Star Wars Battlefront II: Inferno Squad

Selv om jeg var noe sent ute med å lese Star Wars Battlefront: Twilight Company, gjorde ikke det leseopplevelsen noe dårligere. Man skulle ikke tro at en bok basert på et spill basert på en filmserie ville ha så mye å komme med, men noen ganger blir skepsisen gjort til skamme. Battlefront: Twilight Company var en meget underholdende Star Wars-bok som ga oss et rikt og innsiktsfullt perspektiv i fotsoldatenes liv i den store stjernekrigen, et perspektiv som ofte er underkommunisert i serien. Boken hadde riktignok forsvinnende lite med spillet Battlefront å gjøre, men det skyldes i all hovedsak at spillet ikke hadde noen historiemodus, hvilket betyr at det ikke var noen historie derifra å ta utgangspunkt i når man skulle skrive boken.

Med det forestående spillet Battlefront II er situasjonen imidlertid annerledes. Utviklerne i DICE (pluss Criterion Games og Motive Studios) har hørt på stemmene som etterlyste en skikkelig Star Wars-historie, og vi har blitt lovet en omfattende historie som tar oss med helt fra slaget om Endor og frem til begivenhetene i The Force Awakens. Vi vet ikke så mye om denne historien ennå, men vi vet at hovedrollefiguren vil være imperiesoldaten Iden Versio. Iden er en original figur skrevet for anledningen, og det er derfor naturlig at vi ikke vet så mye om henne på nåværende tidspunkt. Dette gir derimot et meget godt utgangspunkt for den nye Battlefront-boka, som tar for seg nettopp Idens historie.

Iden Versio er en pilot for Imperiet, men er samtidig også mer enn bare dette. Versio-familien har en stolt historie som yrkesmilitære, Iden selv utmerket seg tidlig i sitt kull på akademiet, og ikke minst er Iden en av de ytterst få imperiesoldatene som overlevde ødeleggelsen av Dødsstjernen. Sammen med tre andre eksepsjonelle Imperiesoldater – Gideon Hask, en medpilot og en av de få Iden kan kalle for barndomsvenn; Del Meeko, en fremragende ingeniør; og Seyn Marana, en overvåkningsagent med eidetisk hukommelse og kjennskap til 27 språk – blir Iden håndplukket av sin egen far til en ny spesialenhet: Inferno Squad. Skvadronens formål: Å sørge for at materiale og enkeltpersoner som kan utgjøre en trussel for Imperiet blir innhentet, fjernet eller eliminert.

Utgangspunktet for boka er meget god, ikke minst når det kommer til det å bli bedre kjent med medlemmene i Inferno Squad. Først og fremst er dette likevel Idens historie, og boka gir oss absolutt et godt utgangspunkt for å følge historien til den dedikerte Imperiesoldaten i det kommende spillet. Hennes dedikasjon og prestasjonsvilje kommer av en streng og målrettet oppdragelse, men har også gått på bekostning av Idens relasjoner til sine foreldre. Dette er en del av historien som er spennende å komme på innsiden av, til tross for at det ikke dukker opp noen veldig store overraskelser.

Mangelen på store overraskelser preger dessuten boka i sin helhet. Nesten to tredjedeler av boka er viet til historien om hvordan Inferno Squad går undercover for å infiltrere The Dreamers, en rest av Saw Gerreras ekstremistgruppe, og historien kunne absolutt vært fylt av både spennende tvister og overraskelser. Dessverre blir det hele veldig forutsigbart, og uten en skarp penn og de unike personskildringene klarer ikke Christie Golden å løfte det hele opp over middels.

Golden har en årrekke bak seg som forfatter, og har gjennom årenes løp levert mange bøker til mange etablerte univers, slik som Assassin’s Creed, StarCraft og Star Trek. Star Wars har hun også vært innom tidligere, både i den gamle kanon (Fate of the Jedi-serien) og den nye kanon (Star Wars: Dark Disciple). Hun er med andre ord en erfaren gjenganger innenfor både yrket og sjangeren, men denne gangen når hun ikke helt til topps.

Boka er unektelig lesverdig for dem som vil ha et dypere innblikk i Inferno Squad-medlemmenes liv før Battlefront II lanseres i november, men fremstår dessverre som noe underlegen både sammenlignet med Battlefront: Twilight Company og øvrige bøker i den nye Star Wars-kanon som helhet.

