Om mitt nye rede, Episode III

Det er nå fredag. Det er fire dager siden jeg flyttet inn i ny leilighet. Fire dager med pakking, flytting, utpakking, vasking, enda mer utpakking og atter en gang forsøke å føre livet fra kaos til kosmos. Så langt må det sies at det går i riktig retning. Det har til og med blitt tid til litt Kindle-lesing på den nesten kontinuerlig solfylte terrassen.

Einar hjalp oss med flytting, og benyttet seg samtidig av anledningen til å lage en aluminiumsfolie-hatt for å beskytte seg selv mot overvåkning og tankekontroll fra verdensrommet...

Figurene er herved samlet i et glasskabinett. En investering jeg har gledet meg lenge til (farvel, detaljert støvtørking!)

I inngangspartiet har vi både katana, wakizashi, sverd og naginata. Våpenhus, med andre ord.

Den foreløbige utsikten i stua. Sofa og godstol kommer, og Tigers-puta er byttet ut med Iron Man-statuett.

Enkle hagemøbler, javisst, men de gir god nytelse i sommersola likevel. Nå mangler bare gassgrillen...

Om mitt nye rede, Episode II

Flytting er nå på gang. Snakkes om et par dager!

Final Fantasy

Det hele begynte en gang i Japan for omtrentlig 25 år siden. Et lite spillutviklings-firma ved navn Square slet noe så inn i granskauen med økonomien. Da alt så mest håpløst ut, fikk et av selskapets direktører, Hironobu Sakaguchi, gjennomslag for å forsøke seg på et spill han hadde vært med på å design. Spillet var svært influert av konkurrentens Enix sitt spill fra året før, Dragon Quest, og det ble etterhvert tydelig for Square at Sakaguchis prosjekt var et vinn-eller-svinnprosjekt. Ettersom det med stor sannsynlighet kunne ende opp som Squares siste spill før konkurs, fikk spillet ved lansering i 1987 den passende tittelen Final Fantasy.

Resten er, som man gjerne sier, spillhistorie. Flere av utviklerne bak spillet er idag som ikoniske skikkelser innenfor spillmediet å regne, enten det er snakk om designeren og story-utvikleren Hironobu Sakaguchi, komponisten Nobuo Uematsu eller konsept-tegneren Yoshitaka Amano. 25 år, 14 hovedserie-titler og en rekke spin off-titler senere er Final Fantasy verdens syvende bestselgende dataspillserie med over 100 millioner solgte spill totalt. I forbindelse med seriens nært forestående 25-årsjubileum (18.desember, for den som måtte lure) har jeg endelig somlet meg til å hente fram 20-årsjubileumsutgaven til PSP og spille gjennom spillet som begynte det hele.

Slik så det hele ut i 1987...

Warriors of Light

I den ikke navngitte verden hvor Final Fantasy finner sted er naturens krefter i ubalanse. De fire elementene – jord, luft, ild og vann – mister sakte men sikkert de kreftene som opprettholder skaperverket, og fremfor å opprettholde verden for de som bor der er nå kreftene snarere med på å gjøre livet surt for dem. Men alt håp er likevel ikke ute. I skriftene til den gamle profeten Lukahn (må ikke forveksles med de lukanske skrifter, når det er sagt) er det sagt at når håper er på sitt minste og fremtidsutsiktene på sitt mørkeste, vil fire lysets krigere stige frem og bringe tilbake balansen i de elementære kreftene ved å gjenopprette de fire elementkrystallene i all deres glans. Nettopp disse fire lysets krigere er det som plutselig dukker opp fra ingensteds hen i kongeriket Cornelia ved spillets begynnelse, og herfra legger de ut på en reise som ikke bare vil føre dem gjennom farer, mørke huler og høye tårn, men også gjennom tid.

Det er lett å sitte 25 år senere og poengere de store manglene ved historiefortellingen i Final Fantasy. Historien er ikke den mest originale. Man blir ikke godt nok kjent med hovedrolleinnehaverne eller fiendene til å etablere et godt forhold til dem. En del historieelement kunne vært mer utbrodert. Samtidig skal man ikke glemme at en del av spillbransjens klisjéer i dag var langt ifra like store klisjéer den gang, av den enkle grunn at det var spill i denne tidsepoken som gjerne skapte dem. Historien er akkurat nok utbrodert til at den fungerer som et bakteppe for spillets gang, og gir deg akkurat nok drypp underveis til at du holder det gående. Det er heller ikke til å komme unna at spillets verden viser langt mer mangfold og dybde enn de fleste samtidige konsollspill.

...og slik så nyversjonen ut i 2007.

