Steins;Gate

De siste ukene og månedene har jeg, til tross for lite skriving, spilt en del forskjellig. Spillingen har imidlertid foregått fordelt over flere plattformer samtidig, og flere av spillene har vært av det lengre slaget. Ett av disse er det eminente Steins;Gate på Playstation Vita, en god håndholdt konsoll som dessverre blir brukt altfor lite på grunn av et begrenset utvalg av må-ha-titler.

Steins;Gate er et japansk spill i den såkalte visual novel-sjangeren, en sjanger som inkluderer eminente spill som Danganronpa: Trigger Happy Havoc, Virtue’s Last Reward og de mer kjente Phoenix Wright-spillene. Sjangeren er temmelig stor i Japan, til tross for at spillene krever veldig lite aktiv spilling fra spillerens side (eller kanskje nettopp derfor). Det er mye tekst og lite knappetrykking, og historien og det narrative aspektet står i fokus. Spillene kan på mange måter karakteriseres som interaktive romaner. På mange måter deler visual novel-spill mange likhetstrekk med nyere vestlige pek-og-klikk-spill som Batman: The Telltale Series, The Walking Dead og Life is Strange.

At jeg trekker inn sistnevnte som sammenligningsgrunnlag er slettes ikke tilfeldig, for det er flere likhetstrekk mellom Steins;Gate og Life is Strange. Begge spillene er spill som er primært drevet at rollefigurene og historiefortellingen. Begge spillene er tidsreisehistorier hvor kaosteorielementer som sommerfugl-effekten er sentrale. Likheter til tross er forskjellene kanskje mer påfallende, og for mitt vedkommende er Steins;Gate et spill som for alvor understreker innvendingene jeg hadde mot Life is Strange og som jeg derfor ønsker at jeg hadde prioritert å spille i 2015 (da begge spillene hadde sin vestlige lansering).

Jeg skal ikke gå inn i detalj på innvendingene mine mot Life is Strange, for anmeldelsen min fra den gang taler forhåpentligvis for seg. I korte trekk syntes jeg historien ble forutsigbar, tidsreiseproblematikken ble fort overfladisk og hentet litt vel mye av handlingen fra lignende historier (som Donnie Darko), og rollefigurene bar altfor mye preg av tenåringsangst, syting og en hel rekke avgjørelser jeg rett og slett bare opplevde som slitsom i lengden. Steins;Gate representerer derfor for meg alt det Life is Strange gjorde galt, for Steins;Gate briljerer på alle ankepunktene mot Life is Strange. Fotnoten bør imidlertid gjøres klar og tydelig: Steins;Gate er et japansk spill med flere personlighetstyper som øyensynlig er erketypiske for japansk anime. Om du overhode ikke fikser anime er sjansen stor for at Steins;Gate ikke vil falle i smak, selv om jeg vil sterkt anbefale at du prøver.

Steins;Gate ble opprinnelig lansert i Japan i 2009, men så sin vestlige PC-lansering først i 2014 og lanseringen til PS3 og PS Vita i 2015. Handlingen tar oss med til Tokyo anno 2010, nærmere bestemt teknologi- og nerdedistriktet Akihabara. Her følger vi historien til Rintaro Okabe, en tech-savvy ung mann med en sterk trang til å snakke og oppføre seg som en gal vitenskapsmann fra en vilkårlig animeserie. Sammen med vennene sine leder Okabe gruppen Future Gadget Laboratory, en kombinasjon av verksted og et sted for den sosialt unormale vennekretsen å henge. Det er de tekniske eksperimentene i denne gruppen, kombinert med et mord, som blir starten på en rekke oppdagelser og begivenheter knyttet til tidsreiser. Den varme Tokyo-sommeren blir fort alt annet enn normal …

Til å begynne med kan de fleste av rollefigurene i Steins;Gate virke litt som litt for typiske anime-stereotyper til at man skal gidde å bruke mye tid på spillet. Så feil kan man imidlertid ta. Jo mer man spiller, jo bedre blir man kjent med rollefigurene, og de tilsynelatende stereotype personlighetstrekkene blir skrellet bort til fordel for personligheter som er langt dypere og mer komplekse enn det man først skulle anta. Man kan trygt si at man sitter igjen med et helt annet innblikk i rollefigurenes personlighet og bakgrunn etter 25 timers spilletid enn idet man begynte. Dette er unektelig viktig, for et visual novel-spill som Steins;Gate er først og fremst drevet av et godt persongalleri. Her hjelper også et utsøkt stemmeskuespill. Skuespillerne vet akkurat når de skal gå way over the top og når de skal gå hakket mer seriøst, og det er få spill jeg har hørt bedre stemmeskuespill under mer emosjonelle sekvenser. Musikken bidrar også til å bygge opp under den gode opplevelsen, selv om litt mer variasjon hadde vært supert.

På toppen av dette får man en tidsreise-historie som virkelig står frem som en av de beste i sjangeren. Her får man en fin blanding av faktiske fysiske teorier knyttet til tid og oppfattelsen av tid med en fin dose science fiction. Resultatet gir grunnlaget for en meget spennende, kreativ og engasjerende tidsreisefortelling som virkelig oppleves frisk og nytenkende. Dette, kombinert med det velskrevne persongalleriet, skaper en meget god historie som virkelig vet å spille på alle de emosjonelle strengene. Legg noen konspirasjonsteorier til på toppen av det hele, og undertegnede er fullstendig hektet.

Hvor god er egentlig historien? Vel, i den grad den slags kan brukes som målestokk er Steins;Gate det eneste spillet jeg noen gang har spilt som faktisk fikk meg til å felle en liten tåre mot slutten. Mange spill har kommet nær gjennom årenes løp, men Steins;Gate er det eneste spillet som faktisk har klart det. Tolk det som dere vil.

Rent spillmekanisk sett er Steins;Gate som visual novel-spill flest, altså uten de helt store mekanikkene. I all hovedsak handler spillet om å klikke seg frem gjennom dialogene. Ditt eneste verktøy i spillet er en mobiltelefon som du på gitte tidspunkt kan kontakte vennene dine med. Dersom vennene dine kontakter deg er det ditt valg hvorvidt du vil svare eller ikke, og noen ganger får du også valgmuligheter om hvordan du vil svare. Spillet har noen alternative avslutninger, og noen av dem er kun tilgjengelige ut ifra hvilke svar du gir (eller ikke gir). Har man først vent seg til visual novel-spill med litt større interaktive seksjoner, slik som Danganronpa-serien eller Virtue’s Last Reward, skal jeg ikke legge skjul på at Steins;Gate føles litt som et steg tilbake til sammenligning. Jeg vil derimot nevne at PS Vita er en ypperlig konsoll for denne typen spill. Eller kanskje er det spillene som er ypperlige til konsollen?

På tross av disse begrensede mekanikkene vinner Steins;Gate på samtlige punkter som er viktige for min del når jeg spiller. Det har en ekstremt god historie, særdeles minneverdige rollefigurer, god musikk og en kreativ miks av fiksjon og fakta. Steins;Gate er et spill jeg vil huske i lang tid fremover, og som vil være min umiddelbare anbefaling over Life is Strange i enhver anledning. Om man foretrekker americana-sjangeren over anime er det greit nok å sjekke ut sistnevnte, men i alle andre tilfeller er jeg ikke tvil om at Steins;Gate er det beste valget du kan ta. Spill det!

Score: 9/10

Steins;Gate er tilgjengelig for vestlige spillere til PC, iOS, PS3, PS4 og PSV. PSV-versjonen er testet. Spillet har også fått en anime-serie ved samme navn, men da jeg ikke har sett denne kan jeg ikke si noe om hvor stor overlapp det er mellom historiene og hvorvidt man bør velge det ene fremfor det andre.

Attack on Titan: Wings of Freedom

Lisensbaserte spill er som regel en uting. De av oss som spilte spill noen år tilbake husker hvordan markedet til tider kunne flyte over av middelmådige til elendige spill basert på populære lisenser som Harry Potter, superhelter og Hannah Montana (ok, liten erfaring med sistnevnte, men dere skjønner poenget). Det store og enstemmige unntaket har i hovedsak vært Arkham-trilogien satt til Batman-universet, som virkelig viste hva som er mulig å gjøre når man kombinerer dyktige utviklere med en god lisens og nokså frie tøyler. Likevel har ikke unntaket gjort meg noe mindre skeptisk til lisensbaserte spill.

Derfor var det med nokså lave forventninger jeg trosset mitt bedre vitende og gikk til anskaffelse av Attack on Titan: Wings of Freedom til Playstation 4 (spillet er også kjent under A.O.T.: Wings of Freedom eller bare Attack on Titan). Som et lisensspill basert på den enormt populære animeserien Attack on Titan er fallhøyden stor, men det lille jeg har lest og hørt om spillet har derimot vært overraskende positive («overraskende» i den forstand at de som har skrevet/snakket om spillet selv har blitt overrasket). Skepsisen fra min side melder seg også naturlig når det er Koei Tecmo som står på utviklersiden. Studioet er kanskje mest kjent for sine Dynasty Warriors-spill og ulike spill basert på samme formel, slik som Hyrule Warriors og One Piece: Pirate Warriors-trilogien. Spill som ikke nødvendigvis er dårlige, vel å merke, men som ofte følger en litt for monoton og gjentakende formel til at spillene blir så gode som de kunne ha vært.

Etter en 10-12 timer med spillet sitter jeg likevel igjen med litt av den samme følelsen som jeg hadde etter Hyrule Warriors: Dette er et spill hvor feil og mangler er tydelige, men som likevel er i stand til å underholde meg langt mer enn jeg skulle tro.

Spillet tar deg i praksis med gjennom den første sesongen av anime-serien, hvilket betyr at dette ikke er noe du spiller hvis du ikke vil at handlingen skal bli spolert. Kort fortalt handler Attack on Titan om hvordan menneskeheten nesten har blitt utryddet etter at kjemper plutselig dukket opp. De groteske skapningene virker å kun ha ett mål for øye: Å spise mennesker, og kun fordi de tilsynelatende synes det er gøy. De få menneskene som er igjen har muret seg inne bak tre sirkulære murer, og bak disse murene har menneskeheten nå levd i fred i hundre år. Dette tar brått slutt når Wall Maria, den ytterste av murene, plutselig blir brutt av en kolossal kjempe større og sterkere enn alt annet man noen gang har blitt vitne til. Kjempene strømmer inn, menneskene blir angrepet, og hovedpersonen Eren Jaeger blir maktesløs vitne til at hans mor blir fortært. Eren sverger å drepe alle kjemper, og verver seg sammen med sin søster Mikasa og bestevennen Armin.

