torsdag, februar 28, 2019

Resident Evil 2



Det var en gang, nærmere bestemt siste halvdel av 90-tallet. Capcom hadde skapt voldsomt suksess med lanseringen av skrekkspillet Resident Evil, og i 1998 skulle de øke sitt renommé ytterligere med lanseringen av Resident Evil 2. I oppfølgeren fikk vi bli skrekkslagne vitner til hvor feilslått den biologiske våpenforskningen til Umbrella Corp., som vi stiftet bekjentskap med i det første spillet, faktisk viste seg å være. Med det ene viruset etter det andre på avveie ble vi denne gangen vitner til hvordan Raccoon City ble forvandlet til et zombiemareritt, og vi kan trygt si at Leon Kennedys første dag i ny jobb som politimannn og Claire Redfields leting etter storebroren sin gikk alt annet enn fredelig for seg.

Skru tiden frem til siste halvdel av 2000-tallet. Etter nok en gang å ha endret spillbransjen med Resident Evil 4, skulle Capcom ta Resident Evil-serien i en mer actionorientert retning med Resident Evil 5. Dette eskalerte ytterligere med Resident Evil 6, og den ikoniske skrekkfølelsen man forbandt med serien virket å være historie. Så skjedde det utrolige. Capcom gikk tydeligvis noen runder med seg selv, utviklet en ny spillmotor (RE Engine) og konverterte serien fra førsteperson- til tredjepersonsperspektiv. Resultatet var Resident Evil 7: Biohazard i 2017, et lekkert spill som dessuten var noe av det skumleste vi har vært innom i spillsammenheng på lenge. Skrekkserien var dermed tilbake, og fansen begynte å drømme om nyversjoner av gamle spill, noe Capcom hadde annonsert i 2015 uten å vende tilbake til ryktene igjen senere.


E3-messen i 2018 ga oss vårt første inntrykk av nyversjonen av Resident Evil 2, og det var tydelig at de satset på å gjenskape suksessen med Resident Evil 7: Biohazard og lære av feilene fra Resident Evil 6. Ved hjelp av RE Engine satset Capcom på å gjenskape den klassiske fortellingen for dagens publikum. Når vi nå har slått klørne i spillet selv kan man konstatere at nyversjonen av Resident Evil 2 er en fabelaktig blanding av gammelt og nytt.

Hovedpremisset for historien i Resident Evil 2 er den samme som den alltid har vært. Året er 1998, og spilleren inntar rollen som enten Leon S. Kennedy, en ung politimann i ny stilling ved Raccoon City Police Department, eller Claire Redfield, søsteren til helten Chris Redfield fra det første Resident Evil-spillet. Problemet er at det lyssky selskapet Umbrella har drevet med biologiske eksperimenter av den tvilsomme sorten i og rundt Raccoon, og Leon og Claire ankommer en by infisert av vandrende døde og annet utyske. Leon og Claire blir adskilt og må dermed kjempe hver for seg for å overleve og samtidig komme til bunns i mysteriet om hva som faktisk har skjedd.

Med nyversjonen av Resident Evil 2 har Capcom på nesten perfekt vis klart å kombinere det beste fra to verdener. Man har tatt den herlige grafikkmotoren som gjorde Resident Evil 7: Biohazard både vakkert og fantastisk skremmende, samtidig som man har beholdt historien, settingen og banedesignet fra de klassiske Resident Evil-spillene. Det er svært lett å kjenne seg igjen i politistasjonen-som-før-var-museum fra det gamle Resident Evil 2, samtidig som at Capcom har foretatt noen designmessige grep for å fjerne noen irritasjonsmomenter fra det gamle og opprinnelige designet. Dette betyr en politistasjon med obskure hemmeligheter og gåter, mørklagte korridorer og skumle monstre som angriper deg når du minst venter det, men det betyr også hendige kart, full tredimensjonal bevegelsesfrihet og en fantastisk grafikk.