Dødsstjerner: 3/5

For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills, Rebel Rising og Battlefront: Twilight Company.

Star Wars Battlefront: Twilight Company

Som regel når man besøker Star Wars-universet (eller galaksen langt, langt borte, om du vil) følger vi et sett med helter eller skurker. Uavhengig av hvilken side vi følger i den aktuelle historien, er det som regel noen av toppene for den ene siden vi følger direkte eller møter indirekte. De fleste historiene hvor man følger opprørerne bringer nesten alltid inn noen av hovedpersonene fra filmene, enten som hovedpersoner eller sentrale birollefigurer, og følger man en historie knyttet til imperiet er det ikke rent sjelden historien kobles tett opp til keiseren, Darth Vader, Tarkin eller noen av de andre toppene i imperiet.

Nettopp derfor er det så befriende hver gang man får en historie knyttet til Star Wars hvor man ikke følger denne oppskriften, men i stedet får se noe av den galakseomspennende krigen (evt. krigene) fra fotfolkets perspektiv. I 2005 fikk vi se dette i spillform takket være Republic Commando, et brilliant spill hvor man styrte en spesialenhet med klonetropper. Men selv Republic Commando ga deg inntrykket av å være en elite blant vanlige dødelige, og nettopp derfor er det Star Wars-boka Battlefront: Twilight Company skiller seg ekstra ut. Og det er altså en bok hvor tittelen er basert på et dataspill uten en historiemodus og hvor boka ikke har noe med selve spillet å gjøre, altså.

Battlefront: Twilight Company gir oss et sjeldent innblikk i fotsoldatens perspektiv i den store krigen mellom opprørsalliansen og imperiet i tiden etter at Dødsstjernen blir sprengt i fillebiter. Som bokas tittel indikerer følger vi Twilight Company, som enkelt og greit består av helt vanlige soldater som kjemper opprørsalliansens sak på bakgrunn av en million personlige årsaker og motiver. Her er ingen jedi-riddere eller lyssabelsvingende helter, Kraften er en mystisk levning fra gamle dager som de fleste av soldatene ikke vier særlig oppmerksomhet, og det eneste som hindrer deg fra den sikre død på slagmarken er dine evner som soldat, lagkameratene dine og en aldri så liten porsjon med flaks. De store navnene og heltene som vi har lært oss å kjenne gjennom 40 år med Star Wars dukker aldri opp, for hvorfor i all verden skulle de sitte og henge med helt vanlige fotsoldater? Han Solo dukker bare opp i en enkel liten scene uten å bli navngitt, og selv den mørke og dystre Darth Vader er knapt nok innom boken.

Hva sitter vi så igjen med når man tar bort Kraften, lyssabler og familiekonflikter fra Star Wars? Vel, krig satt i en galakse med teknologi som overgår vår egen, og krig er ikke akkurat hyggelig lesning. Kriger utkjempes som kjent ikke av seg selv, og det er her Twilight Company kommer inn i bildet. De er verken de smarteste, viktigste eller dydigste soldatene i alliansen, men i likhet med Bridgeburners i Malazan-serien er de førstemann inn og sistemann ut på slagmarken der de trengs. Midt iblant Twilight Company følger vi Namir, en soldat fra en primitiv verden som gjør det han kan for å se medsoldatene sine komme helskinnet gjennom konflikten.

Før jeg satte meg ned med boken var jeg meget skeptisk til hvorvidt det i det hele tatt var mulig å skrive en bok basert på et spill som ikke har en egen dedikert historiemodus. Skepsisen kan heldigvis legges til side. Alexander Freed har kanskje ikke skrevet noen bøker før denne, men med Battlefront: Twilight Company gjør han unektelig en solid debut som gjør at jeg håper han vender tilbake til skrivebordet i fremtiden. Boken har en detaljert fortellerteknikk som samtidig aldri blir for svulstig, og som alt i alt passer godt inn i universet.

Om boken skal trekkes for noe må det være at den siste tredjedelen av boken makter å engasjere like mye som resten, til tross for at det er her konfliktnivået eskalerer. Det hadde også vært rom for enda større innsikt i enkeltsoldatenes psyke og opplevelse av slagmarkens gru, selv om vi får et visst innblikk i dette gjennom bokens gang.

