Ikke vokste jeg opp med Sega, og noen stor Mikke Mus-fan har
jeg heller aldri vært. Likevel har selv jeg fått med meg at mange som vokste
opp på 90-tallet har et kjært forhold til Sega-spillet Castle of Illusion Starring Mickey Mouse. Nysgjerrigheten var
derfor da en nyversjon av spillet ble gitt ut i 2013, men det var først i fjor
at jeg fikk somlet meg til å kjøpe spillet. Årsak? Av en eller annen merkelig
grunn annonserte Sega at de skulle trekke spillet tilbake fra salg. Dette betyr at du ikke lenger kan få tak i spillet til konsoll eller PC, kun til mobile plattformer.
Sånn sett føles det merkelig å skulle knote ned tanker om et
spill som ikke bare kom ut for noen år siden, men som på toppen av det hele
ikke er tilgjengelig for folk flest. Men
har man nå først spilt gjennom spillet, kan man like gjerne formulere kort hva man
tenker om det.
Som sagt har jeg aldri vært noen stor Mikke-fan. I
motsetning til Donald, den mislykkede mannen i gata som stadig er uheldig og
aldri klarer å holde på pengene han eventuelt måtte skaffe seg, er den moderne Mikke
en altfor vellykket kar. En fysisk manifestasjon av den amerikanske drømmen, om
du vil. Samtidig har ikke Mikke alltid vært slik, og årsaken til at jeg likte
spillet Epic Mickey i sin tid var
nettopp fordi de gikk tilbake til den litt mer rampete og uperfekte Mikke da spillet
ble utviklet, slik Mikke var til å begynne med.
Den Mikke vi møter i Castle
of Illusion er nok av den litt nyere varianten, og allerede der kjenner jeg
motivasjonen synke. Historien er dessuten av den klassiske spill-varianten: Minni
blir kidnappet av heksa Mizrabel og bortført til illusjonsslottet slik at
Mizrabel kan stjele Minnis skjønnhet, og Mikke må redde henne ved å overvinne
Mizrabels undersåtter.
Slottet består av fem verdener med hvert sitt tema, slik som
skog, leketøy også videre. Likevel er ikke skillet mellom de forskjellige
verdenene så store som en gjerne skulle ønske at de var, og helhetsinntrykket
etter de to-tre timene spillet krever av deg er at det er litt vanskelig å
skille de forskjellige verdenene fra hverandre.
Spillmekanisk sett er dette et plattformspill av den tradisjonelle
sorten. Originalspillet var ikonisk for sjangeren for sin tid, og nyversjonen
holder seg tro til formelen. Samtidig har utviklerne her gjort noen snedige
grep innimellom hvor de forlater den mer tradisjonelle fra-venstre-mot-høyre-formelen.
I noen sekvenser beveger kameraet seg mer sirkulært enn fra side til side, slik
at man får en illusjon av å bevege seg mer i dybden i spillet.
Det er tydelig at spillet først og fremst er ment mot den
yngre massen, noe man merker på det relativt enkle nivået i spillet og selve presentasjonen.
Grafikken er fargerik og morsom, men på ingen måter av det skarpeste slaget.
Stemmeskuespill er denne gangen inkludert i spillet og sørger for å gi spillet
en lystig og lett tone, inkludert fortellerstemmen. Det er ikke noe som skiller
seg ut, men det sørger for å gi spillerne den rette stemningen.
En som sørger for å dra hele opplevelsen litt opp er
komponist Grant Kirkhope, mannen som har gitt oss musikken til andre klassikere
som Banjo-Kazooie til Nintendo 64.
Kirkhope bygger i utgangspunktet på det originale lydsporet komponert av
Shigenori Kamiya, samtidig som instrumentbruken og noen originale lydspor for
nyversjonen sørger for å gi det hele den kjente og kjære Kirkhope-følelsen. For
et fargerikt eventyrspill av denne arten er valget av komponist aldeles
treffende.
Alt i alt viser Castle
of Illusion Starring Mickey Mouse seg å fri til to slags type spillere: Den
litt yngre spiller med forkjærlighet for alt som heter Disney, og da kanskje
særlig Mikke Mus, og den litt eldre spilleren med nostalgiske assosiasjoner til
det originale spillet fra 1990. For de av oss som ikke faller i noen av disse
grupperingene ender spillet fort opp med å bli et enkelt og greit eventyrspill
som dessverre drukner litt i mengden. I et år som ga oss legendariske nye
plattformspill som Rayman Legends og Super Mario 3D World er det ikke rart at
dette spillet fort forsvant under radaren.
Score: 6/10
