mandag, juni 30, 2008

Return of the Parents.

De siste dagene har det vært gjensynsglede her i Haugeklanen. Søskenflokken er samlet for første gang på to år for å feire mamma og pappas gjenkomst fra Japan. Dermed er en mindre, men langt ifra ubetydelig, epoke i Haugefamilien over. Men vi som er her gleder oss over gjemkomsten.

Eneste sorgen midt oppi alt besøket er bare dette ene: Når skal jeg få øvd piano, når jeg enten er på jobb eller det alltid er noen i huset som sover eller leker (det siste gjelder vel helst barnebarna som også er kommet innom)? Men det får heller gå som det går. Kan uansett ikke kunne klassifiseres som den store sorgen.

fredag, juni 27, 2008

Post nr. 350: Super Smash Bros. Brawl.

27.juni. Dagen da Europa endelig fikk kaste seg over dette spillet:



O lykke! Spillet er like bra som da jeg prøvde den japanske utgaven. Og la det være sagt: Dette spillet er et spill som belønner deg om du har vokst opp med Nintendo og fulgt med på deres aktiviteter de siste ti tiårene (nei, skulle du sett: Jeg faller innunder den kategorien, jo). Her er det troféer, galleri, musikkolleksjon, klassiske spill i demoform, og selvsagt det som alltid har vært i Super Smash-serien: Klassiske spillfigurer fra nær og fjern tid i herlig kalas.

Nå mangler bare et Nintendoparty med tre andre, så havner jeg vel helt i ekstase. Må ikke glemme å gå på jobb, da...

onsdag, juni 25, 2008

Ny Futuramafilm.

Det er ikke lenge siden vi ble servert forrige Futuramafilm, men så har det tross alt vært planlagt lenge at det skal gis ut fire filmer nå på omtrentlig ett års tid.

Idag fikk jeg sett film nr.2, "The Beast With a Billion Backs", som absolutt er et verdig bidrag til serien. Her får som vanlig fansen nok å kose seg med, men også nybegynnere vil kjenne igjen parodier på filmer som "War of the Worlds", "The League of Extraordinary Gentlemen" og "Army of Darkness" og helt sikkert flere som jeg for øyeblikket ikke kommer på (eller som jeg rett og slett ikke tar fordi jeg ikke har sett de aktuelle filmer). Totalt sett vil jeg nok si at denne filmen er noe svakere enn den forrige, men den kan likevel ikke karakteriseres som dårlig; snarere tvert imot. Gjesteopptredener av storheter som Brittany Murphy, Steven Hawking og Dan Castellaneta (med stemmen til den som muligens må karakteriseres som min favorittkarakter i serien) drar også det hele opp.

Ellers kan jeg jo meddele at årets føste "Du-ser-ut-som-Harry-Potter"-kommentar i jobbsammenheng har kommet. Den kom på lørdag. Beriker ikke livet i særlig stor grad, men greit å få det understreket atter en gang av disse japanerne.

mandag, juni 23, 2008

Fakta fra (guide)verden IV: Tyggis.

Egentlig skulle jeg skrive om langt mer hyggelige begivenheter enn det jeg skal gjøre nå. Tenkte da først og fremst på Nintendo 64s "fødselsdag", som er i dag. Det er da altså 12 år siden maskinen så publikums sultne blikk i Japan for første gang. Eller om denne begivenheten for ti år siden. Men det får vente, nå er det et frustrert hjerte som trenger utløp. Så de som på død og liv vil lese Nintendoting får gå hit. Temaet som skal tas opp nå er derimot et annet: Tyggis.

Jeg har en tendens til å gå på jobben i dress. Jeg må ikke, men jeg synes det tar seg bedre ut. Dessuten liker japanerne å omgås skikkelig kledde folk. Så idag gikk jeg på jobb og ante fred og ingen fare. Helt til jeg kom hjem og skulle henge opp dressbuksa. Der ser jeg det: En papirlapp ligger klistret til høyre del av baken, og det som klistrer buksa og lappen sammen er en tyggis som ut ifra konsistensen var nokså nylig spyttet inn i denne lappen. Resultat: En ganske stygg tyggisflekk på den fine, fine dressen min.

