Super Smash Bros. for 3DS

Ikke noe spillselskap står i samme posisjon som Nintendo når det kommer til egne merkevarer. Ikke noe spillselskap har et større utvalg av eksklusive titler og rollefigurer som kun dukker opp på selskapets konsoller. Mario, Link, Donkey Kong og Pikachu er bare et lite utvalg av det store, brede og kjente (og ukjente) repertoaret selskapet kan stille med. Dermed er det heller ikke noen andre spillselskap som i tilsvarende grad klarer å komme frem til en tilsvarende suksessformel som Nintendo-serien Super Smash Bros.

Konseptet for Super Smash Bros.-spillene er i utgangspunktet enkelt: Man samler en haug av Nintendofigurer i samme spill og lar dem kjempe mot hverandre på kamparenaer. Men der det i tradisjonelle kampsportspill handler om å få motstanderens helsemåler ned til null, handler det i Super Smash Bros. om å få motstanderen ut av ringen (kall det en virtuell form for sumobryting, om du vil). All skade man påfører motstanderen gjør det lettere å slå vedkommende ut av ringen. Banene, hjelpemidlene og musikken er i likhet med spillfigurene også hentet fra forskjellige Nintendo-titler, og til sammen utarter med andre Super Smash Bros.-spillene seg som en eneste stor nostalgihyllest til hundretalls timer med gode minner. Slagmarken kan til tider bli svært så kaotisk, men det er en form for kaos man smiler av og koser seg med sammen med venner i time etter time.

Når serien nå har fått sitt første nye spill siden 2008 og det fjerde spillet i rekken, er dette også første utgivelse på et håndholdt format. Forventningene har med andre ord vært store.

Nytt og gammelt

Selv om Super Smash Bros. Brawl til Wii introduserte en form for historiemodus til serien, har man til 3DS-utgaven valgt å droppe noe tilsvarende. Her er det med andre ord kokt ned til at dersom man er enspiller, handler det først og fremst om å bryne seg på klassiske enspillermodi i tillegg til et par nye. En modus som gjør comeback er All-Star Mode, hvor man møter spillets figurer som motstandere ut ifra når de ble introdusert på spillmarkedet. Man spiller seg med andre gjennom en tidslinje fra Pac-Mans dager og helt opp til vår tid. Selv om det ikke er noe ekstraordinært ved verken kampene eller arenaene man spiller på, er dette et morsomt konsept.

Langt mindre underholdende er den såkalte nye Smash Run-modusen. Her skal man løpe rundt i fem minutters tid, samle diverse oppgraderinger til figuren sin, og deretter møte tre motstandere for å takle en eller annen utfordring utstyrt med de oppgraderingene man har samlet seg. Som denne modusen demonstrerer, har man i det nyeste spillet muligheten til å lage tilpassede versjoner av de forskjellige figurene. Er man for eksempel ikke fornøyd med angrepsstyrken til Mario, kan man gi ham mer av den til fordel for forsvar. Eller hva med en megarask ninja-Bowser? Tilpasningsmulighetene er mange, samtidig som man også har muligheten til å spille forskjellige kamper uten at det gis tilgang til tilpassede figurer. Imidlertid fungerer Smash Run som en dårlig introduksjon til disse funksjonene, og det er ikke annet å si enn at Smash Run er en kjedelig, meningsløs modus som ikke frister noe særlig til gjennomspilling.

Håndholdte begrensninger

Heldigvis har Super Smash Bros. for 3DS langt mer å tilby enn bare Smash Run, og som i tidligere spill handler det hele først og fremst om kamper mellom Nintendo-figurer i omgivelser fullspekket med detaljer. På dette området skuffer spillet slettes ikke. Utviklerteamet med Sakurai i spissen har virkelig gravd dypt for å få med så mange figurer som mulig, og uten at det skal avsløres i detalj hvem som har fått plass i spillet og ikke kan det sies at her bør det være noe for alle og enhver. Utvalget er stort og variert, og med totalt 49 forskjellige spillbare figurer – hvorav 15 nykommere – skulle det være noen her som passer akkurat din spillestil og dine preferanser. Et par av figurene oppleves imidlertid som litt for like hverandre, og fordi spillestilen dem imellom er såpass lik føles de som unødvendige kloner plassert i spillet kun for å ha flest mulig rollefigurer ombord. Når man føler at dette går på bekostning av andre figurer som heller kunne vært inkludert, oppleves det naturlig en smule negativt.