Zombiene og de andre monstrene er brakt til live på mesterlig vis i spillet. Animasjonene er gjennomførte og unike for de ulike scenariene, og det verste er at zombiene sjelden dør selv om man klarer å treffe dem. En zombie som har blitt skutt kan plutselig finne på å våkne til live igjen så lenge hodene deres er intakte, og dette gjør at man ofte må vurdere om man har nok våpen til å gå tilbake gjennom rom man har vært før. Spillet stiller også med dynamiske system som justerer hvor mye monstrene tåler ut ifra hvor mye ammunisjon du har til rådighet. Resultatet er et spill hvor du alltid har nok ammunisjon til å håndtere noen av fiendene, men aldri nok til å håndtere alle. Dette skaper en svært spennende spilldynamikk hvor man hele tiden må foreta vurderinger av helhetsbildet, og hvor man selv med hagle i hånd aldri føler seg overlegen eller usårlig.

Dette gjør også at de mørke korridorene på politistasjonen er skumle å forsere. Spillet er riktignok ikke like fryktinngytende som Resident Evil 7: Biohazard, men det skyldes kanskje at man vet noenlunde hva som kommer til å skje i spillet (går man fullstendig blank inn i spillet vil nok skrekken oppleves større). Heldigvis gir spillet deg et hendig verktøy for å planlegge reiseruten din, nemlig kartet. På kartet vil rommene være røde dersom det ligger noe der du ikke har plukket opp (ammunisjon, viktig verktøy e.l.), og blå dersom du har oppdaget alt som er verdt å oppdage. Etter hvert som spillet går mot slutten avtar noe av skrekkfølelsen, men i spillets første tre fjerdedeler er man alltid forberedt på at noe kan angripe deg rundt neste hjørne takket være utsøkt banedesign som oppleves tro mot originalen.

Det er dessuten moro å se hvordan spillet på den ene siden ser nytt og moderne ut, men at settingen samtidig er tydelig satt til slutten av 90-tallet. Med unntak av et par diskutable smådetaljer, som bruken av USB-utstyr på en PC, er designet og det tilgjengelige utstyret tro mot sin tid. Dette inkluderer hårfrisyrer og klesstilene til rollefigurene, som oppleves som en festlig blast from the past. Både Leon og Claires utseende er noe oppdatert, men igjen føles designvalgene som en fin kombinasjon av nødvendig modernisering og troskap mot kildematerialet.


Grafikken i nyversjonen skader heller ikke på opplevelsen. Lys- og skyggeeffektene er svært gode, ansiktsanimasjonene er fantastiske, og bevegelsene til de forskjellige skapningene er både realistiske og uforutsigbare. Noen småproblemer er det likevel å finne, som gjenskinnet i marmoren inne i politistasjonen, men i det store og det hele ser spillet svært bra ut.

Samlet sett er nyversjonen av Resident Evil 2 alt man kunne håpe på. Det er et spill som oppleves tro mot originalen og gir den en sårt tiltrengt restaurering, samtidig som at man har foretatt noen designmessige grep som gjør spillet tilgjengelig for et nytt publikum. Med et spennende banedesign, minneverdige rollefigurer og en uhyggelig setting var grunnlaget for denne nyversjonen alltid godt, men det er herlig å se at Capcom er i stand til å balansere nytt og gammelt så bra som de gjør. Nå får vi bare håpe at Resident Evil 3: Nemesis får samme overhaling i nærmeste fremtid.

Score: 9/10

tirsdag, februar 26, 2019

Shenmue I & II


Jeg skrev overraskende lite om spill i januar. Det var ikke fordi jeg ikke spilte noe, men en kombinasjon av større spillprosjekter kombinert med lite tid og overskudd til å skrive. Nå er det på tide å ta igjen noe av dette.

I januar er det ofte lite som skjer på spillfronten, og dagene etter jul og nyttår er dermed en gyllen anledning til å bryne seg på gamle klassikere eller nye lanseringer man ikke rakk å begynne på i året som gikk. I mitt tilfelle har jeg klart å kombinere disse to i januar ved å spille Shenmue I & II.
Snakker man med noen som har litt interesse for spillhistorie er det fort gjort at de blir entusiastiske når man nevner Shenmue-spillene. De to spillene, lansert henholdsvis i 1999 og 2001 på Dreamcast og Xbox (kun Shenmue II fikk en Xbox-lansering), er som spillikoner å regne med tanke på banebrytende verdensbygging, setting, historiefortelling, interaktivitet og bruk av cinematiske elementer i spillsammenheng.

Samtidig er det ikke dermed gitt at spillene er like gode å gå tilbake til den dag i dag uten tykke nostalgibriller på. Mye har skjedd innenfor denne sjangeren i ettertid, hvor spillserier som Yakuza tjener som åndelige oppfølgere til Shenmue og Grand Theft Auto-serien viser hvordan store spill med åpen verden-struktur skal gjøres. Vi har også fått spill som løfter cinematiske spillopplevelser til nye høyder, og fortellerteknikker i spill er også utforsket i alt fra store titler som Persona 5 og Horizon Zero Dawn til mindre indiespill som A Way Out, Journey og Gris.


Det er likevel viktig å bedømme gamle titler ut ifra sin egen samtid når man går tilbake til dem. Innholdsmessig er det derfor avgjørende å ikke bedømme Shenmue og Shenmue II for mye etter spillene som har kommet i etterkant, men hva som har kommet før. Og ut ifra et slikt perspektiv er Shenmue-spillene svært interessante å spille for oss med interesse for spillhistorie. Spørsmålet er bare om samlepakken lansert i august har så mye å by på for alle andre.

Shenmue-spillene er satt til en japansk havneby på 80-tallet. Den unge Ryo Hazuki kommer hjem til kampsportskolen sin en regntung høstkveld og oppdager at hans far kjemper for sitt liv mot den mystiske Lan Di. Kampen ender med at Ryos far oppgir et mystisk kinesisk speil han har i sitt eie, men Lan Di svarer fortsatt med å ta livet av sin motstander. Besatt av tanken på hevn begynner Ryo på godt, gammeldags detektivarbeid i byen for å lære mer om identiteten til sin fars morder, hvor han har tatt veien og hvordan Ryo selv kan følge etter ham og hevne sin far.

Mye av Shenmue-spillenes struktur handler om å gjøre svært dagligdagse ting. Som Ryo går du rundt i byen, snakker med folk, inspiserer gjenstander og foretar veldig enkle arbeidsoppgaver som å kjøre gaffeltruck og bære kasser. Litt mer uvanlig er det kanskje å ende opp i slagsmål med utenlandske sjømenn og tatoverte bikere, men i det store og det hele er Shenmue-spillenes struktur veldig hverdagslig. Dette kan bli ekstremt gjentakende og kjedelig, ikke minst fordi noen ting kun skjer på visse tidspunkt på døgnet (problemet er størst i det første spillet, som ikke har en Skip-funksjon når man skal vente på at klokken blir riktig tid). Samtidig er det noe realistisk og unikt over strukturen i Shenmue. Her møter vi spill hvor problemet ikke alltid handler om å jule opp slemminger, men hvor løsningen kanskje ligger i å snakke med folk, gjøre hverdagslige oppgaver og bare være hyggelig mot folk.


Det hjelper også at det første Shenmue virkelig fanger atmosfæren av en mellomstor japansk by (jeg kan derimot ikke si om skildringen av Hong Kong i Shenmue II er like presis). Arkitekturen og butikkene er veldig nær det man møter i virkeligheten. 80-tallsatmosfæren blir også ekstra tydelig gjennom muligheten for å samle på kassetter og gatcha-kapselleketøy, for ikke å snakke om arkaden man kan besøke for å spille perfekt emulerte Sega-klassikere (her møter vi imidlertid en liten anakronisme, siden flere av disse spillene ikke var gitt ut i 1986 hvor handlingen finner sted, men emuleringen i seg selv er plettfri).

Shenmue-serien er cinematiske spill med klare referanser til både yakuza-filmer og gamle kampsportfilmer. Dette kommer særlig til uttrykk gjennom spillenes kanskje største arv til spillindustrien på godt og vondt, nemlig quick-time events (fun fact: Shenmue-manualen kalte opprinnelig dette for Quick Timer Events, men fenomenet har siden blitt døpt om til quick-time events). Noen ganger må man slippe løs sin egen kampsportutøver og kjempe mot kriminelle, mens andre ganger må slike konflikter løses ved å trykke på riktig knapp når denne blinker på skjermen. I dag er slike mekanikker både velkjent og noen ganger irriterende, men mekanikken var både ny og banebrytende med Shenmue.