Et viktig stykke arbeid

Det er på den gameplaymessige fronten at man først og fremst merker hvor viktig Final Fantasy har vært, både for seriens senere installasjoner og sjangeren i sin helhet. Man blir kastet ut i en stor, åpen verden hvor man må gå dit man har mulighet til å gå for øyeblikket (fordi man rett og slett ikke har transportmidlene som er nødvendige for å krysse visse naturområder som f.eks. elver og hav), og må benytte seg av de ledetrådene man plukker opp underveis til å finne ut hvor man skal. Når man først har funnet frem til det aktuelle området, gjelder det å utforske området og i enkelte tilfeller trenge inn til det aller dypeste kammeret, hvor en utfordring i form av en større bosskamp som regel venter. Ute i det åpne verdenslandskapet venter tilfeldige kamper mot monstre av større eller mindre art, og disse monstrene tjener som i alle spill av denne typen til å øke nivået til figurene dine. Byer tjener som hvilesteder hvor man kan hvile seg og skaffe seg bedre utstyr.

Et markant trekk ved Final Fantasy er at man i begynnelsen av spillet bestemmer hvilken klasse de fire forskjellige lysets krigere skal være. Her kan man velge mellom de fysiske klassene Monk og Warrior, Thief, magikerklassene White Mage og Black Mage, samt hybridklassen Red Mage. Alle seks klassene har siden gått igjen i senere Final Fantasy-installasjoner i en eller annen form, og det er lett å forstå hvorfor. Å velge rett kombinasjon mellom de seks klassene er avgjørende for å gjøre spillet langt mer overkommerlig for sin egen del, og den enes klassens svakhet kan lett kompenseres ved hjelp av en annen klasses styrke.

Kombinerer man dette med designet basert på Amanos konsept-tegninger og musikken komponert av Nobuo Uematsu, så ser man også hvordan Final Fantasy skilte seg ut i 1987. Komposisjonene til Uematsu er kanskje ikke like varierte som i enkelte andre av spilene i serien, men de komposisjonene man møter i Final Fantasy er uansett bunnsolide stykker som holder godt stand selv etter time på time med spilling. Amanos grunnleggende designvalg skinner også tydelig igjennom i spillet, enten det er snakk om lysets krigere eller monstrene de møter.

En gravstøtte man kan skimte i alvebyen Elfheim, hvor alvene går kledd i grønne klær og luer...

Et stykke spillhistorie

For dagens spillere uten sans for godt, gammeldags håndverk eller spillhistorie, vil nok Final Fantasy ha liten appell. Til det er en del av de grunnleggende designvalgene for gammeldagse, trege eller for lite komplekse. Om man derimot har sansen for god, gamme retrospilling og spillhistorie, er Final Fantasy et spill som fremdeles holder overraskende god stand. Spillet viderefører flere elementer fra sin inspirasjonskilde Dragon Quest, men er samtidig originalt nok for sin tid til at det fremstår som en unik opplevelse. Final Fantasy er et spill som lett tåler å bli spilt idag, snart 25 år etter dens lansering.

Score: 8/10

Om mitt nye rede, Episode I

Mitt fullførte studium på Fjellhaug betyr ikke bare at jeg sitter med en mastergrad i hendene. Det betyr også at tiden er moden for å flytte ut av campus (joda, man kan selvsagt flytte inn i en av studenthyblene i Studentheimen, men etter seks år på samme sted frister det lite).

I mai gikk derfor veldig mye av tiden med på å finne seg et nytt sted å bo. Jakten ble til slutt kronet med seier, og tilfeldigvis fikk vi tilslag på den ett år gamle leiligheten som ligger bare et steinkast unna Fjellhaug (uten at det var noe kriterium i utgangspunktet). Et presset boligmarket gjør at vi nok må leie, men Martin og jeg tar det med et smil.

Uansett: For de som ikke har umiddelbar mulighet til å droppe innom et besøk hos oss i Oslo, følger herved en billedserie av leiligheten før innflyttingsprosessen begynte (den begynte for Martins del på onsdag, og jeg flytter inn sakte men sikkert i løpet av uka).

Stua

Terrasse får vi også

Stua og kjøkkenet. Inngang til soverom til høyre.

Soverommet mitt har allerede blitt fylt opp av bøker...

Nytt og fint bad er selvsagt ikke å forakte

Vaskemaskin fikk vi også

Gangen er foreløbig mørk som få, men det holder vi på å fikse

Om mastergrad

Denne uka har ikke bare vært preget av E3-messen og den ene spillrelaterte nyheten etter den andre, selv om dette har fått temmelig stor oppmerksomhet i min bok. Denne uka har også vært avslutningsuke for elevene ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole. I dag har det vært avslutningsseremoni, og for enkelte av oss har avslutningen vært litt mer betydningsfull enn andre. Flere av oss har i dag avsluttet et tre eller fem år langt studio.

For min del markerer dagen i dag, rent formelt sett, avslutningen av et fem år langt masterstudium (og seks år ved Fjellhaug totalt, for man må jo telle med årsstudiet i musikk også). Jeg sier formelt sett, for masteroppgaven leveres først fredag 15.juni neste uke. Men i dag har markeringen foregått, og jeg har dermed oppnådd min mastergrad i teologi og misjon.

Så, følelsen? Helt kurant, egentlig. Kanskje mest fordi oppgaven ikke er levert ennå, og fordi jeg etter all sannsynlighet skal ha ett år til med utdanning (om enn ikke på Fjellhaug). Følelsen er god, det er det ihvertfall ingen tvil om. Fem års studier og bestrebelser er kronet med seier, og for et misjonærbarn må jo seks år totalt på ett og samme sted sies å være svært lenge. Forandringer skal nok fryde fra sommeren av, og det blir spennende å se hvor veien går videre.

