Sommerens spill.

Sommeren er definitiv over for min del. Nå er det 5.Mosebok og Johannesevangeliet som gjelder for min del. Derfor er det på tide å se tilbake på noe av de kulturelle inntrykk jeg har fordøyd i sommer. Første post blir om sommerens spill. Deretter følger bøker og til sist musikk (tror jeg).

Fire Emblem: Radiant Dawn (plattform: Wii).
Ah, Wii-spillet jeg ventet på så lenge. Likevel tok det litt tid før jeg kom igang med det (pga tidsnød). Kunne spillet innfri mine forventninger, som oppfølger til ett av de bedre Gamecubespill?
Ja, jeg vil påstå spillet innfrir, selv om det ikke er like bra som forgjengeren. For det første er det rett og slett for langt. Etter endt gjennomspilling hadde jeg 51 aktive spilletimer, og det er bare den spilletiden som er lagret (altså ikke medregnet continues). Med fire historiebolker som utover spillet blir gradvis mer vevd sammen, er det mer enn nok å holde styr på. Derimot liker jeg hvordan figurene i de forskjellige historiebolkene etterhvert blir tvunget til å slåss mot hverandre, slik at du nærmest kan teste hvor godt du har trent dine forskjellige figurer. Dernest er spillet litt for likt forgjengeren rent grafisk. Noen forandringer er det gjort, men ikke de helt store endringene.
Positivt sett er det derimot at historien, med sine utrolige vendinger og kompleksiteter, er svært engasjerende. Dette er ett av varemerkene til Fire Emblem-spillene, og gjør således dette spillet til et trygt kjøp. Forutsatt at du har spilt forgjengeren, vel å merke, for ellers kan spillet bli mer forvirrende enn det som godt er.

Final Fantasy XII: Revenant Wings (plattform: DS).
Final Fantasy XII var en av de siste store titlene til PS2, og selv spilte jeg gjennom det i vår. PS2-spillet var bra, men hvordan ville den portable oppfølgeren utarte seg?
FF XII: RW er i det store og det hele en skuffende opplevelse. Bortsett fra noen vakre - men akk så få - cut-scenes nå og da, er grafikken merkverdig dårlig. Pixlene lar seg bokstavelig talt telle, og det burde være unødvendig på en DS. I tillegg er spillet ikke et rollespill i tradisjonel FF-forstand, men heller et slags strategispill. Påkall vesener som skal slåss for deg, kjør på fremover mot fienden og håp på det beste. Noe system er det jo, men det letteste er rett og slett å kjøre alle sammen inn i en mølje. Ikke mye taktiske finesser, med andre ord. I tillegg er spillet stort sett altfor lett. Det er egentlig bare siste bossen som er noe vanskelig og tidkrevende, alle andre klarer man stort sett på første eller andre forsøk. Så egentlig kan man bare spare seg for tiden det tar å spille gjennom spillet (ca. 30 timer), det er rett og slett ikke verdt det (derimot må jeg si at jeg gleder meg til dette FF-spillet til DS).

Ellers har det blitt spilling av spill som Mario Kart Wii og Super Smash Bros. Brawl. Og akkurat nå holder jeg på med nok en gjennomspilling av The Legend of Zelda: Ocarina of Time. Men det skal jeg heller skrive mer om en annen dag.

Om messianske tegneserier.

Under UL i forrige uke kom jeg over den noe omtalte(?) Manga Messias (Manga Messiah på engelsk og Messiah på japansk, heretter forkortet MM). Som navnet tilsier formidler den Bibelens evangelier i det japanske tegneserieformatet. Morsomt at jeg skulle finne denne boka under UL, ettersom første gang jeg leste om prosjektets spede begynnelse var under UL i Fredrikstad i 2005 (MM kom ut på engelsk i 2006). Glad som jeg er i manga tok jeg en sjanse og kjøpte denne boka. Så er spørsmålet: Hvordan er Manga Messiah?

Det skal nevnes innledningsvis at jeg allerede har et sterkt forhold til evangeliets budskap i tegneserieformat, da i Peter Madsens penselstrøk i boka Menneskesønnen. Jeg sier tegneserie, men akvarellserie passer vel bedre om den boka. Som dere kanskje allerede har skjønt, vil selvsagt MM og Menneskesønnen herved bli noe belyst i forhold til hverandre.

