I dagens leksjon av «Vi varmer opp til Metal Gear Rising ved
å spille tidligere spill utviklet av Platinum Games» skal vi ta for
oss tredjepersons-skytespillet Vanquish. Og for den som ønsker
å sove i timen og kun vil ha kortversjonen: Vi snakker her om Gears
of War på speed (takk til David for oppsummeringen). Hvorvidt
dette er en positiv eller negativ ting, kommer an på så mangt, men
først og fremst på preferanser.
Så harry som det kan bli
La oss ta langversjonen: Legenden Shinji Mikami, først og fremst
kjent for å ha introdusert spillverden for Resident Evil-serien,
ønsket på slutten av 2000-tallet å lage et skytespill utelukkende
inspirert av vestlige spill (pluss 1970-tallsanimeserien Casshern,
selvsagt). Mikami allierte seg med Platinum Games, som tidligere
hadde fått gjennomslag med det særdeles spesielle (men også svært
underholdende) Bayonetta. Resultatet ble Vanquish, et
tredjepersons-skytespill med som fremstår som en ordentlig krysning
mellom alt det vestlige og østlige kan klassifisere som harry.
Menneskeheten har begynt å bygge romstasjoner drevet av
solcellegeneratorer for å håndtere den eksplosive
befolkningsøkningen på jorda. Da russiske dissidenter benytter en
slik generator som våpen til å ødelegge San Francisco, er det
duket for konflikt i verdensrommet med en aldri så liten smak av
god, gammeldags øst-vestkrigføring. Du spiller som Sam Gideon, en
forsøkskanin for DARPA som er utvalgt til å prøve ut den nye
drakta ARS (Augmentet Reaction Suit). Drakta gir ikke bare Sam økt
beskyttelse og angrepsevner: Den er også i stand til å senke
følelsen av tid og er utstyrt med jetmotorer som gjør ham i stand
til å fyke fremover i rasende tempo. Ikke en dårlig rustning å
bære i kamp mot en russisk robothær i verdensrommet, altså.
Vanquish er langt ifra spillet som serverer deg dyp og
uforutsigbar historie. Her snakker vi om kjederøykende helter,
overmuskuløse soldater, overdådige krumspring og akrobatiske
øvelser, flust av eksplosjoner og den ene hundre-mot-en-situasjonen
etter den andre. Skal man sette seg ned med Vanquish, må man på
forhånd vite at vi snakker om et så über-harry spill som man kan
få det. Samtidig er det noe med Platinum Games sine spill: Nettopp
fordi de er så over-the-top harry blir man aldri fristet til å ta
det seriøst. Istedenfor spiller selskapet nettopp på dette og gjør
det til en styrke og et kjennetegn. Det funket overraskende bra med
Bayonetta. Og jammen fungerer det også i Vanquish.
Spillet ble innledningsvis klassifisert som Gears of War på
speed. Sammenligningen er ikke uten grunn. Gears of War
begynte også som et spill som skulle spille på alle de blodharry
klisjéene som fantes. Men fremfor å fremstå parodisk ble
etterhvert hele Gears of War-opplegget det folk oppfattet som
kult. Serien ble med andre det den forsøkte å spille ironisk på.
Heldigvis har Platinum Games det ekstra glimtet i øyet som gjør at
de ser ut til å unngå å falle i samme felle.
Innovativt gameplay
Som tredjepersons-skytespill skiller ikke Vanquish seg særlig
ut: Man beveger seg fremover i spillet gjennom lineære brett, tar
dekning der det er mulig og utrydder all motstand man måtte møte på
sin vei. Etter dette beveger man seg videre, og prosessen gjentas et
visst antall ganger før spillet dermed er ferdig. Underveis møter
man også på noen større og mer kompliserte kamper, som er
forholdsvis enkle og skuffende sammenlignet med hva Platinum Games
disket opp med i Bayonetta.
Hadde dette vært alt spillet hadde by på, hadde det ikke vært
stort å prøve seg på. Heldigvis finnes det noen innovative grep.
ARS-drakta gir deg ikke bare de standardiserte mulighetene til å
velge mellom et stort utvalg våpen. Man har også muligheten til å
sakke ned følelsen av tid ved hjelp av Augmentet Reaction-modus, som
får alt til å gå i sakte fart. Dette gir deg muligheten til å snu
situasjonen til din fordel, og gjør det lettere både å sikte og
dukke unna fiendens angrep. AR-modus kan både aktiveres på egen
hånd eller automatisk dersom man blir hardt nok utsatt for
fiendtlige angrep. En annen unik mulighet er draktas jetmotorer, som
gjør det mulig for spilleren å manøvrere seg raskt over store
avstander. Strategisk sett gir dette gode forflytningsmuligheter i
kampsituasjoner, og gjør det mulig både å dukke unna fiendens
angrep og innta nye posisjoner som gir deg en taktisk fordel.
Begge disse funksjonene gjør imidlertid drakta til Gideon varm, og
passer man ikke på vil den bli overopphetet. I overopphetet tilstand
er man betraktelig mer sårbar, ettersom både AR-funksjonen og
jetmotorene blir ubrukelige. Kampsituasjonene er med andre ord til
enhver tid en balansegang der man må variere dekningsposisjon,
angrep, unnvikningsmanøvre og AR-modus.
Det Platinum Games kan
Balansegangen nevnt overfor kunne fort blitt strevsomt, hadde det
ikke vært for Platinum Games' kjennemerke: Presis kontrollmekanikk.
Man kan velge mellom to standardoppsett, hvorav begge fungerer like
godt. Det skal ikke mye trening til før man har noenlunde god
kontroll over Gideon, men dette forhindrer likevel ikke spillet i å
bli utfordrende. Når spillet pøser på med fiender og knapt nok gir
deg en pustepause underveis, har man mer enn nok av utfordringer å
gi seg i kast med. Legg til at stedene man tar dekning fort blir
ødelagte og at kulene hagler inn fra alle kanter, og man har et
spill som krever en mann for sin kontroll.
Spillet serveres også med et annet kjennemerke for Platinum Games,
nemlig et audiovisuell preg som står i stil med spillets høye
adrenalinnivå. Lydbildet går hånd i hånd med actionnivået, og
det er mye action som lar seg skildre på skjermen på én gang uten
at det blir noen synlige hakkeproblemer av den grunn. Det skal
forresten legges til at det oppfattes som et pluss at man kan velge
mellom forskjellige talespråk i spillet, men at
leppesynkroniseringen kun er tilpasset den engelske talen er et stort
minus som ødelegger en del av dette.
Kort men godt
Når alt kommer til alt er Vanquish et spill som bare gjør
mer enn å være et plagiat av sine vestlige inspirasjonskilder. Det
serverer overdådig action som er så harry at det kan umulig tas
seriøst, noe som også gjør en i stand til å bare nyte
underholdningsfaktoren som ligger i spillet, en faktor som først og
fremst handler om mestringsfølelse. Spillet er riktignok altfor kort
og mangler likevel det lille ekstra som gjør spillet uforglemmelig,
men spillmekanisk sett er tittelen vel verdt de fire-seks timene det
tar å spille gjennom det.
Score: 8/10
