Om fiksjonell underholdning.

Jeg er en mann som bruker mye tid på å lese bøker av forskjellige slag, ser gjerne filmer med en dypere fortelling og spiller gjerne episke spill med et fascinerende og fengende plott. Derfor er jeg en som lett lar meg engasjere når spørsmålet om hvorvidt dette er fornuftig - og i enkelte kretser hvor kristelig slik tidsfordriv er - blir tatt opp. Dette har også vært samtaleemne en gang og to etter at jeg har begynt på Fjellhaug, og jeg tenkte jeg skulle prøve å samle noen av tankene her.

I avisa Dagen har det i sommer vært flere ganske krasse leserinnlegg mot Harry Potter, hvor beskyldningene om okkultisme og hedenskap har stått i kø. Jeg kommer ikke til å referere nevneverdig til disse leserinnleggene, fordi det er tydelig av personene som har skrevet dem at de ikke har lest selve bøkene, og er dermed etter min mening ikke kvalifiserte til å uttale seg om temaet. Men disse leserinnleggene har ført til videre samtale hos flere av oss her på Fjellhaug, derfor nevner jeg dem.

Hvorvidt Harry Potter er okkultisme eller ikke, er et tema jeg kan ta opp en annen gang. Foreløbig holder jeg meg til å si følgende: Harry Potter er en oppfinnsom eventyrfortelling, og må derfor også leses deretter. Hadde J.K.Rowling hevded at hennes verk var grunnfestet i fakta - slik Michael Baigent, Dan Brown og Voie & Klepp gjerne gjør - hadde jeg forstått bekymringen. Fantasi er som regel ikke direkte skadelig. Mangel på fantasi derimot...

Den kristne organisasjonen Damaris (her og her) jobber med å utarbeide studiemateriell for å kunne analyse filmer og bøker etter religiøse og kristne spor. En organisasjon jeg er veldig for. Slikt kulturmateriale er tross alt noe også ikke-kristne kjenner godt til, og ved å føre en samtale gjennom dette kan man peke på viktige elementer i kristen tro på en måte som kanskje blir lettere for vedkommende å forstå. Folk flest har gjerne ikke lest Romerbrevet 7, men sammenligner man dette med Gollums splittede personlighet og lojalitet i Ringenes Herre er det flere som henger med. Luther var også kjent med tankegangen om at så lenge noe i samfunnet er tjenelig, må en gjerne bruke det i evangeliets tjeneste.

I tillegg er jeg veldig fan av det man gjerne kaller for subkreasjonsteorien, i stor grad formidlet gjennom J.R.R. Tolkien. Subkreasjon vil si at det skapte ærer sin skaper gjennom selv å bruke sin skaperevne til fortsatt med-skapelse (1). Ved sin kreativitet ærer man skaperen på best mulige måte. Igjen tror jeg vi er inne på noe her. Gud har gitt oss fantasi, en tenkende hjerne og evne til å glede oss over det skapte. Hvorfor skulle vi ikke kunne kombinere dette og glede oss over andres skapertrang og kunstuttrykk? (Merk: Når mennesket "skaper" er dette selvsagt ut ifra menneskets begrensninger. Kun Gud kan skape uten bruk av eksisterende materie eller materiale) Å fravise dette blir å fravise noe sentralt i mennesket og dets søken etter Gud. Interessant nok er det i Philip Pullmans trilogi His Dark Materials faktisk mangel på skapertrang, fantasi og kreativitet som står i fare for å ødelegge all eksistens.

Et leserinnlegg i Dagen har trukket frem følgende bibelvers som motargument: "Men vis fra deg de ugudelige mytene, som bare er tomt snakk. Øv deg heller i gudsfrykt" (1.Tim 4,7). Noen vil da bruke dette som argument for at man skal ligge unna all litteratur og underholdning som ikke har med den kristne tro å gjøre, da det leder til fall. Her ser jeg imidlertid et problem med at verset må sees i sin sammenheng. 1.Tim 4 handler i stor grad om hvordan mennesker skal falle fra den kristne tro og holde seg til diverse religioner, sekter og vranglærende kirkeretninger. Dette er blant annet læreretninger som forbyr folk å gifte seg og krever avlat fra mat (1.Tim 4,3). Paulus fraskriver seg disse retninger, og fortsetter "Alt det Gud har skapt, er godt, og ikke noe skal forkastes når det mottas med takk" (1.Tim 4,4). Dette verset føler jeg streker under det jeg skrev om i forrige avsnitt.

Det største problemet i denne sammenhengen, er spørsmålet jeg fikk under en samtale: "Er det sant at det er bl.a. mord i Harry Potter? Hvorfor skal vi da la oss underholde av slike grusomheter?" Dette er nok det jeg har mest problemer med å forsvare. Dog vil jeg si dette: Dersom det du ser eller leser forsvarer mord, sex, utroskap eller hvilken synd det måtte være, er det selvsagt grunn til omtanke og revurdering av sitt forhold til boka/filmen/serien. Men i Harry Potter blir ikke mord av uskyldige forsvart, tvert imot blir det slått ned på som en ond handling. Harry Potter er blant de serier som stiller med et klart skille mellom rett og galt, ond og godt. Også i svært mange andre serier vil man ikke forsvare det onde som skjer, selv om en beskriver at det skjer. I tillegg skal man huske på at underholdning er skapt av mennesker - troende så vel som ikke-troende - og gjenspeiler derfor holdninger som måtte ligge i enkeltpersoner og folk. Dette kan hjelpe oss å forstå hverandre som mennesker, og oss kristne til å forstå hva som opptar ikke-kristne.

Verden for Kristus!

Kilder:
*(1)Gandalf Lever! Religiøse elementer i J.R.R. Tolkiens forfatterskap og The Lord of the Rings-filmene. Harald Hauge, Ung Teologi 1.2005
*www.damaris.no
*Diverse leserinnlegg i avisa Dagen.