Året går mot en avslutning, og det er på tide å se tilbake
på de 365 dagene som har gått. Som vanlig synes jeg det er moro å se tilbake på
de populærkulturelle sfærene og se hvilke filmer, spill, serier og lignende som
har preget året. Naturligvis er det spill som jeg ser mest tilbake på, og mot
slutten av året forsøker jeg også å gjøre regnskap for hvilke ti spill jeg
mener er de beste fra året som har gått.
Som vanlig må slike lister tas for det de er verdt. Heller
ikke i år har jeg rukket gjennom alle spill som er lansert (noe som uansett
skal godt gjøres, slik jeg påpekte i starten av året), og det er heller ikke
alle sjangre og spill som tiltaler meg uansett. Jevnt over føler jeg likevel
jeg har rukket gjennom det meste jeg har ønsket å spille i år, med noen
hederlige unntak, og jeg føler dermed at topp ti-lista for 2019 ikke ville sett
stort annerledes ut om jeg hadde rukket gjennom et par spill til.
Nok prat. Her er de ti spillene fra 2019 jeg mener er de
beste:
10. Star Wars Jedi: Fallen Order
Jeg måtte tenke nøye gjennom hvorvidt tiendeplassen skulle
gå til Sekiro: Shadows Die Twice eller Star Wars Jedi: Fallen Order, to spill
som har flere likhetstrekk ved seg når det kommer til kampsystemet. Til slutt
falt valget likevel på Star Wars Jedi: Fallen Order, noe som også betyr at Sekiro
ikke nådde opp på topp ti-lista (til tross for at spillet er manges
favorittspill fra året som har gått).
Begrunnelsen for avgjørelsen har flere årsaker. Jeg ble
aldri ferdig med Sekiro, selv om jeg ikke har gitt det opp. Spillets
vanskelighetsgrad krever imidlertid både tid, tålmodighet og det rette mentale overskuddet,
og er dermed krevende for meg å sette meg ned med i en ellers krevende hverdag.
Det er nok en mer velpolert opplevelse, men det resonerer likevel ikke helt med
meg og min spillsmak. Star Wars Jedi: Fallen Order spilte jeg derimot ferdig på
en helg, og la kun fra meg for å spise eller sove. Kombinasjonen av utforsking,
eventyr og det Souls-Borne-inspirerte kampsystemet var som hånd i hanske for
meg, og ikke minst hjelper det på at det er Star Wars.
Respawn Entertainment er flinke på å finpusse formler og
sjangre andre har etablert før dem, og det kan man også si om Star Wars Jedi:
Fallen Order. Det er et utmerket historiefokusert Star Wars-spill, noe vi ikke
har fått på altfor mange år. Å leke seg med Kraften er alltid moro, og den
svake hovedpersonen blir båret av et svært godt rollefigurgalleri ellers.
Dessuten er slutten fortsatt formidabel, og gir fortsatt frysninger bare man
tenker på den.
9. Devil May Cry 5
Da året begynte hadde jeg fortsatt til gode å spille et
eneste Devil May Cry-spill, men da Devil May Cry 5 ble lansert til gode skussmål
over hele fjøla ble jeg nysgjerrig. Dermed gikk påskeferien med på å pløye gjennom
de fire første spillene (jeg droppet Ninja Theory-spillet) før jeg ga meg i
kast med Devil May Cry 5. Det er en reise jeg slettes ikke angrer på.
Fra start til slutt er Devil May Cry 5 bare bananas-moro
hvor glimtet i øyet aldri er langt unna. Spillet serverer høyt nivå av action,
det krever koordinerte angrep og komboer, og ikke minst ser det bare aldeles
nydelig ut fra start til slutt takket være RE Engine. Ekstra pluss i boka for
rollefiguren V, som ligner en anemisk-gotisk Kylo Ren. Måten han ikke kjemper
på selv, men bare vandrer rundt og leser fra den mørke magiske boka si for å
mane frem diverse beist, slutter aldri å være humoristisk.
8. Fire Emblem: Three Houses
Dersom vi ser bort fra The Last of Us: Part II (som ikke kommer
før til neste år), var dette spillet jeg så mest frem til da vi gikk inn i
2019. Langt på vei ble forventingene mine som gammel Fire Emblem-spiller
innfridd. Dette er det første spillet til hjemmekonsoll i den taktiske
rollespillserien siden Fire Emblem: Radiant Dawn til Wii i 2008, og blandingen
av Persona 5-elementer med den klassiske krigsstrategiske rollespillingen
skuffet ikke. Jeg skulle ønske at spillet utnyttet overgangen til en
hjemmekonsoll ytterligere, for langt på vei føles det som at de kunne gjort
enda mer med spillet, men den gode historien og den særdeles høye gjenspillbarheten
trekker høyt opp. Som vanlig stiller serien dessuten med kvalitetsmusikk og
minneverdige rollefigurer, og det er lett å legge ned flerfoldige timer i dette
spillet.