Star Wars Battlefront: Twilight Company er ikke en bok jeg hadde store forventninger til da jeg plukket den opp. Noen ganger er det en god ting, for da blir man desto mer overrasket.

Dødsstjerner: 4/5

For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills og Rebel Rising.

Uncharted: The Lost Legacy

De siste årene har DLC (Downloadable Content, altså nedlastbart tilleggsinnhold) blitt et stadig mer vanlig innslag i spillsammenheng. Nedlastbart tilleggsmateriale blir gitt ut og tilgjengeliggjort for spilleren etter at selve hovedspillet er lansert, og formålet med DLC-utgivelser er både å opprettholde interessen for spillet over en lengre periode og tjene litt ekstra penger, ettersom DLC ikke alltid er gratis.

Noen ganger vokser imidlertid DLC-materiale til å bli så stort at det fremstår som et eget, selvstendig spill. Fjorårets tilleggsutgivelse til The Witcher 3, Blood and Wine, er ett eksempel på det. Nå har også fjorårets kremtittel Uncharted 4: A Thief’s End fått et slikt selvstendig tilleggsmateriale. For der Uncharted: The Lost Legacy begynte som DLC til Uncharted 4, er det nå lansert som et mer eller mindre selvstendig spill. Kjøper du spillet fysisk får du til og med en egen plate for spillet, noe som for eksempel ikke var tilfelle med Blood and Wine.

Uncharted-serien er for de uinnvidde et av de sterkeste eksklusive kortene PlayStation kan stille med. Eventyrspill-serien begynte i 2007 med Uncharted: Drake’s Fortune til PlayStation 3, og har siden den gang blitt et kroneksempel på hva PlayStation kan stille med når det gjelder grafisk ytelse og tekniske prestasjoner. Det er også en spillserie hvor sjarmerende rollefigurer kommer sammen i spennende skattejakter på leting etter tapte sivilisasjoner. En fin blanding av Tomb Raider, Indiana Jones og Tintin i spillform, med andre ord.

Uncharted: The Lost Legacy tar oss for første gang bort fra seriens hovedperson, Nathan Drake. I stedet er historien i spillet konsentrert rundt to av seriens birollefigurer: Chloe Frazer, Nathans tidligere flamme vi møtte for første gang i Uncharted 2: Among Thieves, og Nadine Ross, lederen for leiesoldatgruppen Shoreline som nå står uten selskap og på bar bakke etter begivenhetene i Uncharted 4. Turen går til vakre India hvor Chloe, som viser seg å være halvt inder, er på leting etter restene av det gamle hoysala-imperiet for å finne Ganeshas forgylte støttann, en skatt som symboliserer kongemakten i det gamle imperiet. Chloe er imidlertid ikke alene om å lete etter støttannen, og hyrer derfor Nadine for å bistå i jakten på den gamle hinduskatten.

En av grunnene til at Uncharted 4 virkelig utmerket seg som et av fjorårets beste spill, var at spillet ga oss et mer voksent, innholdsrikt og dyptgående spill i serien. En ekstremt velskrevet historie hvor vi fikk et langt mer alvorlig og sammensatt bilde av rollefigurene var noe av det som var med på å ramme inn den gode spillmekanikken, den flotte historien og det imponerende research-arbeidet som lå til grunn for spillets skattejakt. Slik sett ligger lista høyt, og Uncharted: The Lost Legacy makter som en mindre produksjon derfor ikke å nå helt opp til samme nivå. Hovedårsaken til dette er etter alt å dømme mindre tid til research, da jakten på Ganeshas støttann føles som en langt mer forutsigbar standardhistorie innenfor skattejakt-sjangeren. Det er for eksempel veldig lett å få opptil flere assosiasjoner til Don Rosa-historien De ti avatarene underveis. Dette betyr imidlertid ikke at verken settingen eller historien er dårlig. Den er bare mindre overraskende og litt mer forutsigbar enn sin forgjenger.

