, blir fort en underholdende affære. Husk: En Sith må før eller siden svike og forråde, både sin mester og sin lærling. Med tanke på dette er det synd at spillet er ferdig på under ni timer (ja, det er meget kort).

Det mest gledelige med Wii-utgaven er likevel den unike muligheten til å leke deg med the Force. Sving Wiimote for å bruke lyssabel. Trykk inn en knapp og sving Wiimote, så slenger du lyssabelen inn i motstanderen. Slå Nunchuck-kontrollen inn mot TVen for å bruke Force Push. Trykk på Force Lightning-knappen rett etterpå for å zappe Stormtroopers med Force Lightning. Her er det åpent for muligheter. Greit nok, presisjonen er ikke alltid like god, og lyssabelfektingen bærer preg av repetisjon som følger av Wiis begrensninger. Men at det slår ren button mashing, det er det ingen tvil om.

I tillegg har Wii-utgaven av TFU en multiplayermodus der man duellerer mot hverandre. Jeg har ikke prøvd denne selv enda, men det sies at denne skal være veldig dårlig. Det er visstnok nærmest ingen forskjell hvilken karakter du velger, og at det hele bare blir kaotisk ganske fort. Time will show.

Star Wars: The Force Unleashed er til tider et underholdende, til tider et frustrerende spill. Historien, ålreit bruk av Star Wars-musikken og Wiis muligheter for å bruke the Force bidrar til det første. Grafikken og elendig kontroll av kameravinkel bidrar til det andre. Resultatet blir at spillet ikke ble helt den store gleden som jeg hadde håpt. Med det sagt, så kan likevel spillet anbefales. Bare vent til det synker litt i pris. Mens du venter på det kan du jo spille Knights of the Old Republic, som fremdeles sitter trygt på tronen som tidenes beste Star Wars-spill.

De siste spill, 1/3: Final Fantasy VII

Skrivelysten er omsider tilbake. Dermed er det på tide å skrive om den siste tidens spill, siden jeg har lovet diverse venner både i øst og vest å gjøre dette. Siden jeg er et systemmenneske, begynner jeg med det spillet jeg ble først ferdig med, nemlig Final Fantasy VII (FFVII).

FFVII er på mange måter en kultklassiker innenfor spillmiljøet. Du skal ikke ha spilt lenge før du hører om Final Fantasy-spillene, og blant dem blir ofte FFVII trukket frem. Er dette spillet fra 1997 så bra som folk påstår?

FFVII kjennetegnes ved at det er det første av FF-spillene som har en "moderne" setting, istedenfor den klassiske middelalder-fantasy-settingen spillene hadde hatt så langt (og som veldig mange rollespill fremdeles har). Nettopp settingen er et av spillets sterkeste sider. Den store industribyen og dystopiet Midgar er et nydelig eksempel på hvordan en mørk, hyperindustrialisert og totalitær industriby skal se ut. I dette mørke dystopiet er det megakorporasjonen Shinra pumper ut livskraften i planeten for å gjøre det om til energi. I denne settingen er det terrororganisasjonen AVALANCHE, med Cloud Strife i rekkene, dukker opp. Men, som med alle andre FF-spill, så er denne introduksjonen til handlingen bare toppen av isfjellet/skallet på eplet/atmosfæren på kloden (kall det hva du vil).

Karakterene i spillet har jeg særdeles sansen for. Så godt som alle karakterene du kan spille som er likandes på sin måte. Du har de røffe, sympatiske, stilfulle og de som bare er tøffe på alle måter. At karakterene er gode gjelder dog ikke bare de spillbare karakterene. Også skurkene og andre NPCs er bunnsolide. Ja, så gode er mange av karakterene at man kunne laget film av dette (hei, vent litt, det har de jo allerede gjort!). Fremst i denne rekken står selvsagt überskurken Sephiroth, spillantagonisten som trolig har det tøffeste musikktemaet i spillhistorien. Sephiroth er akkurat så hensynsløs og sprøyte gal du håper en spillboss skal være. I tillegg blir hele vendettaen mot ham ganske personlig utover spillets gang (da tenker jeg selvsagt på denne spoilerscenen).

Musikken er en annen styrke i spillet. Nobuo Uematsu er vel strengt tatt genial, det har jeg aldri vært i tvil om. I FFVII får han virkelig vist hva han duger til, med en herlig variasjon av sjangre. Sephiroths kamptema har jeg allerede trukket frem, og på det generelle plan har spillet svært passende og engasjerende musikk. Selvsagt går man lei av noen av temaene, men slik er det nå engang med repetativ musikk.

Spillet er likevel ikke perfekt. Det grafiske er en ting. FFVII er svært varierende på grafikk. Det er vesentlig forskjell på grafikken i mellomsekvensene og i selve spillet. Dette ødelegger noe av flyten i spillet, det ødelegger noe av spillfølelsen. Akkurat på dette punktet glimter jo Legend of Zelda: Ocarina of Time til, og med tanke på at Ocarina of Time bare kom ut ett år senere synes jeg sammenligningen er vel begrunnet.
En annen ting er ustabilitet. FFVII var et tidlig spill på Playstation, og det merkes dessverre. Ustabile discer, konsoll-barnesykdommer og denslags må bare trekke ned, da det ødelegger helhetsinntrykket. Her var kanskje jeg uheldig som fikk låne et spill som kanskje hadde noen hakk i seg, men likevel trekker det ned.
Det tredje og siste er helhetsinntrykket av spillet. For til tross for at FFVII er genialt, gir den meg ikke den samme følelsen som FFX gjorde. Noe av grunnen er kanskje at enkelte av oppdragene i FFVII rett og slett føles unødvendige i forhold til historiens progresjon. Et annet element som kan være årsak til dette er at jeg føler at siste halvdel av spillet ikke er like engasjerende som første halvdel.

