Da jeg mot slutten av 2015 skulle oppsummere spillåret som
hadde gått, innrømmet jeg at min liste over årets beste spillopplevelser var en
svært begrenset liste. Årsaken var at det fortsatt var en del storspill jeg
ikke hadde fått begynt på, og som jeg med sikkerhet kunne si hørte hjemme på
lista – men spill man ikke har prøvd lar seg vanskelig rangere. Årsakene til at
spillene forble urørt i 2015 er mange, men viktige stikkord her er «tid,»
«prioriteringer,» og «overskudd.»
Ett av disse spillene jeg gjerne skulle begynt på i fjor var
The Witcher 3: Wild Hunt. Det polske
studioet CD Project RED gjorde sitt inntog på spillmarkedet i 2007 da det ga ut
The Witcher, et spill basert på en
fantasy-serie fra samme land. Spillet var et imponerende nok stykke arbeid fra
et til da ukjent studio med begrensede ressurser. Det var imidlertid det andre
spillet i serien som skulle vippe oss fullstendig av stolen. Det var med andre
ord ikke uten forventinger jeg til slutt kunne sette meg ned med The Witcher 3: Wild Hunt, det tredje og
siste spillet i serien som vi har ventet så lenge på.
Les også: The Witcher og The Witcher 2: Assassins of Kings
Hva handler så The
Witcher-serien om? Kort fortalt handler bøkene og spillene om en
fantasy-verden befolket av typiske fantasy-vesener: Hovne alver, skotske
dverger og skumle fabelmonstre. I denne verdenen finner vi også mennesker, som
kom til verden gjennom en hendelse kalt The Conjunction of the Spheres, et
overnaturlig kataklysmisk fenomen hvor barrierene mellom verdener brytes. I
møte med en verden full av farlige monstre oppstod det diverse skoler med
spesialtrente monsterjegere kalt Witchers, som etter å ha gjennomgått diverse
genetiske mutasjoner stiller med skjerpede sanser og forlenget liv i kampen mot
monstrene. En witcher skal i utgangspunktet forholde seg nøytral til
omverdenen, men både bøkene og spillene viser oss raskt at i en konfliktfylt
verden er dette et heller urealistisk mål.
I The Witcher 3
følger vi som tidligere monsterjegeren Geralt fra Rivia, som brukte de to
første spillene på å gjenvinne sin hukommelse etter at han mer eller mindre
døde i slutten av bøkene. Veien har brakt ham gjennom mange omveltende
begivenheter og politiske intriger, for en witcher kan være en verdifull ressurs
både for monsterplagede bønder og ambisiøse konger.
Nå er Geralts hukommelse tilbake for fullt, hvilket passer
utmerket med tanke på at fortiden innhenter ham for fullt i det siste spillet. Trollkvinnen
Yennefer fra Vengerberg – Geralts gamle flamme bundet til ham av skjebnen og et
magisk ønske – oppsøker Geralt på vegne av keiser Emhyr van Emreis av
Nilfgaard, det sørlige imperiet som nå søker å invadere de samtlige rikene i
nord. Emhyr har fått troverdig nytt om at hans datter Ciri lever og vil hyre
Geralt til å finne henne. Geralt stiller seg nølende til oppdraget, men som
Ciris adoptivfar kan han ikke stille seg nøytral til saken heller. Ikke minst
våkner Geralts oppmerksomhet når han får vite at Ciri er på flukt fra The Wild
Hunt, en sagnomsust hærtog av skrømt som rir mellom verdener og bringer med seg
død og ødeleggelse.
The Witcher 3 er
nok det enkeltspillet i serien som gjør meg mest takknemlig for at jeg har lest
bøkene. Geralts forhold til Emhyr, Yennefer og ikke minst Ciri er materiale som
vies mye plass i bøkene, og sånn sett var det bare et spørsmål om tid før disse
tre fikk en prominent plass i spillene. Særlig Ciri har en kompleks
bakgrunnshistorie som gjør det fordelaktig å være kjent med rollefiguren fra
før av. Historien er likevel fullt mulig å følge for nye spillere, og CD
Project RED skal ha ros for å skape en så omfattende historie samtidig som de
klarer å inkludere flest mulig i den.
For her skjer det nok av begivenheter som man må sette seg
stykkevis inn i, enten man er veteran eller nykommer. Det politiske bildet i
nordrikene er mildt sagt spent til bristepunktet, konfliktene står i kø og
nøden er stor i de krigsherjede områdene. Det mangler ikke på dem som vil
utnytte situasjonen til sitt eget beste eller som bare trives best i kaos og
anarki. De vanlige monstrene har man fortsatt der, men hva som er det verste
monsteret av dem alle er ikke alltid like godt å si ved første øyekast.
Og det er i nettopp denne kompleksiteten at The Witcher 3 virkelig stråler slik få
andre spill gjør. Dette er en verden hvor ting svært sjelden fremstår som
enkelt eller svart-hvitt, og hvor så å si alle valg man foretar seg som regel presenterer
minst ett uforutsett onde. Dette er et spill som heller aldri legger fingrene
mellom, og som til tider presenterer moralske problemstillinger som er
foruroligende aktuelle for vår egen virkelighet og tilværelse. Den slags kan
fort føles påtatt eller urealistisk, men CD Project RED har tydeligvis noen
eksepsjonelle manusforfattere i staben som makter å unngå de fleste fellene. The Witcher 3 presenterer et univers som
er langt mer konsistent, gjennomført og helhetlig enn det meste annet man blir
presentert i moderne fiksjon, uavhengig av medium.
