lørdag, mars 31, 2018

Ready Player One

Vil du på kino i påsken, men er usikker på hva du skal se? Da kan Steven Spielbergs nyeste film, Ready Player One, være et godt alternativ.

Med Ready Player One føles det virkelig som at Spielberg er tilbake på gamle trakter, med den samme eventyrfølelsen man fikk av filmene hans på 80- og 90-tallet og 2011-filmen På eventyr med Tintin - Enhjørningens hemmelighet. Det er utelukkende en god ting.

Anmeldelsen av Ready Player One finner du her.

Score: 8/10

onsdag, mars 28, 2018

Pacific Rim: Uprising

Store monstre og kjemperoboter som braker løs mot hverandre er en garantert kilde til kinounderholdning. Eller?

Det er i det minste det jeg har forsøkt å finne ut ved å se Pacific Rim: Uprising, oppfølgeren til Guillermo del Toros monsterklassiker fra 2013. del Toro er for tiden opptatt med å lage Oscarpris-vinnende filmer, så oppfølgeren har han overlatt til noen andre. Sjansen er stor for at det ikke var så lurt...

Anmeldelsen leser du her.

Score: 6/10

tirsdag, mars 20, 2018

Ni no Kuni II: Revenant Kingdom

Forrige uke ble det mye tid i godstolen. Årsaken var at jeg jobbet med anmeldelsen av storspillet Ni no Kuni II: Revenant Kingdom.

Ni no Kuni-spillene er et resultat av et samarbeid mellom spillstudioet Level-5 og filmstudioet Ghibli. Nå har det gått fem år siden sist, og forventningene til Ni no Kuni II: Revenant Kingdom er derfor store.

Anmeldelsen kan du lese her.

Score: 8/10

fredag, mars 16, 2018

A.O.T. 2

Til denne anmeldelsen bør du ha passende bakgrunnsmusikk, så før du begynner å lese kan du sette på denne låta (alternativ lenke her).

A.O.T. 2 er spillet som tar deg gjennom første og andre sesong av animesuksessen Attack on Titan. Det er også oppfølgeren til 2016-spillet Attack on Titan: Wings of Freedom. Men er spillet noe tess? Les mer her og finn ut.

Score: 6/10

fredag, mars 09, 2018

Xenoblade Chronicles 2


Noen ganger tar det rett og slett lengre tid enn ellers å knote ned noen tanker om spill jeg har spilt. Det er absolutt tilfelle for Xenoblade Chronicles 2 til Nintendo Switch, som kom ut 1. desember i fjor. Siden den gang har jeg forsøkt å koke ned hva jeg egentlig tenker om spillet. Dette er nemlig et stort og innholdsrikt japansk rollespill, men nettopp det at det er så stort og innholdsrikt gjør at det er mange faktorer ved det som må veies og prøves. Bedre blir det heller ikke av at spillet gjør noen ting svært godt og andre ting svært dårlig. Det er en svært blandet opplevelse, for å si det slik.

Xenoblade Chronicles 2 er det nyeste spillet i Xeno-serien fra Monolith Soft, en japansk rollespillserie som strekker seg tilbake til Xenosaga på PlayStation anno 1998. Mest kjent her på berget er kanskje Xenoblade Chronicles, et av de siste store spillene på Wii som virkelig sprengte skalaen for hva som var realistisk å forvente av et japansk rollespill til den teknisk svake konsollen. Kampsystemet og de enorme områdene ga snarere assosiasjoner til massive online-rollespill, og det ble litt treffende å beskrive Xenoblade Chronicles som et «offline MMORPG». Selv har jeg aldri kommet så langt at jeg har fått skrevet noe om Xenoblade Chronicles her på bloggen, men historien, settingen, musikken og kampsystemet gjør at det fortsatt er verdt å prøve ut dersom du fortsatt har en Wii (alternativt kan du prøve deg på New 3DS-versjonen som kom ut for et par år siden).

