Samtidig har ikke året bare vært elendighet. Verden går stort sett fremover, leste vi i høst, og går vi litt etter i sømmene finner vi noe å glede oss over på det personlige plan. Selv kan jeg blant annet mimre tilbake til en minneverdig familieferie i Japan i juli.
For de av oss som er interessert i populærkultur, har 2016 på mange måter vært et særdeles sterkt år. Vi har fått en Star Wars-film som holder mål, to svært gode Marvel-filmer, flere gode sci-fifilmer, og et TV-år som ble langt sterkere enn forventet med serier som Luke Cage, Westworld og nye sesonger av både Daredevil og Game of Thrones (samt en heidundrande overgang fra sesong 6 til 7 i The Walking Dead).
Det samme kan langt på vei sies på spillfronten. 2016 har vært et år med mye innhold og mange gode spill, skjønt noen skuffelser har det også vært underveis. Å skulle velge ut en topp 10-liste byr som vanlig på noen utfordringer. Ikke bare fordi det er mange gode spill å velge mellom, men også fordi man aldri har spilt alle spill som kommer ut i løpet av et år, samme hvor mye tid og innsats man legger ned.
Uansett, med disse utfordringene i bakhodet har jeg forsøkt å sette sammen en topp 10-liste for spillåret 2016. Herved følger mine ti favoritter, samt noen "honorable mentions" til slutt.
Tokyo RPG Factory er i motsetning til hva navnet indikerer et veldig lite spillstudio, med ti faste ansatte og tjue innleide ekstra medhjelpere. Likevel har Square Enix valgt å satse på å etablere studioet under sine vinger, og sluttresultatet er særdeles lovende. I am Setsuna tar oss med til en verden kledd i evig vinter, og hvor en ung kvinne hvert tiende år utpekes som et offer som må legge ut på en pilegrimsferd for å holde verdens monstre i sjakk. Vi får ta del i denne reisen som i stor grad henter mye av både spillmekanikk og fortellerteknikk fra 90-tallets rollespill, med særlig inspirasjon fra Chrono Trigger og Final Fantasy VI. Melankoli og vemodighet preger spillet tvers igjennom - ikke så rart, ettersom det japanske ordet setsunai kan bety tristhet eller at noe gjør vondt langt inn i hjerterota. Dette setter stemningen for rollefigurene, verdenen, det grafiske uttrykket og ikke minst den fabelaktige musikken, fremført i sin helhet på piano av den 23 år gamle komponisten Tomoki Miyoshi. I am Setsuna er et herlig rollespill for dem som forelsket seg i spill fra sjangeren på 90-tallet, og det er en glede å vite at Tokyo RPG Factory er ett av de mange selskapene som jobber med noe til Nintendo Switch.
Det første Dishonored satte sine tydelige spor i 2012, og føltes langt på vei som en åndelig oppfølger til den klassiske serien Thief. Siden den gang har Thief fått et nytt spill, et spill som på ingen måter imponerte og var forglemmelig fra start til slutt. Dermed har Dishonored-seriens rolle som "det nye Thief" bare blitt stadfestet. Dette er en posisjon serien forsvarer med Dishonored 2, et spill som er minst like underholdende som det første. Med muligheten for å velge mellom to rollefigurer, nye omgivelser satt til sydligere strøk og områder med mesterlig nivådesign (slik som The Clockwork Mansion) er Dishonored 2 et svært underholdende snikespill. Noen tekniske problemer til tross er dette en klar anbefaling, og jeg ser ingen grunn til at tilhengere av det første spillet skulle bli skuffet over en minst like god oppfølger.
La gå, gjenbruket av elementer fra forgjengeren Bravely Default er mange og til tider litt skuffende. Historien er heller ikke like god og gripende. Likevel er det mye godt å si om Bravely Second: End Layer til Nintendo 3DS. I likhet med forgjengeren får vi her et rollespill med klare likhetstrekk til de ni første Final Fantasy-spillene. Du har et fabelaktig kampsystem, minneverdige rollefigurer, et soundtrack som skrur alt opp til 11 og et mesterlig design. Med nye og spennende klasser, nye hovedpersoner og nye områder å besøke sikrer også dette spillet seg en plass på lista, selv om utviklerne bør være klar over at neste spill i serien behøver litt mer innovasjon og nyvinninger for å klare å nå helt til topps.
Det føles merkelig å skulle plassere et spill jeg ikke er helt ferdig med på denne listen. Ikke minst blir surrealismen større av at vi snakker om Final Fantasy XV, et spill vi nesten hadde gitt opp å se etter nesten ti års utviklingstid. Likevel kan jeg trygt si at Final Fantasy XV er et spill som fortjener en plass på denne listen. Final Fantasy-serien har alltid hatt noen gjenkjennelige elementer som går igjen fra spill til spill, samtidig som at hvert enkelt spill er unikt og forsøker seg på noe nytt. Noen ganger fungerer det dårlig, men for Final Fantasy XV fungerer det meste aldeles utmerket. Road trip-simulatoren med Noctis, Ignis, Gladiolus og Prompto underholder betraktelig mer enn man skulle tro, og det er fascinerende hvor mye tid spillet får meg til å bruke bare på å kjøre rundt eller gjøre sideoppdrag. Spillet er også utrolig lekkert å se på, og musikken er heller ikke å klage på, selv om den kanskje ikke utmerker seg som seriens beste. Bortgangen fra mer klassisk JRPG til et mer actionpreget JRPG har sine fordeler og ulemper, og de kvinnelige rollefigurenes rolle i spillet kan saktens meg diskuteres, men helhetlig sett er dette fortsatt et utrolig underholdende rollespill. Dessuten har Final Fantasy XV den beste maten jeg noen gang har sett i et spill - jeg blir konstant sulten av matlagingen til Ignis.