Hoveddrivkraften i spillet er unektelig den dynamiske duoen Chloe og Nadine, som begge på hver sin måte representerer en kvinnelig minoritet innenfor sine felt, henholdsvis skattejeger og leiesoldatleder. Selv om forskjellene mellom karrierene og personlighetene er temmelig store, er det såpass mye til felles at de finner en god, forståelig og realistisk samarbeidstone. Det blir aldri kleint eller falskt, og dynamikken føles til enhver tid ekte. Det hjelper selvfølgelig også på at grunnlaget er kjempesterkt. Uncharted-serien har alltid hatt mange gode rollefigurer, og det er på høy tid at noen av dem får tre frem i rampelyset i stedet for Nathan Drake. Det er moro å se at Uncharted faktisk ikke er avhengig av en Drake i hovedrollen, hvilket lover godt for eventuelle fremtidige spill i serien.

The Lost Legacy er unektelig et Uncharted-spill med alle de karakteristiske kjennetegnene det medfører. Her er det jakten på skatter og tapte sivilisasjoner som står i sentrum, hvor tempoet noen ganger jazzes opp av en gruppe skumle menn med våpen som har lumske hensikter med å nå skatten før deg. Det skal klatres, hoppes og akrobatiseres (hvis det i det hele tatt er et ord), tett etterfulgt av sniking, slåssing og skyting. Med jevne mellomrom skal du også bruke tauet du har med deg til å slenge deg litt rundt, og noen ganger tar du en liten fysisk pust i bakken for å løse en gåte eller to som åpner veien videre frem. I bunn og grunn fungerer The Lost Legacy som en slags Greatest Hits-samling fra Uncharted-seriens historie, med mange elementer og referanser fra de gamle spillene uten noe særlig nytt å skimte med. Ergo er det lite her som ligger til grunn for at du vil like The Lost Legacy hvis du ikke har likt spillmekanikken i Uncharted-serien tidligere, skjønt spillets hovedpersoner kan jo være god nok grunn til å gi det hele et forsøk.

Rent teknisk sett er det et imponerende skue vi er vitne til i The Lost Legacy. Uncharted-serien har alltid ligget fremst i løypa når det kommer til å vite hva PlayStation-maskinene kan få til grafisk og teknisk sett, og det stemmer også denne gangen. Den indiske villmarken er nydelig fremstilt, ruinene er praktfulle og detaljerte, og innovativt banedesign gjør at man aldri er i det minste tvil om hvor man skal gå videre. Det er også gledelig å melde at Henry Jackman gjør et comeback som spillets komponist etter den gode jobben har gjorde med Uncharted 4, som trolig har seriens beste lydspor per dags dato. Heller ikke denne gangen skuffer Jackman med sin tonale tolkning av Uncharted-universet.

De akrobatiske sekvensene i spillet er det ikke akkurat få av. Derimot savner jeg et større fokus på gåter og tolkning av gamle symboler og mekanikker. Den korte produksjonstiden må igjen regnes som hovedårsak på dette punktet, men det er unektelig noe jeg savner. Kombinert med mangelen på de store nyhetene, blir savnet desto større.

Uncharted: The Lost Legacy kan fort fullføres på mellom seks og syv timer, og det er seks til syv timer hvor jeg lar meg underholde hele veien. Selv uten de store nyhetene og det manglende fokuset på gåteløsning er dette et Uncharted-spill tvers gjennom, og Uncharted inneholder mye av det jeg verdsetter ved eventyr- og skattejaktsjangeren, som tross alt er en av mine favorittsjangre. Chloe og Nadine skal selvsagt ha mye av æren for den høye underholdningsfaktoren, og jeg ser gjerne at Uncharted-serien prøver seg på noen nye spill i fremtiden med hovedrollefigurer utenom det vanlige.

Score: 7/10

Alle skjermbildene er tatt med spillets fotomodus.

Star Wars: Rebel Rising

I min lille tankemyldring rundt Star Wars-boka Guardians of the Whills nevnte jeg innledningsvis at boka ble lansert samtidig med en annen Star Wars-bok den 3. mai. Fellesnevneren for begge bøkene er at de ser nærmere på bakgrunnshistorien til rollefigurer introdusert i Rogue One. Der Guardians of the Whills forteller historien om radarparet Chirrut Îmwe og Baze Malbut over en ganske kort fortelling, er Rebel Rising en noe lenger fortelling om den mest sentrale rollefiguren i Rogue One: Jyn Erso.

I likhet med Guardians of the Whills er Rebel Rising en relativt lettlest bok, skjønt ikke like kjapp og lett i tonen som førstnevnte. Rebel Rising faller inn under young adult-kategorien, og har dermed visse likhetstrekk med Star Wars-boka Lost Stars. Det er slettes ingen dårlig sammenligning, ettersom Lost Stars lett er blant de beste bøkene i den nye Star Wars-kanon.

I filmen Rogue One får vi se to epoker av Jyns liv: Vi får se henne som åtteåring idet moren blir drept og faren blir ført bort av Dødsstjerne-prosjektleder Orson Krennic, hvor Jyn gjemmer seg og senere blir hentet av geriljaleder Saw Gerrera. Deretter får vi se Jyn hele tretten år senere, hvor hun blir fridd fra fangenskap i en Imperie-arbeidsleir og blir involvert i oppdraget om å stjele Dødsstjerne-planene fra Imperiet. Hva som derimot hendte i løpet av disse tretten årene fra Saw finner Jyn til hun blir reddet fra arbeidsleiren har vi derimot ikke hatt noen kunnskaper om, annet enn at Jyn og Saw på et eller annet tidspunkt havnet hver for seg. Det er denne historien som nå blir kartlagt i Rebel Rising, og boka bør dermed være et velkomment innslag for dem som ønsker mer informasjon om Jyn og hennes historie.

Mye skjer i en persons liv i løpet av tretten år, og enda mer når det er snakk om personens formative år i form av de siste barndomsårene og tenårene. Når man på toppen av det hele innleder disse tretten årene med at man blir foreldreløs og blir adoptert av en paranoid geriljaleder som ikke skyr noen midler i kampen mot dem han hater, sier det seg selv at man blir bærende på mye bagasje etter hvert.

Alle disse faktorene til tross er det en relativt oppegående Jyn vi blir kjent med Rogue One, og Rebel Rising viser noe av bakgrunnen for hennes resolutte vilje og store viljestyrke. Med et godt utgangspunkt fra sine foreldre lærer Jyn å ta vare på seg selv under Saws oppsyn, som overraskende nok viser seg å ta godt nok vare på henne selv om han åpent sier til Jyn i starten at han ikke aner hva han skal gjøre med henne. Med Saws voksende paranoia og et stadig sterkere Imperium blir avstanden mellom Jyn og Saw imidlertid voksende, og Saws metoder sitter langt inne for en ung tenåringsjente.

Det er en turbulent reise Jyn går gjennom i løpet av disse årene, og den emosjonelle bagasjen hun sitter igjen med på slutten er langt større enn en person på hennes alder burde oppleve. Det er en spennende fortelling som tar oss med gjennom noen små glimt av håp, men dessverre også mange nederlag, sorger og håpløse situasjoner. Å lese hvordan Jyn til tross for alt dette likevel makter å bevare en side ved seg som i Rogue One kan vekke håp hos andre er en historie som lett kan anbefales.

Om boka skal sies å ha noen svakheter, er det at boka med jevne mellomrom kan hoppe noen år mellom begivenhetene, år som garantert kan dekkes gjennom senere fortellinger. De store overraskelsene uteblir også, og boka får dermed aldri noen aha-øyeblikk.

Småplukk til tross er dette en Star Wars-bok som er lett fordøyelig, og for dem som vil vite mer om Jyn Ersos historie er Rebel Rising minst like sentral som fjorårets bok Catalyst. Forskjellen er at denne boka ikke konsentrerer seg om Erso-familien i sin helhet, men snarere ett enkelt individ.

Dødsstjerner: 4/5

For mine tanker om de øvrige bøkene i den nye Star Wars-kanon, kan dere lese mer her om Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire’s End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn og Guardians of the Whills.

Star Wars: Guardians of the Whills

3. mai fikk vi lansert ikke bare én, men to nye Star Wars-bøker. Ekstra interessant blir det at begge bøkene konsentrerer seg om rollefigurer fra den nyeste Star Wars-filmen, Rogue One. Samtlige av filmens hovedpersoner var nye og unike for filmen, og en to timers film kan bare fortelle meg så mye om den enkelte rollefigurens bakgrunn, personlighet og historie. Dermed er to bøker konsentrert om Rogue One-rollefigurene noe jeg lett kan ønske velkommen.

Star Wars: Rebel Rising konsentrerer seg om historien til Jyn Erso, hovedpersonen i Rogue One. Den andre boka, Guardians of the Whills, fokuserer derimot på to andre rollefigurer fra filmen, og enkelte sjeler vil kanskje også si de er blant de bedre rollefigurene i filmen (kun forbigått av K-2SO, selvfølgelig). Boka handler med andre ord om krigervennene Chirrut Îmwe og Baze Malbus på planeten Jedha.

Guardians of the Whills er en interessant bok, og det skyldes flere årsaker. For det første er den temmelig kort, bare på skarve 240 sider. Boka virker dessuten å være rettet mot et allsidig publikum, gjerne av den yngre garde, og føler derfor nokså lettlest. Derimot viser det seg raskt at dette slettes ikke er noe negativt, og at en lettlest historie passer egentlig helt perfekt for den vennskapelige men samtidig eglende tonen mellom Chirrut og Baze.

For det andre er Guardians of the Whills en bok som gir oss et dypere innblikk i hvordan religiøsitet knyttet til Kraften utarter seg i galaksen langt, langt borte. Vi kjenner etter hvert til mye av filosofien som ligger bak både jedi- og sith-teologien, men hvermannsens forhold til Kraften og dens vesen har derimot vært et mer uutforsket terreng. I denne boka får vi derimot stifte et lite men nærmere bekjentskap med den religiøse aktiviteten på Jedha. Det meste av religiøs aktivitet knyttet til Kraften er forbudt under Imperiets styre, men vi får likevel et lite glimt i hva som har vært og hva pilgrimmer til Jedha har lært og vært opptatt av.

For det tredje får vi stifte et nærmere bekjentskap med Chirrut og Baze, og hva som holder dem igjen på planeten Jedha når Whills-ordenen er blitt forbudt. Vi får noen fine, korte og presise innblikk i begges tanker og motiver, og selv om boka inneholder flere triste partier er det ikke mangel på gode, lune og spøkefulle samtaler mellom de to, hvor Chirrut som regel er den som viser seg fra sin skøyeraktige side. Boka bekrefter dessuten en gang for alle at Chirrut ikke kan bruke Kraften, dyktig til å kjempe som han er til tross, så da kan den diskusjonen endelig legges død.

Star Wars: Guardians of the Whills er med andre ord en kortlest, enkel og grei historie om to rustne herrer på en støvete planet. Selv om noe større kreativitet på enkelte områder kunne løftet boka enda litt mer, er den mer enn god nok for sitt formål. Av og til er korte og presise fortellinger akkurat det vi trenger.

Dødsstjerner: 4/5

For mine tanker om de øvrige bøkene i den nye Star Wars-kanon, kan dere lese mer her om Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire’s End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst og Thrawn. 

Mass Effect: Andromeda

Det skal ikke være lett å sende en ekspedisjon på 100.000 individer fra Melkeveien til Andromeda-galaksen, gitt. Ikke bare er det å reise til en annen galakse en vanvittig teknisk krevende prosess, det er en ufattelig lang og tidkrevende reise, selv når man reiser over lysets hastighet (et konsept som igjen skaper forvirring rundt hvor lang tid noe faktisk tar, siden tid er betinget av hastighet). Man må rekognosere terrenget man skal reise til og finne levedyktige himmellegemer, noe som igjen er en relativt umulig prosess med tanke på den lange avstanden mellom de to galaksene.

Og selv om alt dette skulle la seg gjøre og en ekspedisjon først klarer å tilbakelegge turen mellom Melkeveien og Andromeda på rundt 600 år, så må jo alt selvfølgelig gå på tverke når de kommer frem. Heleus-klyngen som ekspedisjonen reiser kan jo for eksempel være endevelt av et mystisk kosmisk tornekratt kalt The Scourge, slik at alle planeter har blitt temmelig ubeboelige, kaoset herjer og ankomsten til Andromeda-galaksen blir alt annet enn en velkommen en.

Det er merkelig hvordan settingen for spillet Mass Effect: Andromeda faktisk gjenspeiler resultatet av spillet som en helhet. Det er ikke et fullstendig krasjhavari i en ny og ukjent galakse, men sluttresultatet er definitivt ikke som planlagt.

