tirsdag, september 25, 2018

Valkyria Chronicles 4

Om jeg har fulgt Valkyria Chronicles-serien helt fra begynnelsen er vanskelig å si, men det tok ikke veldig lang tid fra det første spillet ble lansert her til lands før jeg oppdaget det og ble en umiddelbar fan. Siden den gang har jeg anmeldt og skrevet om samtlige spill i serien, inkludert Valkyria Chronicles II, det Japan-eksklusive Valkyria Chronicles 3: Unrecorded Chronicles, den forbedrede versjonen av det originale spillet og fjorårets fornærmelse av en spin-off, Valkyria Revolution.

En ordentlig oppfølger til det første spillet til de beste maskinene markedet har å by på har vi derimot aldri fått. Før nå. Endelig er Valkyria Chronicles 4 ute, og man kan ikke si annet enn at dette er et ordentlig Valkyria-spill på godt og vondt.

Anmeldelsen kan dere lese her.

Score: 8/10

fredag, september 21, 2018

Halo 5: Guardians


For to år siden begynte jeg på et spillprosjekt jeg ga det ikke spesielt kreative navnet Project Halo. Prosjektets formål: Å spille gjennom historiedelen av samtlige Halo-spill for første gang (med unntak av Halo Wars-spillene). I tillegg skulle prosjektet gjennomføres med de originale versjonene av spillene, så her var nyversjoner som Master Chief Collection utelukket.

De to første spillene ble gjennomgått alene, mens alle Halo-spillene til Xbox 360 fra Halo 3 til Halo 4 ble spilt i godt selskap, noe jeg i ettertid har skjønt er den naturlige måten å spille alle Halo-spill på. Fellesskapet som oppstår når du har en våpenbror som sitter i samme stue og bistår deg i kampen mot Covenant eller Forerunners gjør spillopplevelsen unektelig bedre, enten vi snakker eminente titler som Halo: Reach eller litt mer tvilsomme titler som Halo 4.


Allerede her er det derfor noe som skurrer når du fyrer opp Halo 5: Guardians, det første Halo-spillet utviklet eksklusivt til Xbox One. Av uforståelige årsaker har nemlig utviklerne i 343 Industries valgt å lage spillet uten lokal samarbeidsmodus. I stedet satser spillet kun på samarbeid over nett. Det er bedre enn ingenting, og for mange vil dette sikkert være godt nok, men det overrasker meg likevel med tanke på at lokalt samarbeid har vært en av de fundamentale bærebjelkene for Halo-serien siden starten i 2001. Selvfølgelig går det fint an å spille Halo-spillene alene også (jeg gjorde tross alt det selv med de to første spillene), men da hviler til gjengjeld et større ansvar på spillets historie.

Noen rister nok litt håpløst på hodet av at jeg spiller Halo-spillene primært for historiens del, og at jeg ikke bryr seg så mye om flerspillerdelen. Sånn er dog ståa. Jeg spiller primært for historieopplevelsene, og Halo-universet fascinerer meg nok til at jeg bruker tid på spillene. Skaperne av Halo-spillene, Bungie, hadde en god forståelse for hvordan skape et godt narrativ uten at det blir for mye eller for kjedelig for spillere som bare vil sprenge seg gjennom ting. Med Halo 4 og overgangen til 343 Industries fikk man imidlertid en merkbar endring i narrativ teknikk og rollefigurenes personligheter. Halo 5: Guardians fortsetter denne trenden, noe som har sine fordeler og ulemper.

Spillets historie gir deg kontroll over to rollefigurer. I hovedsak inntar du rollen som Jameson Locke, tidligere ONI-agent og lederen for en Spartan-IV-lag som blant andre inkluderer gjengangeren Buck fra Halo 3: ODST. Prometheans er på full fremmarsj samtidig som restene av Covenant ledet av Jul ‘Mdama (som vi møtte på i Halo 4) fortsatt nekter å gi slipp på ideologien sin. Det er midt i en konfrontasjon mellom disse to styrkene at Locke og kompani får vite at en ny og større trussel er i ferd med å våkne til live. Parallelt følger vi historien til gode gamle Master Chief, som etter begivenhetene i Halo 4 fortsatt er merkbart preget. Under et infiltrasjonsoppdrag på den forlatte romstasjonen blir Master Chief imidlertid kontaktet av en gammel og tilsynelatende død kjenning. Kontakten gjør at Master Chief trosser ordre og går sin egen vei, noe som medfører at Lockes gruppe må jakte på Master Chief og følgesvennene hans.


