Prince Caspian: "Troen er sikkerhet for det som håpes..."

Jeg føler at en advarsel er på sin plass i forkant av en anmeldelse: Det kan faktisk være at jeg røper ting du ikke vil vite. Det kan hende at jeg, i et svakt øyeblikk, glipper med oppmerksomheten min og forteller deg noe du kanskje helst ikke ville vite. Men til gjengjeld er dette sjansen man må ta når man leser anmeldelser. Og ingen tvinger tross alt noen til å lese dem heller. Forøvrig kommer jeg til å sløyfe oppsummering av historien; her får folk lese boka eller lese resymé andre steder.

The Chronicles of Narnia: Prince Caspian har vært ute i litt over en måned på verdensbasis. Ja, faktisk har mamma og pappa sett denne filmen en hel måned før meg i Japan. Dette var en film jeg hadde gledet meg lenge til å se, så da muligheten bød seg på premieredagen tok jeg imot muligheten med glede.

Prince Caspian er på mange måter den av Narnia-bøkene som ble neglisjert i sin tid da BBC skulle lage TV-serier av bøkene. Boka ble slått sammen med The Voyage of the Dawn Trader, og Prince Caspian fikk da bare to korte episoder. I tillegg har jeg jo mine sterke meninger om hvordan BBC-serien bærer preg av lavbudsjett, noe som ikke gir Narnia den glans og ære jeg mener den fortjener. Det var derfor ekstra spennende for meg da jeg skulle se filmen. Ville inntrykket bli bedre? Det må jeg si ja til, og det er utrolig mye positivt å ta frem i denne anledning. Og som musiserende teolog kommer jeg ikke utenom to hovedpunkt: Musikk og teolog

Det første som slår meg som positivt i Prince Caspian, er musikken. Harry Gregson-Williams er tilbake som Narnia-komponist, og det er behagelig og gjenkjennelig (for oss som har studert filmmusikken fra forgjengeren) musikk som går igjen i hele filmen. Dette er noe av det jeg liker med filmmediet: Det engasjerer andre kunstarter som musikk, arkitektur og klesdesign, bare for å nevne noe. Allerede fra Prins Caspians flukt i første scene slår det meg at Gregson-Williams er flittig elev av læremester Hans Zimmer, og jeg håper at Gregson-Williams får fortsette som Narnia-komponist, selv om regissørrollen skifter ved neste film (kommer antakelig 2010).

Dernest er skuespillerne godt valgt. Det er selvsagt moro å se hovedpersonene igjen fra første filmen, der de gjorde en særdeles god tolkning av Pevensiesøsknene. De gjør på ingen måte skam på sine navn i denne filmen heller, og jeg håper jeg etterhvert begynner å se dem i andre store filmer. Valget av prins Caspian har også fungert bra, men handlingsmessig er det noe unødvendigheter mellom Caspian og noen av Pevensiebarna. Men dette går mer på manuset enn det gjør på skuespillerne, så jeg antar at de kan ikke klandres.

Selvsagt må en også innom det teologiske perspektivet i filmen. Vårt Land påstår i sin anmeldelse at det teologiske elementet er nedtonet i denne filmen i forhold til den forrige, og særlig i forhold til boka. Det siste kan jeg ikke si så mye om, da det er altfor lenge siden jeg har lest boka. Men teologi er det nok å ta av i filmen. Barnetroen, troen på det en verken har visshet om eller ser (Hebr 11:1) er en vesentlig del av filmen. Et annet slikt element er møtet med fristelser. Skal man ta den enkle og lokkende løsningen, selv om man vet at det man gjør ytterst sett er galt? Her viser Edmund en solid viljestyrke, og sier på mange måter "takk for sist" med tanke på forrige film.

Effekter og kulisser er storslåtte i denne filmen, og også her kommer endelig Prince Caspian til sin rett. Det er rett og slett herlig å se en skikkelig fremstilling av den heltemodige musa Reepicheep, i motsetning til den utstoppede dotten som ble brukt av BBC. Aslan ser også hakket bedre ut denne gangen, og det store slaget mellom narnianerne og telmarinerne fikk meg nærmest til å hoppe i stolen av fryd (vel så mye av de taktisk brilliante finesser som av effektene). Skjønt, det skal sies at noen av effektene drar kanskje litt ut i det lange og breie, og man kunne fått like stor virkning i filmen ved å slå litt mindre på stortromma (særlig mot slutten).

Så er jo da det store spørsmålet: Er det Prince Caspian eller The Lion, the Witch and the Wardrobe som er best? Filmatisk sett vil jeg favorisere Prince Caspian, om ikke annet så for slagscener som er utrolig godt filmet med mye svingninger frem og tilbake. Men handlingsmessig er jo The Lion, the Witch and the Wardrobe min favoritt i serien. Så det blir en todeling her. Men at Prince Caspian er verd å sees, det skal det ikke såes tvil om (selv om BT prøvde på nettopp dette i dagens papirutgave ved å gi filmen en treer).

Karakter: 5/6, og absolutt en av mine favoritter så langt i år.

Oppdatering: En skrivefeil fra min side. Det var BA og ikke BT som gav filmen en treer. Egentlig litt lettet over feilen, for at BA skulle skrive en så dårlig anmeldelse overrasker vel egentlig ingen (når de tross alt prøver å stille Narnia og Ringenes Herre ved siden av hverandre, ser man at de er på villspor).

*Stavanger Aftenblads anmeldelse.
*Vårt Lands anmeldelse.
*BAs anmeldelse.