Og for den som måtte lure: Det blir Oslo i fremtiden også, fortrinnsvis så lenge som mulig så lenge jeg får bestemme...

Fotograf: Aage Myksvoll

Om Wii U

Reaksjonene har ikke latt vente på seg etter at Nintendo hadde sin pressekonferanse på E3-messen tirsdag kveld norsk tid. En konferanse som begynte med ekte Miyamoto-sjarm endte opp i en vasete grøt av opplæringstitler og mye prat med liten relevans. Etter en skuffende Microsoft-konferanse og en midt-på-treet-konferanse fra Sony, var det knyttet store forhåpninger til Nintendo. Ikke så rart, ettersom Nintendo skulle vise fram sin nye konsoll Wii U i større detalj. De kunne kuppet E3-showet, men gjorde det ikke.

Betyr dette imidlertid at båten har seilt for Nintendo? Selv om noen vil påstå det, er ikke jeg like sikker.

La oss se bort ifra selve E3-pressekonferansen til Nintendo og fokusere på selve Wii U. Flere mangler troen på maskinen allerede før den er gitt ut (og, la meg legge til, før den er prøvd ut). Likevel velger jeg å forsøke å overtale meg selv til å tro at løpet ikke er fullstendig kjørt for Nintendo ennå.

For det første: Wii U har foreløbig over 20 titler å skimte med (min siste oppdatering nevnte så mye som 36 titler). Hvor mange av disse vi kan forvente oss ved lansering vet vi ennå ikke, men vi kan nok forvente oss ca 15 titler ved lansering. Dette er slettes ikke et lite tall. Nintendo Gamecube skimtet med tolv lanseringsspill, og PS3 hadde fjorten. De av oss som husker disse lanseringene, husker også at de fleste lanseringsspillene den gang ikke var de aller beste. Slik har det alltid vært ved konsollanseringer, og det skal noe til om Nintendo bryter denne trenden.

For det andre, og dette er et betraktelig vikigere poeng i min bok: Wii U får spill fra flere tredjepartsutviklere, og vi får se spill som Mass Effect 3 (BioWare), Alien: Colonial Marines (Sega), Ninja Gaiden 3, Lego City, Batman Arkham City (Warner Bros), Darksiders II, Rayman Legends (Ubisoft), Assassin's Creed III (Ubisoft), Zombi U (også Ubisoft - selskapet virker til å gå helhjertet inn for Wii U), Tekken Tag Tournament 2 (Namco Bandai) og Project P-100 (Platinum Games), bare for å nevne noe. Ja, flere av disse titlene er enten titler som vil være av eldre art når Wii U lanserers, eller det er spill som man får til andre konsoller. Men i skrivende stund er ikke det så viktig i mine øyne. Nintendo har i tre hjemmekonsollgenerasjoner - Wii, Gamecube og Nintendo 64 - slitt med å få tredjepartsutviklerne med på laget. Såkalte hardcorespillere (les: FPS-junkies) har de siste ti årene blitt tvunget til å sitte med en konsoll utenom Nintendo for å få tilgang på disse spillene. Dersom oppslutningen rundt Wii U så langt er noen som helst form for indikator, kan denne trenden være i ferd med å snu. Noe som vil være ganske så imponerende, Nintendos historiske forhold til tredjepartsutviklere tatt i betraktning.

Assassin's Creed III er en av de store tredjepartsutvikler-titlene vi kan vente oss til Wii U

Det tredje argumentet mitt er at ting tar tid. Folk sitter etter Nintendos konferanse og klager sin nød over casual-fokuset, flommen av opplæringsspill og mangelen på killer-titler som Metroid eller Zelda. Forsåvidt gjør jeg også det, men jeg vil over alt her i verden mye heller vente noen år til på å få solide Nintendo-førstehåndstitler enn å få forhastede produkt. Eksempelvis er forrige Zelda-spill bare åtte måneder bak oss. Så ja, jeg er villig til å vente. Et stort spillbibliotek kan hvem som helst bygge bare de har nok penger. Et godt spillbibliotek tar det imidlertid flere år å bygge.

Opplærings-titler av det banale slaget må dessuten med, enten vi vil det eller ikke. På samme måte som Wii Sports lærte oss å tilnærme oss spill på en helt ny måte, skal vi nå gjennom en tilsvarende prosess med Wii U. Da DS kom, var det ingen som så behovet for den ekstra skjermen. Da Wii kom var det ingen som så et marked for bevegelseskontroller. Men DS og Wii har forandret vår måte å tenke om spill på, enten en liker det eller ikke.

Jeg er nok både naiv og evig optimist. Men jeg nekter fremdeles å miste troen på Wii U bare fordi siste halvdel av E3-konferansen fortapte seg i en elendighet av tutorial-spill og mangelen på detaljer. Jeg velger derfor å beholde troen, og ser fremdeles frem til Wii U-lansering ved juletider.