Forhåpningene til Mass Effect: Andromeda har absolutt vært høye. Ved årsskiftet rangerte jeg det som spill nr. 2 på listen over spill å se frem til i 2017. Den originale Mass Effect-trilogien er unektelig spill som satte et massivt preg på forrige konsollgenerasjon, og fortsatt anser jeg trilogien som eksepsjonelt gode spill man fortsatt kan få enormt mye glede ut av. Nå har det derimot gått fem år siden trilogien ble avsluttet med Mass Effect 3. I løpet av disse årene har vi fått en helt ny konsollgenerasjon med mye mer maskinvare enn forrige generasjon, samt massive rollespill ala The Witcher 3 som har satt en helt ny standard for hva en kan forvente av vestlige (action-)rollespill.

På toppen av dette er Mass Effect en merkevare fra BioWare, et studio som gjennom årenes løp har levert enormt gode spill som Baldur’s Gate, Star Wars: Knights of the Old Republic og Dragon Age: Origins. Samtidig begynner det å bli noen år siden BioWare leverte udiskutable gode spill. Både de to siste Dragon Age-spillene og deler av Mass Effect 3 var på ingen måter så gode som de kunne har vært, og flere av studioets kreative hoder har takket for seg de siste årene.

At et spill er fra BioWare er med andre ord ikke lenger en sikker garanti for at et spill vil være av ypperste kvalitet. Dessverre viser Mass Effect: Andromeda at en solid dose skepsis fortsatt er lurt å ha i bakhånd.

I Mass Effect: Andromeda styrer du en av tvillingene Scott og Sarah Ryder, som begge er en del av Andromeda-initiativet. Selve initiativet består av å sende flere arker fra vår egen galakse til Andromeda, og initiativet skal være plogspissen for alle raser i vår galakse inn i neste. Ny galakse, ny start. Et kosmisk fenomen som kan karakteriseres som et gigantisk tornekratt setter derimot en stopper for dette. Ryder inntar rollen som Pathfinder, en spesialtrent veiviser hvis hovedoppgave er å finne beboelige områder i den nye og fiendtlige galaksen.

Utfordringene står selvsagt i kø i den nye galaksen. Ikke bare befinner man seg i en ny galakse, men denne viser seg å være langt mindre gjestmild enn det en hadde beregnet takket være The Scourge. Et første møte med en rase kalt Kett viser at man slettes ikke kan regne med en fredelig sameksistens med Andromedas største levende trussel. Og som om ikke det var nok krever det ikke et sylskarpt hode for å skjønne at en god del av dem som reiser til Andromeda for å legge det gamle livet bak seg slettes ikke er mors beste barn. Sameksistens i Andromeda kan fort vise seg å bli vanskelig, og gamle konflikter fra Melkeveien som i teorien skal begraves viser seg fort å ulme også 600 år inn i fremtiden.

Når man reiser til en helt ny galakse skulle man tro at det er noe helt nytt som møter deg. Derfor er det merkelig at så mye i Mass Effect: Andromeda føles kjent. Nå har jo selvfølgelig inntoget av menneske-, turian-, krogan- og salarian-rasene gjort sitt for at ikke alt kan være nytt og spennende, men det er overraskende lite ved Andromeda-galaksen som gir deg følelsen av spenning i møte med det ukjente. Og dermed forsvinner også et kjerneelement av Mass Effect-serien. Spillene har tross alt alltid handlet om å møte og utforske alt det skjulte, spennende og mystiske en galakse har å tilby. Derfor er det slettes ikke noe godt tegn at det beste Mass Effect: Andromeda klarer er å få deg til å trekke på skuldrene med et lite «meh» (for øvrig er det kanskje et tegn at spillets initialer, ME:A, nesten kan leses som «meh»).

Borte er følelsen av å bli overveldet av det nye og ukjente. Planetene man reiser til mangler det store særpreget, og alt i alt føles Andromeda-galaksen nokså tom og begivenhetsløs. Nå skal det riktignok sies at det er flere oppdrag å ta seg til i spillet, men de aller fleste oppgavene er platte, gjentakende og kjedelige. Det mangler også en form for indre konsistens hvor handlinger i ett oppdrag påvirker helheten, slik man blant annet opplever i The Witcher 3.