Å drepe kjemper er selvfølgelig ikke lett, ellers hadde menneskeheten ikke vært så presset som de er. Kjempene regenerer nemlig seg selv når de blir skadet, slik at en avkuttet hånd eller fot vokser ut igjen etter noen få minutter. Den eneste måten å drepe en kjempe på er å lage et tverrsnitt i nedre nakkeparti, og ettersom selv den minste kjempe er tre meter høy sier det seg selv at dette ikke er enkelt. Militæret i Attack on Titan bruker derfor et såkalt Omni-Directional Gear (ODG) som skyter ut kabler ved hjelp av gass for å bevege seg, noe som i praksis gir dem Spider-Man-lignende bevegelsesfrihet.

Nedfelling av enorme fiender, overveldende motstand, Spider-Man-lignende bevegelsesfrihet ... det er klart dette utgjør et godt grunnlag for et spill.

Gjennom spillets gang inntar du rollen som flere av de kjente rollefigurene i serien, deriblant Eren, Mikasa, Armin og Levi. De forskjellige rollefigurene har noe forskjellige egenskaper, og for dem som kjenner serien er det et selvfølge at Mikasa og Levi er hakket flinkere til å felle kjemper enn den noe svakere Armin. I det store og det hele styrer man derimot figurene likt, og forskjellene mellom dem er ikke overveldende store. Faktisk er de litt for like, og jeg savner med individuelt særpreg slik man f.eks. finner i Hyrule Warriors.

I de klassiske Warriors-spillene handler det om å bekjempe hundrevis av fiender om gangen. Det gjelder ikke her. Her bryner man seg på en og en kjempe, selv om det selvfølgelig forekommer tilfeller hvor det står flere kjemper nokså tett sammen. Til å begynne med krever det ikke all verdens for å nedfelle en kjempe, men etter hvert stilles det større krav til ferdigheter og forbedrede våpen. Til tider kan det være noe utfordrende, men jeg blir samtidig overrasket over hvor enkelt det ofte er å få toppkarakter på et oppdrag.

Hva tempoet i spillet angår er det derimot ingenting å utsette. Spillet er minst like intenst og tempofylt som man forventer. Man kaster seg i høy hastighet gjennom lufta ved hjelp av ODG, spenner kablene fast i kjempene og suser mot dem i full fart. Timing, en hurtig evaluering av helhetsbildet og forvaltning av ressurser som gass og knivblader er nøklene til suksess. Spillet lykkes også i langt større grad enn de fleste anime-spill å gjenskape den visuelle stilen fra serien, og dermed er det lett å føle at man tar del i serien selv. Desto større blir da også triumfen hver gang du får bekjempet en kjempe.

Kort fortalt kan man si at spillmekanikken i spillet er todelt. I den første delen beveger man seg fritt og har nokså god kontroll på kameraet. I denne delen kan man gå, ri eller ‘fly’ frem til destinasjonen. Når man møter en kjempe kan man velge å bekjempe den, hvilket bringer oss til den andre delen. For å slåss mot en kjempe må man endre kameramodus med en knappetrykk, slik at man låser kameraet til en av kjempenes svake ledd (armer, bein eller nakke). Skiftet mellom de to delene er med å skape intensitet, men dessverre er det også her vi finner noe av svakheten. For ikke rent sjelden hender det at de dårlige kameravinklene ødelegger for deg når du angriper en kjempe, og det som egentlig burde være en smal sak blir i stedet et frustrasjonsmoment.

Et annet klassisk frustrasjonsmoment som går igjen fra de fleste Koei Tecmo-spill er dårlige og uoversiktlige kart. Slagmarkene man møter er områder hvor det skjer mye på en gang, og man er derfor avhengig av å få oversikten. Dessverre er det ofte at kartene ikke bidrar til dette. Derimot blir spillet berget av et element hentet rett fra anime-serien: Når noen har behov for hjelp signaliserer de dette med grønne røykbluss, og dermed er det bare for deg å følge røyken. Dessuten er kjempene sjelden vanskelige å få øye på, men et kart som viser hvor skoen trykker mest hadde vært en bonus.

Selve oppdragsstrukturen i spillet er heller gjentakende. Dra dit, inspiser området, nedkjemp kjempene som dukker opp. Utenom historiedelen som følger handlingen i serien nokså nøyaktig har man noen valgfrie sideoppdrag, men strukturen er lik også her. Hadde det ikke vært for den overlegne følelsen man får når alt sitter som det skal når man beseirer en kjempe, ville man gått mye fortere lei. I stedet får man et spill som nok gjør seg best i begrensede doser om gangen.

Det er flere svakheter man kan påpeke ved Attack on Titan: Wings of Freedom, først og fremst på det tekniske området. De fleste svakhetene er derimot ikke noe nytt for den som har knotet med et Dynasty Warriors-type spill tidligere, og hvis svakhetene der ikke har skremt deg bort allerede er det liten sannsynlighet for at de vil gjøre det nå. Attack on Titan gir et godt utgangspunkt for et spill av denne typen, og på de fleste områder leverer Koei Tecmo varene. Vi snakker på ingen måter om en kandidat til årets spill anno 2016, men for fans av serien er det mye å hente her.

Score: 7/10

PS: For første gang prøver jeg meg også på laste opp litt gameplay fra spillet. Klippet er hentet fra et tidlig tidspunkt i spillet hvor man spiller som Armin, en figur som er langt svakere enn sine venner, så spillestilen bærer også preg derav.

Om Danganronpa, Monokuma og Doraemon

De siste ukene har jeg endelig fått tid til å fiske frem min (ellers lite brukte) Playstation Vita og bryne meg på to av de mest kritikerroste spillene til konsollen, nemlig Danganronpa-spillene. Vel å merke er dette to spill som opprinnelig ble gitt ut til Playstation Portable for 5+ år siden, men dette merker man heldigvis ikke så mye til. Spillene tilhører tross alt visual novel-kategorien, en sjanger det ikke skal så mye til å pusse opp for nyere konsoller.

Les også: Danganronpa: Trigger Happy Havoc og Danganronpa 2: Goodbye Despair

Jeg har virkelig falt for Danganronpa-spillene. Jeg sitter fengslet av konseptet om skoleelever fra et prestisjetungt akademi som blir sperret inne i et lukket område, og som deretter får beskjed om at eneste utvei er å ta livet av en medelev og deretter ikke bli avslørt som gjerningsmannen. Det er en særdeles fengslende kombinasjon av den klassiske kriminalromanen kombinert med psykologisk terror og en stadig økende grad av håpløshet. Det blir heller ikke mindre artig av at man må gjennomskue de andre elevenes svake argumenter og løgner i rettssakene som følger etter at man har etterforsket mordene.

Et av elementene som gjør Danganronpa ekstra spesielt er selvfølgelig Monokuma. Den svarte og hvite robot-teddybjørnen har mer eller mindre blitt symbolet på serien, og med sin sadisme og psykologiske terror er Monokuma uten tvil en bamse man helst ikke vil ha i nærheten av seg.

Det er imidlertid en liten detalj ved Monokuma jeg har oppdaget som gjør ham ekstra creepy, i det minste for folk som velger å spille spillene med japansk tale.

På japansk er Monokuma bragt til live av stemmeskuespillerinne Nobuyo Oyama. For mange japanere som vokste opp på 80- og 90-tallet er det særlig én anime-figur man forbinder henne med: katteroboten Doraemon fra animeserien ved samme navn.

Doraemon er et av de mest kjente ikonene i Japan som alle kjenner til, mer eller mindre på linje med Hello Kitty og Pikachu. Han er en blå og hvit katterobot fra det 22. århundre som har reist tilbake i tid til vår tid for å hjelpe sin mesters stamfar, den puslete og pysete femteklassingen Nobita. Takket være en lomme Doraemon har på magen kan han fiske frem all verdens fremtidsoppfinnelser som han forsøker å bruke for å hjelpe Nobita, men som regel går det heller dårlig. Alt i alt er Doraemon en heller koselig animeserie. Oyama spilte rollen som Doraemons stemme fra 1979 til 2005, men fortsatt er det hennes stemme mange japanere forbinder med figuren.

Nettopp derfor er det ekstra creepy at Monokuma og Doraemon deler stemmeskuespiller. Likhetene mellom dem er tydelige: Begge er roboter. Begge ser ut som dyr. Begge er delt inn i to farger. Men der stopper også likhetene. For der Doraemon er opptatt av å hjelpe dem han møter, er Monokuma ute etter å skade dem og skape bunnløs fortvilelse.

Det går litt ekstra kaldt nedover ryggen på deg når Monokuma jevnlig utbryter fraser som "Shouganai na!" ("Det er vel ikke noe å gjøre med det, da") eller "Mata raishuu!" ("Ser dere igjen neste uke!"). Dette er nemlig fraser Doraemon bruker stadig vekk, og som gjør kontrasten mellom de to robotene enda mer tydelig. Dette er fraser man egentlig forbinder med en koselig, hjelpsom robot, men som nå ytres av en mannevond teddybjørn som står for det stikk motsatte. Hjelp!

Utviklerne i Spike Chunsoft visste uten tvil hva de gjorde da de satte Oyama til å spille Monokuma. Likhetene mellom Doraemon og Monokuma er på ingen måter tilfeldige, og er med på å skape en ekstra dimensjon ved spillene - vel å merke dersom man har et forhold til Doraemon. Heldigvis er spillene på ingen måter avhengige av det, men det viser noe om hvor gjennomførte spillene er.

Det triste er at Oyama mest sannsynlig ikke vil gjeste rollen på nytt i det kommende Danganronpa-spillet. Hun er nemlig blitt så gammel at hun har fått demens, ifølge Wikipedia, og alle hennes fremtidige oppdrag er derfor satt på vent.

Ni no Kuni: Wrath of the White Witch - forhåndstitt

I januar får PS3 en spennende lansering i Europa. Da slippes nemlig spillet Ni no Kuni: Wrath of the White Witch, et japansk rollespill. Det spesielle med nettopp dette rollespillet er at det er utviklet i samarbeid mellom Level-5 - kjent for blant annet Rogue Galaxy og Professor Layton-serien - og animasjonsfilmstudioet Studio Ghibli, som står bak filmklassikere som Spirited Away, Princess Mononoke og Castle in the Sky. Spillet ble tidligere sluppet i Japan til DS (en versjon jeg nesten spilte ferdig), og i januar kan endelig PS3-eiere få spille en større og vakrere versjon av spillet.

For et par uker siden brukte jeg noen timer på å forhåndsteste spillet. Forhåndstitten finner du her.