Er FFVII bra? Definitivt. Hører det hjemme blandt spillhistoriens høydepunkt? Absolutt. Er det best av FF-spillene? Her vil nok meningene variere, men i mitt sinn er svaret nei. Nest best, ja, men i kampen mot FFX taper FFVII. Om den beryktede remaken - dersom den noen gang kommer - får bukt med de overnevnte problemene, kan jeg heller ta en ny vurdering.

Terminator: The Sarah Connor Chronicles

Det er ikke lenge siden jeg første gang så Terminator-filmene. Faktisk har jeg bare sett dem en gang hver, og det innenfor det siste halvannet året (takket være Hallvard og Even). Likevel må jeg si at jeg snart ble fascinert av konseptet: Menneskeheten står på randen av utryddelse. Maskiner driver utryddelseskrig mot menneskene. Frigjøringshelten John Connor står frem. Maskinene bruker sitt nye våpen, tidsmaskinen, til å sende en maskin tilbake i tid for å drepe frigjøringshelten før han blir en helt. Frigjøringsbevegelsen sender tilbake sine egne for å beskytte den store helten. Kiss kiss, bang bang! Osv osv.

Egentlig er historien i Terminator ganske enkel. Man kan også diskutere hvor logisk holdbar hele konseptet egentlig er. Det kan også diskuteres hvorvidt fremtiden egentlig vil bli forandret ved å forandre fortiden, eller om det vil oppstå en parallell tidslinje (gjerne kjent som bestefarparadokset). Dette er kompliserte tema som utdypes ytterligere i andre filmen, som Déjà Vu og Twelve Monkeys (sistnevnte en perle av en film). Det som likevel gjør Terminator så bra, er hvordan James Cameron under produksjonen av de to første filmene valgte å nærmest gi blaffen i alt dette. Terminator er filmer som er lagd for å være tøffe. Punktum.

Terminator har det siste året fått en ny oppsving med tv-serien The Sarah Connor Chronicles (SCC). Dette skjer som en slags oppvarming til gjenopplivelsen av filmserien, som kommer med et nytt tilskudd neste år, Terminator Salvation (med Christian Bale som John Connor og uten Arnold i noen av rollene). Mange er skeptisk til om Terminator lar seg lage uten Arnold. Dette er vel noe av det SCC prøver å vise faktisk er mulig.

Handlingen er lagt til mellom Terminator 2 og 3. Sarah og John Connor er på stadig flukt fra eventuelle terminators som måtte komme fra fremtiden. Judgement Day, som de i toeren kjempet for å forhindre, har likevel ikke blitt forhindret. Judgement Day er bare utsatt fra 1997 til 2011. Fremtiden er altså ikke endret nok. Dette fører til at to nye terminators blir sendt til fortiden fra 2029 - en "god" terminator ved navn Cameron (spilt av Summer Glau, se bildet), og en "ond" i Garret Dillahunts skikkelse. For å fullføre kanselleringen av Judgement Day tar Cameron med seg John og Sarah med i tid fra 1999 til 2007. Dermed er det duket for jakten på Skynet, datamaskinen som i 2011 erklærer atomkrig mot menneskeheten. Forvirret?

Serien har absolutt et potensiale. Det er en spennende historie de kunne fortalt. Dessverre skjer ikke dette i serien. Der Terminator var full av enkel men god 80-tallsspenning, og der hvor Terminator 2: Judgement Day var en særdeles god actionfilm med imponerende spesialeffekter, er SCC ingen av delene. Det hele begynner nokså greit, men etterhvert blir det bare klart hvor lite serien har å stille opp med. Historieprogresjonen er lite spennende, og det er sjelden du har brydd deg mindre om menneskehetens skjebne. Det er også altfor mange hull i serien, hull som de ikke har lovt vil bli tettet igjen med den kommende filmen.

Det som kanskje er mest trist, er likevel rollebesetningen. Med den kultstatus Terminator-serien har fra gammelt av, er det store sko skuespillerne i serien skal fylle. Og det er her det hele ramler sammen. Lena Headley klarer på ingen måte å levere som Sarah Connor; hun er ikke i nærheten av Linda Hamiltons originale tolkning engang. Enda verre er Brian Green i rollen som Kyle Reeses bror, Derek (altså Johns onkel). Makan til uengasjert og monoton fyr skal du lete lenge etter - han er endatil verre enn Orlando Blooms rolle i Kingdom of Heaven. Det eneste lyspunktet slik sett er Summer Glau (bildet) som "snill" terminator, men selv om Summer er en god skuespiller på et generelt plan (alle som har sett det som kanskje er min favorittserie, Firefly, vet hva jeg snakker om) passer hun bare ikke inn som en terminator. Hun har rett og slett ikke terminator-ånden/aurauen/feelingen/kall-det-hva-du-vil, selv om en får herlige Serenity-flashback å se kampscenene med henne. Men det er dessverre ikke nok. Selv for Terminator-fansen blir dette for lite og for enkelt. Vi vil ha mer av det som gjorde Terminator bra i utgangspunktet.

Kan Terminator klare seg uten Arnold? SCC gjør i hvert fall ikke det. Det blir spennende å se om Terminator Salvation gjør en bedre jobb. Jeg velger å ikke avskrive den filmen før jeg har sett den, men må innrømme at SCC har gjort meg en smule mer skeptisk.