Spillets historie har noen vendinger her og der som absolutt gjør den spennende, og særlig med tanke på hvordan gamle kjenninger og hovedpersoner tar noen nye og uventede vendinger. Derimot er selve fortellerteknikken mer haltende. Med Halo 5: Guardians ønsker 343 Industries å utvide settingen og fortellingen ytterligere. Det er i og for seg greit nok, men problemet er todelt. For det første kan man spille seg gjennom historiedelen på rundt seks timer, hvilket gjør et slikt ønske om å utvide historien vanskelig i spillsammenheng. For det andre forutsetter Halo 5: Guardians i en langt større grad enn tidligere at man er oppdatert på Halo-historien utenom spillene, som for eksempel bøkene og filmatiseringene. Jeg er fan av å utvide historier og verdener utenom hovedmediet for en serie (dette har for eksempel fungert godt for Star Wars), men et slikt dypdykk utenom hovedmediet må likevel være et frivillig dypdykk, ikke en obligatorisk aktivitet man må gjennomføre for å få med seg den fulle og hele bredden i hovedhistorien.

Alt dette, kombinert med en generelt sett svak historie, gjør Halo 5: Guardians til det svakeste spillet i serien for den som spiller med tanke på setting og narrativ. Igjen, det er ikke slik de fleste spiller Halo-spillene, men etter mitt syn hadde Halo 5: Guardians vært tjent med en bedre historie. Dette blir særlig tydelig når man sammenligner med Wolfenstein: The New Order, et spill lansert året før Halo 5: Guardians og som viser hvordan førstepersons skytespill kan fortelle gode og meningsfulle historier uten at det går utover action og spillmekanikk.

Det svake narrativet i spillet blir også underbygget av et svakt lydspor, som er milevis unna den mesterlige musikken serieveteranene Martin O’Donnell og Michael Salvatori serverte i sin tid. Her imponerte ikke Halo 4 heller, og Halo 5: Guardians viser nok en gang hvor viktig et godt lydspor er for å sette et minneverdig inntrykk i spillsammenheng.

Det spillet derimot mestrer er å kombinere den klassiske, solide Halo-spillmekanikken med nye forbedringer pakket inn i en drakt som presser dagens konsollmaskinvare til det ytterste. Halo 5: Guardians ser særdeles pent ut, og gir meg absolutt lyst til å oppleve hele Halo-sagaen igjen i tilsvarende lekre drakt i form av Master Chief Collection. Bevegelsene går langt mer smooth takket være solide 60 bilder i sekundet, skjønt dette medfører en varierende bildekvalitet mellom 900p og 1080p (ønsket om 60 bilder i sekundet er også årsaken til at spillet ikke har lokal samarbeidsmodus). Tempoet er også skrudd noenlunde opp, og Halo 5: Guardians gir deg dermed futuristisk action som er kjappere, friere og mer intenst enn tidligere.

Spillet introduserer ikke altfor mange nye mekanikker, men muligheten til å velge flere forskjellige veier frem mot målet er en kjærkommen nyhet. Nytt er også muligheten for å skru på små rakettmotorer på MJOLNIR-rustningen i kamp, noe man kan bruke til å kjøre gjennom hindringer, smadre inn i fiender eller ta et hopp for så å suse ned i bakken og skape en sjokkbølge. Alle våpen er dessuten utstyrt med bedre sikte denne gangen.


Halo 5: Guardians er Halo-seriens første originale eventyr på Xbox One, men imponerer dessverre ikke. Det er ikke dårlig, men vitner om en serie forbi sin storhetstid som ikke lenger vet hvilken retning den skal ta og hva den skal gjøre for å skille seg ut i mengden. Til gjengjeld krever det ikke mye tid av deg, noe som både kan tolkes positivt og negativt.