Frustrasjonen melder seg ganske snart. Særlig med tanke på min generelle avsky mot tyggis. Jeg kuttet ut tyggis på videregående, og har aldri savnet det. Slik jeg ser det gir tyggis intet godt til samfunnet. Tyggis blir spyttet ut overalt, setter stygge flekker på fortau (og på Operamarmoren, som var en sak på TV2-nyhetene i går) og setter seg fast på klesplagg og sko (jeg har opplevd dette noen ganger etterhvert).

Spørsmålet blir derfor: Kan vi ikke bare forby tyggis? Slik Singapore har gjort det, med god suksess. Der får folk knallharde bøter for bare selve oppbevaringen av tyggis (se mer her). Noen vil sikkert gråte over det, men når alt kommer til alt tror jeg de fleste ville satt pris på det. Finere fortau og gater, ingen butikkansatte som slafser opp i fleisen på deg, og fremfor alt: Uskyldige skadelidende slipper å måtte betale renseriregninger for andres uforskammethet.

Sånn. Da fikk jeg noe utløp for aggresjonen. Takk for at du leste igjennom og bærer over med meg i et frustrert øyeblikk:-)

lørdag, juni 21, 2008

Fakta fra (guide)verden III: Kjendisguiden.

Idag har jeg, såvidt jeg vet, guidet min første Japankjendis (se bildet). Selv om jeg ikke aner hvem Shigeru Izumiya er, så er det litt kult å kunne si at jeg har guidet på en kjendis også. Ifølge Wikipedia virker det som at han er en slags musiker pluss entertainer. Skulle bare ønske det var en eller annen Japankjendis jeg har et mer forhold til, f.eks. denne karen, eller denne, denne, denne eller veldig gjerne denne.

torsdag, juni 19, 2008

Dead Ingar Day(s): Ken Lee

Hvem er Ken Lee? Si det. Du får snurre video og se.

Om dagene er det jobb, Wii, piano, jobb, Wii og piano...et vennebesøk nå og da, men ellers er det ikke mye forandring. Etter ei uke er jeg allerede lei av rutinelivet jobb medbringer. Akk.

mandag, juni 16, 2008

Fakta fra (guide)verden II: Edvard Grieg.

Idag gikk turen til Troldhaugen, for de fleste kanskje bedre kjent under Edvard Griegs hjem. Hvis du fremdeles er like blank, så skamme seg over at du ikke kjenner norsk kulturarv i verdensklasse.
Jeg har sansen for Grieg, så det skal bli moro å fortelle om han for japanerne. Blant annet er det jo verdt å nevne at:

  • Han elsket turnélivet - selv påstod han at hans turnéliv var det som holdt igjen den dårlige helsa.
  • Grieg begynte på musikkonservatoriet i Leipzig i en alder av 15, og komponerte i vei. Slikt blir man litt misunnelig av.
  • Edvard anså seg selv som en nasjoal musiker, hvis formål var å "male" det norske folkeliv, kultur, natur og historie med tonene.
  • Leif Ove Andsnes fører arven fra Grieg videre på en mesterlig måte (som her og her), og slik sett blir to store bautaer i norsk musikkhistorie forent på en himmelsk måte.
  • Det beste av alt med Grieg er kanskje at han bare var 152 cm høy, og at statuen på bildet fra Troldhaugen er i faktisk størrelse. Det vil si at jeg strekker meg minst 22 cm høyere enn Grieg. Det er godt å vite det, egentlig, at jeg tross alt ikke er lav som mange vil ha det til likevel.

Hilsen den japanske Bergenguiden.

lørdag, juni 14, 2008

Fakta fra (guide)verden: Hanseatisk museum.

Igår hadde jeg min første arbeidsdag. Den var derimot ikke så veldig krevende. Jeg var på rekognoseringstokt på Hanseatisk Museum på Bryggen her i byen. Jeg skulle slenge meg på en guidet tur og lære og sanke informasjon som jeg senere skal presentere for japanerne. Heldigvis var det ingen andre der da turen skulle begynne, så jeg fikk guiden for meg selv. Slik sett fikk vi en god dialog om hansa, historie og gjenstandene på museet. Så nå kan jeg fortelle dere at:

  • Hanseatisk museum ble stiftet i 1872, og selve bygget er fra ca.1704.
  • Man opererte med ca.30 sorter tørrfisk på Bryggen, og den beste fikk man tidlig på vinteren da fluene døde av kulde.
  • Rangstigen på Bryggen gikk i form av dreng -> gesell -> kjøpmann. Det å oversette gesell var langt fra enkelt (hvor mange av dere kan si meg på stående fot hva gesell betyr på norsk?).
  • Kjøpmannen hadde en hemmelig trapp i skapet hvor kvinnene kunne snike seg opp på sommesoverommet, og det til tross for sølibatregelen som rådde på Bryggen.
  • Soli Deo Gloria står skrevet på tverrbjelken på lagerrommet.
  • Drengene sov to og to i senge-"skapene" (bildet), som ble låst om nettene. Lus og rotter var noe de måtte bekymre seg for om nettene.
  • Angivelig spøker det i gjesterommet og gangen utenfor gjesterommet i museet.

Idag skulle jeg oversette notatene til japansk, og det var egentlig det mest tidkrevende. Men nå skulle jeg være klar. Så håper jeg på å få besøkt Troldhaugen mandag eller tirsdag for å gjenta prosessen.

Hilsen den japanske Bergenguiden.

torsdag, juni 12, 2008

Dead Ingar Day(s): Ferie.

Jeg ser i blogbiblioteket mitt at jeg har bare skrevet fem poster denne måneden, og til meg å være er dette ganske labert. Men hva kan jeg vel si: Frem til 9.juni var det eksamen og varme som tok alt av overskudd, om det da ikke var pakking og vasking. Så var det takk og farvel til årets Fjellhauggjeng, før jeg satte meg på toget til Bergen og så videre til Askøy.

Så nå er jeg hjemme, og har to dagers sommerferie før jeg begynner i jobb i morgen. Det er forsåvidt ganske enkelt oppdrag i morgen, i den grad det kan kalles oppdrag: Jeg skal på Hanseatisk Museum og samle informasjon og lære, før jeg reiser hjem igjen og begynner å utarbeide et program på japansk. For de som ikke har fått det med seg, så er jeg i år som de to siste årene ansatt som Japanese Speaking Assistant hos Miki Travel A/S. En slags guide, altså, og det er jeg de neste to månedene.

Blogen tar som meg ikke fullstendig ferie. Det er derimot en viss fare for at inspirasjonen derimot lar vente noe på seg. Men den som leser får se.

En liten bildespesial på slutten kan umulig skade; bildene er fra Vidar Pettersens 23-årsdag etter endt eksamen og endt skoleår.

Bursdagsbarnet/-jubilanten/-hva man nå kaller det når man er 23.


Kristoffer leser morsom bok. Hvordan morsom tror jeg vi lar forbli unevnt...


Mmm...pai...gahaaaahgaagahaa (Homer-lyder).


Greit nok, dette bildet er fra avslutningen hos Sjaastad en uke tidligere, men jeg begynte å gå tom for bilder fra bursdagsfesten.

mandag, juni 09, 2008

Toto: 1977-2008.


Det kom som et sjokk på meg da jeg fikk beskjeden mens vi satt utenfor Fjellhaug i overstått-eksamens-rus: Toto har nå sagt endelig stopp. Det er slutt, over, finito. Steve Lukather, gitarist, vokalist og på mange måter den gjenværende frontfiguren i bandet har nå offentlig gitt seg. Dermed er det slutt for det som kan regnes for studiomusikkens store sønner i USA. Toto har aldri vært et kommersielt suksessrikt band, men når man ser andelen musikere blant fansen deres skjønner man at disse gutta kan sakene sine.

Det har aldri vært å stikke under en stol at Toto er favorittbandet mitt over alle, og slår lett både The Black Mages, Queen, Blind Guardian og Within Temptation. Jeg har alle studioplatene og de fleste liveplatene, og fikk med meg konserten deres i Haugesund i fjor. Jeg mener å huske det var på ungdomsskolen eller første året på videregående at jeg oppdaget dem for fullt, og siden det har Toto vært en stor del av min musikalske identitet. Det er derfor svært så trist, men etter 31 år var det vel egentlig ikke så veldig uventet. Men vi ventet jo på deres siste turné, da...