En av de mest forlokkende aspektene ved The Witcher-universet, som også The
Witcher 3 bærer preg av, er at universet henter ikke rent lite inspirasjon
fra sine østeuropeiske røtter. Mye av det politiske miljøet vi er vitne til i
spillet virker å være tydelig inspirert av tysk og prøyssisk historie, mens
monstrene og hvordan disse fremstilles har en mer «østlig» fremtoning enn mye
annen fantasy vi er vant til. Det er dessuten aldri gitt at skumle monstre skal
møtes med vold. Troll er for eksempel dumme og skumle, men er de nødvendigvis
alltid slemme? Den moralske skalaen er aldri gitt i The Witcher 3, hvilket utfordrer deg som spiller til å foreta
aktive valg.
Et annet område av spillet som preges aktivt av spillerens
konkrete valg er Geralt selv, og også her skinner det strålende manusarbeidet
gjennom. For uansett hvilke valg du foretar deg og former Geralt som en direkte
konsekvens av valgene, føles det fullstendig naturlig. Enten Geralt blir en
halvveis sjarmør med noen småglimt i øyet eller en iskald og rå kyniker uten
særlig fnugg av empati, føles han hele tiden som den hovedpersonen du velger at
han skal være. Dette til tross for at Geralt er en forhåndsdefinert
hovedrollefigur. Dessuten skal det nevnes at dette også er det spillet i The Witcher-serien med mest humor. Det
er noe herlig absurd over å se monsterjegeren Geralt bli satt til å lokke ei
geit ved navn Princess gjennom skogen ved å ringe ei bjelle, eller å se ham stå
ved en sau og fundere på hvordan man egentlig lokker på en sau («How do you call
a sheep? Here, sheepy sheepy?»).
Kjernen i The Witcher
3 er nok likevel å vandre rundt omkring i verden og jakte på monstre (samtidig
som Geralt leter etter Ciri, selvfølgelig). Og dersom du tidligere har hatt
følelsen av at Witcher-spillene er åpne av natur, kan jeg herved melde at du
tar skammelig feil. The Witcher 3 er
et latterlig stort, åpent og innholdsrikt spill. Du har endelig en hest til
rådighet, og det trenger du virkelig, for spillets verden er noe av det største
jeg noen gang har vært borti når det gjelder spill. Mange spill frister med at «kan
man se stedet, kan man dra og besøke det,» men The Witcher 3 er nok det spillet som tar dette konseptet aller mest
på alvor.
Dessuten er det imponerende hvor mye innhold det faktisk er
mulig å stappe inn i en så stor verden. Jeg har etter hvert mistet tallet på
hvor mange ganger jeg har forsøkt å ri fra A til B, men underveis endt opp med
å ta avstikkere til både C, D, E, F og G underveis fordi jeg plutselig dukket
over dem på vei til B. Og som eksempelet med geita Princess over viser, så
snakker vi i tillegg om et rimelig variert innhold. Takket være dette blir man
rett og slett ikke lei.
Selvfølgelig hjelper det også at spillet pakkes inn i en av
de vakreste grafiske draktene vi har sett i spillmediet. Dette er noe CD
Project RED har vist at de kan tidligere, ikke minst i The Witcher 2, som fortsatt er et temmelig vakkert spill. Med The Witcher 3 har de derimot overgått
seg selv, og det er strålende vakre omgivelser man er vitne til der man rir
gjennom de varierte naturomgivelsene. Dette er et spill som presser datamaskinen
til det ytterste, men til gjengjeld er det verdt det. Lydsporet er også høyst
minneverdig og slitesterkt, selv om det noen ganger kan fremstå som litt
gjentakende dersom man befinner seg lenge på ett og samme sted. Lytter man til
selve lydsporet separat, derimot ... oh boy, hvilke toner!
I kampen mot monstre lønner det seg å være godt utstyrt og
ha de beste våpnene og de riktige ingrediensene til nyttige eliksirer. Da kan
det være gledelig å vite at menysystemene i The
Witcher 3 er blitt kraftig forbedret fra tidligere spill i serien, slik at
det nå er enda lettere enn tidligere å utstyre Geralt med det beste utstyret en
witcher kan ha. Å smi nye våpen er lettere enn tidligere, og ikke minst har
alkymi-delen blitt betraktelig lettere å håndtere.
Er det en seksjon som på sin side føles som et steg tilbake,
må det være minispillet gwent. Kortspillet med klare paralleller til spill som Magic the Gathering og Hearthstone: Heroes of Warcraft har tydeligvis
erstattet terningpoker som alle verdens innbyggeres favoritthobby, og uansett
hvor Geralt drar er det alltid noen å spille gwent med. Det er bare at gwent
aldri blir moro. Smakssak, absolutt, men jeg savner terningpoker.
Siden vi først er inne på spillets få svake sider, kan jeg
også trekke inn at historien etter et visst punkt føles litt dratt ut. Jeg kan
ikke si at jeg føler meg skuffet, men historien når unektelig et punkt hvor man
sitter med følelsen av at utviklerne har tenkt «Flott, nå kan vi senke
skuldrene og kjøre et tryggere løp.» Likevel sitter jeg fortsatt igjen med en
historie som engasjerer og tilfredsstiller, så noen veldig stor innvirkning vil
jeg ikke si at det har.
Ord blir nesten fattige når jeg skal beskrive og oppsummere The Witcher 3, og med fare for å se seg
blind på de positive sidene ved spillet tror jeg ikke jeg tråkker spesielt mye
i salaten når jeg roser dette spillet. The
Witcher 3: Wild Hunt er uten tvil et av de mest komplekse, omfattende, største,
lekreste og mest helhetlig velsammensatte spillene jeg har spilt i løpet av
mine 25 år som aktiv spiller. Og det sier ikke rent lite. Årets spill anno
2015? Uten tvil!
Score: 10/10