Jeg tror jeg aldri blir lei av ordene "Stand by for Titanfall," etterfulgt av en gigantisk kamprobot som deiser ned fra himmelen til min assistanse. Det første Titanfall var min klare favoritt i spillåret 2014, og Titanfall 2 blir kun overskygget av andre gode spillanseringer dette året. At spillet har kommet i skyggen av Battlefield 1 og Call of Duty: Infinite Warfare er en kardinalsynd, for Titanfall 2 knuser begge titlene til proteinpulver og spiser dem til frokost. Dette skyldes ikke bare at Titanfall 2 har fått flere og mer varierte modi i flerspillerdelen, samt en gripeklo man kan bruke for å svinge seg mellom bygninger og hekte seg fast i motstandernes titaner. Det skyldes heller ikke den skamlekre grafikke som kjører solide 60 bilder per sekund uansett hvor mye som foregår på skjermen. Nei, den største styrken til Titanfall 2 er en vanvittig godt gjennomført historiedel, med et knakende godt narrativ og mesterlig nivådesign jeg ikke kan snakke så mye om uten å avsløre for mye. Dessuten elsker jeg historien om den ferske piloten Jack Cooper og titanen BT-7274. Trenger du et godt og nytt skytespill lansert i høst, er Titanfall 2 min soleklare anbefaling.
Helt siden Fire Emblem-serien først ble tilgjengelig for oss vestlige spillere i 2004, har jeg vært en trofast fan som har kost meg med så å si alle spillene i serien. Ventetiden for Fire Emblem: Fates har vært lang, da japanerne har hatt tilgang på spillet nesten et år i forkant, men sluttresultatet var vel verdt tiden. Vi fikk servert noe som langt på vei føles som tre ulike spill, ikke bare ett. Slikt kan man gjøre når man lar deg oppleve en og samme konflikt fra tre forskjellige perspektiv. Ikke bare det, men hvilken side av konflikten du velger påvirker også hvilke klasser du har tilgjengelig, hvor vanskelige oppdragene er og hvilken spillestil du dermed blir nødt til å velge. Også denne gangen får man servert en rekke interessante og festlige rollefigurer, skjønt det er ikke å komme unna at Fire Emblem: Fates kommer et lite stykke til kort sammenlignet med forgjengeren, Fire Emblem: Awakening. Gode håndholdte strategispill vokser ikke på trær, men Fire Emblem viser nok en gang at serien er et av de beste alternativene innenfor sjangeren.
Overwatch er uten tvil spillet jeg har brukt mest tid på i år (ikke minst fordi jeg spiller det mye sammen med min langt bedre halvdel), og det er kun to årsaker til at spillet ikke når høyere: Det er langt på vei en ny og forbedret versjon av Team Fortress 2, og det er tre spill som rett og slett bare er enda bedre. Med det sagt er Overwatch et særdeles vel gjennomført spill, men noe annet er det kanskje ikke å forvente fra Blizzard. Studioets første unike IP på nesten 20 år er en heidundrande festlig fremtidsvisjon, og kombinasjonen av lagbasert skytespill, helter med unike egenskaper og spesialangrep samt en grafisk stilart som henter tydelig inspirasjon fra Pixar-filmer er rett og slett eksepsjonell. Rollefigurene er dessuten utrolig varierte, både med tanke på personlighet og egenskaper, og det skal godt gjøres å ikke finne minst én favoritt i denne gjengen, enten din favoritt er gorillaen Winston, den skøyeraktige Tracer eller den sørkoreanske gameren D.Va i sin kamprobot (som ifølge spillets bakgrunnshistorie er rekruttert av den koreanske hæren på grunn av hennes skills i StarCraft II, og som om ikke det var nok strømmer hun Overwatch-slagene live på Twitch). Overwatch er et spill det er lett å sette seg inn i, samtidig som det gang på gang viser seg å være voldsomt utfordrende. Først og fremst er det derimot moro, en moro som bare vokser jo mer du spiller det sammen med gode venner. Sistnevnte faktor er avgjørende for at moroa skal vedvare, men har du først en god gjeng å spille sammen med er Overwatch et spill du kan kose deg med i vanvittig mange timer fremover.
