Siste halvårets spill.

Med tanke på at det begynner å bli en stund siden forrige rene spillpost her på blogen - og fordi jeg har fullstendig idétørke i forhold til blogposter for tida - må vi ha en lengre oppdatering på spill jeg har syslet med det siste halve året eller så. De som gir deng i slikt hopper selvsagt over hele greia og håper på bedre tider. Rekkefølgen blir noe krongelete og ukronologisk, men vi kjører på:

Star Wars: Knights of the Old Republic
Utvikler: BioWare Inc. (2003).
Plattform: PC.

Best! Star Wars Game! Ever! Jeg tuller ikke, dette spillet må kunne regnes som det beste enkeltspillet jeg har spilt på PC. Nå skal det jo legges til at jeg har ikke spilt mye PC-spill opp gjennom årene, og har heller ikke datakraft til å ha spilt gjennom de siste store titlene som Crysis, Bioshock og Assasin's Creed (selv om jeg har prøvd alle sammen i noen grad). Men dette spillet er uten tvil et av de bedre Western RPGs som finnes, det vil jeg unektelig påstå. Engasjerende historie, kule valgelementer, personlighetsvalg (er du Jedi- eller Sith-spire?) og den kuleste roboten Star Wars-universet har sett på lenge. Tror jeg vil gå så langt som å plassere dette spillet på min topp 5-liste.

Super Mario Galaxy
Utvikler: Nintendo (2007).
Plattform: Nintendo Wii.

Aldri en Nintendomaskin uten et skikkelig Mariospill. Og det beste er at de er alltid ufattelig gode. Og engasjerende. Og humoristiske. Mario er et praktbevis på at en dyp og komplisert historie ikke er nødvendig for å lage et godt spill. Reis ut i verdensrommet med Mario og samle sammen stjerner, slik at du igjen kan gi Bowser dæng og redde prinsessa og dagen. Det som er den kule vrien med Galaxy er at gravitasjon er et relativt begrep, da mange av planetene og galaksene (solsystemene er vel kanskje litt bedre beskrivelse, men det heter galakser i spillet) er nokså små. Du går rundt, på siden og hopper opp i lufta for så å dras inn imot en ny planet/asteroide/stjerne. Bare pass opp for å dette i de svarte hullene, da er du ille ute.
At spillet har fullt ut orkestrert musikk er kanskje spillets sterkeste side, sett ifra musikerens perspektiv. Og veldig mye av musikken spiller på nostalgi fra de gamle Super Mario-spillene - noe hele spillet også gjør, forresten, men man merker dette mest i musikken. Har du Wii, så er det ingen grunn til å ikke skaffe seg dette. Enkel og god moro, med passe tidslengde.

New Super Mario Bros.
Utvikler: Nintendo (2006).
Plattform: Nintendo DS.

Plattformspill i den gode, gamle sjangeren. Om du vokste opp med gode gamle Super Mario Bros. og savner spill i denne stiler, er dette spillet for deg. Personlig har jeg kanskje blitt for glad i de litt dypere spillene til å kjenne på den helt store entusiasmen over denne typen plattformspill, men det er likevel god underholdning når man er på reisefot. Eneste savnet med spillet er at du kan ikke lagre når som helst, noe som er litt dumt med tanke på at det er på en bærbar plattform og nødlagringssituasjoner kan forekomme ofte.

Power Pro-kun Pocket 10
Utvikler: Konami (2007).
Plattform: Nintendo DS.

I barndommen var baseballspill den store gleden. Der kunne vi gjenskape proffligaen og spille favorittlaget (Hanshin Tigers) til seier mot erkerivalen (Yomiuri Giants). Når vi kom til Norge ble det plutselig litt tynt med tilgangen på baseball, både på skolen, tv og ikke minst på spill. Derfor var det moro under forrige Japanbesøk å på ny få fatt i et baseballspill. Spillet har en storymode på japansk som jeg ikke skjønner mye av (pga mine dårlige lesekunnskaper), men det er da heller ikke så veldig interessant. Det som er interessant er jo å spille skikkelige kamper med profflagene. Og det er jammen like moro og engasjerende nå som i barndommens fjerne år.

The Legend of Zelda: Phantom Hourglass
Utvikler: Nintendo (2007).
Plattform: Nintendo DS.

Zelda-serien er min ubestritte favorittserie når det gjelder spill. Derfor var det med spenning jeg tok for meg dette spillet, som fikk mye skryt både i Japan og i USA. Men helt ærlig ble jeg noe skuffet. Greit nok, spillet har en utrolig innovativ og original spillestil og kontrollsystem. Hvor mange spill må man rope inn i mikrofonen på DSen for at fiender med store ører skal krøke sammen i frykt? Eller blåse inn i den samme mikrofonen for å slukke fakler? Grafikken har jeg heller ingenting imot; jeg er faktisk en av dem som likte den grafiske stilen i The Wind Waker, og siden Phantom Hourglass er en direkte oppfølger av denne følger grafikken i samme stilen. Men genialt kontrollsystem til tross, historien og settingen var rett og slett ikke fengende nok. Og da mangler du mye av gleden med et Zelda-spill. Kanskje det er fordi Ganondorf ikke er med. Kanskje det er fordi spillet ikke er like mørkt som Twilight Princess og Majora's Mask. Ikke vet jeg. For all del, spillet lar seg spille gjennom og kan til en viss grad anbefales, men å kalle dette for det beste spillet i serien siden Ocarina of Time synes jeg da er litt drøyt.

