Steins;Gate

De siste ukene og månedene har jeg, til tross for lite skriving, spilt en del forskjellig. Spillingen har imidlertid foregått fordelt over flere plattformer samtidig, og flere av spillene har vært av det lengre slaget. Ett av disse er det eminente Steins;Gate på Playstation Vita, en god håndholdt konsoll som dessverre blir brukt altfor lite på grunn av et begrenset utvalg av må-ha-titler.

Steins;Gate er et japansk spill i den såkalte visual novel-sjangeren, en sjanger som inkluderer eminente spill som Danganronpa: Trigger Happy Havoc, Virtue’s Last Reward og de mer kjente Phoenix Wright-spillene. Sjangeren er temmelig stor i Japan, til tross for at spillene krever veldig lite aktiv spilling fra spillerens side (eller kanskje nettopp derfor). Det er mye tekst og lite knappetrykking, og historien og det narrative aspektet står i fokus. Spillene kan på mange måter karakteriseres som interaktive romaner. På mange måter deler visual novel-spill mange likhetstrekk med nyere vestlige pek-og-klikk-spill som Batman: The Telltale Series, The Walking Dead og Life is Strange.

At jeg trekker inn sistnevnte som sammenligningsgrunnlag er slettes ikke tilfeldig, for det er flere likhetstrekk mellom Steins;Gate og Life is Strange. Begge spillene er spill som er primært drevet at rollefigurene og historiefortellingen. Begge spillene er tidsreisehistorier hvor kaosteorielementer som sommerfugl-effekten er sentrale. Likheter til tross er forskjellene kanskje mer påfallende, og for mitt vedkommende er Steins;Gate et spill som for alvor understreker innvendingene jeg hadde mot Life is Strange og som jeg derfor ønsker at jeg hadde prioritert å spille i 2015 (da begge spillene hadde sin vestlige lansering).

Jeg skal ikke gå inn i detalj på innvendingene mine mot Life is Strange, for anmeldelsen min fra den gang taler forhåpentligvis for seg. I korte trekk syntes jeg historien ble forutsigbar, tidsreiseproblematikken ble fort overfladisk og hentet litt vel mye av handlingen fra lignende historier (som Donnie Darko), og rollefigurene bar altfor mye preg av tenåringsangst, syting og en hel rekke avgjørelser jeg rett og slett bare opplevde som slitsom i lengden. Steins;Gate representerer derfor for meg alt det Life is Strange gjorde galt, for Steins;Gate briljerer på alle ankepunktene mot Life is Strange. Fotnoten bør imidlertid gjøres klar og tydelig: Steins;Gate er et japansk spill med flere personlighetstyper som øyensynlig er erketypiske for japansk anime. Om du overhode ikke fikser anime er sjansen stor for at Steins;Gate ikke vil falle i smak, selv om jeg vil sterkt anbefale at du prøver.

Steins;Gate ble opprinnelig lansert i Japan i 2009, men så sin vestlige PC-lansering først i 2014 og lanseringen til PS3 og PS Vita i 2015. Handlingen tar oss med til Tokyo anno 2010, nærmere bestemt teknologi- og nerdedistriktet Akihabara. Her følger vi historien til Rintaro Okabe, en tech-savvy ung mann med en sterk trang til å snakke og oppføre seg som en gal vitenskapsmann fra en vilkårlig animeserie. Sammen med vennene sine leder Okabe gruppen Future Gadget Laboratory, en kombinasjon av verksted og et sted for den sosialt unormale vennekretsen å henge. Det er de tekniske eksperimentene i denne gruppen, kombinert med et mord, som blir starten på en rekke oppdagelser og begivenheter knyttet til tidsreiser. Den varme Tokyo-sommeren blir fort alt annet enn normal …

Til å begynne med kan de fleste av rollefigurene i Steins;Gate virke litt som litt for typiske anime-stereotyper til at man skal gidde å bruke mye tid på spillet. Så feil kan man imidlertid ta. Jo mer man spiller, jo bedre blir man kjent med rollefigurene, og de tilsynelatende stereotype personlighetstrekkene blir skrellet bort til fordel for personligheter som er langt dypere og mer komplekse enn det man først skulle anta. Man kan trygt si at man sitter igjen med et helt annet innblikk i rollefigurenes personlighet og bakgrunn etter 25 timers spilletid enn idet man begynte. Dette er unektelig viktig, for et visual novel-spill som Steins;Gate er først og fremst drevet av et godt persongalleri. Her hjelper også et utsøkt stemmeskuespill. Skuespillerne vet akkurat når de skal gå way over the top og når de skal gå hakket mer seriøst, og det er få spill jeg har hørt bedre stemmeskuespill under mer emosjonelle sekvenser. Musikken bidrar også til å bygge opp under den gode opplevelsen, selv om litt mer variasjon hadde vært supert.

På toppen av dette får man en tidsreise-historie som virkelig står frem som en av de beste i sjangeren. Her får man en fin blanding av faktiske fysiske teorier knyttet til tid og oppfattelsen av tid med en fin dose science fiction. Resultatet gir grunnlaget for en meget spennende, kreativ og engasjerende tidsreisefortelling som virkelig oppleves frisk og nytenkende. Dette, kombinert med det velskrevne persongalleriet, skaper en meget god historie som virkelig vet å spille på alle de emosjonelle strengene. Legg noen konspirasjonsteorier til på toppen av det hele, og undertegnede er fullstendig hektet.

Hvor god er egentlig historien? Vel, i den grad den slags kan brukes som målestokk er Steins;Gate det eneste spillet jeg noen gang har spilt som faktisk fikk meg til å felle en liten tåre mot slutten. Mange spill har kommet nær gjennom årenes løp, men Steins;Gate er det eneste spillet som faktisk har klart det. Tolk det som dere vil.

Rent spillmekanisk sett er Steins;Gate som visual novel-spill flest, altså uten de helt store mekanikkene. I all hovedsak handler spillet om å klikke seg frem gjennom dialogene. Ditt eneste verktøy i spillet er en mobiltelefon som du på gitte tidspunkt kan kontakte vennene dine med. Dersom vennene dine kontakter deg er det ditt valg hvorvidt du vil svare eller ikke, og noen ganger får du også valgmuligheter om hvordan du vil svare. Spillet har noen alternative avslutninger, og noen av dem er kun tilgjengelige ut ifra hvilke svar du gir (eller ikke gir). Har man først vent seg til visual novel-spill med litt større interaktive seksjoner, slik som Danganronpa-serien eller Virtue’s Last Reward, skal jeg ikke legge skjul på at Steins;Gate føles litt som et steg tilbake til sammenligning. Jeg vil derimot nevne at PS Vita er en ypperlig konsoll for denne typen spill. Eller kanskje er det spillene som er ypperlige til konsollen?

På tross av disse begrensede mekanikkene vinner Steins;Gate på samtlige punkter som er viktige for min del når jeg spiller. Det har en ekstremt god historie, særdeles minneverdige rollefigurer, god musikk og en kreativ miks av fiksjon og fakta. Steins;Gate er et spill jeg vil huske i lang tid fremover, og som vil være min umiddelbare anbefaling over Life is Strange i enhver anledning. Om man foretrekker americana-sjangeren over anime er det greit nok å sjekke ut sistnevnte, men i alle andre tilfeller er jeg ikke tvil om at Steins;Gate er det beste valget du kan ta. Spill det!

Score: 9/10

Steins;Gate er tilgjengelig for vestlige spillere til PC, iOS, PS3, PS4 og PSV. PSV-versjonen er testet. Spillet har også fått en anime-serie ved samme navn, men da jeg ikke har sett denne kan jeg ikke si noe om hvor stor overlapp det er mellom historiene og hvorvidt man bør velge det ene fremfor det andre.

Star Wars: Thrawn

For mange som leste bøker og tegneserier eller spilte spill satt til Star Wars-universet på 1990- og 2000-tallet, var det gjerne ett navn man forbandt mer enn noe annet med nevnte univers: Thrawn. Den rødøyde, blå-hudete storadmiralen fra Chiss-folket ble først introdusert for oss i boka Heir to the Empire av Timothy Zahn i 1991, en bok som langt på vei etablerte det man ofte kaller for Expanded Universe, altså materiale utenom filmene som utvider vår kunnskap om Star Wars-universet. Heir to the Empire ble senere fulgt opp med to bøker til, og Expanded Universe (EU) ble senere et meget omfattende univers med flust av informasjon om Star Wars.

Da Disney kjøpte opp Star Wars-merkevaren i 2012 og det ble kjent at nye filmer skulle lages, ble det i 2014 klart at alt som havnet under kategorien EU før oppkjøpet ikke lenger skulle regnes som kanon. Den nye kanon består dermed av filmene, TV-seriene, og nye publikasjoner som er gitt ut etter oppkjøpet. Dermed havnet både Thrawn og resten av EU i det ikke-kanoniske tomrommet mellom galaksene, og går i dag under samlebetegnelsen Legends (for min egen del synes jeg det er mer presist å betegne pre-2014-materialet som apokryfer, men det har egentlig ingenting med saken å gjøre). Til sorg og skuffelse for mange, men forståelig nok ut ifra et forretningsmessig perspektiv.