7. Control
Finske Remedy har tidligere imponert med spill som Alan Wake, men de har også skuffet med spill som Quantum Break. Dermed var det ikke
sikkert at Control skulle bli en innertier, men heldigvis er det ikke veldig
langt unna. Kombinasjonen av brutalisme-arkitektur, kreativ lek med
telekinetiske krefter og en mystisk atmosfære som bare kan beskrives som en
blanding av Twin Peaks, The X-Files og The Twilight Zone er med på å skape en
av årets mest minneverdige spill, og toppes av utmerket skuespill og herlige rollefigurer
(hvem kan vel glemme vaktmester Ahti med sin karakteristiske finske aksent). At
spillet nikker flere ganger til Alan Wake og stadfester at spillene finner sted
i samme univers gir dessuten håp om et slags Remedy Universe-konsept hvor bare
fantasien setter grenser. Det hjelper også at spillet ser meget pent ut, særlig
hvis man har ray tracing-støtte på maskinen sin (dog bør man unngå å spille
dette på en standard PS4/XBO).
6. Baba isYou
Baba is You.
Wall is Stop. Rock is Push. Flag is Win. Med slike enkle setninger blir
de ulike brettene i spillet definert, og det er opp til deg å enten løse gåtene
basert på de etablerte reglene eller endre reglene slik at du kan være i stand
til å vinne. Baba is You er et enkelt og lettfattelig konsept, men det tar ikke
lang tid før spillet blir virkelig utfordrende. Resultatet er et av de mest
originale og kreative gåteløsningsspillene jeg har spilt på lenge, og det blir
ikke mindre imponerende at spillet i all hovedsak er utviklet av én person.
5. Resident Evil 2
For noen år siden var det tvilsomt at Resident Evil hadde
mer å by på. Det var før Capcom revitaliserte seg som selskap og kom tilbake
med stil for et par år siden. Resident Evil ble skummelt igjen med Resident Evil 7, noe blant annet den eminente grafikkmotoren RE Engine kan ta æren for. Dette
året skulle begynne i det skumle hjørnet, for nå var det endelig duket for et gjensyn
med Resident Evil 2. Det som fort kunne blitt en billig nyversjon har i stedet
blitt noe som nærmest føles som et helt nytt spill, hvor de beste elementene
fra originalspillet pakkes inn i en ny, herlig drakt. Resultatet er et Resident
Evil-spill der alle de rette elementene sitter: Skrekk, utforsking, action og
monstre som går fra det groteske og gufne til det absurde. Pluss i boka for Mr.
X, som med sine tunge skritt alltid gir deg en følelse av å bli forfulgt i
Raccoon City.
4. Apex Legends
Da Respawn Entertainment og EA uten forvarsel lanserte et
spill i battle royale-sjangeren, og det satt i Titanfall-universet, var jeg særdeles
skeptisk. Var det dette vi skulle få i stedet for et Titanfall 3? Skulle nok en
aktør kaste seg løs på battle royale-sjangeren i håp om å karre til seg noen
kroner i kjølvannet av Fortnite? Og hvorfor må et kvalitetsstudio som Respawn
kaste bort tiden sin på å utvikle et battle royale-spill?
Først etter å ha testet spillet ble det tydelig for meg hvor
feil jeg tok. Nettopp fordi Respawn Entertainment er såpass gode utviklere burde
Apex Legends være et spill jeg gledet meg til fra jeg hørte om det. Dette er studioet
som kan ta en sjanger, få bort feil og mangler og sette en ny standard for
hvordan noe skal gjøres. Dette har de også gjort med Apex Legends. Takket være
et raskt og velflytende tempo, pen grafikk uten ytelsesproblemer og et eminent «pinge»-system
hvor man rask kan peke ut nyttige ting i terrenget til sine medspillere er Apex
Legends blitt en slager hos meg. Så godt fungerer flere av elementene i Apex Legends
at Fortnite har kopiert dem senere, noe som burde si sitt. Flink er jeg nok
ikke, men moro er det lell.
3. Death Stranding
Det sitter langt inne hos meg å skulle plassere dette
spillet så høyt på lista, ettersom jeg i skrivende stund fortsatt ikke er helt
ferdig med det. Samtidig er det så mye ved Death Stranding som forteller meg at
dette spillet vil bli husket i lang tid fremover, og allerede halvveis gjør det
et uutslettelig inntrykk.
Death Stranding er mer enn bare en postapokalyptisk
postbudsimulator (noe jeg påsto at det var allerede for ett år siden, så jeg
føler jeg traff ganske godt med påstanden). Det er en metafortelling om Kojimas
bekymring for verdens tilstand i dag. Fremfor å bygge broer og knytte oss
sammen for å løse de største problemene vi noen gang har møtt på som mennesker,
bygger vi murer og isolerer oss. Med Death Stranding ønsker Kojima å gi oss et
spill hvor samarbeid for felleskapets beste står i sentrum, og hvor det å gjøre
godt mot andre ikke trenger stort mer belønning enn en like her og der. Samtidig
hjelper det på at spillet er stort, vakkert, kontemplativt og mystisk også. Death
Stranding er akkurat så unikt og særegent som jeg hadde håpet på, og jeg håper
Kojima fortsatt har mange gode spill igjen å servere oss før han trekker seg
tilbake (han begynner tross alt å nærme seg 60 år).