Top 10 Anime Series: #1

Da er vi omsider kommet til den siste og øverste plasseringen i denne prestisjetunge kåringen av mine favorittanimeserier, som hele anime-verdens grunnvoller står eller faller på alt etter hva dommer faller på...eller ikke, men noen høye tanker skal man ha iblant.

Egentlig skulle denne kåringen blitt avsluttet forrige torsdag, men det var rett og slett ikke særlig aktuelt. Et aldri så lite skippertak i forbindelse med masteroppgaven kombinert med en sykdomsdag gjorde sitt for at visse andre ting måtte prioriteres, for ikke å snakke om at Mass Effect 3 fremdeles ikke er ferdigspilt og krever sin oppmerksomhet. Så dermed vet dere det, og kåringen kan herved fortsette:

1998 var et svært spennende år for anime-scenen, da to serier med flere likhetstrekk i stil og tematikk ble introduserte for markedet. Begge var science fiction-serier, men var samtidig sterkt preget av western-sjangeren. Begge hovedrollefigurene var ensomme ulver, men med visse karakteristikker som indikerte at de kanskje ikke var så glad i dette ensomme livet som man først får inntrykk av. Begge seriene har dessuten blitt publikumsfavoritter i etterkant, og har fremdeles sin fanskare. Den store forskjellen var imidlertid at den ene serien ruvet langt høyere over den andre på samtlige punkt. Den ene serien var Trigun. Den andre serien, som dermed stikker av med førsteplassen på denne lista, var Cowboy Bebop.

Cowboy Bebop tar oss med til en ikke altfor fjern fremtid, nærmere bestemt 2071, femti år etter at en større katastrofe sprengte et gigantisk hull i månen og gjorde jorda til et hakket farligere sted å bo på grunn av fallende månesteiner. Menneskeheten har imidlertid spredt seg langs solsystemet, hvor Mars tidlig ble den økonomisk mest fremgangsrike og velstående planeten. I 2071 er sosiale forskjeller fremdeles sterkt rådende, og i en vidstrakt galakse er det grenser for hvor store ressurser lovens lange arm har. Inn kommer dermed dusørjegerne, bedre kjent som "cowboys" på folkemunne, som farter solsystemet rundt på jakt etter store dusører. Det er som relativt pengelense cowboyer på jakt etter en ny jobb og et nytt måltid at vi møter Spike Spiegel og hans kumpanjong Jet Black, og senere også tilskuddene Faye Valentine, Ed og hunden Ein. Alle med sin bagasje, alle med sin forhistorie, alle med sine personlighetstrekk som går alle på nervene, men alle sammen et like fullt og helt medlem av mannskapet på skipet Bebop.

Det er så mye å ta tak i ved serien at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Persongalleriet og historien er alltids et godt sted. Det er få serier, vestlige som østlige, som har maktet å snekre sammen et så fargerikt, underholdende og samtidig dypt og trist persongalleri som Cowboy Bebop. I utgangspunktet virker hele gjengen som både late, frekke og relativt no-cares, men sannheten stikker som kjent dypere. De stadige dryppene av trøblete fortider og indre motiver man får servert underveis i serien er med på å gi den en stødig og sikker progresjon, noe som holder fast seeren i episode etter episode. Og hvis noen skulle være i tvil, så ja: seriens persongalleri og mye av stilen er sterkt inspirert av persongalleriet og stilen i Lupin the 3rd.

Stilen i serien burde også være forlokkende. Vi snakker om en anime-stil som er tydelig japansk, men samtidig verken så overdrevet eller...overdimensjonert...som sjangeren har fått rykte på seg for å være det siste tiåret. Samtidig er space western-stilen som preger serien utrolig forlokkende og fascinerende. Javisst er vi i fremtiden, og storbyer på andre planeter og flyvende biler og raketter er hverdagskost. Men det er også rom for det mindre urbane, det mer grissgrente og utemmede og det støvfylte...kort sagt, noen skikkelig "gritty" partier. Bli ikke overrasket dersom serien bærer svært mange likhetstrekk med en viss annen amerikansk space western-serie som endte opp med å bli en kultklassiker noen år senere. Spe på et aldri så lite film noir-element på toppen av det hele, og du ender opp med en oppskrift som er nærmest uimotståelig, enten det er ditt hundrede eller første møte med anime (dersom du trenger en serie å begynne din anime-kjennskap med, så er dette absolutt stedet å begynne).


Men hva hadde vel Cowboy Bebop vært uten det eminente soundtracket fra Kanno Yoko og bandet The Seatbelts? Kanno er dama som står bak musikken til en annen kultserie, nemlig Ghost in the Shell, og er på ingen måte noen hvemsomhelst. Som seriens navn sier, så går det mye i jazz-relaterte sjangere i serien, enten det gjelder intro-musikken, barslagsmål-musikk, flyjakt-scener over slettene på Mars eller andre fluktscener. Samtidig begrenser ikke The Seatbelts seg til bare jazz, men streifer også innom metal, western-toner, rolige ballader og ikke minst den svært melankolske avslutningslåta The Real Folk Blues. Det er ikke uten grunn at jeg eier samtlige soundtrack-plater som har blitt gitt ut i forbindelse med serien. Den er rett og slett fantastisk, både som bakgrunnsmusikk og som selvstendig arbeid.

Cowboy Bebop er en uovertruffen serie. Ikke bare har den klart å servere en tilleggshistorie i form av en film som står like godt på egne bein som i forlengelse av serien. Det er også en serie som bringer deg gjennom et storslått univers, og som man husker lenge etter at man har sett den første gang. Og andre gang. Og tredje gang. Og, som i mitt tilfelle fjerde, femte, sjette...

Top 10 Anime Series:

• #2: One Piece
• #3: The Melancholy of Haruhi Suzumiya
• #4: Death Note
• #5: Full Metal Panic!
• #6: Welcome to the N.H.K.
• #7: Chobits
• #8: Fairy Tail
• #9: Lupin the 3rd
• #10: Neon Genesis Evangelion
  

Top 10 Anime Series: #2

Når man lager en topp ti-serie over anime, kommer man ikke utenom de store og mer populære seriene. Og den mest populære sjangeren innenfor anime er, som jeg har nevnt tidligere, shonen-serier: Serier hovedsaklig rettet mot unge menn, men som har temmelig stor appell til andre alders- og målgrupper, og som gjerne fortsetter i det tilsynelatende uendelige.

Shonen-serienes appell og salgspotensiale ble for alvor etablert med Dragon Ball, serien som for mange ble selve definisjonen av anime. Tidligere på denne lista har jeg gitt en annen shonen-serie en åttendeplass, nemlig Fairy Tail. Her til lands er nok likevel den mest populære shonen-serien Naruto. Dessverre. Jeg sier dessverre, og påkaller herved alle Naruto-fans vrede, men sannheten er at Naruto mest sannsynlig er en av de mest oppskrytte serier i moderne animehistorie. Vi snakker om en serie som begynte med en unik glød og et stort potensiale, og som faktisk var temmelig bra i starten, men som etter kort tid falt, og fallet var stort. En annen grunn til at jeg sier "dessverre" med hensyn til Narutos popularitet, er at serien fjerner fokus fra en konkurrerende shonen-serie som er så betraktelig mye bedre, og som dermed karrer til seg andreplassen på lista. For Oda Eiichiros mesterverk One Piece er virkelig en serie som fortjener all ros den kan få.

Inspirert av animeserien Vicky the Viking (som igjen er inspirert av boka Vikke i Vesterled) og sin forkjærlighet for pirater skapte Oda mangaserien One Piece, som kort fortalt handler om The Grand Age of Pirates. Omtrentlig tjue år før seriens handling finner sted ble mannen som hadde alt verden kunne tilby, sjørøverkongen Gold Roger, stilt for retten og henrettet. Men som sine siste ord uttalte Roger følgende til folkemengden: "My treasure? If you want it, I'll give it to you. Search for it! For I left it all in that one place." Skatten, kjent på folkemunne som One Piece, ble dermed målet som drev mang en mann (og noen kvinner) til å bli pirater. Piratenes samlingssted ble Grand Line, verdens ekvatoriale linje og verdens farlige farvann, stedet hvor Gold Roger var den ubestridte kongen. Og med så mange konkurrerende pirater ute på fjorden, er konfrontasjoner og konflikter uungåelige.

Inn i serien seiler hovedpersonen Monkey D. Luffy, som drømmer om å bli den neste sjørøverkongen. Luffy har et unikt potensiale for å nå drømmen. Ved siden av et uknekkelig pågangsmot og troen på kameratskap, har Luffy en spesiell kraft: Han har en kropp av gummi. Gummikroppen er resultatet av å ha spist en djevelfrukt (Devil Fruit/akuma no mi), en sjelden type frukter i One Piece-verdenen som gir spiseren en eller annen unik egenskap, men som gjør at vedkommende også vil synke til bunns i kontakt med vann (dermed er det temmelig ironisk at de fleste djevelfruktspisere blir pirater eller marinesoldater). Samtidig vet Luffy at å bli sjørøverkonge alene verken er realistisk eller noe moro i det hele tatt. Dermed seiler han av sted for å samle seg et mannskap, for deretter å seile mot Grand Line.

Jeg nevnte innledningsvis at Narutos problem var at serien begynte så bra, men deretter bare har gått i en jevn kurve nedover. Med One Piece er progresjonen stikk motsatt. Her begynte animeserien helt på det jevne, og Luffys jakt etter et mannskap var absolutt underholdende, men ikke særlig unikt eller hakesleppende. Men så, med en gang mannskapet seiler inn i Grand Line (rundt episode 60) snur seriens utvikling seg til å bli en eksponensiell kurve. Grand Line er stedet hvor de sterkeste, sykeste og ondeste samles i en kamp om makt og prestisje, noe som unektelig gir rom for bokstavlig talt et hav av potensiale. At serien nå har bikket 500 epiosoder og bare ført Luffy & Co halvveis langs Grand Line er vel bare med på å statuere eksempelet.

Likevel er det ikke moro å se en serie på over 500 episoder dersom den ikke har et sterkt persongalleri og gode klimaks. One Piece kan skimte med begge deler. Det er faktisk utrolig å se hvordan Odas kreativitet nærmest aldri ser ut til å ta slutt. Ikke bare er Luffys mannskap en gjeng med elskverdige skikkelser, men fiendebildet slutter heller aldri å overraske. Djevelfruktene gir Oda mulighet til å vise denne kreativiteten på unikt vis (ettersom hver djevelfruktbruker bare kan ha én egenskap, må Oda tenke klok igjennom hvilken egenskap de forskjellige brukerne skal ha). God humor skader selvsagt heller ikke. One Piece har, til shonen-serie å være, et av de beste persongalleriene som finnes der ute. Et persongalleri som etter over ti år fremdeles kan bevege seeren til latter, smil og tårer.