Som Playstation-eier er det kanskje én utviklers spill jeg ser mer frem til enn noen andre, og det er Naughty Dog. Etter den aldeles gripende og uforglemmelige opplevelsen de ga oss med The Last of Us i 2013, skulle vi nå endelig få det fjerde og siste spillet i Uncharted, serien som kanskje mer enn noen annen har plassert studioet på kartet. Vi visste hele tiden at spillet kom til å bli morsomt, underholdende, spennende, gripende og fantastisk. At det hele derimot skulle bli så bra tror jeg ikke det var noen som kunne se for seg. Her merkes det klart og tydelig at Nathan Drake og kompani blir regissert av de samme folkene som ga oss The Last of Us, for Uncharted 4: A Thief's End er mer alvorlig, voksen og ettertenksom enn de tre første Uncharted-spillene. Scener og samtaler mellom Nathan og hans kone Elena (ja, nå har de endelig blitt gift) er noe av de mest voksne og realistiske jeg har sett hos et fiksjonelt par, uavhengig av medium. Samtidig er Nathan den han alltid har vært, nemlig den sjarmerende skattejegeren med et hode for gåter og historie, pluss en akrobatisk utholdenhet av de sjeldne. Det hele pakkes inn i usedvanlig lekker grafikk, og musikken av Henry Jackman sørger for å understreke de nye og mer alvorlige undertonene spillet byr på. Enhver eier av en Playstation 4 med respekt for seg selv bør ha Uncharted 4: A Thief's End i samlingen sin, og har du fortsatt ikke konsollen i ditt eie er dette bare nok en god unnskyldning i et stadig mer solid spillbibliotek konsollen kan by på.
Helt ifra første stund har Abzû virket som et unikt og spennende prosjekt. Dessuten har det vært det neste spillet fra en av hovedaktørene bak Journey, et spill som ikke akkurat har vært uten betydning de siste årene. Legg til at Austin Wintory, samme komponist som sto bak musikken til Journey, også setter tonene til Giant Squids første spill, så har du sørget for at Abzû blir en fantastisk opplevelse. Spillet er på ingen måter særlig langt, men denne unike svømmeturen under havet føles ulikt alt annet man noen gang har spilt (med mulig unntak av Journey). Man svømmer sammen med det yrende livet som kryr under havoverflaten, fra planter og små fisker til havets største skapninger. Det beste med det hele er likevel hvordan livet i havet ikke tjener en høyere funksjon, slik man ofte ser i spill, men at det ganske enkelt bare er der og lever sitt normale liv. En slik designfilosofi er noe vi dessverre ser så altfor sjelden i spillsammenheng, og som gjør Abzû enda mer unikt og minneverdig. Abzû henter sitt fra sumerisk mytologi, hvor navnet sikter til urhavet hvor kaoskreftene råder. Havet vi besøker er til tider kanskje kaotisk, men i dette kaoset er det også yrende liv, skjønnhet og en opplevelse som kan måle seg med de lekreste naturdokumentarer.
2016 har vært et underlig spillår. Det er året hvor vi har fått servert hele tre evighetsprosjekter vi nesten hadde gitt opp å få spille: Final Fantasy XV, The Last Guardian og Owlboy. Sistnevnte er kanskje det mest ukjente for mange, men slettes ikke ubetydelig for oss her i landet, ettersom spillet er produsert av en liten gruppe på under et halvt dusin sjeler på Askøy.
Vi har lenge blitt forespeilet et vakkert spill utviklet i retro-stil, med pikselgrafikk og med mange klare assosiasjoner til gamle spill fra Super Nintendo-epoken. Det vi derimot ikke var forberedt på var hvor fantastisk helheten kom til å bli. Da Owlboy endelig ble lansert 1. november fikk vi ikke bare et spill som ga oss en god retro-følelse. Vi fikk et spill hvor helheten var så utrolig vakkert skrudd sammen at det er tilnærmet umulig å mislike. Vi fikk et spill hvor eventyrfølelsen satt som et skudd. Vi fikk et spill hvor hver eneste piksel er pusset og blankpolert til den minste detalj, slik at spillet ser både retro og moderne ut på en og samme tid. Vi fikk et spill hvor musikken til enhver tid passet som hånd i hanske for anledningen, og som alltid maktet å sette den rette stemningen i grotter, åpne himmelrom eller andre forunderlige lokasjoner. Men fremfor alt fikk vi et vakkert eventyr om den stumme uglegutten Otus og vennene hans, en fortelling om et høyst misforstått individ som likevel har et hjerte av gull og et mot uten like.
Owlboy er et mektig eventyrspill, og minner meg på hvorfor spill er et så fantastisk medium som det er. Hatten av for utviklerne i D-Pad Studio for et fantastisk sluttprodukt, et produkt som uten tvil er årets spill anno 2016.
Spill som ikke nådde helt opp, men som fortjener å nevnes: Stardew Valley, The Last Guardian, Battlefield 1, Pokkén Tournament, Deus Ex: Mankind Divided.
Spill jeg ikke har spilt (ennå), men som muligens kunne fått en plass på lista: Batman: The Telltale Series (spilles i disse dager), The Witness, Firewatch, Civilization VI, Oxenfree, Pokemon Sun/Moon, World of Final Fantasy, Tokyo Mirage Sessions #FE.
Spill som har skuffet: Quantum Break, Drømmefall Kapitler, Mighty No. 9, Star Fox Zero.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar