torsdag, november 29, 2018

Persona 5: Dancing in Starnight


Jeg falt fullstendig pladask for det japanske rollespillet Persona 5 da det kom i fjor. En av hovedårsakene til at spillet falt så godt i smak var den eminente musikken. Dermed er det kanskje ikke overraskende at jeg også storkoste meg med Persona 5: Dancing in Starlight, et rytmespill som tar utgangspunkt i nettopp musikken fra Persona 5.

Anmeldelsen kan dere lese her.

Score: 9/10

fredag, november 23, 2018

Glemte perler: Bloodstained: Curse of the Moon


I Gamereactor er vi stort sett oppdatert når det gjelder en del spill, men samme hvor mye vi jobber vil det alltid være en perle og to vi går glipp av idet den lanseres på markedet. Heldigvis har vi artikkelserien "Glemte perler", hvor vi kan for oss slike spill og skrive om dem til tross for at de ikke er helt dagsferske.

I mai ble spillet Bloodstained: Curse of the Moon lansert. Spillet er en prolog til neste års Kickstarter-prosjekt Bloodstained: Ritual of the Night, som er utviklet av en av hovedhjernene bak Castlevania-serien (spillserien altså, ikke Netflix-serien, selv om jeg anbefaler sistnevnte varmt). Bloodstained: Curse of the Moon er utviklet etter samme stil som de første og eldste Castlevania-spillene, især Castlevania III, og har noen utmerkede nostalgivibber over seg. Dessuten har spillet et fenomenalt lydspor.

Glemte perler-artikkelen om Bloodstained: Curse of the Moon kan leses her.

torsdag, november 22, 2018

Spillåret 1998: The Legend of Zelda: Ocarina of Time


21. november 1998 ble spillet The Legend of Zelda: Ocarina of Time lansert i Japan. I desember skulle Europa følge etter. Vi som var interesserte i spill allerede den gang visste det ikke da, men dette var et spill som skulle sette et enormt preg på spillbransjen i de kommende tiårene, og som den dag i dag trekkes hyppig frem i diskusjoner om tidenes beste spill.

I den anledning tok jeg pennen fatt og skrev en tekst om Ocarina of Time. Teksten kan dere leser på Gamereactor her.

fredag, november 09, 2018

Om livet, døden, håpet og Gabriel's Oboe


Følgende tekst ble holdt som andakt ved FIH torsdag 08.11.2018.

I går tok jeg del i en litt spesiell opplevelse. Da var jeg i begravelsen til en venn fra studietiden min på Fjellhaug, som døde av kreft bare 30 år gammel.

Selv om dødsfall og begravelser selvsagt er trist under normale omstendigheter, og omstendighetene ikke akkurat var normale denne gangen, var det en fin begravelse. Den kristne troen har alltid vært en del av kameraten min og kona hans, og dette fikk også prege begravelsen. Dermed var en begravelse hvor det kristne håpet i møte med døden fikk tydelig fokus, og der vi kunne ha noe å glede oss over og se frem imot i møte med sorg og savn.

Min venn og jeg delte mange interesser, og en av dem var at vi begge er/var over gjennomsnittet interesst for filmmusikk. Som avslutning i begravelsen i går fikk vi høre Gabriel’s Oboe av Ennio Morricone. Morricone skal ha konsert i Oslo i januar, en konsert avdøde hadde ønske om å få med seg, så jeg er sikker på at valget neppe var tilfeldig. Samtidig er det også mye tematikk knyttet til Gabriel's Oboe som passet svært godt inn i anledningen.

Før vi går videre med andakten, tenkte jeg å bruke to minutt på å spille av dette stykket. Bruk gjerne tiden i bønn og tanke.


Gabriel’s Oboe stammer fra filmen The Mission fra 1986, regissert av Roland Joffé og med Robert de Niro og Jeremy Irons i hovedrollene. Filmen handler i korte trekk om en gruppe jesuittmisjonærer rundt 1750-tallet som reiser inn i Amazonas for å bringe evangeliet til de lokale folkegruppene. I starten av filmen, når fader Gabriel har gått seg halvveis vill i jungelen, setter han seg ned, drar frem oboen sin og spiller dette stykket. Den lokale guarani-stammen, som ikke akkurat er vennligstilte ovenfor kristne eller europeere, hører musikken og lar fader Gabriel leve. Dette blir starten på et misjonsarbeid blant guarani-stammen.

Gjennom filmen får vi se hvordan Gabriels misjonsstasjon og guarani-stammen havner i klem i det politiske spillet mellom spanjolene og portugiserne, som blant annet handler om slaverispørsmålet. På et tidspunkt prøver man derfor å overbevise guarani-stammen om å forlate misjonsstasjonen, med begrunnelse om at det er Guds vilje. Da tar guarani-stammen til ordet og sier nei. «Det var Guds vilje at misjonen kom til oss,» sier de. «Før levde vi i frykt. Vi levde uten håp. Vi visste ikke hva vi fryktet og var redde for, men vi var redde likevel. Nå kjenner vi Gud, og er ikke redde lenger. Nå har vi håp» (sitatet er noe løst gjengitt fra filmen, men samtalen går omtrentlig sånn).

Håpet i møte med mørket og døden er kanskje selve bærebjelken i den kristne tro. Det er derfor vi i den kristne liturgien siterer 1. Pet 1:3 og sier: «Lovet være Gud, vår herre Jesu Kristi far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.»

Dette levende håpet er heller ikke et håp som bare gjelder etter døden. Det er et håp som gjelder allerede nå, i dag. Det betyr at det ikke bare får betydning for livet etter døden, men også for livet vi lever i dag. Det er derfor det kristne kallet oppfordrer oss til å bringe evangeliet til verden, og å gjøre dette evangeliet og håpet synlig i gjerning så vel som ord.

For et par uker siden hadde Vårt Land en sak om kristne som stusser litt på kirkas fokus på klimaspørsmålet, når kirkens oppgave er å forkynne evangeliet og at Gud skal skape en ny himmel og en ny jord. Men det er nettopp fordi vi forkynner evangeliet at kirken skal engasjere seg i å skape en bedre verden, fordi håpet gjelder allerede for dette livet og ikke bare det neste. Diakonien og forkynnelsen henger sammen, og begge deler formidler kjernen i det kristne budskapet: Håpet.

Håpet om Jesu seier over død og mørke er det samme gjennom alle tider. Det er et håp vi kan gripe fast i. Det er håpet som brakte lys til guarani-stammen for 250 år siden. Det er håpet som gir oss mot og trøst i sorgen i møte med døden her i dag. Og det er håpet som gir oss veiledning og kraft i møte med morgendagens utfordringer.

onsdag, november 07, 2018

Bohemian Rhapsody

De som har diskutert musikk med meg en gang gjennom årenes løp har mest sannsynlig fått med seg min forkjærlighet og fascinasjon for Queen. Dermed bør det heller ikke komme som en overraskelse at jeg både har sett og anmeldt Bohemian Rhapsody, filmen som tar for seg Queen og bandets ikoniske vokalist, Freddie Mercury.

Anmeldelsen kan dere lese her.

Score: 7/10

mandag, november 05, 2018

Taiko no Tatsujin: Drum 'n' Fun

Torsdag forrige uke anmeldte jeg PlayStation 4-spillet Taiko no Tatsujin: Drum Session! Spillet ble lansert fredag forrige uke, og samme dag ble et annet spill i samme serie lansert til Nintendo Switch.

Anmeldelsen av Taiko no Tatsujin: Drum 'n' Fun, som Switch-versjonen heter, kan du lese her.

Score: 6/10

fredag, november 02, 2018

Taiko no Tatsujin: Drum Session!

Dersom du noen gang tar turen til Japan, anbefaler jeg deg å stikke innom en arkade og forsøke deg på spillet Taiko no Tatsujin. Konseptet er enkelt: Du skal slå på en japansk stortromme i takt med musikken og instruksene på skjermen. Kjempeenkelt og kjempemoro.

Nå kan europeerne for første gang prøve seg på Taiko no Tatsujin i sin egen stue, ettersom to spill i serien nå lanseres til henholdsvis PlayStation 4 og Nintendo Switch.

Anmeldelsen av PS4-versjonen, Taiko no Tatsujin: Drum Session!, kan dere lese her.

Score: 6/10