Når djevelfruktbrukere braker sammen, da blir det bråk. Slåsskamper spiller en sentral rolle i One Piece, slik det så ofte gjør i shonen-serier, og i One Piece kan det gå skikkelig heftig for seg. Det spennende og unike, dersom man sammenligner med både Fairy Tail og Naruto, er at One Piece som regel unngår de store deus ex machina-øyeblikkene i kampsekvensene. Noen klisjeer om venners og kameratskapets betydning vil man selvfølgelig få servert underveis, men alt i alt er det skrekkelig underholdende. (Dessuten slipper vi det stadig gjentakende pjattet om "Åh, han er slem og fæl, men jeg forstår ham fordi jeg var akkurat slik selv en gang" som en viss annen serie kjører opp i trynet på seeren ved nesten annenhver episode...)


Det er vanskelig nok å holde på seere etter en to timer lang film. Det er enda vanskeligere å holde på interessen etter en TV-sesong eller et tjue timer langt spill. Når One Piece har klart å beholde en så stor fanskare etter over ti år lang sendetid, burde det gi visse antydninger om kvaliteten. Jeg er ihvertfall ennå ikke lei, og ser frem til de fremtidige eventyrene på reisen til Luffy og hans trofaste mannskap. For, som en annen TV-serie sier, "the journey is the worthier part."

Dagens spørsmål til alle One Piece-fans er: Hvilken djevelfruktegenskap ville du helst hatt?

Top 10 Anime Series:

• #3: The Melancholy of Haruhi Suzumiya
  
• #4: Death Note
• #5: Full Metal Panic!
  
• #6: Welcome to the N.H.K.
  
• #7: Chobits
  
• #8: Fairy Tail
  
• #9: Lupin the 3rd
  
• #10: Neon Genesis Evangelion
  

Top 10 Anime Series: #3

Nok en gang ble denne bloggposten forskjøvet med ett døgn, og nok en gang skylder jeg på mastergraden. Når man først kommer inn i skrivemodus, da bør man utnytte den for hva den er verdt.

Noen serier er av den typen som forsøker å fengsle deg med sin bisarre og til tider ganske banale fremtoning. Serier som Sayonara Zetsubo Sensei forsøker, men får det ikke helt til. Serier som Excel Saga og Seitokai no Ichizon forsøker også, og lykkes dersom de klarer å fange deg inn med sin sære humor og småreferanser til andre serier. Serien som nok må sies å klare dette aller best er The Melancholy of Haruhi Suzumiya.

Møt Kyon, den helt gjennomsnittlige videregående eleven som for lenge siden har gitt opp troen på barndomsfantasier som romvesener, tidsreisende og folk med paranormale krefter. Mannen ønsker bare å tilbringe sine videregående dager i fred og fordragelighet som alle andre. At han havner i samme klasse som Suzumiya Haruhi gjør selvsagt at dette blir en umulighet. Haruhi er ikke bare det pene multitalentet som mestrer nesten alt hun gir seg i kast med: Hun er også tilnærmet hyperaktiv, klin hakke gal og vil, som hun sier det "track down time travellers, aliens and ESPers hand have fun with them." Med nettopp denne formuleringen drar hun med seg stakkars Kyon og danner skolefritidsgruppa SOS Brigade. Foruten Haruhi og Kyon skal gruppa etterhvert også telle tre andre medlemmer: Den introverte bokormen Nagato Yuki, utvekslingsstudenten Koizumi Itsuki og den klossete lolita-jenta Asahina Mikuru. Under Haruhis eksentriske ledelse skal SOS Brigade bli kilde til mang en spennende opplevelse, samtidig som man etterhvert lærer brigademedlemmenes sanne natur å kjenne.

Melancholy er en serie som balanserer det spesielle og det eksentriske med det allmenne og lett tilgjengelige på nærmest perfekt vis. Javisst inneholder serien mang en anime-stereotypi, og javisst inneholder den ekstremt pratsomme kvinnfolk med det som kan oppfattes som plagsomme stemmer, men det er nettopp også noe av det som gjør serien så uforglemmelig og forlystelig. Glem din gjennomsnittlige high school drama-serie. Melancholy er galskap fra ende til annen, og til tross for å spille på anime-klisjeer for å gjøre narr av dem er denne serien noe av det mest unike man finner. Bare det at de 14 episodene i første sesong av serien ble sendt i en hulter-til-bulter-rekkefølge er bare noe av det som illustrerer galskapen. Haruhis tiltakslyst i sin ustanselige jakt på romvesener, tidsreisende og lignende kjenner ingen grenser, noe de andre brigademedlemmene bare må finne seg i (og som ofte går utover stakkars Kyon).

Mye av serien står og faller på tittelpersonen Haruhi selv. Men takket være det unge stemmeskuespillertalentet Hirano Aya, som fikk sitt gjennombrudd med serien i en alder av knappe 19 år, er serien mer enn bare godkjent. Makan til mer rappkjeftet, energisk og elskverdig person skal man sannelig lete langt etter. Det er med andre ord ikke så rart at Melancholy ble et aldri så lite kultfenomen, hvor folk bl.a. kunne samles og bryte ut i full dans basert på trinnene fra avslutningslåta Hare Hare Yukai. Sprøtt fra ende til annen, jajammensanten...

Skal man først se anime, komemr man ikke utenom Melancholy. Men ta det helt med ro: Seriens 14 episoder er noe av det beste man kan investere sin tid i innenfor mediet. Bare sørg for å sette deg ned med et åpent sinn og innta galskapen i full mundur.

Top 10 Anime Series:

• #4: Death Note
  
• #5: Full Metal Panic!
  
• #6: Welcome to the N.H.K.
  
• #7: Chobits
  
• #8: Fairy Tail
  
• #9: Lupin the 3rd
  
• #10: Neon Genesis Evangelion
  

Top 10 Anime Series: #4

I utgangspunktet har målsettingen min vært å publisere disse postene på torsdager. I går lot dette seg dessverre ikke gjøre, noe som blant annet skyldtes at anmeldelsen av The Last Story hadde førsteprioritet (og at jeg fikk besøk). Men bedre sent enn aldri, som det heter.

Noen serier, filmer, spill og lignende er slike som man bare forventer får sin plass på enhver toppliste. Animeserie nr. 4 på denne lista er uten tvil en slik serie. Ikke er dette bare en av de mest kjente animeseriene av nyere dato: Det er en animeserie som har vist seg å ha en unik og allsidig appell til ganske mange seergrupper, og som tydeligvis gjør et inntrykk på de fleste av dem som ser den. Jeg snakker selvsagt om Death Note.

Sjangermessig blir det naturlig å plassere Death Note under det man kan kalle supernatural thriller. I serien møter vi den unge, høyst intelligente og intellektuelle Yagami Light (yagami kan omtrentlig oversettes med god of night eller god of darkness, og uttaler man navnet på vestlig vis med fornavnet først får man dermed ordspillet Light God of Darkness). Light er langt ifra fornøyd med tilværelsen. Med sin ekstreme rettferdighetssans ser han seg fortvilet på verdens ondskap og forråtnelse. Alt snus derimot på hodet når Light tilfeldigvis finner en svart notatbok med tittelen Death Note på fremsiden. Notatboka har en rekke instruksjoner på første side, hvorav den første og viktigste er denne: Den hvis navn blir nedskrevet i denne notatboka kommer til å dø. Dersom den som noterer i notatboka kjenner en persons navn og ansikt, kan man med andre ord ta livet av vedkommende. Etter et eksperiment lærer Light at notatboka faktisk er ekte, og ikke mange dagene senere får han besøk av dødsguden Ryuk som bekrefter dette. Ryuk forteller at notatboka er dødsgudenes hovedredskap, og at han er den som "mistet" notatboka ned i menneskenes verden for å skape litt moro i sin ellers dødskjedelige tilværelse. Samtidig avslører Ryuk flere detaljer om hvordan notatboka fungerer, eksempelvis at det mennesket som bruker notatboka er utestengt fra både himmel og helvete.

Light reagerte først med vantro og sjokk da han mottok Death Note, men dette snur raskt til en selvsikker ambisjon. Light velger å bruke sin nye, nærmest allmektige kraft over liv og død til å renske verden for dets søppel. Nei, han blir ikke til en søppelmann: Light blir den som avgjør hvem som fortjener å leve og hvem som bør dø, og i Lights øyne handler dette først og fremst om å utøve dødsdom over verdens kriminelle og annet avskum som rettsvesenet enten overser eller lar leve. Lights ambisjon er dermed å skape en perfekt og ideell verden, en ny verden hvor han kan herske som Gud.

Når verdens kriminelle dør i hopetall, tar det ikke lang tid før verden skjønner at noe er i gjære. Blant vanlige folk oppstår det rykter om Kira (et ordspill på det engelske ordet killer, som en japaner ville uttalt ki-ra), og også Interpol engasjerer seg i saken. Inn i saken entrer L, verdens mest eminente detektiv hvis identitet er ukjent. Dermed oppstår tidenes kappløp: To lynende intelligente mennesker med ekstrem rettferdighetssans kjemper om å avsløre den andres identitet. Den første som blir avslørt, vil dø.

Death Note er, som man raskt skjønner, en detektiv-serie med ekstreme katt-og-mustendenser. Mye av spenningen i serien sentrerer seg rundt det evige løpet mellom Light og L, som må forsøke å avsløre den andres identitet samtidig som man selv må forbli i skyggene. Dette kunne fort kjørt seg fast i repetisjon og forutsigbarhet, men serien er mesterlig konstruert med sine tvister, uventede hendelser og dobbeltspill. De store deus ex machina uteblir, samtidig som at serien ikke slutter å overraske. Kanskje er dette noe av forklaringen på at serien har en såpass bred appell: Kriminalserier selger, og det til ganske store og forskjellige målgrupper. Om man lærer seg å kjøpe ideen om notatboka og dødsguder, har serien et såpass realistisk preg at det er en serie det er lett å komme inn i, selv for mennesker uten særlig kjennskap til anime.

En annen grunn til seriens appell er stilen. Hele serien kjører en lett gothstil som samtidig ikke er veldig tung eller frastøtende for ikke-goth, og er samtidig spekket med symbolikk av ymse slag (videoen til den første introlåta er en herlig collage i så måte). Det man etterhvert har blitt vant til å regne for typisk anime, det vil si overdimensjonerte øyne og overdimensjonerte kvinnelige kroppsdeler, er mer eller mindre fraværende fra serien. Stilen er utpreget og vel gjennomført, og er til tross for sine mørke toner lett å like. Eller er det kanskje heller sånn at det er nettopp på grunn av dens mørke toner?