Jeg har svært lyst å takke Toto for alt de har gitt. De har vært til inspirasjon, til glede og til trøst i vonde stunder der melankolsk musikk har vært nødvendig. Og denne rollen vil de fortsette å ha i mitt hjerte i mange, mange år fremover. Tusen takk til Toto! Takk til nåværende medlemmer: David Paich (mitt store forbilde), Steve Lukather, Greg Phillinganes, Mike Porcaro, Simon Phillips og Bobby Kimball. Takk til forhenværende medlemmer: David Hungate, Steve Porcaro, Dennis "Fergie" Fredriksen, Joseph Williams og den største av dem alle: Jeff Porcaro. Vi takker ikke: Jean-Michel Byron, Totos mørke kapittel.

Avslutter posten med å kjøre to av mine favorittsanger, den første fra gammelt av og den andre av litt nyere favoritter (musikkvideoen på I Will Remember er ikke akkurat av overlegen kvalitet, men så har musikken og ikke det visuelle vært Totos store kvalitet).





Kilder:
*Wikipedia - Toto.
*Aftenposten: Slutt for Toto.
*Steve Lukathers hjemmeside.

søndag, juni 08, 2008

Om tigging og omsorg for fattige.



Jeg er litt usikker på hvordan denne posten kommer til å se ut når jeg er ferdig. Den kommer til å formes noe etterhvert som den skrives. Med det sagt har jeg herved tatt forbehold om at noen kommentarer og setninger kanskje ikke blir like klokt formulert som jeg skulle ønske (men på en annen side, blir de noen gang det? Perfeksjonisme er et lodd).

Det har den siste uka vært en debatt gående, først og fremst i Aftenposten, vedrørende tigging i Oslo. Byrådsleder Erling Lae (H) skrev et debattinnlegg til Aftenposten hvor han poengterte at i Norge er systemet bygget opp slik at ingen, i det minste i teorien, skulle behøve å tigge. Hvordan har det seg da slik at Oslo sentrum har en overflod av tiggere? De sosiale ordninger som skal fange opp slike tilfeller er på plass, ifølge Lae, hvis man bare benytter seg av dem. Dermed kan man spare seg for den offentlige ydmykelsen. Lae skriver så at ved å gi penger til tiggerne bidrar man så til en kortsiktig hjelp fremfor å ta ondet opp med roten, slik en egentlig burde, og oppfordrer derfor folk å heller gi penger til organisasjoner som hjelper opp om vanskeligstilte enn å gi dem pengene direkte på gata.

Hvordan tenker så jeg, som nå har to år i hovedstaden bak meg, når jeg leser dette innlegget? Det første jeg kjenner er at jeg på langt nær er enig på flere punkter. Norge har et økonomisk system som er bygget opp slik at de verst stilte skal kunne få hjelp. Hvor godt dette systemet fungerer er derimot en annen sak, men det vil nå også komme an på hvordan folk benytter seg av det og hva man forventer. Det er også merkelig hvordan Norge, som et så rikt land som vi er, har så synlig fattigdomsbilde i sentrum. Andre lands hovedsteder er mye mer restriktive sånn sett.

Eller kanskje det ikke er så rart likevel? Flere og flere av tiggerne i Oslo kommer jo ikke fra Norge, men kommer fra Øst-Europa i skarer for å tjene på tigging i nettopp dette rike landet. Nå er ikke det å reise utenlands for å søke lykken i seg selv noe galt; USAs historie er jo basert på nettopp dette. Men det er en viss forskjell på disse to hendelsene. De som reiste til USA dro for å arbeide seg opp og skape seg en bedre fremtid ved hardt arbeid. De som kommer til Norge for å tigge gjør det ved å nedverdige seg og skrape til seg smuler fra de rikes bord. Da kjenner jeg at historier om hvor fælt de angivelig har det og hvor mye de trenger pengene, ikke virker særlig inn på meg. Å tjene penger i utlandet bryr meg ikke. Det er derimot metoden jeg reagerer på (en annen ting er det faktum at disse personene faktisk har råd til å komme seg til Norge i utgangspunktet, noe som ikke kan være billig). Det fattige gatebildet i Oslo blir altså mer og mer preget av folk som kommer langveisfra for å skaffe seg penger, og mindre av dem i byen som har et mer akutt behov. Uttrykket "skor seg på andres elendighet" blir fristende å bruke.