Score: 6/10

mandag, september 10, 2018

Om teologisk nysgjerrighet



Følgende tekst ble holdt som andakt ved FIH 06.09.2018.

Ofte når jeg skal holde min første andakt for skoleåret, ender det nesten opp som en blanding av en andakt og en pep-talk for dere nye Fjellhaug-studenter. I år er intet unntak, så hvis jeg gjentar meg selv fra samme tid i fjor eller forfjor får dere gamle travere ha meg unnskyldt.

Forrige søndag leste vi prekenteksten fra Luk 10,38-42 om hvordan Jesus besøker søsknene Marta og Maria. Det er en kjent tekst mange av dere sikkert har hørt om flere ganger, men for å ta kortversjonen: Marta steller i stand, mens Maria sitter ved Jesu føtter for å lytte og lære. Når Marta ber Jesus om å gripe inn, roser han Maria for at hun sitter for å lytte.

De fleste prekenpoeng har nok blitt fortalt i det vide og det brede allerede ut ifra denne teksten, men jeg synes likevel det passet å ta den frem nå rett etter semesterstart. For jeg synes teksten har noe viktig å fortelle oss om det å lære, være nysgjerrige og studere for den som er kristen. Og det må jo passe å snakke om på en teologisk høyskole.

Det hender av og til at jeg snakker med venner og bekjente som ikke kaller seg kristne, eller at jeg hører på eller leser fortellinger og vitnesbyrd fra ikke-kristne som forteller om sin vei bort fra kristen tro. Blant de tristeste fortellingene er de som forteller om hvordan de hadde spørsmål de lurte på, men opplevde at det ikke var rom for å stille spørsmål til de kristne de kjente eller i menigheten. De ble kanskje oppfattet som påtrengende, negative eller lignende, men dypest inne handlet det bare om et oppriktig ønske om å få svar på spørsmålene og få den kristne tro til å «gi mening.» Dessverre skjer det så altfor ofte at de blir avvist, og da skjer det som må skje – de faller fra.

Teksten om Maria forteller oss at det å lytte, lære og være nysgjerrig er «den gode del.» Som kvinne hadde ikke Maria denne muligheten i synagogen på lik linje med menn, men når Jesus gir henne sjansen lar hun seg ikke be to ganger. Og Jesus sier at dette er godt. Det er godt at Maria vil lære, og jeg ser for meg at hun sikkert fikk stille spørsmål også.

Nå som dere skal tilbringe minst ett år her på Fjellhaug, håper jeg dere kan ha Maria som forbilde. Bruk anledningen dere nå har fått. Lytt til Jesu ord. Lær. Undre dere. Still spørsmål og ikke bry dere så mye om hva de rundt dere måtte mene om det. Sannheten tåler å bli gransket og konfrontert, og din forståelse av Jesu ord vil komme sterkere ut av det.

Men det handler ikke bare om lære i en ren intellektuell forstand (selv om jeg absolutt er fan av denne delen av teologien). Det handler også om hvordan lære gir utslag i liv. Når vi lærer mer om Jesu ord og får bruke tid på det, blir det også lettere å anvende det i praksis. Liv og lære er et samspill. Husk å ivareta begge deler i løpet av året som kommer.

fredag, september 07, 2018

Incredibles 2

Selv var jeg aldri den største fan av Pixar-filmen The Incredibles da den kom ut i 2004, men etter å ha tatt en repetisjon av filmen ganske nylig har jeg fått en større forståelse for hvorfor folk har gledet seg til Incredibles 2. Det viste seg å være en langt bedre film enn jeg husket at den var.

Nå er Disney-Pixar klare med Incredibles 2, en oppfølger fans har måtte vente på i fjorten år før den ble en realitet. Ventetiden har imidlertid ikke vært forgjeves. Det er ikke den beste Pixar-filmen, men den er etter mitt syn bedre enn originalen på de fleste områder.

Anmeldelsen kan dere lese her.

Score: 9/10