Spillets to hovedpersoner, Rex og Pyra, er to rollefigurer som lirer av seg den ene anime-klisjeen etter den andre, og ikke på en utelukkende positiv måte.
Siden den gang har Monolith Soft gitt ut Xenoblade Chronicles X til Wii U, og i desember var tiden omsider kommet til Xenoblade Chronicles 2 (ingen av de tre titlene står i direkte relasjon til hverandre, og kan derfor spilles selvstendig). Nintendo Switch er en konsoll som har fått mange spennende lanseringer så langt, men de store japanske rollespillene har uteblitt med noen få unntak som I am Setsuna og Disgaea 5. Med Xenoblade Chronicles 2 har man i det minste fått et stort rollespill. Kvaliteten er derimot et annet spørsmål.

Vi tas med på en reise til verdenen Alrest, hvor menneskeheten og andre raser etter en kataklysmisk hendelse lever på ryggen til store titaner som svømmer rundt i sky-havet. Dette er ikke det særpreget med Alrest, for i denne verdenen har man også selvbevisste og intelligente våpen kalt Blades som holder til i krystaller og vekkes til live når en bruker (kalt Driver) kommer i kontakt med krystallen. Vekkelsen fører til et livslangt bånd som først opphører når en Driver dør, hvorpå en Blade går tilbake til sin krystallform og venter på neste oppvåkning uten minner om sitt forrige liv. Alrest er en døende verden, for sakte men sikkert dør titanene som bærer sivilisasjonene på ryggene sine. Det er dette som er drivkraften og motivasjonen til unggutten Rex, en foreldreløs gutt som jobber med å berge tapte gjenstander fra sky-havet. Et mystisk oppdrag tilknyttet en mørk organisasjon gjør at Rex kommer i kontakt med Pyra, en sagnomsust Blade som betegnes som Aegis (på japansk 天の聖杯, Ten no seihai, som kan oversettes med den himmelske hellige gral). Som Pyras nye Driver har Rex og Pyra ett og samme mål: Å nå frem til verdens skaper, Arkitekten, på toppen av Verdenstreet, og finne et sted hvor verdens befolkning kan leve videre i fred.

Spillets verden er enorm, med mye å utforske og rik flora og fauna.
Etter hvert som historien utfolder seg kan man sakte men sikkert krysse effekivt av for alle sjekkpunktene man forventer av et standard japansk rollespill. Ung, naiv tenåringsprotagonist? Check! Et oppdrag om å redde verden? Check! Slemminger som vil ødelegge verden, drepe alle og/eller bli som guder for å reformere verden i sitt eget bilde? Check! Plagsomme sidekicks? Check! Svulmende navn på hverdagslige ting? Check (skjønt, her må faktisk oversettelsen ta sin del av skylden – spillet er mindre pretensiøst på japansk enn på engelsk, og dermed også langt lettere å henge med på)! En historie som har et lovende potensiale, men som etter hvert fortaper seg i kompleksiteter, tåkete sidefortellinger og klisjeer? Check, check, check og check! Det kan være mange forskjellige motiver for å spille japanske rollespill, og for mitt vedkommende er historie, plott og setting absolutt en av de sterkeste faktorene. På disse områdene har Xenoblade Chronicles 2 en svært lovende verden som byr på et spennende utgangspunkt, men som historien dessverre aldri makter å yte rettferdighet. XC2-historien blir aldri god nok i et spillår som ga oss mesterverket Persona 5, hvor en spennende og kreativ historie med drivkraft og overraskelser var alfa og omega.