2. Astral Chain
Blade Runner med anime? Det er ikke en helt upresis
oppsummering av Astral Chain, et spill fra PlatinumGames som både ble annonsert
og lansert i år. Noe Bayonetta 3 fikk vi ikke, men hvis dette gir en pekepinn på
hva vi kan forvente er det bare å glede seg enda mer til hva heksa kan finne på
til neste år.
Astral Chain presser tydeligvis Switch til det ytterste og
presenterer et lekkert cyberpunk-spill hvor du som politi må benytte deg av en
ekstradimensjonal skapning kalt Legion for å kjempe mot de skumle
Chimaera-skapningene. Dette gjøres ved at du styrer deg selv med den ene
styrespaken og din Legion med den andre, og sammen kan dere også koordinere angrepene
deres ved hjelp av astral-kjettingen som binder dere sammen. Med et
heseblesende tempo, utmerket kampsystem og lekker grafikk er dette et av årets
mest imponerende spill, og spillet kan dessuten skimte med årets beste samleobjekt
i et spill (hvert brett har nemlig en stakkars pusekatt som trenger et nytt
hjem). Musikken i spillet er dessuten helt sjef, og jeg kunne lyttet til beaten fra politistasjonen hele dagen.
1. The Outer Worlds
En av mine store mangler som spillanmelder er at jeg aldri
har falt for noen av kjernespillene til Bethesda, nærmere bestemt Fallout og
The Elder Scrolls. For all del, jeg forstår godt hvorfor folk forelsker seg i
Skyrim, og jeg hører med jevne mellomrom på Spotify-spillelister hvor man
finner radiolåtene fra Fallout 3 (jeg kan omtrent hele teksten til I Don’t Want
to Set the World on Fire utenat). Men det har alltid manglet noe jeg ikke kan sette
fingeren på som gjør at spillene ikke har appellert til meg.
Med The Outer Worlds tror jeg at jeg endelig skjønner greia.
Her har Obsidian Entertainment, folkene bak Fallout: New Vegas, servert oss et
herlig retrofuturistisk sci-fi western-spill hvor humor, sylskarp dialog og
herlige rollefigurer preger hele spillopplevelsen, og resultatet er magisk. Jeg
har sjelden flirt, ledd og kost meg så mye med et spill som The Outer Worlds. Noe
av forklaringen ligger muligens i at det har hentet mye inspirasjon fra min
favoritt-TV-serie, Firefly, og det er ikke rent sjelden jeg har hatt lyst å ikle
meg en brunjakke mens jeg sitter og spiller The Outer Worlds mens jeg mumler «shiny»
ved passende anledninger.
Mer enn noe annet scorer The Outer Worlds på at det virkelig
føles som et rollespill. Dette er et spill som inviterer deg til å skape din
egen rollefigur og leve ut denne rollen til det hele og fulle. Ikke bare det,
men du kan også rollespille i rollespillet, ettersom du kan utgi deg for å være
kapteinen på et skip som i utgangspunktet ikke er ditt (kapteinen blir nemlig
skvisjet av landingskapselen din i starten av spillet). Mange spill prøver, men
The Outer Worlds er et av de få spillene som klarer å overbevise meg om å leve
ut rollefiguren min hundre prosent.
The Outer Worlds føles mindre i skala enn en del av sine konkurrenter,
men til gjengjeld serverer det bare gode opplevelser, dialoger og oppdrag fra
start til slutt. Jeg kjenner jeg ikke ville hatt det på noen annen måte, og
kårer dermed spillet til min beste spillopplevelse anno 2019.
Spill som nesten havnet på lista: Sekiro: Shadows Die Twice, Luigi’s Mansion 3, Untitled Goose Game, Wargroove, Yoshi’s Crafted World, The Walking Dead: The Final Season, The Legend of Zelda: Link’s Awakening.
Spill jeg ikke har rukket
å spille og som muligens kunne havnet på lista: Pokémon Sword/Shield, Outer
Wilds, Disco Elysium, Katana Zero, A Plague Tale: Innocence, Super Mario Maker
2, Dragon Quest Builders 2, Stretchers, Mosaic.
Beste spill fra før 2019 som jeg spilte først i 2019: Doom (2016).
Spill som skuffet i
forhold til forventningene: Anthem, Oninaki, Travis Strikes Again: No More Heroes,
Ancestors: The Humankind Odyssey.
Spillet jeg trolig har
brukt flest timer på gjennom årets løp: Overwatch, nok en gang. Tror jeg.