Selv om Super Smash Bros.-spillene først og fremst handler om moro, har det også vært en serie kjent for sin uhyre store dybde og presisjon for dem som ønsker å trenge dypere ned i materialet og virkelig spesialisere seg. For slike spillere var Super Smash Bros. Brawl til Wii et kraftig steg tilbake, og det har vært stor spenning knyttet til 3DS- og Wii U-utgavene. Hvorvidt 3DS-utgaven blir en konkurranseslager gjenstår å se, men kontrollermessig er dette noe tvilsomt. 3DS har mange fordeler, men ergonomi og presisjon er dessverre ikke blant dem. Selv om kontrolloppsettet i 3DS-utgaven kan justeres, må man bare konstantere at konsollen slettes ikke er bygget for den form for hurtige knappekombinasjoner som spillserien krever av den beste av de beste. Ryktene om ødelagte styrespaker etter altfor aktiv bruk av konsollen vitner om nettopp dette.

Strantende nettfunksjonalitet

Selv om Super Smash Bros. krever at man sitter noen timer alene for å lære seg spillmekanikken å kjenne, er det alltid flerspillermoroa som har definert serien. Også dette er dessverre en noe delt opplevelse til 3DS-versjonen, noe som heller ikke overrasker. Spiller man sammen over lokalt nettverk fungerer det hele ikke så aller verst. Nå er det klart at det føles noe merkelig å skulle spille mot hverandre på hver sin skjerm i stedet for å nesegruse hverandre på en og samme skjerm, men dette handler først og fremst om vaner. Å knuse motstanderen mens vedkommende sitter i samme rom som deg og drar seg i håret av sinne og irritasjon er fortsatt like moro. Noe særlig til forsinkelser i informasjonsstrømmen opplever man heller aldri over lokalt nettverk.

Dessverre kan man ikke si det samme når man forsøker å spille over internett. Å skulle bearbeide all den informasjonen som foregår på opptil fire 3DS-er samtidig i en koordinert kamp over internett er tydeligvis mer enn det prosessorkraften i en 3DS er i stand til. Altfor ofte resulterer dette i kamper som hakker og er fullstappet med forsinkelser, noe som reduserer moroa betraktelig. Her er det slettes ikke umulig at den kommende New Nintendo 3DS med sin kraftigere prosessor vil være bedre egnet for nettkamper, men for de av oss som kun sitter med en ordinær 3DS er nettdelen mer til frustrasjon enn glede. Og dersom en så sentral del av flerspillerdelen ikke fungerer som den skal, må man jo konstatere at mye av moroa med et Super Smash Bros.-spill forsvinner.

For de som først kommer seg på nett og opplever stabile kamper, er det imidlertid mange artige modi å bryne seg på. To av de mest interessante er For Fun og For Glory. Mens man i For Fun kjemper på alle slags arenaer med alle hjelpemidler tillatt og bare for å ha det gøy, er For Glory mer for konkurransespilleren som ønsker sylskarpe dueller mot motstanderen hvor ingenting overlates til tilfeldighetene. Dersom du er blant dem som har kjempet en-mot-en-kamper mot kompisen din hvor ingen hjelpemidler er tillatt på Final Destination-banen ... ja, da vet du at denne modusen er for deg.

Portabel moro

Det er naturlig at når en såpass omfattende serie som Super Smash Bros. tar steget over i den håndholdte sfæren, vil det være noen overgangsproblemer underveis. Beklageligvis handler de fleste problemene om nettspilleren, noe som begrenser flerspillerbruken av spillet betraktelig. Men får man til å kjøre en kamp uten problemer, er Super Smash Bros. for 3DS absolutt underholdende. Det håndholdte formatet har selvfølgelig sine begrensninger, og innenfor disse begrensningene klarer spillet seg godt. Og spillet er ikke minst med på å gjøre ventetiden til Wii U-versjonen kortere.