En ekstra faktor som trekker XC2-historien ned, er hvordan spillet spiller på en del av de samme negative faktorene som mange moderne anime-serier gjør. Generelt sett er jeg ikke fan av negativt ladde uttrykk som utelukkende gjør anime til noe teit eller latterlig, men i dette tilfellet er uttrykket «too much anime» dessverre nokså dekkende. Det vil si, XC2 inneholder for mye av det som gjør mye moderne anime så platt og dårlig. Noe av det harjeg allerede kartlagt i en kommentar for Gamereactor, men jeg tenker først og fremst på hvordan spillet forsøker seg på kontinuerlig fanservice. Pyra er et levende våpen som har eksistert i flere hundre år, men ser mest ut som en fjortenårig jente med et overdimensjonert forparti og en klesdrakt som ikke akkurat legger skjul på dette, snarere tvert imot. Måten spillet benytter nesten enhver anledning til å fokusere på utseendet til Pyra (eller noen andre lettkledde rollefigurer av det kvinnelige kjønn) blir rett og slett for mye, og det verste er hvordan spillet ser ut til å gjøre dette selv i gravalvorlige samtaler. Andre faktorer som plagsomme sidekicks med distinkte talemønstre og cutesy characters er også noe jeg klarer meg uten. Alt dette er synd, for både historien og rollefigurene i spillet har potensiale, og det er kun gjennomføringen og den helhetlige sluttpakken som ødelegger.

Selv i de mest alvorlige samtalene klarer kameraet i Xenoblade Chronicles 2 å objektivisere Pyra. Det er problematisk, irriterende og unødvendig, og for å være ærlig forventer jeg bedre av dagens dataspill.

Settingen er på sin side svært lovende. Med kjempestore titaner som svømmer rundt i et sky-hav er det en stor verden med lettere assosiasjoner til Skies of Arcadia man møter. Med mange forskjellige lokasjoner å utforske, varierte miljø og et tonn av flora og fauna er her XC2 virkelig viser seg frem på sitt sterkeste. Xeno-spillene har nesten alltid bydd på store, åpne verdener der hver lokasjon nesten utgjør et selvstendig spillmiljø alene. Også denne gangen vil du støtt og stadig møte monstre som er langt over ditt nåværende nivå, men lite er så tilfredsstillende som å komme tilbake senere og bryne seg på det samme monsteret med langt mer hell enn sist gang. Den slags tilfredsstiller og belønner deg som spiller.

Det dette store og åpne landskapet derimot mangler er sideoppdrag av betydning. Spillet vil naturlig nok veilede deg fra sted til sted som en del av hovedhistorien, men for den med eventyrlyst er det flere sideoppdrag å hente underveis. Problemet er at nesten ingen av sideoppdragene engasjerer. Historien rundt dem er nesten alltid platt og kjedelig, og de aller fleste oppdragsstrukturene er like. Verden er stor og fascinerende, men sideoppdragene har en tendens til å gjøre utforskningen til en kjedelig plikt snarere enn en fornøyelig forlystelse.

Når det gjelder kampsystemet i spillet møter vi her på en blandet opplevelse. Rex og hans reisefeller er alle Drivers, som betyr at de kjemper i samarbeid med et utvalg av tre Blades. Hver Blade man har utstyrt en Driver med kan velges i kampens hete med piltastene på venstre side av håndkontrollen. Hver Blade har igjen tre standardangrep, pluss et spesialangrep, og disse fire velger man ved hjelp av knappene på høyre side av håndkontrollen. Angrepene har forskjellige funksjoner og egenskaper, hvilket betyr at hvordan og når du bruker dem samt hvor du er posisjonert i forhold til fienden er avgjørende. Alt foregår i sanntid, hvilket betyr at du må holde oppe konsentrasjonen hele tiden.

Etter hvert som spillet utfolder seg får du også tilgang på stadig flere underfunksjoner og spesielle egenskaper, helt til man når et punkt hvor det blir for mye av det hele. Spillet gjør ikke verdens beste jobb når det kommer til intuitiv bruk eller pedagogisk opplæring, og det er fort gjort å fortape seg i alle funksjonene spillet tilbyr. Med det sagt flyter kampene stort sett greit, og spillet kan by på både spennende og intense kamper. Da er det bare synd at menyene på skjermen under kampens hete gjør at alt ser ekstremt rotete og uoversiktlig ut. «Less is more» er en viktig designfilosofi, men den har Monolith Soft tydeligvis aldri hørt om.