Samtidig er det nok litt uberettiget å bruke dette uttrykket. Noen av de som kommer har sikkert behovet for pengene, de også. Men igjen må man spørre seg om metodene. Man må spørre seg om ikke disse menneskene kunne funnet seg et "ærlig arbeid" og tjent penger på "rederlig vis," et spørsmål man sikkert kan stille til de norske tiggerne også. Mange blir ganske misfornøyde med alle de utenlandske tiggerne som kommer med koppene sine på bussholdeplassen og mumler "please, please", og en slik misnøye smitter siden over på de norske tiggerne (som sjelden går bort til folk på samme måte, det skal de ha). Man merker at det å gi penger til en tigger er ikke lenger et svart-hvitt-spørsmål. Man blir rett og slett ekstremt i tvil. Slik sett har Lae et poeng: Ved å gå via en organisasjon, er sjansen for at pengene havner hos de mest nødtrengende større.

Hva så ut ifra et kristent perspektiv? Sier ikke Bibelen noe om å ta seg av de fattige? Absolutt. Lignelsen om sauene og geitene i Matt 25:31-46 setter dette i et skremmende persepktiv. Men Bibelen ber oss aldri heller om å være naive. Samtidig kjenner jeg det at av og til, når jeg går glatt forbi folk som ser skikkelig elendige ut og ber om hjelp uten å hjelpe dem, da stikker det litt i hjertet. Ikke fordi de er så elendige eller ser elendige ut, men fordi jeg gjør det så uproblematisk uten å føle noe vondt med det. Jeg får dårlig følelse av min mangel på følelser, med andre ord. Tiggerne er jo mennesker de også, og jeg har hatt noen interessante samtaler med noen av de norske tiggerne under gateevangelisering på fredagskveldene som viser hvor hyggelige flere av dem er.

Jeg kjenner at saken ikke er så enkel. Tigging burde egentlig ikke være nødvendig i vårt land, men skal man derfor la være å gi? Er det at noe ikke burde være det samme som at noe er (omvendt av David Humes problemstilling om at det som er ikke nødvendigvis er det som bør)? Fordi saken ikke er så enkel, ønsker jeg Laes innlegg og intiviativ til debatt velkommen. For det er på tide at saken taes opp.

(Ut ifra dette innlegget kan kanskje noen få inntrykket av at jeg er ekstremt fremmedfientlig og imot innvandrere på et generelt plan. De som kjenner meg vet forhåpentligvis at dette selvsagt ikke er tilfelle. Men det skader nok ikke å bekrefte dette).

Kilder:
*Erling Laes innlegg.
*Aftenpostens artikkel om innlegget og intervju med Lae 01.06.08.
*APs sosialpolitiske uttalelse om saken.


Foto: Aftenposten.

torsdag, juni 05, 2008

I'm Going Slightly Mad

Som sagt, lysten til å gjøre noe som helst er fraværende for tida, grunnet eksamen. Og kanskje varmen og det flotte været har noe å si også. Uansett, nå i disse eksamenstider, hva passer vel bedre enn en Queen-sang som handler om galskap? Merker særlig at de to første linjene understreker konteksten:

When the outside temperature rises
And the meaning is oh so clear
One thousand and one yellow daffodils
Begin to dance in front of you - oh dear

Are they trying to tell you something?
You're missing that one final screw
You're simply not in the pink my dear
To be honest you haven't got a clue

I'm going slightly mad
I'm going slightly mad
It finally happened - happened
It finally happened - ooh oh
It finally happened - I'm slightly mad
Oh dear!


I'm one card short of a full deck
I'm not quite the shilling
One wave short of a shipwreck
I'm not at my usual top billing

I'm coming down with a fever
I'm really out to sea
This kettle is boiling over
I think I'm a banana tree. Oh dear,

I'm going slightly mad
I'm going slightly mad
It finally happened, happened
It finally happened uh huh
It finally happened I'm slightly mad - oh dear!


I'm knitting with only one needle
Unravelling fast its true
I'm driving only three wheels these days
But my dear how about you?

I'm going slightly mad
I'm going slightly mad
It finally happened
It finally happened oh yes
It finally happened
I'm slightly mad!
Just very slightly mad!
And there you have it!

onsdag, juni 04, 2008

Dead Ingar Week: Eksamen.

Skole. Eksamen. Sol. Burde lese. Burde begynne å pakke. Ihvertfall ikke sitte her og bloge. Skulle gjerne gjort det, men jeg mangler rett og slett tiltakslysten. Så får komme tilbake igjen senere.