Kanskje aller viktigst er det moralske aspektet ved Death Note. Både Light og L opererer ut ifra en sterk tanke om at de selv er utøvere av rettferdighet, men midlene de bruker og målene de ønsker er vidt forskjellige. Hvem er det egentlig som har makt til å råde over liv og død? Hvilke forbrytelser fortjener døden, om i det hele tatt noen? Er egentlig ikke verden bedre stilt dersom noen typer mennesker rett og slett hadde forsvunnet? I et tid hvor man tar stadige skritt nærmere sorteringssamfunnet, er ikke bare denne problemstillingen jordnær: Den er livsviktig. Death Note utfordrer seeren på det moralske plan, uten å nødvendigvis gi de enkle svarene.
Så hva er det som trekker serien ned til en fjerdeplass? Hovedårsaken er at Death Note tar en Twin Peaks, som jeg liker å kalle det. De som har sett en av de to nevnte seriene skjønner nok hva jeg mener, men kort fortalt uten å avsløre for mye: Man får et narrativt klimaks ca 3/4 uti serien, uten at serien slutter. Dermed får man en serie hvor den siste fjerdedelen føler langt tammere og uten det samme holdet og driven som de første 3/4. Et annet, om enn et mindre problem for noen, er at Death Note er en veldig maskulin serie. Med det mener jeg at kvinnene i serien enten er fraværende, svært anonyme eller skildret på lite fordelaktig vis. Det er ikke alle serier hvor jeg oppfatter dette som et problem, men jeg tror faktisk at Death Note, som ellers kjører en såpass seriøs linje, både kunne klart det og tjent på å gjøre det.

Men negative sider til tross, så er Death Note kanskje den serien på topp ti-lista det er lettest å anbefale til folk flest. Ta deg tid til denne serien! Du vil nesten garantert ikke angre!

Top 10 Anime Series:

• #5: Full Metal Panic!
  
• #6: Welcome to the N.H.K.
  
• #7: Chobits
  
• #8: Fairy Tail
  
• #9: Lupin the 3rd
  
• #10: Neon Genesis Evangelion
  

Top 10 Anime Series: #5

Når vi nå entrer de fem øverste seriene på topp 10-lista, begynner vi å berøre serier som har blitt pløyd gjennom mer enn bare én eller to ganger. Dette er, i enda større grad enn de tidligere presenterte seriene, animeserier som tåler en reprise og to (eller fem), og som av den grunn er serier jeg har et ekstra godt forhold til.

Så langt er det ikke svært mange serier jeg har presentert som tilbyr en overkommerlig inngangsport til animeserienes verden. Nå har det kanskje noe å gjøre med at mange av seriene jeg vil karakterisere som lett tilgjengelige, som School Rumble eller Black Lagoon, rett og slett ikke scorer høyt nok til å komme med på lista (eller vil bli presentert senere, hint hint). Slik er det ikke med dagens serie, Full Metal Panic. Her snakker vi om en animeserie som blander diverse sjangere på en overraskende underholdende måte, og som på sitt aller beste balanserer farlig nær kanten av det perfekte.

Settingen i Full Metal Panic er i seg interessant nok til å vekke interessen hos mange. Vi snakker om et scenario hvor den kalde krigen aldri tok slutt, og hvor verden fremdeles har et skarpt skille mellom demokratiske og kommunistiske stater, med all den spenningen dette måtte inkludere. Blant annet eksisterer Sovjetunionen fremdeles i beste velgående, og både Kina og Hong Kong har i serien blitt delt opp i en nord- og sør-del, ikke helt ulikt Vietnam på 60-tallet. I en slik verden er det mer enn nok plass for spenning, spionasje, hemmelige oppdrag og diverse lumske interesseorganisasjoner, og våpenkappløp er fremdeles et sentralt tema.

Sjangermessig er Full Metal Panic en herlig blanding av high school situation comedy, spionthriller, krig og ikke minst mecha, den japanske sjangeren som inkluderer kamproboter av ett eller annet slag. I Full Metal Panic kalles mecha for Arm Slave, og spiller en sentral rolle på slagmarken og for hovedpersonene. Vår mann er Sagara Sousuke, en ung Arm Slave-pilot for den uavhengige organisasjonen Mithril, som innehar avansert teknologi og som arbeider for at maktbalansen i verden ikke skal havne ute av kontroll. Når Mithril får nyss i at unge mennesker verden over blir kidnappet under mistanke om at de er såkalte Whispered (personer med utrolige medfødte kunnskaper om alt fra fysikk til ikke-eksisterende våpenteknologi), sender de trioen Sagara Sousuke, Melissa Mao og Kurz Weber for å beskytte den japanske sekstenåringen Chidori Kaname, ei tilsynelatende normal og energisk jente. Sousuke, den yngste av trioen og den eneste av dem som er japaner, får i oppdrag om å gå undercover på Kanames skole for å beskytte henne best mulig. Her er det imidlertid et stort problem: Sousuke har vært soldat siden han var tre år gammel, og eier praktisk talt ingen kunnskaper om vanlig sosial oppførsel, spesielt på en japansk videregående skole. Ser noe mistenkelig ut? Spreng det! Oppfører noen seg unormalt? Trekk en pistol mot dem!

Samtidig som beskyttelsesoppdraget finner sted, må Mithril og Sousuke utføre militært arbeid for å beskytte Whispered best mulig. Også her vil Sousuke, med sin unike Arm Slave kalt ARX-7 Arbalest, spille en sentral rolle. Men vil oppdraget om å beskytte Kaname påvirke ham på slagmarken? Den som ser, får se...

En temmelig vanlig dag på skolen...

Full Metal Panic består totalt av tre sesonger. Den første introduserer persongalleri og setting, og har en fin blanding av mecha-krigføring og hverdagslig skolekomedie. Den andre sesongen, Full Metal Panic? Fumoffu tar utgangspunkt i de mer skoleorienterte historiene fra manga-serien, og er således bare en eneste stor humorparade. Det er likevel med den tredje sesongen, The Second Raid, at serien virkelig glitrer. Tematikken i sistnevnte sesong er både mørkere og mer brutal, og presenterer noen psykoanalytiske øyeblikk som gir seeren gåsehud mellom alle de glitrende mecha-kampsekvensene. Her får man dessuten mye persondrama skildret mellom linjene. At de to siste sesongene er utviklet av Kyoto Animation, et av Japans beste og mest anerkjente animestudio, vil nok også si litt for kjennere.

Men først og fremst er Full Metal Panic en serie som lever og ånder takket være et herlig persongalleri. Få eller ingen av seriens aktører føles unødvendige eller overflødige, og det er heller ikke mye som skal til før det oppstår en gnisning dem imellom som leder serien ut i en eller annen komisk eller dramatisk retning. Her er det selvsagt forholdet mellom de to hovedpersonene Sousuke og Kaname som bærer mye av serien, men også andre serieaktører, som den damegale Kurz, den enigmatiske Gauron eller den unge Mithril-kapteinen Teletha Testarossa, må også få sin del av æren.

I Full Metal Panic går lettere sci-fiaction, humor, persondrama og situasjonskomedie hånd i hånd. Resultatet er en serie som man godt kan starte sin animekarriere med, og som tåler å bli sett både en og to ganger (eller i mitt tilfelle: Fem eller seks). Det eneste sure med serien er det ikke er laget mer av den, ettersom serien har mye manga og light novel-materiale som bare venter på å bli animefisert. Kyoto Animation, vennligst raska på, bitte!

Top 10 Anime Series:

• #6: Welcome to the N.H.K.
  
• #7: Chobits
• #8: Fairy Tail
• #9: Lupin the 3rd
  
• #10: Neon Genesis Evangelion
  

Top 10 Anime Series: #6

Noen animeserier treffer deg bare. Rett i hjerterota. Det kan være fordi hele serien bare oser av en eller annen form for ubeskrivelig sjarm, slik som Kimi ni todoke. Det kan også være fordi serien består av et persongalleri som etterhvert viser seg å ha flere og dypere sider enn det man i utgangspunktet skulle tro, slik som Toradora. Men noen serier kombinerer dette med å beskrive en tematikk og et samfunnsproblem på en slik måte at det er umulig å ikke bli berørt av det på en eller annen måte. Welcome to the N.H.K. er en slik serie.

På japansk har man et ord for unge mennesker (gjerne unge menn) som frivillig eller ufrivillig velger å isolere seg mer eller mindre fullstendig fra omverdenen og ha minst mulig sosial omgang med andre mennesker. Slike mennesker kalles for hikikomori, som kan oversettes omtrentlig med tilbaketrekker. Ettersom fenomenet regnes som forholdsvis nytt og på mange måter er skambelagt er det vanskelig å si hvor utbredt fenomenet er, men noen antar at omtrentlig 1% av Japans befolkning består av hikikomori. Welcome to the N.H.K. er viet til denne, og mange andre, mørke og triste samfunnsproblemer av psykososial art.

Vi følger i serien den 22 år gamle Satou Tatsuhiro, som lenge virket som en vanlig, ung mann. Etter tre ubetydelige og begivenhetsløse år på videregående var planen å begynne på univsersitetet, men en dag sa det bare stopp. Tatsuhiro fikk det plutselig for seg at alle tilfeldig forbipasserende så ned og lo av ham, fikk et panisk anfall og løp hjem til leiligheten sin. Hvor han også har blitt værende de siste fire årene, med unntak av überkorte handleturer på den lokale matsjappa. Tatsuhiro mener imidlertid at han er offer for en konspirasjon: Han er blitt offer for den altomfattende organisasjonen N.H.K. (Nihon Hikikomori Kyoukai, Japans hikikomori-korporasjon. Akronymet er en parodi på navnet på den japanske statskanalen NHK, Nippon Housou Kyoukai), som gjennom media skaper en kultur av fanboys (otaku) som igjen ender opp som hikikomori.

Tatsuhiro vil gjerne komme ut av situasjonen, men med sin sosiale angst makter han ikke engang å gå ut døra. Det hele snur imidlertid når han en dag blir "oppdaget" av nabojenta Misaki, som finner ut at hun vil forsøke å kurere Tatsuhiro. Dermed begynner Tatsuhiros kamp mot hikikomori-tilværelsen, hvor han underveis oppdager at også mange mennesker i hans lille bekjentskapskrets også har sine indre demoner å kjempe mot.