Menyene i kampene er altfor innholdsmettede og rotete.
Så langt har jeg unngått å nevne det grafisk-tekniske i spillet, som utgjør en viktig del av et såpass stort og omfattende JRPG-spill. Også her er XC2 dessverre en blandet opplevelse. På det beste flyter spillet helt greit med 30 bilder i sekunder med 720p oppløsning. Det skal derimot svært lite til før spillet går langt under dette, både når det gjelder oppløsning og bilder per sekund. Enda verre blir det når man spiller spillet i håndholdt form. Per dags dato har jeg ikke spilt noe spill på Swich med like store prestasjonsproblemer i håndholdt modus som XC2 (ifølge Digital Foundry snakker vi om bildeoppløsning så lav som under 400p, noe man ikke behøver være teknisk begavet for å se med det blotte øyet). Heller ikke i TV-modus unngår man ytelsesproblemene, og det er tydelig at XC2 er for ambisiøst for sitt eget beste. Annet teknisk plukk som at alle NPC-er ser like ut og gjenstander som forsvinner og dukker opp ut av det blå hjelper heller ikke på spillet som helhet.

Heldigvis er det ett område hvor Xeno-seriens kvalitetsstempel kommer til sin rett også denne gangen: musikken. Flere av komponistene fra det første Xenoblade Chronicles vender tilbake med sine komposisjoner, og selv om helheten kanskje ikke er like sterk som i Xenoblade Chronicles er det definitivt et mektig og imponerende lydspor som møter deg. Her er det verken spart på kreativitet eller gjennomføring, og sluttresultatet er et meget godt lydspor som er garantert å forbedre spillopplevelsen betraktelig.

Xenoblade Chronicles 2 ønsker å være stort, mektig og trendsettende. Det kunne spillet ha lykkes med dersom det kom ut for bare fem eller ti år siden. Dessverre har vi i løpet av det siste året sett noen svært sterke innslag på rollespillfronten fra både japanske og vestlige studio, og i kjølvannet av disse makter Xenoblade Chronicles 2 aldri å hevde seg. Dårlige valg når det kommer til historiefortelling og design ledsages av et spill med tekniske problemer, dårlige sideoppdrag og et overkomplisert meny- og kampsystem. Det holder dessverre ikke i et år hvor Switch har servert den ene suverene tittelen etter den andre.

Score: 6/10

onsdag, mars 07, 2018

Celeste


Et fjell kan være en enorm fysisk størrelse. Det kan være en samling av stein og jord som står trygt plantet på en geografisk lokasjon, og hvorvidt dette fjellet står i veien, er noe som kan ignoreres eller noe som skal bestiges er til syvende og sist opp til deg og dine interesser.

Et fjell kan imidlertid også være en metaforisk eller figurativ størrelse. Vi mennesker virker alltid å ha blitt fascinert av fjell, som med sin store og mektige fremtoning gjerne har blitt koblet til det guddommelige, enten fjellet heter Sinai, Olympos eller Fuji. Men det kan også kobles til noe som føles uoverkommelig, tungt og umulig å bestige, hvor bare det å forsøke kan bety at man faller enda dypere ned i avgrunnen. Ikke et faktisk fysisk fjell, med andre ord, men en mental størrelse av den nærmest ubestigelige sorten.

Det er denne dobbeltheten som setter sitt preg på indie-spillet Celeste av det kanadiske studioet Matt Makes Games, mest kjent for spillet Towerfall. Selv har jeg verken erfaringer med Towerfall eller hatt Celeste på spillradaren min for 2018. Likevel tok det ikke lang tid før Celeste seilte rett inn og traff meg i spillhjerterota.