For sin tid ser både Shenmue og Shenmue II veldig bra ut. Det er spill som jevnt over har holdt seg betydelig bedre grafisk sett enn det meste annet fra samme tidsepoke. Det samme kan imidlertid ikke sies om styringen, og særlig kameraet i spillet kan fort skape ubehag og kvalme dersom man ikke er vant til eldre spill og kamerabruken i dem. De er ikke de verste spillene for sin tid, men her kunne HD-pakken gjort en innsats for å forbedre ytelsen i spillet.

Selv om spillene i seg selv klarer seg tålig greit for oss nostalgikere, er det ikke like mye fint å si om HD-pakken med spillene som ble lansert i august 2018. Det HD-pakken strengt tatt gjør er å gi deg muligheten til å spille spillene på PS4, Xbox One og PC, og det er omtrentlig det den gjør. Joda, de har gjort litt med skyggene og kantene i spillene så det ser bedre ut enn i originalutgavene, men ellers er det gjort fint lite. Dette er særlig tydelig når det gjelder lyden. Musikken er ikke finpolert, og det japanske stemmeskuespillet er tatt opp med ekstremt dårlig lydkvalitet og høres ut som om mikrofonene er pakket inn i vatt. Det føles som billig venstrehåndsarbeid, og er rett og slett ikke Shenmue-spillene verdig.


Shenmue og Shenmue II er spill som har nok av problemer å by på med tanke på tempo, kvalitet på historien og tvilsomme skildringer av japanske minoriteter, noe som gjør spillene vanskelig å gå tilbake til uten tykke nostalgibriller på. Samtidig har spillene en egenart som fortsatt skinner tydelig gjennom, og som gjør det vanskelig for en nostalgiker som meg å mislike spillene. På tross av – eller kanskje på grunn av – alle sine klisjeer, klønete dialoger og ekstremt karikerte rollefigurer er Shenmue-spillene nesten litt sjarmerende. Det er derfor lett å se hvorfor spillere som spilte Shenmue på 90- og 2000-tallet ofte har gode minner fra spillene. Desto mer synd at HD-pakken ikke representerer spillene med den verdigheten man skulle forvente og håpe på.

Score: 6/10

onsdag, februar 20, 2019

Tales of Vesperia: Definitive Edition

For litt over ti år siden ble det japanske rollespillet Tales of Vesperia lansert eksklusivt til Xbox 360. Et kontroversielt valg, ettersom konsollen aldri var populær i Japan, men spillet gjorde det godt nok til at PlayStation 3 fikk en utvidet utgave av spillet med ekstra innhold året etter. Denne utvidede utgaven ble kun lansert i Japan, men nå er denne tilgjengeliggjort for resten av verden i form av Tales of Vesperia: Definitive Edition til PS4, Xbox One, Switch og PC.

Anmeldelsen leser dere her.

Score: 7/10

tirsdag, februar 19, 2019

Apex Legends


4. februar ble et nytt gratisspill sluppet ut av det blå. To ting gjorde at dette spillet, Apex Legends, var verdt å merke seg:

  1. Det er et battle royale-spill, og er dermed et spill som skal forsøke å konkurrere mot megasuksesser som PlayerUnknown's BattleGrounds og Fortnite.
  2. Det er utviklet av Respawn Entertainment, studioet som i sin tid ga oss Titanfall-spillene, og som før det ga oss de to første Call of Duty: Modern Warfare-spillene (den gang utviklerne var ansatte i Infinity Ward).
På litt over én uke har spillet skaffet seg godt over 25 millioner brukere, og etter å ha tilbrakt en hel del timer med spillet selv må jeg innrømme at det er lett å skjønne hvorfor.

Apex Legends-anmeldelsen kan dere lese her.

Score: 9/10