Her må også manusarbeidet ta sin del av skylden. Mass Effect: Andromeda mangler rett og slett et annet kjerneelement fra originaltrilogien, nemlig godt manus og gode rollefigurer (ok, det er strengt tatt to ting som mangler). Det er en overveldende majoritet av rollefigurene i spillet som rett og slett er grusomt kjedelige, platte og som jeg knapt nok orker å bruke særlig tid på. Legger man til en rekke dårlige dialoger (som det etter hvert berømte eksemplet «I’m sorry, my face is tired.»), blir det tydelig at Mass Effect: Andromeda har et fryktelig dårlig utgangspunkt når det skal konkurrere med vårens storspill som The Legend of Zelda: Breath of the Wild, Persona 5 og Horizon Zero Dawn. Dette er ikke spill som gjør at jeg bryr meg, og da er det vanskelig å legitimere en 40 timers innsats i spillet. Hull i historien og en rekke med ting som aldri blir utdypet nok eller forklart i det hele tatt gjør ikke saken bedre.

Det hele blir ikke bedre av at den grafiske kvaliteten i spillet er langt under forventet nivå og særdeles vekslende. Til tider kan faktisk Mass Effect: Andromeda se ordentlig bra ut, særlig på PC, og noen av planetene man kan utforske i kjøretøyet Nomad er faktisk vakre å se på. Ofte ser derimot spillet ikke særlig bedre ut enn Mass Effect 3, og med tanke på at sistnevnte er fem år gammelt burde det få varsellampene til å blinke. Bygninger og skip virker ofte å være laget av plastikk med sine få detaljer, og aller mest kommer de grafiske problemene til syne i møte med menneskene og ansiktsanimasjonene deres. Å lage sin egen rollefigur er en solid nedtur, for uansett hva man forsøker blir det aldri bra. Når man nettopp har spilt ferdig Horizon Zero Dawn, som utmerker seg på dette punktet, blir Mass Effect: Andromeda en livløs plastikkopplevelse.

Mange av problemene spillet hadde ved lansering har nå blitt fikset på, men problemet er likevel tydelig: Mass Effect: Andromeda virker å være langt fra ferdig ved lansering. Det er det siste spillet i en lang trend av store spill som slippes i en tilsynelatende uferdig tilstand, og det er ganske enkelt ikke godt nok. En stor del av problemene, som dårlig manus, dårlige rollefigurer og vekslende grafisk kvalitet, skal det dessuten mye til for å fikse. Mindre ting som knappekonfigurasjonene har blitt fikset, mens andre mindre ting som menysystemet fortsatt er håpløst tungvindt å bruke.

Er alt i spillet like ille som punktene listet over? Heldigvis ikke, og akkurat det er den lille faktoren som til syvende og sist redder Mass Effect: Andromeda. Menneskene i spillet er som sagt temmelig kjedelige, livløse og uten særlig dybde. De av mannskapet du får med deg fra andre raser er derimot langt mer spennende, artige og til tider også kule. Her er også animasjonene stort sett gode, og det er påfallende at alle ikke-mennesker i spillet ser langt bedre ut enn noe menneske. Asarien Peebee som har fått mest oppmerksomhet før spillets lansering blir slitsom i lengden, men turian-kvinnen Vetra, den 1400 år gamle kroganen Drack og ikke minst Jaal fra den nye angara-rasen er alle en fest å ha med, og ikke minst sistnevnte er en fantastisk rollefigur der han ivrer etter å forstå Melkeveien-rasene bedre. Med to av disse tre med på laget til enhver tid (siden du bare har to lagkamerater med deg per oppdrag) blir reisen i Heleus-klyngen ikke så ille likevel.

Ender Mass Effect: Andromeda opp med totalhavari? Ikke egentlig, men i likhet med ekspedisjonen til Andromeda-galaksen man følger i spillet er det mer enn nok i Mass Effect: Andromeda som ikke går som det skal. Noen ganger har spillet noen gylne øyeblikk å komme med, men på mange måter minner Mass Effect: Andromeda meg litt om prequel-trilogien til Star Wars: Det har sine øyeblikk, men er likevel best når man får øyeblikkene som minner oss om hvorfor vi likte originaltrilogien så godt. Med tanke på at dette er et spill ment for å skape et fotfeste for serien i den nye konsollgenerasjonen, er det dessverre et litt for skuffende resultat.

Score: 6/10