I Celeste spiller du som ungjenta Madeline, som er på vei til fjellet Celeste for å forsere dets hindre og klatre til topps. Madelines motiver for å klatre fjellet får vi ikke vite med det første, og av alle fjell man kan velge å klatre er Celeste blant de minst gjestmilde. Lokalbefolkningens advarsler til tross kjører Madeline på, og det blir raskt klart og tydelig at klatreturen opp Celeste skal forandre Madelines liv på flere måter enn hun (og du) kanskje hadde forstilt seg til å begynne med.

Stort mer bør jeg ikke si om historien rundt Celeste (jeg har vel strengt tatt allerede sagt for mye), men spillet har en historie, tematikk og formidlingsevne som virkelig bør oppleves. Den er engasjerende, rørende og nydelig fortalt, og viser oss hvordan spill kan benyttes for å snakke om dyperegående tema på interessante og engasjerende måter. Celeste er et spill som berører og fascinerer, og som kommer som et friskt pust etter en runde med flere spill hvor historie og tematikk bare har vært ok på det beste.


Hovedfokuset i Celeste består av klatring, som i praksis betyr å forsere en hinderløype. Spillet er todimensjonalt med et grafisk design som minner mest om et NES-spill fra det sene 80-tallet, og består av flere hundre skjermbilder med hver sine hinderløyper. Madeline kan hoppe, suse fremover og gripe tak i vegger, men har begrensninger på alle disse områdene som gjør at du må planlegge fremgangen din nøye. Dersom du faller eller dulter borti noe du helst ikke burde dultet borti – en fiende, en spiss gjenstand, en flyvende snøball – må du begynne på nytt igjen fra samme skjermbilde.

Formelen for spillet er med andre ord relativt enkel, omen det er dermed ikke sagt at Celeste er enkelt. Tvert imot er Celeste nok et spill som føyer seg i rekken av spill så vanskelige at det slettes ikke er egnet for dem med dårlig blodtrykk kombinert med hissig temperament, hvor man kan nevne alt fra Contra og Dark Souls til Shovel Knight og Cuphead. Med andre ord, et spill undertegnede automatisk ville tenkt ikke var noe for seg. Men til tross for at Celeste er et spill som gladelig tar livet av deg opptil flere hundre ganger per kapittel, er det en fryd å spille gjennom fra start til slutt. Det er blodig vanskelig, ja visst, men umulig er det likevel aldri, og Celeste klarer alltid å motivere til å prøve «bare én gang til» for å se om du får det til. Ikke helt ulikt spillets mest tydelige inspirasjonskilde Super Meat Boy fra 2010, med andre ord.

Mye av årsaken til at Celeste lykkes er at det flyter så godt teknisk sett. Kontrollene er enkle samtidig som de sitter som et skudd fra første stund. Skjermoppdateringen er sømløs, og spiller man på Switch (som jeg gjorde) er det ingen forskjeller å spore mellom TV-modus og håndholdt modus. I tillegg må det nevnes at designet i spillet er nøye gjennomtenkt. Alt dette betyr at for hver gang man dør vet man med seg selv at det hele kun beror på egne prestasjoner, og at man kanskje får det til når man prøver neste gang. Når man til slutt står på toppen og har kommet seg gjennom et skjermbilde, sitter man igjen med en utrolig tilfredsstillende mestringsfølelse få spill kan skimte med.


Det må trekkes fram at musikken i Celeste er intet mindre enn mesterlig. Tonene i spillet er det Lena Raine som står for, som på utrolig vis alltid makter å pakke inn den rette stemningen til rett tid. Med en blanding av melankolske pianotoner, mer fyldige intense stykker og retro-musikk med alt det beste fra 8-bitæraen. Noen ganger gir til og med musikken den samme cyberpunk-noir-følelsen man forbinder med filmer som Blade Runner og Blade Runner 2049. I min bok er det utelukkende positivt.

Celeste har et tilsynelatende enkelt konsept, design og utseende, men ikke la deg lure! Dette er et spill med dybde både på det tematiske og spillmekaniske plan. Resultatet er et spill du definitivt bør teste, og som nok vil dukke opp i spillrelaterte samtaler i tiden som kommer.

Score: 9/10