For mange var nok tapet av Thrawn den største skuffelsen, og ikke uten grunn. De aller fleste som har lest Thrawn-trilogien fra 1990-tallet kan trygt si at Thrawn gjorde inntrykk. Man kan forestille seg hvorfor: I et galaktisk imperium hvor mennesker favoriseres mer eller mindre systematisk over andre raser, har en humanoid Chiss med røde øyne og blå hud steget opp til den særdeles prestisjetunge tittelen storadmiral. Gjennom trilogien blir det stadig mer tydelig at det ikke er uten grunn Thrawn er der han er, og hvorfor han fungerer som mer eller mindre de facto-lederen av Imperiets styrker etter Dødsstjernens fall og keiserens død. Hans brilliante taktiske sans, hans kontrollerte sinnelag og ikke minst hans evne til å trekke ut vital informasjon om folk og raser basert på deres kunst og kultur er intet mindre enn minneverdig.

Heldigvis har selv Disney noen kloke hoder i lederskapet sitt som har tatt inn over seg Thrawns popularitet, og re-introduserte derfor Thrawn i tredje sesong av TV-serien Star Wars: Rebels i fjor. Dermed var Thrawn på nytt å regne som en kanonisk figur, skjønt tidligere historier om ham ikke er det. Veien var dermed ryddet for nye historier om Thrawn, og hvem er vel bedre skikket for arbeidet enn mannen som først introduserte oss for storadmiralen: forfatter Timothy Zahn.

På dette omfattende grunnlaget ble dermed boka Thrawn, skrevet at Timothy Zahn, publisert i april i år. Boka tar for seg et spennende utgangspunkt, nemlig Thrawns bakgrunn og hans avansement i den imperiske flåten. Dette er materiale som også tidligere har forblitt et mysterium, selv i Legends-materialet, og tjener med andre ord som et godt premiss for en bok ene og alene om Thrawn.

Det vil si, boka burde handle ene og alene om Thrawn, for det er selvfølgelig når vi følger alles favoritt-Chiss at boka er på sitt aller beste. Zahn viser oss nok en gang at han har fullstendig kontroll på hvordan Thrawn skal skildres: med nye opplysninger på den ene siden, og det faktum at Thrawn fortsatt forblir et mysterium på den andre siden. Vi får gjennom bokas gang innblikk i hvordan Thrawn oppfatter sine motstandere, hvordan han leser små bevegelser og endringer i ansiktsuttrykk, og hvordan Chiss-rasens evne til å se infrarødt spekter hjelper Thrawn til å lese folk enda bedre. Hvert kapittel innledes med et visdomsord om krig, relasjoner, politikk og krigerens mentalitet, sannsynligvis fra Chiss-rasen, og gir oss en dypere innsikt i den mentalitet som må prege Thrawn og gjøre ham til en mesterfull taktiker.

Dessverre er det slik at Thrawn i en bok som bærer hans navn må kjempe om oppmerksomheten med to andre hovedrollefigurer. Underoffiser Eli Vanto er mannen som får tildelt jobben som Thrawns personlige veileder og tolk, ettersom han med sin Wild Space-bakgrunn kjenner til legender og historier om Chiss-folket og har en unik mulighet til å bistå Thrawn. Vantos perspektiv er på ingen måter dårlig, ettersom det gir oss et tett innblikk på Thrawn samtidig som det er et utenfra-perspektiv. Delene som følger historien til Arindha Pryce, bedre kjent som guvernør over Lothal for dem som har sett Star Wars: Rebels, er på sin side langt verre. I det store og hele perspektivet føles Pryces historie fullstendig irrelevant, og det er nok ikke å stikke unna at hovedårsaken til at Pryce er med i boka er for å forklare hennes rolle og forbindelse til Thrawn vi ser i tredje sesong av Rebels. Bakgrunnshistorier er fint og greit, men i denne boka blir det et sidespor som slettes ikke bidrar til en større og bedre helhet.

Thrawn er en bok jeg har hatt store forhåpninger til, og til en viss grad blir de innfridd. Samtidig når ikke boka helt opp til den standarden jeg skulle sett den hadde, og boka ender totalt sett opp sånn midt-på-treet. At boka ikke er bedre enn den er kan imidlertid ikke skyldes på Thrawn selv, og forhåpentligvis åpner boka opp for flere nye og spennende historier med alles favoritt-Chiss i hovedrollen.

Dødsstjerner: 3/5

For flere av mine anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, les gjerne følgende: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire’s End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka og Catalyst. De neste bøkene i prosjektet blir Rebel Rising og Guardians of the Whills, som begge ble lansert 3. mars.