Om skepsis, frie valg og det neste Deus Ex

Milde spoilere om Deus Ex-spillene følger. Ye are hereby warned!

Helt siden jeg for første gang stiftet bekjentskap med Deus Ex i 2010 (litt sent ute, jeg vet, med tanke på at spillet er fra 2000) har jeg vært en blodfan av spillserien. Entusiasmen var imidlertid aldri særlig stor for det andre spillet i serien. Det var derfor med et lettet og gledet hjerte jeg kunne konstantere at det tredje spillet i serien, Deus Ex: Human Revolution fra 2011, var en verdig arvtager til det prestisjetunge Deus Ex-navnet. Selv om jeg i Gamereactor-anmeldelsen påpekte et par sentrale svakheter ved spillet, vil jeg fortsatt regne spillet som en av de mest minneverdige spillene fra forrige konsollgenerasjon, ikke minst takket være spennende tematikk og den herlige cyberpunk-følelsen.

Sentralt for Deus Ex-spillene har vi alltid funnet valgfriheten. Den relativt frie tilnærmingen til hvordan man velger å løse utfordringer underveis var et element i spillutvikling som Deus Ex mer eller mindre introduserte (sammen med Thief-serien). Dette har også kunnet merke på historien, hvor særlig avslutningen har vært åpen i alle de foregående spillene i serien.

Den valgfrie avslutningen på de forskjellige spillene er også det som plager meg litt etter annonseringen av det neste Deus Ex-spillet.

Tro meg, entusiasmen gikk i taket da jeg så den første cinematiske traileren for Deus Ex: Mankind Divided. En direkte oppfølger til Human Revolution, hvor man i tillegg får spille som Adam Jensen igjen, var nesten mer enn jeg hadde turt å håpe på. Traileren ga oss inntrykk av at vi kan forvente mer av det som gjorde forgjengeren så bra: Slående cyberpunkstemning, sviende samfunnskritikk og et overlegent lekkert soundtrack fra Michael McCann.

Samtidig resulterer en så direkte oppfølger i at noen av valgene fra forgjengeren blir annullert. Jeg tenker da spesifikt på valgmulighetene man får helt på slutten av Human Revolution, hvorav minst én avslutning blir som ikke-kanon å regne takket være Mankind Divided.

På slutten av Human Revolution kan man velge mellom fire avslutninger. Man kan kringkaste sannheten om Illuminati, redigere på sannheten slik at transhumanismen og Sarif Industries kastes i et bedre lys, eller man kan fjerne informasjonen om Illuminati fra kringkastningen slik at transhumanisme havner under strenge kontroller og restriksjoner. Eller man kan velge slik jeg gjorde: å sprenge hele Illuminati-fasiliteten i fillebiter og overlate fremtiden til menneskeheten selv. Velger man det siste alternativet, stryker hovedpersonen Adam Jensen med i eksplosjonen.

Mitt valg kan nok anses som et snev av beslutningsvegring (et problem som stadig dukker opp i spill med valgfrihet), men det var i det minste mitt valg. Med Mankind Divided forsvinner valget mitt, med mindre man finner en kløktig forklaring på hvordan Adam Jensen overlevde eksplosjonen.

Spillserier som flagger valgfrihet som et av sine viktigste kjennetegn har i de senere årene blitt flinke til å videreføre valgene dine dersom det lages en oppfølger - BioWares spill og The Witcher-serien er bare noen eksempler på dette. Det er fullt mulig Mankind Divided vil kjøre en lignende linje, men ingenting jeg har lest så langt tyder på dette. Noe som oppfattes å være litt kontra i forhold til seriens ånd.

Om helga som gikk: Gabriel Iglesias og Blind Guardian

Det er ikke så altfor ofte jeg er "ute på byen" for å finne på ting - jeg er en lat stuegris som heller foretrekker at underholdningen kommer til meg uten at jeg behøver å gå ut av stuedøra. Men når jeg først kjenner kallet til å stikke hodet ut og minne seg om at det finnes en faktisk verden der ute, kan jeg like gjerne foreta mange aktiviteter på kort tid.

På lørdag var det duket for standup-komedie i Oslo Spektrum. Hallen var fylt til randen av et lattermildt publikum som var samlet for å få med seg opptredenen til Gabriel Iglesias, aka Fluffy (har du ikke vært borti karen før, kan du se noen av videoklippene jeg har lagt ut på bloggen eller sjekke ut YouTube-kanalen hans). Med på kjøpet fikk vi også oppvarming av Martin Moreno (kjent fra opptil flere av Gabriels historier) og Larry Omaha. Mens Martin stort sett liret av seg vitser om sex og dop av forholdsvis middelmådig og forutsigbar karakter, var Larry Omaha langt bedre med sine vitser om sin indianske bakgrunn. Ekte og sant var det nok ikke alt sammen, men moro var det lell.

Ingen av de to kunne likevel toppe Gabriel selv, som har en egen form for tilstedeværelse på scenen og spiller godt på lag med publikum. Kanskje kommer det av hans "rene" form for humor og at hans historier virker å være mer basert på egne opplevelser? Jeg vet ikke, men jeg vet at jeg koste meg stort (no pun intended), og det virker det som Gabriel selv også gjorde.

På søndag kveld var det duket for langt mindre forhold. Da var tiden kommet for å oppleve det tyske power metal-bandet Blind Guardian på Rockefeller. For mitt vedkommende var det første gang jeg skulle på konsert med dem, og for Blind Guardian var det ti år siden sist gang de besøkte Oslo.

Naturlig nok ble det mye innhold fra deres nyeste album, Beyond the Red Mirror, og totalt ble det spilt fire låter fra albumet. Utover dette ble det spilt et rikt og variert innhold, både med tanke på sangenes stilart og opprinnelsesalbum. Dessverre ble det ikke spilt noe fra A Night at the Opera, et album som i min bok står som ett av de helhetlig beste bandet har. Lydteknikken var heller ikke den beste på konserten, og det var også tydelig at vokalist Hansi Kürsch ikke hadde sin beste dag på jobben, særlig på de akustiske låtene. Men stemningen var helt på topp, og Blind Guardian er uten tvil utrolig dyktige musikere som vet hva de holder på med. En opplevelse som gjerne gjentas ved en senere anledning, med andre ord.

Til slutt, listen over låter som ble spilt under konserten:

1. The Ninth Wave
2. Banish from Sanctuary
3. Nightfall
4. Fly
5. Tanelorn (Into the Void)
6. Prophecies
7. The Last Candle
8. Miracle Machine
9. Skalds and Shadows
10. Blood Tears
11. Welcome to Dying
12. Imaginations from the Other Side
13. War of Wrath/Into the Storm
14. Twilight of the Gods
15. Valhalla
16. Wheel of Time
17. Bard's Song
18. Mirror Mirror