Score: 7/10

The Witcher 2: Assassins of Kings

Det var egentlig liten tvil da det første Witcher-spillet ble lansert i 2007 at den polske fantasyserien egner seg godt i spillform. Bare smak på tanken: En mystisk mann, genetisk modifisert ved hjelp av hemmelige brygg og virologiske prosesser, som helt ifra barndommen av har blitt trent til å jakte på monstre; et politisk landskap med konger i stadige klammeri med hverandre; maktintriger mellom konger, hoffets magikere, rådgivere og adelige; turbulente byer og landsbygder hvor klare skillelinjer mellom godt og vondt er heller sjelden kost, og det meste derfor befinner seg i etiske og moralske gråsoner; og på toppen av det hele et mektig imperium i sør som de nordlige kongerikene bare såvidt klarte å stagge forrige gang de kom på invasjonstokt.

Den gode bakgrunnshistorien og settingen for spillserien kan man takke den polske forfatteren Andrzej Sapkowski for, som i løpet av sitt forfatterskap har hostet opp fem romaner og en rekke noveller om witcher-monsterjegeren Geralt fra Rivia. Serien ble så springbrettet for det polske spillstudioet CD Projekt, og i 2007 så deres første spill The Witcher dagens lys. Fire år senere skulle oppfølgeren presenteres. Forskjellene mellom de to spillene er enorme.

Les også: The Witcher

Renvaske sitt navn

The Witcher tok oss med på en reise hvor Geralt våkner opp uten noen minner om sine tidligere erfaringer og gjerninger, og det fra en tilstand hvor alle gikk ut ifra at han var død. Reisen brakte Geralt på en turbulent ferd for å jakte ned en organisasjon kalt Salamandra på jakt etter sin egen historie og minner, men det hele endte med at monsterjegeren kom i klemme mellom ledelsen i Temerias hovedstad Vizima, de opprørske alvene i Scoia'tael-bevegelsen og den pro-menneskelige ridderordenen Order of the Flaming Rose. Som spiller fikk man oppleve at her er det ingen fraksjoner man klarer å heie på uten forbehold, og hvem Geralt bør samarbeide med er dermed et åpent spørsmål. Uansett hvilke valg man måtte ta, fikk man avslutningsvis i det første spillet se Geralt stoppe et snikmordforsøk på Temerias kong Foltest, og det av en snikmorder med et av de klareste fysiologiske trekkene til en witcher: Smale, gule øyne i stand til å se i mørket.

The Witcher 2 tar til, og det har gått en måned siden attentatforsøket. Geralt finner snart ut at mordforsøket på Foltest bare er ett av mange forsøk – vellykkede og mislykkede – på kongemord langs de nordlige kongerikene. Når Geralt så blir fanget opp i ett av snikmord-komplottene og anklaget for kongemord, har han ikke noe annet valg enn å ta på seg oppgaven med å finne de skyldige og renvaske sitt navn: Koste hva det koste vil, og samarbeide med dem som tjener formålet best.

Det er et velkjent politisk landskap man beveger seg gjennom i The Witcher 2: Assassins of Kings. Konger og adelige kjemper mot hverandre i et stadig turbulent politisk landskap, magikere klager over mangelen på respekt hos folket og innflytelse hos de kongelige, og frigjøringsbevegelsen Scoia'tael ønsker frigjøring for enhver pris for alver, dverger og andre ikke-menneskelige raser. At en witcher møter vantro og mistillit uansett hvor han måtte gå er dermed bare toppen av det hele. Med alle detaljene, nyansene, intrigene, gråsonene og dobbelspillene som foregår kan det være fort gjort å miste oversikten, og mot slutten av spillet må man stusse på om det kanskje ikke kan bli for mye av det gode. Samtidig er det nettopp denne settingen som gjør The Witcher 2 så forfriskende. Når alt er grått, blir det å foreta valg også en heller grumsete affære. Utvetydige gode valg finnes sjelden, og Geralts eventyr skiller seg dermed klart fra andre rollespill hvor godt og vondt forblir ganske klare valg på en moralsk skala. Geralt er kanskje en witcher og en monsterjeger, men det er ikke gitt at alle monstre er ikledd monsterham – noen av dem kan faktisk se ganske så menneskelige ut til tider.