En årsak til at Welcome to the N.H.K. treffer hos så mange, inklusivt meg selv, er de mange problemstillingene serien tar opp. Hikikomori er én gruppe som mange animeseere fort kan kjenne seg igjen i - det er ikke til å stikke under en stol at nerdekulturen består av mange mennesker med lettere reduserte sosiale evner og tendenser til innesluttethet. Men serien stanser ikke der. Barnemishandling, selvmordstanker og økonomisk desperasjon er også noe av det som tas opp i serien. Det verste er at mye av det, til tross for porsjoner med absurditeter, er skremmende realistiske scenarier. Welcome to the N.H.K. er ikke serien for de som bare vil ha lett humor og en solid latterkule, selv om man vil få servert dette iblant (noe av det musikalske materiale er rett og slett hysterisk morsomt når det settes inn i kontekst).

Det er vel kanskje noe av grunnen til at serien stikker sånn. Man ser den og tenker fort: "Under gitte omstendigheter kunne det vært meg." Man innser at noen ganger er det rene tilfeldigheter eller uforutsette faktorer som skiller "vinnerne" fra "taperne," og hele serien blir brått så utrolig nær og human. Om noen innrømmer at de har felt en tåre på et eller annet tidspunkt i løpet av serien, vil jeg slettes ikke bli overrasket: Welcome to the N.H.K. er den animeserien per dags dato som har rørt meg mest på det emosjonelle plan.

For den som vil ha en realistisk animeserie, eller i det minste en serie med realistiske problemstillinger, er Welcome to the N.H.K. noe av det beste jeg kan anbefale, og man behøver nok heller ikke mye kjennskap til mediet før man gir seg ikast med serien. Alle som har sett seg lei av happyhappy-serier og kliss like shonen-serier bør også ta en titt. Se serien, tenk over dets tema og kjenn på hvilke følelser du måtte sitte igjen med!

Top 10 Anime Series:

• #7: Chobits
  
• #8: Fairy Tail
• #9: Lupin the 3rd
• #10: Neon Genesis Evangelion
  

Top 10 Anime Series: #7

Det finnes mer enn nok materiale innenfor populærkulturen som kartlegger forholdet og eventuelle spenninger mellom maskin og menneske. Japansk manga og anime er i så måte intet unntak: Faktisk er det heller slik at japansk populærkultur har vært en foregangsfigur på fronten. Tenk bare på klassikeren Ghost in the Shell, og da spesielt på filmen fra 1995 ved samme navn: Likhetstrekkene til The Matrix er soleklare, og uten Ghost in the Shell hadde vi nok aldri sett The Matrix (og heller ikke de senere kortfilmene Animatrix, hvor man tok Matrix-universet tilbake til sitt opphav, nemlig anime).

Det er likevel en serie innenfor sjangeren machine-man-relations (eller human-cyborg-relations som det heter i Star Wars) som skilte seg noe ut da jeg så den for første gang, og som ble en inngangsport for meg til lignende serier innenfor samme sjanger. Jeg tenker da på 2002-serien Chobits.

Grunntanken i Chobits er egentlig lett å forstå: Forestill deg at alle datamaskiner, eller personal computers som det heter på engelsk, ser ut som mennesker (gjerne unge kvinner) fremfor de metalliske boksene vi er vant med i vår virkelighet. Da blir datamaskinene virkelig personlige (HPs reklamekampanje om "The computer is personal again" er dermed småtterier sammenlignet med grunnkonseptet i Chobits), noe som samsvarer ganske godt med det japanske ordet for PC, "Persocom" (uttales pa-so-kon).

I serien følger vi den unge Motosuwa Hideki, en ung mann som etter å ha strøket på opptakseksamen ved universitetet finner ut at han vil flytte til Tokyo og ta forberedende kurs for å øke karaktersnittet. For en stakkars bondegutt fra Hokkaido er overgangen til storbylivet ikke bare lett. Uten stort med penger har han ikke engang råd til en persocom, som jo "alle" i storbyen har. Det hele endrer seg når han en kveld finner en mystisk persocon som er slengt på dynga, og som han ender opp med å ta med seg hjem og (etter mye strev) får aktivert. Persocomen viser seg å være uvanlig på mange måter: Ikke har den noe forhåndsinstallert OS, og det eneste ordet maskinen klarer å ytre er "Chi." Hideki gir derfor persoconen navnet Chi, og en merkelig maskin-menneske-relasjon begynner hvor Hideki delvis må innta rollene som forelder og venn.

Chobits er på mange måter en merkelig serie, både på grunn av plottet og seriens noe "feminine" strek og visuelle stil. Man kan likevel spekulere på om det ikke er nettopp dette merkelige som gjør serien så tiltalende. Samtidig er det interessant å se hvordan en del av spørsmålene man ofte finner i denne typen serier får en ny dimensjon når datamaskinene får det personlige utseende som persocomer har. Kan man utvikle relasjoner til et ikke-levende vesen? Hva med følelser som vennskap, avhengighet eller romantikk? Hvilke rettigheter har et ikke-levende vesen? Kan våre relasjoner overfor ikke-levende vesener komme i veien for eller ødelegge relasjonene til våre medmennesker? Slike spørsmål inntar en sentral rolle i Chobits, og ikke alle blir besvart like tydelig og udiskutabelt: Her oppfordres seeren til å tenke selv.

Persongalleriet i Chobits er kanskje ikke verdens mest originale, men det er uten tvil sjarmerende. Hideki er den litt typiske, ikke-for-flink-på-skolen og sære unge mannen (med en over gjennomsnittet brennende interesse for porno, som ofte tjener som en form for comical relief i serien). Chi skriver seg lett inn på lista blant animehistoriens mest sjarmerende vesener: Det er ikke så ofte man støter på animefigurer som rygger og deretter tar løpefart for å gi folk en klem idet de kommer inn døra. Chi utvikler også etterhvert et vennskaplig forhold til Hidekis nabos persocom, Sumomo, som også tjener som en lettere humoristisk rolle i serien. Et av seriens svake punkt er kanskje mangelen på veldig solide birollefigurer, men de tjener likevel sin funksjon. At seriens musikkspor ikke er veldig minneverdig er vel kanskje et unikum for en serie på denne topp ti-lista, men plagsom er den da heller aldri.

Chobits er kort oppsummert en interessant serie, som stort sett balanserer bra mellom romantisk komedie og science fiction. Man skal ikke ha sett mye anime før man gir seg i kast med denne serien, og slik sett kan Chobits gjerne bli inngangsporten til nye og lignende animeserier.

Top 10 Anime Series: #8

Japansk manga og anime har et hav med undersjangre. Man har en sjanger som skal passe enhver målgruppe og interesse, enten det er snakk om barnehagebarn, bankarbeidere, pensjonister eller ungdom. Man har serier som faller under sjangeren sport, sjakk, økonomi, hverdagsliv, ungdomsdrama, romantikk, teknologi og endatil pornografi. De to mest populære sjangerene er imidlertid shonen og shojou, som oversatt betyr ung mann og ung kvinne/jente. Det er med andre ord snakk om serier som sikter seg primært inn mot tenåringer, og av de to er shonen-serier dem man finner flest av blant verdens bestselgende tegneserier noensinne.

Shonen-sjangeren ble for alvor en salgsvare av dimensjoner da Akira Toriyama lanserte manga-serien Dragon Ball i 1984, og da særlig serier hvor heftige kamper stod sentralt. Senere har mange serier fulgt etter med klare inspiratoriske trekk fra Dragon Ball, enten det er snakk om serier som Shaman King eller (grøss) Naruto. En shonen-serie av nyere dato som likevel har markert seg som et frist pust i sjangeren er Fairy Tail.

Settingen i Fairy Tail er en verden der magi og magikere er daglig kost. De som ønsker å livnære seg av sine magiske egenskaper, må som regel bli medlem av et magisk laug, på engelsk bedre kjent som guild. Blant de fremste og mest legendariske guilds i kongeriket Fiore finner man Fairy Tail i byen Magnolia. Hit kommer den aspirerende magikeren Lucy Heartfilia, med et medlemskap i Fairy Tail for øye. Ved et tilfeldig møte oppstår et vennskap med seriens hovedperson Natsu Dragneel og hans trofaste venn, den flyvende blå katten Happy. Natsu er et sentralt medlem i Fairy Tail som i sin tid ble oppdratt av dragen Igneel, og som dermed mestrer den høyst krevende og sjeldne magiformen Dragon Slayer. Ganske snart etter at Lucy får innpass i Fairy Tail oppstår det et team i lauget, som i tillegg til Natsu og Lucy består av ismagikeren Gray Fullbuster (Natsus stadige rival) og våpen- og rustningseksperten Erza Scarlet, med kallenavnet Fairy Queen Titania. Sammen med Fairy Tails mange øvrige medlemmer deltar vi på spennende eventyr og en reise gjennom gleder og sorger.


Som en god del andre shonen-serier handler Fairy Tail om viktige og gode verdier som ære, vennskap og pågangsmot, og at disse kvalitetene lett kan hjelpe deg til å banke livsskiten ut av motstanderen selv om du i utgangspunktet skulle hatt null sjanse til å vinne. Dermed blir du sterkere innenfor din fagdisiplin underveis, og det kommer godt med, for det gjør motstanderne også. Det er også viktig å understreke at veldig få av slemmingene er eeegentlig onde, de er bare veldig, veldig misforståtte skapninger som tyr til onde midler for å selvrealisere seg selv eller hjelpe sine kjære. Med andre ord, så langt er det lite eller ingenting som skiller Fairy Tail fra den gjennomsnittlige shonen-serien. Parallellene til lignende serier er tydelige. Så, where's the difference?

Den første og mest kjærkomne forskjellen er seriens progresjon. Der andre serier som Naruto fikk meg til å hoppe av i frustrasjon fordi enhver episk slåsskamp tar noenogtjue episoder (hvorav 90% av kampen består av at personene erindrer sin "traumatiske" fortid), er Fairy Tail en serie der det faktisk skjer noe. Det går fremover. Storslåtte oppgjør tar sjelden mer enn en hel episode - gjerne ikke mer enn en halv episode, som regel - og allikevel sitter en igjen med en stor porsjon av tilfredshet etterpå. Serien går fort fremover, men mestrer likevel å holde publikum engasjert med nervepirrende handling. Fairy Tail beviser med andre ord at det går an å tenke storslått og samtidig ikke henge igjen i fortids-myra.

Deretter skal det sies at Fairy Tail har et utrolig variert og underholende dramatis personae. De fleste arketypene man kjenner fra forskjellige animeserier er representert, men ofte tolket på nytt og/eller herlig vis. Dette gjør at man engasjerer seg i større grad i serien, og det er få serier som på så kort varsel kan dra seeren fra latter til tårer.