Først MM. Det første som slår meg er at serien er i farger. Dette er til en viss grad uvanlig for manga, men ikke uhørt. Det at produksjonen er iverksatt at et amerikansk forlag kan kanksje forklare grunnen til dette. Viktigere er det derimot at MM er ført i streken av japanere, noe som (i mine øyne) gjør det til genuin manga. Streken er på mange måter ganske så klassisk manga-stilen. Hår i alle regnbuens farger, klare øyne (men ikke så veldig store, slik manga ofte er kjent for), ekstremt overdrevne ansiktsuttrykk, samt en dramatisk strek er alt inkludert. Visuelt sett er den altså godt gjennomført. Det må likevel påpekes at MM har mye dialog i forhold til de rent "praktiske" handlingene. Selvsagt er dette nødvendig i et prosjekt hvor hele evangeliet skal komprimeres slik at bibelfremmede kan forstå det, men i en typisk manga er det sjelden med så lange og fyldige dialoger. Så det spørs hvordan japanerne vil motta dette.

I den norske utgaven reagerte jeg ganske snart på språkdrakten. Den norske utgaven av MM er gitt et veldig lett, uformelt og nytt språk. Dette gjør at de "direkte" sitatene fra Bibelen er svært sprikende i forhold til hvordan vi er vant med dem. Om dette er bare noe som har skjedd gjennom Hermons norske oversettelse eller om dette ligger til grunn fra den engelske utgaven av, vet jeg ikke. Det jeg vet er at når jeg leser den japanske utgaven, er språket på mange måter mer av en karakter man er vant til å lese i en vanlig bibel, uten at det gjør MM tung å lese (noe forenklet er den selvsagt). Dette kan like gjerne ha med et ordfattig norsk språk som svak grunntekst å gjøre. De som evt leser den engelske utgaven er velkommen til å berike meg mer om dette.

MM får frem den bibelske dramatikken, og evangeliet står klart. Det er stort å lese om bergprekenen, Jesu taler mot fariseerne og om korsfestelsen. Slik sett scorer MM full pott; den innfrir prosjektmålet sitt med glans. Det at Bibelhenvisningene står nederst på siden kan også bidra til økt Bibelinteresse.

Så noen sammenligninger mellom MM og Menneskesønnen. Det er særlig to punkt jeg vil trekke frem. hvorav det første er humor. Til tross for sine andre kvaliteter må det kunne sies at Menneskesønnen inneholder lite humor. Under lesningen av MM er det flere ganger jeg har trukket på smilebåndet og humret for meg selv. Man får rett og slett inntrykk av at det å vandre med Jesus må til tider ha vært en oppmuntrende opplevelse. Og det tviler jeg ikke et sekund på at det må ha vært, samtidig som det må ha vært usigelig spennende og til tider dramatisk. Det andre punktet er den visuelle stilen på Djevelen, Satan, under Jesu fristelse i Matt 4. I Menneskesønnen ser Satan ut som et mørkt negativ av Jesus, og symboliserer da The Dark Side (som man vil si det på fint på Star Wars-sjargong). I MM er derimot Satan et kuttekledd vesen med mørke vinger. En fallen engel, rett og slett, og det er jo slik Satan ofte beskrives i teologisk sammenheng. Begge skildringene er svært gode, og gir hver sin dybde til Satans karakter. Det må også trekkes frem at når Satan prøver å friste Jesus i Getsemane fra å fullføre den frelsesgjerning han er satt til, svarer Jesus med å knuse hodet på en slange med foten sin, en klar henvisning til den første av alle Messiasprofetier i 1.Mos 3:15. Hvor mange som kommer til å ta denne koblingen er en annen sak, men det er ihvertfall en artig detalj å ta med.

Det er morsomt å se hvordan to såpass like prosjekt som MMog Menneskesønnen kan ende opp så forskjellig. Der MM nærmest er for fyldig, er Menneskesønnen mye mer snever i sitt utvalg. Det er selvsagt også vesentlig forskjell rent visuelt mellom dem to, så hvilket av de to seriebøkene man vil foretrekke vil avhenge av smak. Personlig holder jeg en knapp på Menneskesønnen: Madsens akvareller bringer frem en dramatisk dybde i Jesu liv som MM mangler. Begge kan dog absolutt anbefales varmt. Hvilken man velger kommer alt i alt an på hvilken stilart man er mest komfortabel med.

Men hvem sier at man må velge? :-)

NEXT - Forlaget bak Manga Messiah.
Peter Madsens nettside.
Manga Lifes anmeldelse av Manga Messiah.

UL i bilder.

Jeg skammer meg. Så mange dager på UL, så få bilder. Det meste er fra turen til Preikestolen på onsdag, så dere får heller nøye dere med det.

















I morgen er det på jobb igjen. Jeg er trøtt nå, og skal tidlig opp. Derfor denne ordfattige posten. Vi får se hvordan det blir de neste dagene.