Imponerende ansiktsløft

At The Witcher var det første spillet til CD Projekt var ganske så tydelig. Utgangspunktet for spillet var unektelig godt, men innpakningen kunne se temmelig enkel ut til tider, selv til 2007 å være. Kampsystemet kunne bli noe stivt, alkymi og våpenforbedring unødvendig kronglete og de grafiske detaljene var ikke akkurat til å miste pusten av. Alt dette er snudd fullstendig på hodet i oppfølgeren, så mye at man ikke skulle tro at det er samme studio som står bak de to spillene med bare fire års ekstra erfaring og litt større budsjett til rådighet.

The Witcher 2 er nemlig vakkert. Imponerende vakkert. Selv i dag er det ikke alle spill som kommer opp på samme nivå som The Witcher 2 ligger på når man skrur alt opp på maksimale innstillinger. Introduksjonsfilmen er det vel fortsatt lite som slår, og det er imponerende å se hva CD Projekt er i stand til å få til. Med The Witcher 2 markerer de seg som et selskap som definitivt bør tilhøre eliten når det kommer til grafisk produksjon og kvalitet. Detaljnivået er skyhøyt, de menneskelige trekkene og detaljene er imponerende livaktige, og naturlandskapene kjennes absolutt levende ut.

Men det er ikke bare det visuelle nivået som imponerer. Også lydsporet pakker den gode historien inn i et vakkert omslagsark. Musikken vet alltid å sette den rette stemningen, og stemmeskuespillerne gjør en god jobb med å bringe liv til rollefigurene. Ja, selv den rufsete og noe dronende stemmen til Geralt kler figuren så godt at man ikke annet enn å tenke at dette føles naturlig.

Stor frihet og vanskelige kamper

Hva kampsystemet angår, er dette langt mer flytende og dynamisk enn tidligere. Her må en virkelig holde tunga rett i munnen for å beseire fiendene med en kombinasjon av sverdkamp, parering, dukking og bruk av witcher-magi. Selv det minste feilgrep kan koste deg dyrt, for The Witcher 2 er vanskelig – til tider svært vanskelig. Situasjonene kan kreve nøye planlegging forut, og den som kaster seg hodestups ut i kamp uten en plan eller en strategi vil få straff for det. Et forbedret og mer oversiktlig oppgraderingssystem sørger for at man etterhvert takler en del av situasjonene bedre, men selv på normal vanskelighetsgrad vil The Witcher 2 forbli vanskelig fra start til slutt. Som en monsterjeger får du muligheten til å bryne deg mot både menneskelige og monstrøse motstandere, men om et lite ankepunkt skal påpekes mot spillet må det være at monsteroppdragene er noe få i tallet. Ikke minst savner jeg flere oppdrag hvor normale forestillinger om monstre blir noe snudd på hodet. Et visst oppdrag i spillet som involverer et troll og en bro er et godt eksempel på dette, og ettersom bøkene har flere historier av denne typen skulle jeg ønske spillet hadde flere av disse.

At spillet har rom for flere sideoppdrag av denne typen er helt klart. Landskapet i The Witcher 2 er ganske åpent, og det er mer enn nok å utforske i hvert av spillets kapitler. Ulempen med det hele er at sideoppdrag er som regel låst til sine respektive kapitler, og når man så beveger seg videre har man forspilt sjansen til å fullføre oppdraget, ettersom man ikke har mulighet til å reise tilbake. På sett og vis er dette realistisk – Geralt kalles stadig videre på sin jakt etter den som kan renvaske navnet hans, og det vil drive ham frem og ikke tilbake – men når spillet først gir en illusjon av temmelig stor valgfrihet og åpne landskaper skulle man gjerne ønske at dette ble gjennomført fullt ut.

Storslått

Ankepunktene mot The Witcher 2 er til stede, men de er for småtterier å regne sammenlignet med alt spillet gjør riktig. Stemning, historie, gråsoner, persongalleri, musikk, lyd, grafikk, oppdrag ... det aller, aller meste sitter som støpt, og med tanke på spranget fra det første spillet er The Witcher 2: Assassins of Kings intet mindre enn et imponerende stykke arbeid. For de som skyr harde og til tider brutale verdener, moralske gråsoner og vanskelige kamper er nok ikke dette spillet en bør satse på. For alle andre er dette et spilleventyr man bør vurdere sterkt å få med seg.

Score: 9/10