Fairy Tails kanskje sterkeste salgskort er etter min mening det fantastiske soundtracket (ja, det er ofte det som gjør at jeg faller for en serie). Forestill dere et soundtrack som henter klare trekk fra keltisk og irsk folkemusikk, for deretter å blande det med progrock og metal. Ja, da har du beskrevet mye av sjarmen ved Fairy Tail-soundtracket. Jeg tør faktisk å gå så langt som å si at musikken er noe av den beste kampmusikken jeg har hørt noen gang, uavhengig av medium. Soundtracket kan ikke roses nok, det må rett og slett bare høres. Smakebiter bør inkludere Fairy Tail Main Theme, Erza's Theme, Natsu's Theme (noen flere som får assosiasjoner til Scorpions Hurricane av denne?), Mages' War, Dragonslayer...lista kan fort gjøres lang, så det beste er egentlig å bare kjøpe de tre tilgjengelige soundtrack-albumene og høre gjennom alt sammen.

Fairy Tail er kanskje ikke verdens mest originale serie, men du verden så bra den sammenblander de forskjellige ingrediensene. Av nye og någående shonen-serier er Fairy Tail noe av det beste man kan unne seg. Det er bare å begynne!

Top 10 Anime Series: #9

Da jeg tilbrakte mine barndomsår i Japan, var det noen animeserier som tidlig utpekte seg som favorittserier (og ingen av dem var Dragon Ball, til tross for at serien var på høyden på den tiden, for den var for voldelig for mitt sarte barnesinn). Noen av dem var serier av mer barnslig natur, som Doraemon og Anpanman. Noen var av det mer banale og utrolig sære humor-slaget, som Crayon Shinchan, en serie jeg fremdeles ser med glede dersom jeg kommer over noen episoder på nettet. Men når det gjalt de mer tøffe, kule seriene som brødrene mine også kunne se på, da var det i hovedsak to serier som utpekte seg. Den ene var 80-tallsserien City Hunter, om den alltid like tøffe og presise opprydningsmannen i Tokyos underverden, Saeba Ryo. Men den andre og enda tøffere serien, som med dette sikrer seg niendeplass på denne lista, var Lupin the 3rd.

Konseptet i Lupin the 3rd er ikke verdens mest kompliserte, noe som også kan forklare hvordan serien fremdeles lirer av seg en halvannentimers film nesten hvert år, godt over 30 år etter seriens debut. Hovedrolleinnehaveren er Arsene Lupin III, barnebarn av den sagnomsuste romanfiguren og mestertyven Arsene Lupin. Lupin III har tydeligvis valgt å følge i bestefarens fotspor, og det er ingen mindre tittel enn "The World's Greatest Thief" som er siktemålet. Men Lupin er ingen ussel småtyv som stjeler lommebøker fra intetanende turister, godteri fra unger eller kamferdrops fra pensjonerte bestemødre. Nei, Lupin har både integritet og ære i beholdt, og å stjele fra de fattige og svake er både uinteressant og æresløst. Med andre ord kan det virke som at Lupin har et slags Robin Hood-kompleks over seg, selv om "gi til de fattige"-delen ikke alltid inntreffer (skjønt det har forekommet i serien; Lupin har tross alt et hjerte). For Lupin er kun det beste og det vanskeligste godt nok. Innbruddssikre banker, uinntakelige fort, skjulte skatter og kriminelt rike kriminelle - ja, det er mer i Lupins bane.

Som regel slipper Lupin å ferdes alene på sine ranseskapader. Hans mest lojale håndlanger, Jigen Daisuke, er med sin Smith & Wesson Model 19 en av verdens mest presise og raske revolvermenn. Titt og ofte får de følge av samuraien Ishikawa Goemon XIII, direkte etterkommer av den legendariske samuraien og mestertyven Ishikawa Goemon. Og hva er vel en serie som dette uten en ekte femme fatale? I Lupins tilfelle heter hun Mine Fujiko, og hvor man har henne på lojalitetsskalaen er aldri godt å si. Lupins kanskje mest trofaste etterfølger er likevel ICPO-etterforsker Zenigata, som har gjort det til sitt livsverk å arrestere Lupin og stille ham til ansvar for sine udåder (i hvor mange år han har forsøkt dette vites ikke, men det er nok snakk om tiår). Dette betyr at der Lupin dukker opp, er Zenigata garantert å følge etter i rettferdighetens navn.

Serien deles som regel inn i tre "epoker," som determineres ut ifra fargen på Lupins dressjakke: I første epoke var den grønn, i den andre og lengste (og dermed på mange måter den mest kanoniske) var den rød, og i den tredje fikk den en mer rosa-lignende farge.

Det er mange grunner til å la seg fascinere og underholde av Lupin the 3rd. Rekken av ikoniske aktører i persongalleriet er bare en av dem. De fleste av hovedrolleinnehaverne har stått som forbilde for mang en anime-figur i ettertid, som f.eks. persongalleriet i Cowboy Bebop eller Nabeshin i Excel Saga. Lupin og Jigen er som ofte svært gjenkjennelige med sin henslengte og hjulbeinte stil, og Jigen er som regel aldri vanskelig å oppdage med det spisse skjegget, hatten trukket godt nedover ansiktet og alltid med en sigarettstump i munnen. Goemon er alltid den stoiske sjel som søker indre ro og ser ned på mye av Lupins adferd (ikke minst når det kommer til damefronten), samtidig som at han ikke kan la være å beundre Lupin. Fujiko er en av animehistoriens mest ikoniske femme fatale-figuranter, som ikke nøler med å spille på sjarm og sexappeal for å oppnå sine mål (som som regel er å stikke av med hele byttet selv). Lupin selv er alltid morsom å følge med på, ikke minst takket være at Lupin helt frem til 1995 ble brakt til live av Yasuo Yamada, en av Japans mest legendariske stemmeskuespillere gjennom tidene. Ikke bare er Lupin en mestertyv med en æreskodeks, men mannen har også et utvalg av utstyr, våpen og dingser som kan få både James Bond og Inspector Gadget til å grine av misunnelse. Dessuten er Lupins intellekt og fingernemhet av et slag som gjør at man aldri vet når mannen kan snu opp-ned på situasjonen. Nevnte jeg forresten at mannen kjører den tøffeste bilen i animehistorien, en Excalibur SSK?

Det er også noe med skurkeserier som fascinerer de fleste av oss. De fleste av oss kan sitte og kose oss med filmer som Ocean's Eleven og The Italian Job, selv om vi både vet og anerkjenner at innbrudd og stjeling er galt. Det vi likevel koser oss med når vi ser slike filmer er ikke tyveriet i seg selv, men hvordan skurkene går frem for å nå frem til det øyensynlig umulige målet. Nettopp i denne faktoren ligger også mye av gleden i Lupin the 3rd. Det er i opplevelsen og fremgangsmåten eventyret ligger, ikke i utbyttet og rikdommene som følger.

Noe av det mest avgjørende for at serien har en så stor plass i mitt hjerte er nok likevel musikken. Ohno Yujis jazztoner setter sin stemning på hele serien, og det ikoniske introduksjonstemaet har blitt tolket på mange vis opp gjennom årene, men alltid solid fundamentert i jazzen (her er bl.a. 1978-varianten, 1992-varianten og Castle of Cagliostro-varianten). Antakelig er Lupin the 3rd en av hovedgrunnene til at jeg den dag i dag fremdeles er glad i jazz som sjanger.



Lupin the 3rd har opp gjennom årene gått gjennom mye som serie. Enkelte av filmene som har blitt laget er katastrofalt dårlige, som Legend of the Gold of Babylon. Samtidig finnes det også filmer som både er underholdende (Episode 0: First Contact) og riktig så spennende (som Hayao Miyazaki-klassikeren Castle of Cagliostro, den beste av Lupin-filmene). Er man på jakt etter en god, gammel traver innen japansk anime som har hatt en stor kulturell påvirkningskraft og som samtidig er underholdende, er anbefalingen herved gitt.

NB: Alle japanske navn er skrevet på japansk vis, med etternavn-fornavn. Unntaket er selvsagt Arsene Lupin, ettersom navnet er fransk av opphav og ikke japansk.

Top 10 Anime Series: #10

I høst lovet jeg, etter å ha spurt brukerne på Gamereactor hva de helst ville lese, å lage en topp ti-liste hvor jeg rangerer mine favoritt-animeserier og forteller litt om dem. Nå vil jeg på ingen måter ha det på meg at jeg er en mann som bryter mine løfter, men å lage en slik liste krever en dose forarbeid. For det første må man foreta litt selvransakelse og bestemme seg for eksakt hvilke serier man faktisk holder som sine personlige favoritter. Dernest kommer et stykke like vanskelig arbeid, som er å rangere dem i "riktig" rekkefølge.

Nå er imidlertid forberedelsene unnagjort, og det hele er klappet og klart for en topp ti-liste. Men før vi begynner, ønsker jeg å avklare noen små detaljer:

• Jeg har, tro det eller ei, ikke sett alle animeserier på kloden. Det vil si at dette på ingen måte er presentert som noen form for fasit-liste med historiens definitivt beste serier. Noen serier har definitivt unngått radaren, enten fordi jeg ikke har hatt tid til å se dem eller fordi jeg rett og slett aldri har hørt om dem.
• Jeg kan ikke garantere at kåringen blir 100% spoiler-fri, men skal selvsagt forsøke mitt beste for ikke å avsløre altfor store detaljer.
• Noen serier vil rangeres høyere enn andre av rent subjektive grunner. Det vil si at til tross for at jeg ville gitt en serie 9/10 og en annen 8/10 i en anmelder-situasjon, er det likevel mulig at jeg vil rangere 8/10-serien høyere på et personlig plan enn 9/10-serien.
• For hver serie jeg skriver om, vil jeg også forsøke å nevne og referere til lignende serier.
• Dette er en liste over anime-serier. Filmer vil derfor ikke bli tatt med, med mindre jeg refererer til dem i forbindelse med en serie eller filmen har en direkte tilknytning til den beskrevne anime-serien (de fleste anime-filmer er ofte basert på en serie; selvstendige animefilmer er det få av). Studio Ghiblis filmer, som ellers ville ha preget så å si hele lista, kommer derfor ikke til å bli nevnt.
  
• Det vil også bli et forsøk på å nevne hvor på "anime-skalaen" man bør være før man gir seg i kast med serien. Noen serier begynner man ikke med dersom man er helt fersk innenfor anime, og parodi-serier krever at man har sett visse serier før man gir seg i kast med dem.