Fire Emblem: Sword of Seals
Utvikler: Intelligent Systems (2002).
Plattform: Nintendo Gameboy Advance.

Fire Emblem har de senere årene blitt en annen av mine favorittserier når det kommer til spill. Taktisk turbasert fantasy-strategi, slikt liker vi. Sword of Seals er nokså gammelt, og det er en enkel grunn til at jeg ikke har spilt gjennom spillet før nå: Det har aldri kommet ut utenfor Japan. Ikke det at jeg ikke forstår japansk, men jeg er nokså dårlig på å lese dette språket. Derfor var det med glede at jeg mottok en fansubbet emulator-ROM fra fetteren min i påsken. Siden Sword of Seals er den handlingsmessige oppfølgeren til det første Fire Emblem-spillet jeg prøvde, har jeg lenge lengtet etter å spille Sword of Seals. Engasjerende, morsomt og ikke minst tidkrevende og vanskelig. Og joda, dette var et bra spill i ekte Fire Emlem-ånd. Bare synd at kvaliteten på oversettelsen var så som så.

Final Fantasy X
Utvikler: Squaresoft (senere Square Enix) (2001/2002).
Plattform: Sony Playstation 2.

Ikke mitt første møte med Final Fantasy (som var Final Fantasy III), men definitivt det beste. Musikken er slående vakker fra første stund, grafisk sett er spillet imponerende med tanke på alderen, og ikke minst er historien ufattelig gripende og trist. Spill som kan bevege en på en slik måte fortjener sin hyllest. Her er det ikke i tvil; Final Fantasy X står definitivt på min topp 5-liste. Blodfansen vil kanskje kritisere meg for å rangere Final Fantasy X over Final Fantasy VII, men det er en enkel grunn til dette: Jeg har knapt nok spilt FF VII. Inntil videre. Men jobber med saken.

Final Fantasy XII
Utvikler: Square Enix (2006/2007).
Plattform: Sony Playstation 2.

Et spill som har fått utrolig gode kritikker hvor det enn har blitt prøvd, og det nyeste av hovedtitlene i Final Fantasy. Og her er det mye vakkert å si, det er sant. Grafikken er slående, hovedpersonene er stort sett en glede å bruke, og det er mange muligheter i spillet. Kampsystemet fungerer stort sett bra (her har de bevegd seg bort fra den faste FF-formelen med turbasert kampsystem, og lagt seg mer på en Chrono Trigger-linje), men det tar så altfor lang til å venne seg til det. Å automatisere kampene med Gambit-systemet gjør som regel bare mer skade enn gavn. I tillegg er historien meget lang og kronglete. Du blir til tider nesten litt i tvil om hva det egentlig er du kjemper for. Dessuten synes jeg ikke frigjøringskamp er like gøyalt som å redde hele verden. I hvert fall ikke når det kommer til japanske RPG-spill. Men for all del, det er absolutt verdt å spille. Men jeg står fast på min uttalelse over om at FF X er det beste av FF-spillene jeg har spilt så langt.

Civilization IV: Beyond the Sword
Utvikler: Firaxis Games/2K Games (2007).
Plattform: PC.

Utvidelsespakke til Civilization IV, antakeligvis det mest vanedannende spillet jeg har på PCen. Da de solgte utvidelsen på Steam til $14, følte jeg at jeg måtte slå til. Hadde aldri fått det så billig i Norge. Beyond the Sword har mange stilige nye funksjoner, og gir mye mer til spillet enn det den første utvidelsen, Warlords, gjorde. Tilfeldige hendelser, spionasje, forretningsvirksomhet og en bråte med nye sivilisasjoner og ledere er noe av det Beyond the Sword kan friste med. Har ikke spilt utvidelsen så mye ennå, men mye tyder på at dette er lovende materiale.

Ellers har jeg jo tidligere skrevet om Super Smash Bros. Brawl (som kommer ut 27.juni i Norge, hurra!), Audiosurf og Mario Kart Wii (som er blitt det store partyspillet blant Fjellhaugboende klassekamerater), så det skriver jeg ikke om her. Og for dere som skulle lure: Ja, underlig nok får jeg tid til å lese og studere også midt oppi all spillingen. Og tid til sosiale ting også. M1 er faktisk ikke så veldig travelt, dersom man bare leser og studerer jevnt og trutt. Karakterene er også jevnt over på det gode, så jeg føler at balansen mellom arbeid og moro takles veldig bra.

Lurer forresten på å søke deltidsjobb på GameStop til høsten. Skulle regne med at jeg er kvalifisert til oppgaven:-)