Er dere klare? Da begynner vi med #10 på topp ti-lista, som befinner seg i kultklassiker-sjangeren:

Neon Genesis Evangelion

Dersom man er mer enn middels interessert i anime, må man på ett eller annet tidspunkt streife innom denne serien fra 1995-1996. Neon Genesis Evangelion er ikke bare en stor serie, det er også et fenomen, og et temmelig unikt et sådan. Dessuten er serien interessant på mange måter. For det første var serien i likhet med kultklassiske filmer som Akira og Ghost in the Shell blant elementene som førte til at anime fikk innpass og gjennomslag i Vesten på 90-tallet. For det andre viser serien japaneres fascinasjon for løsrevet religiøs symbolikk, og bruker den på en måte som er fullstendig utenkelig for vestlige serier.

Evangelion er en form for post-apokalyptisk science fiction-serie som finner sted i 2015. Femten år før seriens handling finner sted, i år 2000, fant menneskene den første av englene, Adam, under isen i Antarktis. Funnet og påfølgende eksperiment på Adam påkalte Guds vrede, noe som resulterte i det kataklysmiske Second Impact, en katastrofe som utslettet halve menneskeheten. I de påfølgende årene har menneskeheten gjort seg klar til å kjempe mot det de ser på som Guds utsendinger, Angels (det japanske ordet shito som brukes om vesnene betyr egentlig apostler, men er bevisst oversatt med engler). Både Second Impact og englenes gjenkomst er ifølge serien profetert i Dødehavsrullene, og den hemmelighetsfulle organisasjonen SEELE oppretter dermed gruppen NERV i kampen mot englene. Sentralt i kampen mot englenes gjenkomst i 2015 er store mecha-roboter kalt EVA, det eneste våpenet som kan skade englene og som kun kan styres av utvalgte 14-åringer med spesielle evner. Dersom NERV og EVA feiler i sin kamp mot englene, betyr det et Third Impact og menneskehetens undergang.

Et av seriens tidligste øyeblikk, med en Angel avbidet til høyre.

Tilsynelatende kan handlingen i Evangelion høres ut som den mest typiske post-apokalypse. Det er den på ingen måter. Seriens klare implementering av judokristne elementer er et ganske tidlig og tydelig hint om dette. Men det stikker dypere enn som så.

For det første er serien på mange måter temmelig kryptisk. Mye av handlingen består av mystiske og til tider nærmest uforståelige element, ofte med SEELE, englene eller profetiene i en sentral rolle. Slutten er uten tvil en representant for dette elementet i serien; det er trolig svært få som egentlig kan si eksakt hva som skjer på slutten av serien. Det blir ikke akkurat bedre av at en av seriens sentrale aktører skal ha uttalt at slutten av serien er åpen, og at seeren selv får bestemme hva den innebærer og betyr.

For det andre er persongalleriet i Evangelion en salig blanding av mildt sagt forstyrrede personligheter. Hovedpersonen, 14 år gamle EVA-pilot Ikari Shinji, har mer enn nok personal issues som følger av sin anstrengte relasjon til sin far, NERV-leder Gendo Ikari. Depresjoner, selvmordstanker og anstrengt pubertal seksualidentitet er bare noen av elementene som preget det meste av persongalleriet i serien.

EVA-robotene fra Neon Genesis Evangelion

Opptil flere ganger har jeg nevnt seriens implementering av judokristne elementer. Engler, Adam, Eva og Dødehavsrullene har allerede blitt nevnt. Second Impact er en katastrofe som er som snytt ut av Johannes Åpenbaring. Englene skaper store eksplosjoner, som sender store korsformede lys- og røyksøyler opp til værs. Lilith, Adams første hustru ifølge jødisk mytologi, viser seg etterhvert å ha en sentral rolle i serien. Longinus' lanse, som ifølge legendene var lansen som ble brukt for å stikke Jesus i siden da han hang på korset, dukker opp. Shinji får på et tidspunkt stigmata. Og slik kunne jeg ha fortsatt. Evangelion er på ingen som helst måte for en kristen serie å regne, men med tanke på Japans sekulære kultur og den minimale utbredelsen av kristendom som en personlig tro blant japanere flest, er bruken av judokristne element i serien såpass massiv at den er et studium verdt i seg selv.

Evangelion er på ingen måter din typiske animeserie, og er overhode ikke den serien man begynner sin anime-karriere med. Den er deprimerende, voldsom, blodig, til tider temmelig uforståelig og stappet med syke personer. Og likevel, eller kanskje er det nettopp derfor, er serien så uforståelig fascinerende. Den er unik, gjør et inntrykk på deg på ett eller annet vis, og påvirkningen serien har hatt på animekulturen er nesten for et Second Impact å regne i seg selv.

I tillegg skal vi ikke glemme at seriens introduksjonslåt, A Cruel Angel's Thesis, er en av de beste introlåtene noensinne brukt i en animeserie...

Eastern Summer: Dag 15, 16, 17 og 18

Vi har blant annet besøkt Tokyo University i løpet av dagene som har gått.

Du verden, har det gått fire dager siden jeg blogget sist allerede? Tiden flyr i lystig lag, sies det, og her i Japan er det stort sett bare liv laga hele veien. OK, greit, noen gnisninger er det selvfølgelig, slik det gjerne er når folk bor tett oppå hverandre over lengre tid, men det behøver ikke utløse noen krig av den grunn.

Uansett, her følger reiserapport for de fire forhenværende dagene i Japan:

Dag 15:
Etter å ha sovet godt og lenge denne dagen inntok vi en god frokost på en lokal kafé som etterhvert skulle vise seg å bli vårt stamsted for Tokyo-frokoster. Jeg har tidligere nevnt at gjestehuset vårt ligger vakkert plassert i nærheten av Todai, eller Tokyo University, og formiddagen denne dagen ble brukt på en liten rundtur på campus. Jeg sier liten, men ettersom campus er temmelig stort ble ikke turen nødvendigvis liten i omfang. Todai er regnet som Japans mest prestisjetunge og beste universitet, er rangert som det beste universitetet i Asia og det 20nde beste i verden, skal vi tro Wikipedia. Her trasker 30.000 studenter, hvorav noe over 2.000 er utlendinger, daglig til sine forelesninger og studier. Innenfor populærkultur er Todai bl.a. udødeliggjort gjennom serier som Love Hina.

Etter Todai-touren skilte vi lag, hvor Espen dro for å slappe av på gjestehuset mens Martin og jeg tok en shopping-runde i Akihabara. Turen vi hadde noen dager tidligere var kun for å sondre terrenget og sjekke prisene. Denne gangen var det tid for å bruke penger. Eksakt hvor mye som ble brukt tror jeg ikke vi skal gå mer inn på, men man kan trygt si at jeg gikk glad og fornøyd fra Akihabara den kvelden. Baseballkamp på kvelden satte den siste spissen på dagen.

Denne skjønnheten fra Final Fantasy XIII er bare noe av det herlige Akihabara har å by på. Dessverre var den ikke til salgs...

Dag 16:
Alle med elementære kunnskaper om geografi og seismisk aktivitet vet at Japan ligger "ideelt" til for jordskjelv. På ett døgn opplevde vi intet mindre enn to mindre skjelv. Det første skjelvet kom halv to på natten, mens det andre kom mens vi var på baseballkamp i Yokohama på kvelden. Ingen av skjelvene var nok til å forårsake skade, men nok til at pulsen stiger (og at man blir litt spent og oppspilt på en gang) og at de der hjemme kan dåne av bekymring (sympati skader tross alt aldri). Denne dagen hadde vi bestemt oss for bare å bruke til å slappe av, så formiddagen og ettermiddagen ble brukt på gjestehuset. På kvelden var det duket for en begivenhet som ihvertfall jeg hadde sett frem til lenge: Baseballkamp. Nærmere bestemt skulle vi se Hanshin Tigers spille mot Yokohama Bay-Stars i Yokohama. Og greit nok at det ikke er Tigers VS Giants vi snakker om (noe som tilsvarer Liverpool VS Man.U. eller Real Madrid VS Barcelona), men en stemingsfull og spennende kamp med mye action var det likevel. At Tigers presterte å tape 4-0 er en annen side av saken, men kampen var uansett god og seieren til Bay-Stars var velfortjent.

Billedtekstkonkurranse for dette bildet kommer senere.

Dag 17:
Etter en lang og begivenhetsrik uke i Tokyo var det takk for oss. Hurtigtoget brakte oss trygt og komfortabelt frem til Kobe, hvor vi holder base de siste dagene våre i Japan. Her har også reisefølget midlertidig skilt lag: Ettersom Espens opprinnelige hotellreservasjon av en eller annen grunn ble kansellert, bor han på et annet hotell enn oss andre. Dagen ble for min og Martins vedkommende brukt på hotellinnsjekk, bad i japansk bad og mat.

På vei tilbake til hotellet på kvelden fikk vi oppleve noe stort. Jeg hadde tidligere kommentert det noe spede utvalget av gatemusikere den kvelden (noe jeg tidligere har observert at Japan har mye av), men akkurat da kunne vi høre noe som minnet om jazzmusikk i det fjerne. Det skulle vise seg å være jazzkvartetten Into Another Orbit som stod der, i lyset av gatelyktene og biltrafikken i bakgrunnen, og spilte den herligste bebop-jazzmusikken man kan forestille seg. Med et utsøkt lydbilde og forførende instrumentale prestasjoner var vi sikret gratis og god underholdning i to timer (som til slutt ble avbrutt av en politimann fordi tidsrammen var brutt), og det var to svært engasjerte musikk-entusiaster som gikk tilbake til hotellet den kvelden. En av mitt livs topp tre-musikkopplevelser kan herved dateres til en varm sommerkveld i Kobe.

Dag 18:
En rolig dag. Gudstjenste på formiddagen, mat på ettermiddagen, shopping etter måltidet - jeg kunne endelig sikre meg en Iron Man-statuett og Darth Revan-byste fra Star Wars: Knights of the Old Republic - og avslappig på hotellet før vi klarte å samle alle tre reisedeltakerne på kvelden. Kvelden ble fylt av en underholdende karaoke-time, hvor vi gaulet oss gjennom alt fra Dead or Alive-klassikeren You Spin Me Round til intro-/outro-sanger fra animeserier som Neon Genesis Evangelion og The Melancholy of Haruhi Suzumiya. Avslutt herligheten med et bad og måltid inkludert, og man snakker salighet, glede og fred lang vei.

I morgen bærer turen til Hiroshima, både for å få med oss en solid dose historie og for å se Tigers spille bortekamp mot Hiroshima Carp. Følg med!

En svært fornøyd gjeng, kampens resultat til tross.